Kommunikativ dengeball – kampreferat

Nykommarane begynte bra og fekk vist seg fram, men kampen endte med 0-0 og intern kollaps. Står sesongen til å redde?

Initiativrike nykommarar
Det begynte bra, laget gjekk offensivt ut, og det var ikkje mangel på initiativ og vilje til å vise seg fram. Løpsvilja var stor, og kampmoralen større. Men det viser seg så altfor tydeleg at dei har store kommunikasjonsproblem, laget vantar korkje løpsevne, teknikk eller playmakarar, men dei slit med å spele kvarandre gode. Det kan virke som om disiplinen i laget ikkje er god nok, nokre av spelarane prioriterar egoet framfor laget, og klarar ikkje å sjå at dei alle spelar same veg.

Indre kollaps
Laget hadde disiplinproblem frå kampstart, men greidde seg ikkje så verst likevel, takka vere den samla løpsstyrken. Rett nok gjekk pasningane både hit og dit, men det er ikkje nytt, og mykje blei henta inn av lagkameratane. Problema oppsto når nokre av spelarane blei trøytte av å bruke all krafta si på å hente inn feilpasningar og forsvarstabbar, og sette grønskollingane på plass. "Kor du har det i fra?" "Æ fann det i personalhandboka her" "Men den her e jo frå 2001 - skal vi ha nån sjangs å bli enig så må vi forholder oss tel lovverk så har vore i bruk etter Den Store Nordiske." Litt uti andre omgang var kollapsen eit faktum. Ein av spissane fatta slett ikkje at lagkameratane var lagkameratar, og blei frykteleg frustrert då han blei konfrontert med det. Personangrep er kjekt å ha når saka er svak, og så var det klart for hofteduell: "hadde du nokon gong arbeidd, og ikkje berre sitte på ræva og lese, så hadde kan hende du og komme til ei anna erkjenning!" - "Eg skjønar frustrasjonen din, det er mykje god kunne som ikkje er tilgjengeleg for dei som ikkje kan lese." Det var tydeleg at dei andre prøvde å snakke med han, men ut i frå den vidare laginnsatsen så det ut som om det ikkje nytta. Det verbale basketaket blei etter kva vi erfarer vidareført i garderoben.

Er sesongen øydelagd?
Slik denne kampen utvikla seg spør vi oss sjølve om laget kan klare å hanke seg inn igjen? Det ser ut til at kommunikasjonsproblema og usemje om strategi kan ha sabotert denne sesongen. Korkje trenar eller spelarar vil uttale seg til avisa, men det er klart at skal dette fungere, så må det klar betring til. Det er ikkje lett å spele i raude og grøne trøyer når halve spelarstallen er fargeblind.

Tigersk dyrevern

Jeg har engesjert meg litt de siste daene i en liten isbjørnunge fra Tyssklann. De er en liten isbjørnunge som heter Knut som bare er tre måner gammel å som noen vil ta live a for atte de ække sunt fårn å våkse opp sånn uten morra. Å de synns jeg er skikkeli ille menn så er jeg litt eni å.

Asså atte jeg mista morra mi da jeg var bare veldi liten tigerunge åsså. Jeg hadde nesten ikke lært å jakkte menn jeg hadde sett masse på å så hadde jeg å brorn min lekkt me å jakkte på muser å ekkorner å sånne smådyr. Mamma fanga store dyr kuer å mennesker å sånn. Ellen sier atte de kanskje var dæffor hu blei skutt får atte menneskedyr tåler ikke at de blir dævve av dyr. Enda de er ganske ærefullt å bli spist av en tiger.

