Ny jobb!

Eg har begynt i ny jobb - på Frogn vidaregåande skule. Eg begynte i går, og står litt på hau no.

Men eg har blitt utruleg godt motteken, og eg gler meg til å undervise i historie for første gong, og norsk på ST for første gong. Alt samstundes med at eg skriv meg gjennom siste del av nordisken. Eg blir å jobbe mykje, men work og labour er ikkje det same, og eg gler meg til det første.

Lange kveldar, here I come!

Kvinnekanal?

Jeg ser med vantro på programoversikten til den nye kvinnekanalen ”FEM”. ”En engel i blant oss” tre-fire ganger på rad i dag, lørdag. Jeg ser en overskrift, ”fakta/dokumentar” står det på den, jeg klikker på den, og jeg får presentert ”Extreme Hollywood”, akkompagnert av bilder av Jude Law og Britney Spears. Jeg titter litt på programoversikten for de nærmeste dagene, og det samme møter meg: amerikanske serier, amerikanske realityserier og en og annen dokumentar. Om kjendiser og glamour, ikke en eneste politisk dokumentar, ingen nyheter, ingen populærvitenskapelige programmer, og heller ikke sport, jeg skal innrømme at det siste fremstår som kanalens klart mest forsonlige side.

Min første reaksjon er vantro – det MÅ da være noe annet her? Min neste reaksjon er sinne – jeg er kvinne, men jeg vil se andre programmer enn ”En engel i blant oss”, jeg er lever i denne verden, ikke i den neste! Min endelige reaksjon er avmakt – dette er altså det bildet kvinner har skapt av seg selv siden likestillingens BH-brenning på det kjønnsbehårede 70-tall. For det er vi selv som har skapt bildet av Kvinnen anno 2007. Som kvinne er jeg altså lidenskapelig opptatt av tidens skjønnheter, enten de er modeller, filmstjerner eller gift med en fotballspiller. Mine største problemer er i følge reklamene underlivssopp, brusete hår og i den grad jeg evner å skjele til mine omgivelser: skitne dusjkabinett.

OK, FEM er ikke virkeligheten, og det er for tidlig å si om kanalen kommer til å blomstre eller dø. Det er også mulig at jeg har for stor tillit til tv-kanalmakere, men jeg vil da tro at de har gjort noen markedsundersøkelser før de fastsatte programtilbudet. Og dette er et vesentlig poeng: FEM er kanskje ikke virkeligheten, men kanalens tilbud er da vitterlig en refleksjon av virkeligheten: tilstrekkelig mange norske kvinner vil se serier om interiør, om det overnaturlige og hjemme-hos-reportasjer.

Det slår meg at kvinner i Jane Austens samtid hadde mye av det samme imaget. De skulle helst ikke engasjere seg i politikk, men lese romaner og dikt, det var fint om de kunne synge, og å spille piano var en selvfølge. Kort oppsummert: kvinner er fine som pyntegjenstander, klart ubrukelige til noe mer. John Stuart Mill argumenterte i sin tid for at undertrykking og ikke minst mangelen på utdanning av skarpe kvinnehoder, var sløsing med ressurser. Men når jeg ser hva høyt utdannede kvinner i dag bruker sin frihet, kunnskap og forbrukermakt til, så tenker jeg at Mill kanskje overvurderte oss? Når kvinners forbruk i så stor grad går til dekor, så er og blir kvinnen enten pyntende eller pyntet.

Ibsens Nora ville ikke være en lerkefugl, men det virker som om Kvinnen anno 2007 ønsker seg nettopp det. Jenter pynter seg i rosa, de ønsker å være små prinsesser, verdens kanskje mest overflødige yrke. Tenåringsjentene pynter seg i rosa og svart, drømmeyrket er pyntedokke. Pynting av kvinnekropp er fulltidsbeskjeftigelse, og når statusen i flokken er proporsjonal med tiden det tar å pynte skroget, blir det liten tid til å pynte intellektet. Jane Austens kvinner satt fast i et samfunn som definerte kvinners intellektuelle kapasitet som mindreverdig, FEMs seere lar seg ikke nedverdige til å bruke den. Jane Austens kvinner ble undertrykket av menn – dagens prinsesser klarer dette utmerket godt selv.

