Det har komme sny her i Tigerstaden, og eg har hamstra ullstrømpebukser og ullstrømper og ullsokkar og alt anna som er mjukt og varmt. I går var det ordentleg trasig vinterver med sideveis sludd og regn, og alt samla seg i eit tommetjukt glatt og slimete slapslag som ikkje berre er sleipt å gå i, men som ein blir blaut av også.
Samstundes har det vore bra kaldt i det siste, og vi merkar på marka at den har frosset til. Med litt flaks blir det fint grunnlag for skiføre når myrene frys og snyen legg seg oppå. Men nett no er det bra trist ute, altså, sjølv godver i dag kunne ikkje heilt endre det inntrykket.
Det nærmer seg jul, så no må vi vel kunne seie at vi klart har komme over i vinteren, så her er det nye vintertemaet.
30 november 2008
25 november 2008
Tortur?
Eg høyrte på radioen i dag at eit eller anna forbund eller kva det no var har meldt Noreg inn for FN, åklaga for tortur. Grunnen er nemleg det at det finst ein del folk her i landet som blir trøkka i medisin mot deira vilje, av di dei ikkje skjønar at medisinen er til deira eiga beste. Vi snakkar om psykotiske folk, altså. Og dette er altså tortur.
Nei, det er ikkje det! Det er faen steike meg ganske langt i frå elektriske støt mot kjønnsorganar, opphenging etter armane (med skuldrar ut av ledd som resultat) og knuste kneskålar til tvangsmating av pillar. Og det er ei ganske så grov fornærming mot dei som har opplevd ekte tortur å kalle pilleknasking for tortur.
Skjerp dykk.
Nei, det er ikkje det! Det er faen steike meg ganske langt i frå elektriske støt mot kjønnsorganar, opphenging etter armane (med skuldrar ut av ledd som resultat) og knuste kneskålar til tvangsmating av pillar. Og det er ei ganske så grov fornærming mot dei som har opplevd ekte tortur å kalle pilleknasking for tortur.
Skjerp dykk.
Blogged with the Flock Browser
10 november 2008
Gratulerer med dagen, Jokke!
Min kjære, barske, glupe, morsomme, sexy, sporty, spreke og på alle måter enestående Jokke har bursdag i dag!Gratulerer med dagen!
Fem om dagen: bare på en dårlig dag!
Dette er frukt- og grønnsaksfatet vårt bare fra denne helgeturen til Hvaler!
Mini break: Hvalerbo
Jeg vet ikke om det er flere enn meg som forbinder uttrykket mini break med Bridget Jones, men i alle fall gjør jeg det. All den tid den mini breaken ikke akkurat er så fryktelig vellykka, er det med litt blandete følelser jeg har omtalt denne helgen som en slik. Men en mini break er det, da, en helg på Hvaler sammen med kjæresten, utrusta med store mengder rødvin, sjokolade, fleece og enorme forventninger til dårlig vær.
Jokke blei plukka opp på Sonsveien stasjon fredag ettermiddag, og i 100km/t suste vi mot Østfold. Været var upåklagelig, det regna, blåste og var generelt sett så mørkt og trist som bare en novemberkveld kan være. Alt lå til rette for en deilig helg foran peisen, med bok og kakao, bare avbrutt av en og annen spasertur og hyppige kakao- og vinpauser. Og Hvaler levde opp til forventningene: smale veier, trær som henger utover veien og en praktfull dyster kirkegård. Stemningen var gotisk. Bra, altså.
På veibeskrivelsen sto det «her kommer du til et skogområde, hvor du kan skimte et stort mursteinshus på en skrent. Dette er hovedhuset på eiendommen».
Greit nok i dagslys, kanskje, men når det bare er såvidt en kan skille skog fra hekk, da er det litt håpløst å se etter et mursteinshus mellom trærne, altså. Så vi kjørte nå rundt en stund, kjørte nesten ut i en midjedyp søledam og klarte nesten å vræke skjørtet på bilen. Men etter litt styr fant vi da fram til hytta og fikk fyrt opp. Dagens første skuffelse kom da vi spretta vinkagga – diskantsmak var det første som slo meg, og det lovte ikke godt for lørdagens biffmiddag. :-( Heldigvis var tigerølen akkurat som den skulle:
Jeg er jo glad i gotikk, da, og etter forrige ukes gotikkdag på skolen, var vi liksom litt i gotikksiget. Nabohuset var kjempeskummelt, med relieffer og gargoyler og greier, og det var liksom på sin plass med en hodeløs rytter eller to. Sånn sett passa det riktig bra at det ikke var gardiner i stua, men dessverre var det bare Jokke som lagde «kloppetiklopp»-lyder i skogen på Hvaler i helgen.