Menn i vært fall. Mamma blei skutt å jeg stakk a. Jeg hadde en bror åsså å vi stakk inn i jungern får atte ikke vi sku bli skutt å. Åsså var vi ganske sultne å sånn ganske lenge, får vi vakke så flinke til å jakkte. Menn vi fikk tak i mat tilslutt da. Åsså etter en stunn så kom de noen menneskedyr som fanga oss å de var skikkeli pinli, menn de hadde sånne gevær så de skøyt oss i rævva så vi sovna. Menneskedyr er patetiske krek, da, de må ha ekstrautstyr for å jakkte. Menn i vært fall så kom jeg å brorn min til folk å jeg har hørt mange som sier atte jeg sikkert ikke hadde overlevd uten folk. Jeg liker ikke å innrømme de menn de er nokk sant, jeg vakke flink nokk til å jakkte. Å dæffor synns jeg de er litt ille atte en sånn som meg da, isbjørnen Knut, skall avlives kanskje, for de blir som å si atte jeg burde ha blitt avliva jeg å. Å de ække no hyggli. Hakke jeg låv å leve likksom?

Menn så tenkte jeg litt over de hele, å nå er jeg ikke så sikker lenger. Asså, jeg synns jo de er litt ille å tenke på at jeg burde vært dævv, menn viss jeg er helt æli så veit jække om jeg ville overlevd lenge aleine i jungern heller å da har jeg jo egentli ikke lov å leve. Menn så må jeg spørre om jeg har de bedre eller verre enn om jeg var dævv å de har jeg jo! Sell om jeg er jungeldyr å langt hjemmefra å sånn så har jeg de helt fint å sell om jeg ikke lever som vanlie tigrer i India. Jeg slipper å stresse me mat hele tia å jeg får jo jakkte så ofte Ellen å Jokke er ute, så jeg har de veldi bra. Menn viss ikke Knut får de like bra i dyrehagen så er de trist. Jeg har åsså bodd i dyrehage å de var dritkjedeli! Håper ikke Knut får de kjedeli de er så kjedeli. Menn så havna jeg hos Ellen etter at jeg blei omplassert heter de visst. Å nå har jeg de fint å til uka skal jeg på tur igjen da skall jeg sitte i pulk å sove i telt å jeg skall sikkert få jakkte å Jokke kommer å! Så de er bra at jeg ikke dævva.

Jeg blei ikke eni me meg sjøl jeg. Men jeg er gla jeg ikke blei avliva sell om de kanskje ville vært naturli å sånn ville de gått uten mennskedyra. Å om fire dager ska jeg på tur!

Kommunikativ dengeball

Jeg har tenkt litt på dette med kommunikasjon i det siste. Det virker så enkelt: jeg sier noe til deg, og du sier noe tilbake. Det er enkleste form for samtale, og det ser ikke så fryktelig vanskelig ut, likevel ser jeg kommunikasjon bryte sammen som et korthus hver eneste dag. Hva er greia? Hvorfor er det så himla vanskelig å snakke sammen?

Etter hvert har jeg kommet fram til at kommunikasjon har mye til felles med å spille innebandy. Innebandy er i likhet med kommunikasjon en øvelse i overblikk, teknikk, utholdenhet og improvisasjon. Ikke alle er like flinke i alt. Ikke alle har de samme gode egenskapene i de to disiplinene heller. Jeg er for eksempel ikke særlig teknisk med med ei innebandykølle, men få utmanøvrer meg med snakketøyet.

For å fungere på et lag må vi spille hverandre gode, og spille på hverandres styrker. En må utvise en viss overbærenhet ved feilpasninger og prøve å være mottakelig for pasninger. Skuddforsøk må belønnes med oppmuntring, også når det ender med et realt bomskudd, for hvordan i all verden skal en kunne forvente at en blir bedre hvis en aldri får ros for å gutse og prøve? En dag går’n inn!