Eg sit for stille!

Eg hadde ikkje trudd at noko slikt skulle hende med meg, men i dag blei det brått mørkt på kontoret mitt. Og då måtte Tom og eg køyre litt rundt på kontorstolane våre igjen, slik at rørslesensoren skulle oppdage oss. Vi hadde rett og slett sete for stille!

Dette virkar kan hende ikkje så rart, tenkjer du? Vel, då kjenner du ikkje meg så godt heller, men dei av dykk som kjenner meg, de veit kor sensasjonelt dette var. Eg seier ikkje meir, men det var altså eit vitne der. :-)

Ubegripelig.

Det er mye jeg ikke skjønner, og det har jeg forsåvidt forsont meg med, men noe av det jeg ikke skjønner må jeg bare kommentere. Jeg tror nemlig det er alle andre som tar feil denne gangen.

Jeg satt på do i stad, og da leste jeg Costume. Jeg har bestilt prøveabonnement, for da skulle jeg få en sminkepakke gratis, og sminkepakka var mer verdt enn prøveabonnementet. Jeg er en slik en. Men, tilbake til altså bladet som kom i posten. Costume må være rasende billig å produsere: man tager en haug med overprisede lavkvalitetsklær, legger dem ut på et bord, tar bilde, og vips! så har man en "motereportasje" eller et "trendbarometer" eller hva de nå velger å kalle det. Hmm, skal si jeg ikke klarer å holde meg til temaet i dag, det var ikke dette jeg skulle skrive om.

Jeg prøver igjen: det som slår meg er modellene. Og jada, alle er skrekkelig tynne og greier, mer om det seinere. Men det som virkelig forundrer meg, og som jeg virkelig ikke kan fatte, selv med mye godvilje, må de se så dumme ut!? Altså, ikke sånn latterlig dumme, men måpete, tanketomt uintellegente. Hvorfor det? Jeg klarer ikke å forstå det!

Så er det selvsagt at de er forferdelig tynne. Og der er det også noe jeg lurer på: hvorfor må de se så forbanna svake ut? Jeg har faktisk forståelse for at de skal ha lite fett på kroppen, jeg må innrømme at jeg synes det er fint med lite fett på kroppen, både på kvinner og menn. Men poenget med lite fett er jo blant annet at musklene skal synes, ikke at de skal se ut som et lass med høggen ved, (opptenningsved i dette tilfellet) som faren min ville sagt! Jeg skjønner ikke det heller? Det er flott med veltrente kropper med lite fett og synlige muskler, men når modellene er større rundt albuen enn rundt overarmen, ser de jo bare svakelige ut. Hva er det som er så fint med svakelighet? Ubegripelig spør du meg.

Hvis noen kan forklare meg dette, legg gjerne inn en kommentar eller fem, tror jeg kan vise meg å ha litt tungt for dette her.

På feri!

Jeg har vært på feri i Troms ei uke å vært på tur å kanskje hørt bjørn å vært full to ganger å fyllesjuk en gang å så har jeg jakkta masse.

Vi dro på tur fårje lørda, till Killpissjærvi å der lå vi åver til sønndan å da jikk vi till Trerikksrøjsa. Det er litt rart får det er likksom ikke i noen lann, det! Åsså jikk vi vidre mot Gappo der har jeg vært mange ganger. Eller, Martin å Ellen jikk da, jeg satt i tigerlomma. Å jeg var litt skeptissk får sisst vi var på så pellarem blåbbær hele tia, menn her var det helldivis ikkenon blåbbær å pelle. Menn vi jikk forbi to finske damer såm snakka dårli engellsk å såm jikk dritsakte. De skulle åsså til Gappo menn vi kom dit først bai far. Å da dem kom så tørterem ikke komme inn hoss oss, de var sikkert redd for meg.

