Første turdag i Staffordshire

Jeg gikk og la meg før dagens info kom opp i går kveld, så jeg fikk faktisk ikke med meg at det var tur på gang i dag i det hele tatt, men da jeg endelig ramla ut av bingen i dag tidlig satt hele gjengen klar...
Reynard hadde planlagt ruta, stappa'n inn i GPSen og vi avgårde. Fra Roaches Hall gikk turen over The Roaches der vi kunne - om tåka hadde vært litt mindre ertesuppe - fått nyte en nydelig utsikt. Deretter gikk vi mot Danebridge
(aner vi en levning etter våre naboer i sør?) og så over The Gun, nesten gjennom et gårdstun med alt det innebar av kumøkk og elektriske gjerder, før vi kreka oss over åsen og tilbake til Roaches Hall. Bilder kommer når og hvis jeg finner en kabel som passer til kameraet mitt, altså trolig ikke før jeg er hjemme igjen...

Været? Engelsk pluss. Regn, sludd og litt snoe, alt horisontalt i en forrykende fart.

På veien så vi en kjempefin topp som het Shuttlingsloe (eller no') og den er målet for morgendagen.

Reisedag

Ull under og fleece over gjorde reisa fra Gardermoen til Buxton og deretter Roaches Hall overlevelig til tross for en halvtimes sirkling over Manchester Airport.

Ekspedisjon til Svartdalsparken

Hver gang jeg løper rundt Østensjøvannet kommer jeg forbi et skilt der det står Svartdalsparken på, og jeg har mange ganger lurt på hvor i all verden denne parken er hen. Og jeg blei ikke mindre nysgjerrig av at jeg kom over et skilt til Svartdalsparken da jeg kjørte bakkedrag i Svartdalsveien i sommer. Ok, jeg skjønner at det er logisk at Svartdalsparken er i nærheten av Svartdalsveien, men det var liksom ikke innlysende hvor denne parken var. Så i dag bestemte vi oss for å rett og slett gå dit. Det første skilet fant vi rett over veien fra Bogerud t-banestasjon:
Vi avgårde. Ikke lenge etter fant vi et nytt skilt som sendte oss nordover fra sumpa og mot vassputten til gakkene som eier Østensjøvannet. En liten gutt ble såvidt forhindra fra å joine gakkene i putten, men så etter hvert skjønte han tegninga og begynte å mate dem i stedet. Det er ganske mange gakker når de er klumpa sammen, og sultne er de også. Det er bare å innse at det er en viss kamp for tilværelsen også for bygakker.

Vi var litt redde for at vi kom til å følge skilt en evighet og så ende opp med å ikke vite hvor Svartdalsparken var, eller at merkinga bare kom til å opphøre - i god fransk stil. Vi er jo begge syklister, og sykkelstier har det jo med å bare slutte å eksistere. Heldigvis kom vi over en bekreftelse over at vi var på rett vei på Manglerud, det er alltid godt å se at avstanden minker:

Etter en liten detour forbi Manglerud senter og tilbake igjen begynte vi å gå nedover en sti mot der vi pleier å kjøre bakkedrag, og da følte vi at vi virkelig var på sporet. Plutselig så det ut som om ekspedisjonen måtte avbrytes på grunn av rasfare, stien var sperret og det sto et mørkt og skummelt skilt som oppfordret oss til å ligge unna. Men vi øynet målet i det fjerne, 0,7km sto det på skiltet som pekte mot Svartdalsparken, og vi bestemte oss for å trosse farene. Fjellvante som vi er gikk vi en og en forbi rasområdet, mens vi måtte innrømme at det hadde vært et skikkelig ras og egentlig vel verdt å merke. Her ser dere Jokke som vurderer risikoen ved å ta oss videre:

Under ser du meg skynde meg forbi rasområdet mens jeg vaktsomt speider etter fallende løsmasser:

Oppmuntret av at vi ikke døde, hastet vi videre ned dalen og fulle av forventning etter å ha gått ned denne forseggjorte trappa,

kom vi til våre første egentlige hindring: et skilt som pekte oss enten i retning av Nøklevann, der vi jo på en måte kom fra, eller Bryn, dit vi ikke egentlig hadde tenkt oss. Svartdalsparken var som sunket i jorden, men vi brukte våre små grå og deduserte at siden huleboere hadde fjernet ett skilt, og det var i den tredje retningen, så måtte Svartdalsparken være i den retningen, og med freidig mot hutret vi oss nedover elva. Og der! etter noen få, men bitende kalde minutter, kom vi til Svartdalsparken, som var behørig merka og komisk nok viste seg å være i bunnen av bakkedraget vårt!

Dere kan kanskje bli forledet til å tro at det er derfor jeg smiler så bredt, men det er egentlig fordi leppene mine hadde stivna til sånn i kulda. Det var faktisk veldig kaldt, og vi hadde på dette tidspunktet bestemt oss for å droppe lunsj i bunnen av bakken, vi trengte litt oppoverbakke for å tine opp rett og slett... Så vi bestemte oss for å sikte mot Olsen på Bryn, eventuelt Bryn-senteret for å kunne tine litt. Og som tenkt så gjort, vi gikk til Bryn. Det var en veldig fin tur, men vi er litt oppgitt over at Olsen ikke var åpen, jeg mener, det er ganske defensivt å ikke åpne en brun pub på østkanten av Oslo før klokka ett på en søndag.

På jakt etter sol og vindstille sikta vi mot Skøyen hovedgård, og på veien dit kom vi over et skilt som man ikke ser så ofte lenger. Hvor ofte ser De en høflighetsform i disse dager?
Ved Skøyen hovedgård var det både sol, vindstille og barn som akte. Og en veldig snill far som slepte begge barna sine opp til toppen av akebakken enda de begge to kunne gå helt fint. Vi spiste lunsj og drakk toddy, mens vi så på utsikten som så sånn ut:
Fint?

Men kaldt blei det, så vi tusla oss hemmat så fort vi kunne, og vi endte med å gå over Oppsal der vi var inne på Rimi-butikken som åpna klokka 14, klokka 13.15 for å tine labbene. På Bøler traff vi Irene og Martin på vei til Operaen, og så gikk vi via Bøler skole for å se på litt upresist kartlagt kunst. Her er skolepike på sin første skoledag eller noe sånt, på Østensjø kunstkart plassert på andre siden av skolen, eller så feil det kan bli når skolen er premarkert på kartet...

Eventyret vårt nærmet seg nå slutten, men på gangveien mot Bøler var det kjempeflott lys, og Jokke utnytta muligheten til å leke litt overjordisk:

Vi var ordentlig kalde da vi kom inn, men nå er vi begge begynt å tine, vi har fått oss en juleøl og pinnekjøttet putrer på ovnen og brer en umiskjennelig duft av blaut sau i stua.

Godt jolablot!

Blogged with the Flock Browser

Effektiv funksjonærbruk

Viss nokon av de der ute skulle ha lurt litt på kva ein treng så mange funksjonærar til for å organisere ein triatlon, så har eg her ein liten video som illustrerer noko av det som skal gjerast før deltakarane kan hoppe i havet. Kvaliteten er ikkje så bra, men de skjønar teikninga.

Det her er frå førebuingane til den førebels siste (why, I wonder?) Seigmann i Stavern 2008.

Demonstrativt?

Hjemme hos oss er vi alltid nærmest krangling når vi skal rekke en t-bane. Jeg har t-baneklokke, altså klokke som alltid er litt for rask, for da rekker jeg t-banen. Jokke har presis klokke, så han synes jeg stresser altfor mye, og så krangler vi litt om det. En dag jeg stressa som en gal fordi jeg hadde høye hæler og bare to minutter i følge egen klokke, utnytta Jokke muligheten til å være en liten tanke demonstrativ:

Tøffe tøfler!

Sjekk så fine tøfler!

Vurderingsmani

Jeg begynner å bli dyktig lei av å høre om vurdering. Jada, det er viktig så klart, og jeg støtter kravene til at vurderingene skal begrunnes - liten vits i å vurdere om ikke eleven får vite hva han skal gjøre bedre og hva han allerede fikser. Greit nok. Men jeg får ordentlig noia når vi nå skal skrive en begrunnelse av terminkarakteren i tillegg! Jeg mener, terminkarakteren er basert på terminens tidligere vurderinger, vurderinger jeg allerede har skrevet en begrunnelse for! Det kan da ikke være så forbaska vanskelig å skjønne hvorfor eleven får den karakteren han får når jeg i samtlige vurderingssituasjoner har gitt ham beskjed om at han har for dårlig ordforråd! Hvis han ikke har skjønt tegninga etter hver enkelt vurderingssituasjon, hva er da oddsen for at han skal skjønne det når han får terminkarakteren? Kan vi ikke snart få kreve av elevene våre at de faktisk lukker opp øya og leser den tilbakemeldinga?

Litt sært?

Jeg synes det er utrolig deilig å lage faste spareavtaler i nettbanken min.

Kunstjakt

Jokke og jeg gikk på tur i dag, skikkelig søndagstur. Utrusta med kunstkart over Østensjø bydel la vi i vei, med kurs for lekende gauper og Diana. Men ikke lenge hadde vi gått før vi skjønte at disse kunstkartleggerne var flinkere med legging enn med kart, for der kunsten skulle være var det på ingen måte det. Slukørede tusla vi hemmat, og skulle prøve å få med oss jente med valp, men nei.

Kall meg gjerne konservativ, men ville ikke et kunstkart være marginalt nyttigere om kunsten også i virkeligheten var der den var markert på kartet? Jeg kjenner at jeg fikk bekrefta en og annen fordom mot kunstnere på den turen der!

Hektisk helg, ja.

Helga skulle begynt så fint med treningstur med Elin på fredag og så glidende overgang til julebordet på fredagen. Og det hadde blitt så fint atte, hvis det ikke var for at unge Kvåle klarte å bli sjuk etter svineinfluensavaksine på onsdag, og dermed gikk både torsdagen og fredagen med til å ligge i bingen. Arrgh! Og jeg som hadde kjøpt meg ny fin kjole til julebordet også! Sukk.

Så lørdag morgen måtte jeg fikse de gavene jeg trengte å ha fiksa til Jokke og jeg skulle i barnebursdag til Kamilla, og dermed forsvant den dagens treningsøkt. Nå var ikke det så ille, for etter at feberen slapp fredag kveld var det kanskje greit å ta det med ro. Men i dag skulle vi til Rælingen for å feire Pappa som har bursdag i morra - hurra! - måtte jeg bruke formiddagen til å rette noe av det jeg ikke rakk å komme gjennom på torsdag og fredag. Det er helt krise for meg når jeg ikke får brukt torsdagen og fredagen til å rette, altså! Stakkars historieklassen min, nå har de måtte vente lenge fordi jeg har slitt med en engelskbunke som var så vanskelig å rette, og så blir jeg sjuk. Har retta litt i dag, men rakk jo på langt nær det samme som på en hel torsdag uten undervisning... Jaja, det får bare ta tid.

Udir spreller litt til før jul

Siste nå er at vi ikke får bruke tallkarakterer med tillegg nå, det vil si at 2/3, 3+, 4- og lignende ikke lenger er tillatt. Vi får lov til å skrive ved siden av at det er en svak firer eller hva det nå er, så man kan jo spørre seg hva som er poenget. Jeg skriver alltid begrunnelse likevel, jeg, så det har ikke så mye å si for meg, men det kan hende jeg slutter å gi tallkarakterer, så får elevene klare seg med grad av måloppnåelse.

Forøvrig har jeg problemer med å forstå at ikke de tilbakemeldingene jeg gir alle mine elever på alle vurderingene jeg foretar av dem oppfyller kravet til underveisvurdering?

I serien av Udirs absurditeter...

...er vi nå kommet til regler for fraværsføring på vitnemålet. Siste skrik er nå nemlig at elevene skal kunne kreve at 14 dager hvert skoleår skal kunne fjernes dersom fraværet bare bekreftes av - holde dere fast - elevens foresatt om eleven er under 18 år, eller eleven selv dersom han er myndig.

Akkurat.

Gratulerer, Udir, denne tok virkelig kaka.

Vanligvis pryder jeg meg med at jeg bruker å være ganske flink til å holde meg saklig i diskusjoner, men jeg velger å gjøre et unntak her:

Har dere røyka forskriftene deres eller?!