Det er også avgjørende å ha en viss aksept for bompasninger og feilløp. Jeg kan ikke lese medspillernes tanker, og de kan heller ikke lese mine. Jeg har bomma mye på pasninger og løpt mye feil, men etter hvert blitt kjent med medspillerne og veit sånn omtrent hvor de vil ha meg, men det er fortsatt viktig å være tydelig. Her har mange mye å lære. Enkelte har en fantastisk teft for spillet og er gode til å gjøre seg spillbare, men tåler ikke medspillernes feil. Så har vi teknikerne, briljante i sin omgang med ball og ord, og med en kommunikativ utholdenhet de fleste vil misunne dem. Enkelte har så til de grader overblikk at de veit hva alle andre tenker også før de har rukket å tenke det, men sliter når de må improvisere: de har på forhånd en oppfatning av medspillerens hensikt, og evner bare delvis å forholde seg til den pasningen som faktisk kommer. Andre igjen sliter med utholdenheten, og trenger både første og andre rompedytter for å få dem opp ei kommunikativ kneik, men har til gjengjeld lært seg å være tydelige.

Som vi ser er det gode muligheter for at ulike spillere kan spille bra i lag, både med og uten kølle. Problemet oppstår når vi glemmer at lagkameratene er akkurat det: lagkamerater! Det går fint an å spille bra sammen med folk med helt andre egenskaper enn oss sjøl, men når en i villfarelsen begynner å score på hvert sitt mål, ender det ofte opp med kommunikativ dengeball, og sånt blir det både blåmerker og brudd av.

På jobben!

Jeg er me Ellen på jobb i da får at hu syns jeg har sovi får mye di siste daene. De er kanskje litt sant, men atte jeg har jobba åsså for (Ellen sier de skall skrives sånn) jeg har testa soveposen til Ellen å de har jeg gjort grundi. Jeg kan skrive unner på at den er go å ligge i overalt jeg har testa hele posen både uttapå å inni.

Men nå er jeg me Ellen på jobb altså å jeg har fått sjokolade for atte Arlene har vært her i 20 år å har tatt med sjokolade for å fæjre. Men de er litt kjedeli her åsså. Ellen har snakka me Hansi i dag å de er kult for han kommer på besøk å i kvell får vi tak i busjdaspresang tin! Han hakke busjda før i juni, menn han fikk ikkeno i fjor fordi Ellen ikke fikk tak i de han skulle få.

Jeg har hatt vinterferie å vært me på isklatring å skikjøring å de var kjempegøj! På detta bilde ser du meg å Ellen hu driver å tar på seg sæle før vi sku gå opp till Bommstafåssen å klatre. De har allti me seg masse stæsj menneskene mine, får de har ikke intergraterte (integrerte. Red.) stegjærn sånn såm meg.

Nå har morra til Ellen kommi å hu har kjøpt tunfisk til meg i busjdasgave! Åsså får jeg sellskap vær dag menns Ellen er på jobben.

Jeg skal slutte å mobbe Martin

Jeg liker det ikke, og heldigvis er det ikke noe jeg trenger å gjøre så ofte, men nå må jeg innse at jeg har tatt feil, og at jeg må ta konsekvensene av det. Sukk.

Siden en stund etter at jeg ble kjent med Martin har jeg mobba'n for å være forferdelig konkurranseinnstilt. Altså ikke sånn vanlig konkurranseinnstilt på litt høyt nivå, men på det nivået der konkurranseinstinktet faktisk er blitt et handicap. Martin kan lures til å gjøre hva som helst bare en lover å ta tida på'n. Folk som løper opp og ned til Storvannet 14 ganger på en helg for å ta igjen kompisens antall noteringer i boka fortjener å bli mobba. Det er han helt sikkert enig i sjøl også. Men det blir litt ustilig når mobberen så til de grader sitter i glasshus, og det er her jeg er i ferd med å innse at jeg har nakken full av glasskår.

Jeg er nemlig like ille sjøl.