Ellen klaggde på såre føtter menn det såkke ut som hu hadde mista matløsta i vært fall, å ikke løsta på Jegermaister heller, det jikk med litt Jeger der. Jeg fikk jeg åsså, altså, å det var helt fint lissom, men Ellen pleier ikke å være såå gla i ankerdramm, det var sikkert fordi det var årrginal.

Dan etter var ganske kjedli, men så kom vi till Trerikksrøjsa ijen å der fikk jeg jakkte å greier. Å så forsvant ressten av Jegermaistern, vi delte brodeli. Å om natta så våkkna vi a en masse raballder uttafårr å vi var litt redde foratte det kannsje var bjørn, menn vi så ikkeno for det var så mørt ute å bjørner er svære så jeg tørte ikke å gå ut. Menn mest sannsynli var det mus som snuste på no lausgreier i gangen, for vi såkke spor eller no uttafor dan etter.

På tirsjdan dro vi jæm til Vollan, å på onsdan var jeg me Ellen på gammlejåbben, å det var skikkli stas - det var stas å hillse på Arliin å Ingri å Eli å sånn, særli Eli for hu er litt fæn. Å så var Ellen i hallen å spilte dengeball å tapte å så blei vi med til Eli å gomla karrbisser. De var kjempegått å kult for jeg fikk værra ijen sammen med kjærsten til Eli, Peringe å så kom sønn hennes Æjvinn på besøk å jeg fikk øl! Masse øl! :-[ (smajli med håggtenner)

På tårsdan var Ellen kjedli på jobb menn så var vi hoss Arliin å spiste kyllinggreier å spillte Kokklimonke å Arliin vant for hu er dritgo til å juge. Ellen er åsså ganske go til å juge viste det seg, det får jeg lavær å si til Jokke.

Å fredan var vi Nesheim - jæmmeterritorie mitt! Der har jeg jakkta mye å det blei fangst denna gangen åsså, jeg fikk tak i en lemen. Åsså fikk jeg mer Jegermaister å litt øl, å seinere på kvellen fikk jeg masse kånjakk a Tove å da blei jeg skikkli drita. Svimmla å greier å spydde om natta å da vi sku dra jæm å da jeg hadde kommi fram hit å så spydde jeg uttafor her. Det var skikkli ille, menn i dag er jeg bra.

Lurer på vor lenge vi skal væra her nå, jeg?

Haust del II: tur i Troms

Eg har sagt det før, og eg seier det igjen - eg likar ikkje hausten. Men eg har óg skrive før at det kan vere vanskeleg å ikkje like han. Og dei siste dagane har det vore vanskeleg å ikkje like hausten. Veldig vanskeleg faktisk.

Det begynte på laurdag då eg landa på Langnes. Årets andre gode haustkjensle måtte sjølvsagt begynne i Troms, eg er då patriot. I Oslo var det ikkje så fint ver. Ikkje at eg brydde meg, eg hadde feilrekna på tida og kom meg berre såvidt med flyet. Veldig flaut, eg blir å gå forbi dette i størsta møjliga tystnad, det var fakisk så flaut.

Men i Romssas skein sola, og Balsfjorden var så blank og vakker som berre Balsfjorden kan vere, og eg var utruleg glad for å vere nesten-Balsfjording. På Vollan pakka vi berre om, køyrde Maria på jobb og satte kursen mot Kilpisjävri og saunaen der. Der traff eg forresten noko eg aldri hadde trudd eg skulle komme over: ein nordlending, og det ein manndaling, som verka sjenert over at eg sto og kledde av meg i herregarderoben (felles sauna etter 20.00, for dei av dykk som måtte lure). Han tok til vetet, og sjølvsagt hadde vi felles kjente - manndalinger er overalt, det er berre å innsjå. Godt dei er trivelege folk!

Tradisjonen tru er det biff, fløytegratinerte potet og raudvin første kvelden, og vi er tradisjonsbundne folk. Rive kjeft gjer vi også, det er ein viktig del av seansen, og Martin er i særklasse der! Godt å ikkje måtte late som ein er sofistikert, sjølv om han tok seg i å ønskje seg eit meir sofistikert festivalpublikum enn det som var på Notodden - det blir eg å bruke mot han!

Søndagen vakna vi til nydeleg ver og skarp luft. Klokka ti eller ni, alt etter som kva for tid du vel å bruke, var vi på vei over fjellet til Treriksrøysa. Vi hadde håp om å komme oss heilt til Gappo, for vi tenkte at det ville bli litt kort å gå berre til Goldajavri, og så sitte der heile dagen. Eg hadde aldri gått over Malla før, men det er verkeleg ein flott tur - glad eg hadde fått låne eit kamera av Inger-Lise, for nydeleg var det. Etter fire timar, med pause, var vi ved finskehytta og stoppa for lunsj. Eg var begynt å bli sårbeint, men ville gjerne gå vidare, så vi braut oss opp og traska vidare mot Gappo. Og denne gongen fekk eg tatt bilder ved Treriksrøysa - sist eg var der var det -35, og batteria i kameraet daua då eg fekk det ut av jakka...

På veg opp mot Golda-haugen gjekk vi forbi to finske jenter som fortalde at dei hadde tatt båten klokka ti (eller ni, norsk tid...). Vi hadde altså gått ei mil lenger enn dei og var på veg forbi dei! Trur ikkje dei blei så motiverte av det, men vi avtalte at dei av oss som kom fram til Gappo først skulle fyre opp. Trass i fleire pauser var vi framme før dei med over ein time, og dei valde å legge seg i den andre hytta! Jaja, vi hadde det fint vi, med finnebiff av lammekjøt og meir raudvin. Og godt det var kort til bingen, for eg var i seng klokka ni (eller ti, finsk tid...). Og sov til klokka seks (eller sju, finsk tid), det er gode ni timar under dyna, og det var i grunnen ein god måte å bruke tid på.
Mandagen var tåkete. Veldig tåkete. Vi hadde snakka om å gå via Pältsa og tilbake, men tåka kom høveleg for meg, for eg var utruleg sårbeint etter søndagens nesten tre mil. Så sårbeint var eg faktisk at eg liksom måtte gå meg i gang etter kvar gong vi hadde tatt ein pause. Men tåka letta og sola skein og varma og naturen hadde tatt på seg polaroid-filteret for dagen. Ein fin tur fekk vi, men dæven så glad eg var då eg fekk av meg støvlane utanfor den finske hytta ved Treriksrøysa! Tigern fekk jakta, og Martin og eg tømte Jägermeisteren - vi ber ikkje spriten heim igjen over fjellet... Det blei ingen sein kveld denne dagen heller, vi bar begge preg av den lange marsjen frå dagen før.

I dag tok vi det med ro, dro seint frå hytta og rydda henne fint. Det var tåke i dag tidleg også, men ho letta etter kvart, og vi fekk nok ein nydeleg dag i fjellet. Vi har hatt nokre fantastiske dagar i tre land, og eg morer meg stort - vermeldinga seier regn i morgon! Eg fekk med meg dei fine haustdagane denne gongen, frå no av er det lyrikkoppgåve for alle pengane. På veg heim, ved Oteren, så vi Tom Frode og friluftslivsgruppa som sto og lempa kanoar. Vi stoppa, og det var utruleg triveleg å sjå han igjen, og han blei akkurat så overraska som han burde då eg overfall han bakfrå!

Takk til Inger-Lise for lån av kamera. Og til Jokke for lån av koseposen hans, sjølv om det ikkje var meininga.