Lørdagen var Jokkes dag. Han har bursdag den 10., men denne helgen, og særlig denne lørdagen, skulle Jokke få være prins. Hans første prinselige befaling var at vi skulle stå opp, men denne klarte jeg å trenere ved å flekke fram dunjakkegave til ham. Må huske å betale ham for den. Han første prinselige befaling av dagen var at vi skulle gå tur og dra på marked, om enn i motsatt rekkefølge . Markedet viste seg å ikke eksistere, men vi fikk shoppa ganske mye (!) og dessuten kunne prinsen nyte sin bursdagskake på kafé i Skjærhalden. Etter kakespising bare det tilbake til hytta for en kjapp skive før vi dro ut på tur. Som de innbitte turfolk vi er var såklart Botneveten dagens naturlige mål, Kirkøyas høyeste punkt med sine 67moh. Jada, jada, det er litt anal retentive, vi veit det. Men Botneveten glimtet med sitt fravær, vi endte med å bomme på både sti, vei og retning, og på toppen av det hele fant vi aldri veien hjem. Vi var ute i to og en halv time til slutt, for da vi endelig kom tilbake til hytta, fra en helt annen retning enn vi hadde trodd, måtte vi selvsagt gå den veien vi leita etter ut til nordenden av øya igjen, bare for å finne ut hvor i all verden den endte opp, siden den ikke var der vi var tidligere på dagen.
Jokke blei feira med biff og bearnaise, brokkoli og asparges, og tror du ikke det skjedde et aldri så lite mirakel: den pistrete rødvinen hadde hatt riktig så godt av romtemperaturen og sto nå fram som en riktig så deilig vin! Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt at det kunne skje, men turde ikke å lufte tanken, det var liksom litt for godt til å være sant...
Søndagen nedla vi Botneveten, denne gangen prøvde vi ikke å finne en fancy vei, nå skulle vi nemlig til topps. Og det gikk greit, selv om det blei en del dosing. Utsikten var ikke så voldsomt my e å skryte av, men noe av skylda for det må tillegges tåka. Jeg gikk litt lei etter hvert, det var liksom ikke så veldig interessant landskap, og vi hadde jo mye av det samme på lørdagen. Men, så kom vi over en kjempefin samling piggsopper, og da våkna grådig-Ellen til liv, og regnet blei mindre interessant. Det er noe eget deilig ved å finne sopp – det er som å komme over en skatt man ikke egentlig har fortjent, særlig når den står der i november!
Lykkelige dro vi tilbake til hytta, spiste litt, leste litt og sov litt før vi pakka, vaska ut hytta, og lempa Dagbladet med sopp på inn i bilen. Denne helga kommer jeg til å leve lenge på!
Jokke blei plukka opp på Sonsveien stasjon fredag ettermiddag, og i 100km/t suste vi mot Østfold. Været var upåklagelig, det regna, blåste og var generelt sett så mørkt og trist som bare en novemberkveld kan være. Alt lå til rette for en deilig helg foran peisen, med bok og kakao, bare avbrutt av en og annen spasertur og hyppige kakao- og vinpauser. Og Hvaler levde opp til forventningene: smale veier, trær som henger utover veien og en praktfull dyster kirkegård. Stemningen var gotisk. Bra, altså.
På veibeskrivelsen sto det «her kommer du til et skogområde, hvor du kan skimte et stort mursteinshus på en skrent. Dette er hovedhuset på eiendommen».
