Jeg har tenkt litt på dette med kommunikasjon i det siste. Det virker så enkelt: jeg sier noe til deg, og du sier noe tilbake. Det er enkleste form for samtale, og det ser ikke så fryktelig vanskelig ut, likevel ser jeg kommunikasjon bryte sammen som et korthus hver eneste dag. Hva er greia? Hvorfor er det så himla vanskelig å snakke sammen?
Etter hvert har jeg kommet fram til at kommunikasjon har mye til felles med å spille innebandy. Innebandy er i likhet med kommunikasjon en øvelse i overblikk, teknikk, utholdenhet og improvisasjon. Ikke alle er like flinke i alt. Ikke alle har de samme gode egenskapene i de to disiplinene heller. Jeg er for eksempel ikke særlig teknisk med med ei innebandykølle, men få utmanøvrer meg med snakketøyet.
For å fungere på et lag må vi spille hverandre gode, og spille på hverandres styrker. En må utvise en viss overbærenhet ved feilpasninger og prøve å være mottakelig for pasninger. Skuddforsøk må belønnes med oppmuntring, også når det ender med et realt bomskudd, for hvordan i all verden skal en kunne forvente at en blir bedre hvis en aldri får ros for å gutse og prøve? En dag går’n inn!
Det er også avgjørende å ha en viss aksept for bompasninger og feilløp. Jeg kan ikke lese medspillernes tanker, og de kan heller ikke lese mine. Jeg har bomma mye på pasninger og løpt mye feil, men etter hvert blitt kjent med medspillerne og veit sånn omtrent hvor de vil ha meg, men det er fortsatt viktig å være tydelig. Her har mange mye å lære. Enkelte har en fantastisk teft for spillet og er gode til å gjøre seg spillbare, men tåler ikke medspillernes feil. Så har vi teknikerne, briljante i sin omgang med ball og ord, og med en kommunikativ utholdenhet de fleste vil misunne dem. Enkelte har så til de grader overblikk at de veit hva alle andre tenker også før de har rukket å tenke det, men sliter når de må improvisere: de har på forhånd en oppfatning av medspillerens hensikt, og evner bare delvis å forholde seg til den pasningen som faktisk kommer. Andre igjen sliter med utholdenheten, og trenger både første og andre rompedytter for å få dem opp ei kommunikativ kneik, men har til gjengjeld lært seg å være tydelige.
Som vi ser er det gode muligheter for at ulike spillere kan spille bra i lag, både med og uten kølle. Problemet oppstår når vi glemmer at lagkameratene er akkurat det: lagkamerater! Det går fint an å spille bra sammen med folk med helt andre egenskaper enn oss sjøl, men når en i villfarelsen begynner å score på hvert sitt mål, ender det ofte opp med kommunikativ dengeball, og sånt blir det både blåmerker og brudd av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar