Fart og sjølvtillit - biverknadane

Etter at eg las Tonje Glimmerdal av Maria Parr, har eg hatt "fart og sjølvtillit" som motto når eg syklar terrengsykkel. Overraskande ofte er det berre sjølvtillit nok til å halde farta oppe som skal til for å nedkjempe hindringane, men det heile er lettare sagt enn gjort. Men eg prøver i alle fall, og ofte går det bra.

Ulempa med fart og sjølvtillit er at når det først går gale (og det gjer det jo), så går det gale i mykje større fart, og dermed blir jo også konsekvensane litt verre då. Førre veke køyrde eg med stor fart og enda meir sjølvtillit ned ein skikkeleg steinete veg, og det gjekk kjempefint heilt til det stoppa. Langt, fint skrubbsår på leggen, blåmerker på knær og armer og gjørme overalt.

I går gjentok det heile seg, og då var det kneet som fekk seg ein skikkeleg trøkk. De veit, ein slik ein som gjer ein heilt nummen i beinet i fleire minutt før alt brått er heilt greitt og det berre er å tråkke vidare. Biletet er av Ellen som kjøler ned det vonde kneet i den kalde måsan. Takk til Jokke som var fotograf, og som berre flirte littegrann.

Flyvende kommende brud

Irene flyr selv!

Akkompagnert av nervøse hyl i baksetet..

Endelig!

Så fant vi da endelig ut hva vi skal bruke all mynten som truer med å ta over hele hagen til: mango lassi så klart!

Litt lingvistikk

Som jeg spekulerte i da jeg skreiv om blomster, har jeg nå fått verifisert hypotesen min om at på rælingsk er en busk mindre enn ei buske, og at ei buske er det samme som det man i mange andre norske dialekter gjerne omtaler som "et tre".

Takk til informant Pappa.

Nytt møbelprosjekt...

...som egentlig ikke er noe møbelprosjekt i vanlig forstand, det er bare Jokke og jeg som har prokrastinert ganske lenge. I fjor en gang (det sier litt at jeg ikke husker hvor lenge det er siden) kollapsa det ene sofabeinet vårt. Snarrådig og klar for Poirot på tv som jeg var stappa jeg bare to vedbriketter i en H&M-pose og smekka innunder sofaen. Og det har altså fungert så bra at vi ikke har giddi å fikse det før nå. Tror det har gått mamma mer på nervene enn oss, vi setter oss bare i sofaen vi, og fra den vinkelen ser vi ikke det provisoriske beinet.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Men ok, jeg skal innrømme at det ikke var så pent, altså, jeg skal det.

Og vi har prøvd - vi har vært ganske mange steder på jakt etter løse sofabein, og til og med kjøpt et sett på IKEA, selv om vi ikke likte dem noe særlig. I nøden spiser fanden fluer, sant. Men etter mye om og men fikk vi tak i noen treklosser som vi likte veldig godt begge to.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Ut med verktøy og innsatsvilje (det siste er det mer mangelvare på enn det første her i huset).

Fra 201108 Møbelprosjekt

Et voilà!

Fra 201108 Møbelprosjekt

Det er nesten så en sku' tru det sku' væra sånn!

(Egentlig var det mer motgang enn en skulle tro etter å ha lest dette, men i dag velger jeg å fokusere på suksessen, og noterer meg bare bak øret at jeg neste gang ikke skal skru av alle beina uten å sjekke at den geniale hjulløsningen faktisk hadde feste i virkeligheten, for ikke å snakke om i sofaen, først.)

Kvalifiseringsfeiring

Førre sundag kvalifiserte super-Jokke seg til Hawaii, og slikt må ein jo feire. I går var dagen han skulle gjerast litt stas på, og vi i gang.

Først byrja vi med sprudlevatn i nyrestaurert skipsstol:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Før vi rigga til ved det førre, også vellukka (men akk så strevsame) møbelprosjektet. Her er førstepremien (plastdingsen med raud M på), deltakarmedaljen, champagne (Nicholas Feullatte - veldig god champagne!) og krabbeskjell med alt det vanlege attåt. Legg merke til Union Jack-serviettane, det var jo i England det skjedde. Eg kjenner at den anglofile delen av meg (som rett nok er bra dominant) fryder seg litt over at suksessen kom i England og ikkje i Frankrike.