Greit nok i dagslys, kanskje, men når det bare er såvidt en kan skille skog fra hekk, da er det litt håpløst å se etter et mursteinshus mellom trærne, altså. Så vi kjørte nå rundt en stund, kjørte nesten ut i en midjedyp søledam og klarte nesten å vræke skjørtet på bilen. Men etter litt styr fant vi da fram til hytta og fikk fyrt opp. Dagens første skuffelse kom da vi spretta vinkagga – diskantsmak var det første som slo meg, og det lovte ikke godt for lørdagens biffmiddag. :-( Heldigvis var tigerølen akkurat som den skulle:
Jeg er jo glad i gotikk, da, og etter forrige ukes gotikkdag på skolen, var vi liksom litt i gotikksiget. Nabohuset var kjempeskummelt, med relieffer og gargoyler og greier, og det var liksom på sin plass med en hodeløs rytter eller to. Sånn sett passa det riktig bra at det ikke var gardiner i stua, men dessverre var det bare Jokke som lagde «kloppetiklopp»-lyder i skogen på Hvaler i helgen.Lørdagen var Jokkes dag. Han har bursdag den 10., men denne helgen, og særlig denne lørdagen, skulle Jokke få være prins. Hans første prinselige befaling var at vi skulle stå opp, men denne klarte jeg å trenere ved å flekke fram dunjakkegave til ham. Må huske å betale ham for den. Han første prinselige befaling av dagen var at vi skulle gå tur og dra på marked, om enn i motsatt rekkefølge . Markedet viste seg å ikke eksistere, men vi fikk shoppa ganske mye (!) og dessuten kunne prinsen nyte sin bursdagskake på kafé i Skjærhalden. Etter kakespising bare det tilbake til hytta for en kjapp skive før vi dro ut på tur. Som de innbitte turfolk vi er var såklart Botneveten dagens naturlige mål, Kirkøyas høyeste punkt med sine 67moh. Jada, jada, det er litt anal retentive, vi veit det. Men Botneveten glimtet med sitt fravær, vi endte med å bomme på både sti, vei og retning, og på toppen av det hele fant vi aldri veien hjem. Vi var ute i to og en halv time til slutt, for da vi endelig kom tilbake til hytta, fra en helt annen retning enn vi hadde trodd, måtte vi selvsagt gå den veien vi leita etter ut til nordenden av øya igjen, bare for å finne ut hvor i all verden den endte opp, siden den ikke var der vi var tidligere på dagen.
Jokke blei feira med biff og bearnaise, brokkoli og asparges, og tror du ikke det skjedde et aldri så lite mirakel: den pistrete rødvinen hadde hatt riktig så godt av romtemperaturen og sto nå fram som en riktig så deilig vin! Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt at det kunne skje, men turde ikke å lufte tanken, det var liksom litt for godt til å være sant...
Søndagen nedla vi Botneveten, denne gangen prøvde vi ikke å finne en fancy vei, nå skulle vi nemlig til topps. Og det gikk greit, selv om det blei en del dosing. Utsikten var ikke så voldsomt my e å skryte av, men noe av skylda for det må tillegges tåka. Jeg gikk litt lei etter hvert, det var liksom ikke så veldig interessant landskap, og vi hadde jo mye av det samme på lørdagen. Men, så kom vi over en kjempefin samling piggsopper, og da våkna grådig-Ellen til liv, og regnet blei mindre interessant. Det er noe eget deilig ved å finne sopp – det er som å komme over en skatt man ikke egentlig har fortjent, særlig når den står der i november!
Lykkelige dro vi tilbake til hytta, spiste litt, leste litt og sov litt før vi pakka, vaska ut hytta, og lempa Dagbladet med sopp på inn i bilen. Denne helga kommer jeg til å leve lenge på!
06 november 2008
HMS-kurs, del I
Jeg har vært så «heldig» å ha fått plass på fylkeskommunens HMS-kurs, det gamle 40-timerskurset om noen skulle kjenne til det. Jeg kan ikke si jeg gleda meg, Einar på jobben prøvde å muntre meg om ved å si at han hadde hørt at det «visstnok ikke er fullt så kjedelig som det var», og Jokkes kommentar var «å, stakkars deg, du får håpe de har nett der». Ikke rart Kvåle var uvanlig ordknapp da vi første dagen ble bedt om å fortelle om våre forventninger.
Men Obama vant valget, ingenting kunne ødelegge dagen i går, selv ikke når den var viet arbeidsmiljøloven og flere forskrifter enn USA har gjeldsdollar... Og arbeidsmiljøloven viste seg å være ganske morsom, utrolig nok.
Dagen i dag handler om risikovurdering, forebygging og ergonomi. Viktige tema, men det meste kan byråkratiseres til døde, og når konsekvensen av å snuble i et elevbein (reelt eksempel) må settes inn i et sikkerhetsvurderingsskjema, da bikker jeg, men ville trolig akseptere betraktelig større svinn enn de fleste andre her.
Nå driver vi med forebyggende og helsefremmende arbeid, og vi konsentrerer oss om de langtidsfriske, man er nemlig lei av å redusere eller forebygge sykdomsfravær. Good heavens.
Hva er en friskfaktor? (Plenumsoppgave.)
Jeg har liten toleranse for konsulentprat i utgangspunktet, det skal jeg være den første til å innrømme, og jeg tror jeg har en velutvikla humoristisk sans, men jeg klarer ikke å fri meg for den forræderiske tanken at dette i beste fall kan definerers som pisspreik.. For ordens skyld skal det legges til at jeg nettopp har spist, og har altså ikke lavt blodsukker, noe som ellers stadig medvirker til å redusere min livsglede.
Men Obama vant valget, ingenting kunne ødelegge dagen i går, selv ikke når den var viet arbeidsmiljøloven og flere forskrifter enn USA har gjeldsdollar... Og arbeidsmiljøloven viste seg å være ganske morsom, utrolig nok.
Dagen i dag handler om risikovurdering, forebygging og ergonomi. Viktige tema, men det meste kan byråkratiseres til døde, og når konsekvensen av å snuble i et elevbein (reelt eksempel) må settes inn i et sikkerhetsvurderingsskjema, da bikker jeg, men ville trolig akseptere betraktelig større svinn enn de fleste andre her.
Nå driver vi med forebyggende og helsefremmende arbeid, og vi konsentrerer oss om de langtidsfriske, man er nemlig lei av å redusere eller forebygge sykdomsfravær. Good heavens.
Hva er en friskfaktor? (Plenumsoppgave.)
Jeg har liten toleranse for konsulentprat i utgangspunktet, det skal jeg være den første til å innrømme, og jeg tror jeg har en velutvikla humoristisk sans, men jeg klarer ikke å fri meg for den forræderiske tanken at dette i beste fall kan definerers som pisspreik.. For ordens skyld skal det legges til at jeg nettopp har spist, og har altså ikke lavt blodsukker, noe som ellers stadig medvirker til å redusere min livsglede.
02 november 2008
Søndagstur med lav puls
På spinninga i går blei Irene og jeg enige om å henge oss med på bolleturen i Nordmarka, og at vi skulle dette av dersom vi ikke klarte å holde pulsen nede sammen med resten av Frøy-gjengen. Passet meg glimrende, jeg kan ikke sitte i felt eller dra på tur med Frøy uten av pulsen fyker i været, så da er det greit med en lavpulsavtale.
På Lokeberget var det ingen. Jaja, vi var egentlig glad til, for isen lå blank og fin på parkeringsplassen, og Irene og jeg hadde fortsatt ikke piggdekk. Men vi bestemte oss nå for å dra innover og se, så hadde vi i hvert fall kommet oss ut. Og så kom det selvsagt folk, da. Vitner. Fra Frøy. Uhhhh... Sykler ned, ryggsekk på og stavre seg mot traktorveien. Som var helt glasert. Auda. Ikke sykle der uten piggdekk nei. Ut på veien, innover mot Skar. Pulsen ikke særlig lav nå, mest av skrekk. Vi bestemte oss for å snu, de andre fikk dra uten oss. Det blei ett kvarters trening, men vi holdt i alle fall pulsen nede.
På Skullerudstua registrerte vi et aldri så lite pulshopp da vi fikk regninga for en te og en kaffe, og følte oss litt teite da vi kom tilbake til parkeringsplassen på Skullerud og registrerte at bilen vår var den eneste med sykler på taket - alle de andre hadde liksom skjønt at det var meninga at de skulle brukes. Men vi holdt pulsen nede, det spørs om de andre kan skilte med det?!
På Lokeberget var det ingen. Jaja, vi var egentlig glad til, for isen lå blank og fin på parkeringsplassen, og Irene og jeg hadde fortsatt ikke piggdekk. Men vi bestemte oss nå for å dra innover og se, så hadde vi i hvert fall kommet oss ut. Og så kom det selvsagt folk, da. Vitner. Fra Frøy. Uhhhh... Sykler ned, ryggsekk på og stavre seg mot traktorveien. Som var helt glasert. Auda. Ikke sykle der uten piggdekk nei. Ut på veien, innover mot Skar. Pulsen ikke særlig lav nå, mest av skrekk. Vi bestemte oss for å snu, de andre fikk dra uten oss. Det blei ett kvarters trening, men vi holdt i alle fall pulsen nede.
På Skullerudstua registrerte vi et aldri så lite pulshopp da vi fikk regninga for en te og en kaffe, og følte oss litt teite da vi kom tilbake til parkeringsplassen på Skullerud og registrerte at bilen vår var den eneste med sykler på taket - alle de andre hadde liksom skjønt at det var meninga at de skulle brukes. Men vi holdt pulsen nede, det spørs om de andre kan skilte med det?!
Blogged with the Flock Browser
Abonner på:
Innlegg (Atom)