Fra 201108 Kvalifiseringsfeiring

Gratulerer Jokke, la oss feire!

Gripetær

Jokke pleier å le av at jeg kan gripe med tærne, men da vi skulle tvinge det slangeløse dekket hans på felgen stilnet latteren - her trenger man virkelig å kunne gripe med alle fire lemmer. Så det så!

Møbelprosjekt 2011

Dei trufaste lesarane vil nok hugse det dels traumatiske møbelprosjektet Pappa og eg kjempa oss gjennom i fjor. Det var mykje vondt med det, med fornekting, pussestøv, malingfjernar og anna jævelskap som berre nokre av ingrediensane. Nett difor var det med litt blanda kjensler at vi redda denne skipsstolen frå dynga i våres:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Stolen har tidlegare budd på andre sida av veggen på biletet, men blei utvist då ein eller annen brått havna på graset ein gong på seinsumaren i fjor. Men stolen er kjempefin, ein flott gamal skipsstol i teak. Som altså berre trengte nytt trekk.

Det byrja ikkje så verst, Jokke fekk tak i maritimt blå- og kvitstripete møbelstoff på første forsøk, og etter det har det berre stått på tiltaket. No i dag, på (truleg) årets siste godvêrsdag, skulle stolen bli ny.

Det er godt at naboane våre har høg toleranse for hamring, seier eg.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Men vi blei då ferdige til sist, og då kunne rekkjehusbonden verkeleg kose seg:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Venninnehelg

Ingrid har vore her i helga, og det var kjempetriveleg, nett slik eg visste det ville bli. Diverre måtte eg arbeide litt både fredag og måndag, men vi fekk oss to heile dagar og tre fine kveldar med Poirot og Emma på tven.

(Eg elskar Get-boksen min, men det kan eg skrive om eit eiga innlegg ein annan gong.)

Laurdag dro vi til Lillestrøm, og til Losby gods, må jo syne fram det som er verdt å sjå på her på Romerike. Dessutan var det jo knallvêr, for omtrent første gong i sumar. Snakk om flaks! Først var vi ein tur innom Lillestrøm kyrkje for å sjå på Henrik Sørensen-altertavla av ein veldig blond Jesus. Ein kan ikkje sjå det så godt på dette biletet, men han kjem verkeleg ut av veggen, det er veldig imponerande. Sjølv om han altså er blond, og det er jo litt teit eigentleg.

Deretter dro vi til Losby der vi faktisk fikk sjå oss rundt sjølv om dei stelte i stand til bryllaup der. Skal seie brudeparet var heldige med vêret, altså! Her er Ingrid med den stilige solhatten utanfor hovudinngangen til Losby:

Søndag gjekk vi tur langs Sagelva før vi spaserte til foreldra mine på middag. God middag og godt selskap!

Så no håper eg berre vi får det til att ein annan gong også!

Ironman UK: denne gang satt'n!

Trofaste lesere vil huske av min beretning fra Nice tidligere i sommer at jeg knota det til på svømminga og rakna på løpinga, og dermed gikk glipp av den etterlengtede Hawaii-plassen med god margin.

Men man har da en Plan B! Den lød på 1:15 + 0:06 + 5:40 + 0:04 + 3:25 = 10:30, noe som ut fra tidligere års resultater burde rekke til kvalifisering. Dagen skulle vise at det var temmelig konservativt budsjettert.

Styre og ståke:
La meg bare få det ut med en gang: logistisk sett er IM UK J@@@@g styrete! Svømming og T1 er ett sted, T2 et annet, målgang et tredje, og (obligatorisk) Race briefing og premieseremoni er forsyne meg på et fjerde sted. Komme hit uten bil? Glem det. Man må selvfølgelig selv reise omkring og sjekke inn og sjekke ut poser og sykkel, og avstanden mellom de forskjellige stedene er 20 minutter på rare tider av døgnet og det dobbelte når det er fullt av trafikk.

Svømme:
Takket være start i vannet fikk jeg rimelig plass omkring meg og en human start på dagen. Litt trengsel innimellom så klart, men ikke mer enn det bør være for å få den gode triatlonopplevelsen. Vannet, ferskvann, var av overraskende god kvalitet. Jeg hadde stått over den offisielle svømmetreninga dagen før i frykt for å få i meg uhumskheter, men det var det liten grunn til.

Som vanlig prøvde jeg å henge på føtter innimellom, og som vanlig fant jeg at de som svømmer i mitt tempo vingler og spreller og bråstopper for mye til at det egentlig gir noen fordel. Derfor søkte jeg i lange perioder roen og freden alene, og tjente trolig på det: 1:06 og ny pers med et par minutter.

Sykle:
Løypeprofilen og tidene fra tidligere år forteller at syklinga her i Bolton til og med er mer krevende enn i Nice, og det kan jeg bekrefte etter egenhendig inspeksjon. Krevende på flere måter. For det første er det mye opp og ned: Én skikkelig bakke på et par km, og ellers rullende terreng. Samlet stigning på Polar-multimåleren min var på drøyt 2300 m mot omtrent 1900 i Nice (fritt etter hukommelsen). I tillegg kommer det en masse kryss, et par kvikke nedoverbakker pluss asfalt av slett norsk standard. Dermed er det - for å si det sånn - stadig noe å holde på med. Slike komplikasjoner sakker meg mindre enn de fleste, så derfor er det med en form for tilfredshet jeg hiver meg inn i en 90-grader og blir møtt av masse høl du kan gjemme kaffekopper og pocketbøker i.

Den komplikasjonen jeg håndterte minst elegant var knyttet til venstrekjøringa som disse særingene tviholder på. Ikke at det er noe problem å ligge på feil side av veien i seg selv, men flasker og mat blir også servert på feil side! Denne lille egenheten hadde jeg ikke tenkt på - og altså ikke øvd på - før spørsmålet plutselig meldte seg. Når de to langesonene attpåtil var plassert etter nedoverbakker gikk det flasker i alle retninger...

Ja, også må jeg vel nesten innrømme at det hele holdt på å ende før det kom ordentlig i gang. På vei ut fra T1 lå Fartshumpene fra Helvete halvt skjult, og da jeg "oppdaget" den første ble styret slått ut av henda på meg så jeg holdt på å stupe i bakken. Bråofret ei flaske til gudene og slapp heldigvis unna med det.

Deretter gikk det jamt og trutt. Jeg holdt igjen der det var fristende å gi på og ga på der det var fristende å slappe av. Alt i alt vil jeg si intensiteten lå i samme leie som i Nice, og fortsatt brukte jeg 16 minutter mer her: 5:26, og stadig godt foran skjema.

Løpe.
Sannhetens øyeblikk. Ut fra T2 lot jeg meg ikke merke av dystre minner og bange anelser, men tuslet av gårde som om alt var såre vel. Planla å holde igjen i halvannen time, løpe i naturlig avslappet tempo i neste time og deretter bare komme meg til mål. Enkelt opplegg. Løypa er lagt opp som sykkelløypa, med en tilførselsbit til den strekningen som løpes fram og tilbake tre ganger. Profilen ligner litt på Holmestrand med mye slak skråning, noe flatt og ei kneik på ca 150 m pr runde.

Det var ganske glissent med konkurrenter, så da jeg etter en halvtime ble passert av en kar i M50 fant jeg ut at selv om han holdt bittelitt høyere fart enn jeg syntes var trygt var det bedre å ha en rygg å henge på enn å løpe alene. I den lengste bakken, opp mot fram-og-tilbake-strekket, dro han fra meg. Deretter var det bare å holde den indre samtalen i gang, passe på at ikke alle konkurrenter og tilskuere ble idioter og i veien, drikke pepsi (kun), holde skrittlengden nede og frekvensen oppe, holde armsvingen i gang, ja, kort sagt følge planen. Og slik ble det. Midtre del gikk raskest, og det var egenlig bare de siste 20-30 minuttene som krevde en smule skjerpings. Da hørte jeg til gjengjeld sub-tre lokke i det fjerne, noe som ga et lite ekstra puff. Skred med stil og verdighet over mål på 2:57 (etter så vidt å ha reddet meg fra å skjene inn i et gjerde 500 meter tidligere), totalt 9:36:15.

Og slik gikk det altså til at Jokke sikret høstferie på Lavaøya. Som om ikke det var nok sikret han også seieren i klasse M40-44 med 8 minutters margin. Det kaller jeg oppreisning etter den forsmedelige utgangen av IM France!