Den siste ukas aktiviteter har med all mulig tydelighet vist at jeg utvilsomt er handicappa av konkurranseinstinkt. Hør bare:

1. Onsdag. Isklatring ved Bomstadfossen.

Fint vær, skarpe stegjern, Verdens Tøffeste Klatreøkser og nykalibrert høydeskrekk. Jokke og jeg surra oss fast i noen bjørkelegger og sendte meg ned fossen. 45 meter ned og høydeskrekk er ikke nødvendigvis noen god kombo, men siden Jokke holdt tauet var det ingen vei tilbake. Vel nede ble det klart at det var innmari langt opp, og isen var ikke skrekkelig kul. Jaja, jeg kom meg nå opp, ivrig klamrende til isøksene, mer redd enn glad. Og ganske tungpusta. Jeg kan ikke huske sist jeg klatra is, men Jokke sier det var i 2005, og han har sikkert rett. To år gjør sitt med teknikken, og i likhet med sommerfuglsvømming så har teknikken alt å si. Og det er om å gjøre å ikke bli sliten, for da går alt galt. Jeg blei sliten.

Andre tur gikk litt bedre. Torde å stole på både jern og økser og kom opp pumpa, men ikke døden nær. Blei enig med meg sjøl om at jeg skulle la det bli med to turer og bare sikre Jokke opp siste gang. Så langt var jo alt fint og fornuftig, alt gikk bra helt til jeg fortalte det til Jokke som svarte "javel". Nøytralt svar? Ikke i min verden. For meg betydde det at jeg er en feig liten wannabe. I mitt hode, altså, hold Jokke utenfor dette. Så mens jeg sikra ham opp bestemte jeg meg for å gå en tur til. Og det er her handicapet kommer inn. Hvorfor gikk jeg en tur til sjøl om jeg ikke orka? Jo, for at Jokke skulle synes at jeg var enda litt barskere. Det er fortsatt forsåvidt en ærlig sak, folk har gjort ufornuftige ting for å imponere siden tidenes litt utpå dagen. Men da jeg innså at jeg ville klatre bare for å imponere, ikke fordi jeg hadde lyst, og fortalte det til Jokke, som selvsagt flirte seg skakk av den håpløst konkurranseinnstilte dama, ja da var det jeg innså at jeg skulle slutte å mobbe Martin.

Så jeg blei firt ned og kjempa meg opp, med syretunge armer, krampe i legga og dødsforakt i blikket. Man kommer langt med aggresjon, i hvert fall i en foss, men jeg klarte ikke å åpne ei flaske med skrukork etterpå.

Torsdag holdt det med én tur.

2. Søndag. Skirenn i Lakselvdalen.

En skulle tro at onsdagens innsikt hadde lært meg noe. Men neida! I dag var det nemlig Balsfjord-mesterskap på ski, og Martin skulle selvsagt dit. Lørdagskvelden gikk med til prepping av ski, og jeg bidro ved å hente tørkepapir og ved generelt å forstyrre smøreren. Søndagen kom med 3cm nysnø og Ellen var innom en kort optimistisk fase. Optimismen gikk over som dugg for solen omtrent samtidig med at det begynte å regne. Martin og jeg hadde snakka om å gi beng hvis det regna, så full av forhåpning fra min side fant følgende sms-utveksling sted:

Ellen: Uuuuurrghh, det regner. Hva gjør vi? (Fortsatt håpefull)

Martin: Går p ski

Åååå! Jeg ville ikke gå på ski i regnvær, men etter en sånn melding så ville det fornuftige alternativet som var å bli inne ikke lenger være aktuelt - jeg gikk mot min første skitur i regn. For her er essensen: Jeg kunne påstå at jeg gikk fordi jeg ville syntes det var kjipt om han hadde brukt lørdagskvelden på å preppe mine ski når jeg ikke gadd å bruke dem, men sannheten er at hvis Martin skulle ødelegge en hel søndag på skirenn i regnvær så skulle jammen ikke jeg være noe dårligere. Dermed sprella jeg rundt i Lakselvdalen på bakglatte ski som lugga, i stedenfor å kose meg under et pledd med ei god bok. Konkurranseinstinkt som handicap heter det.

Martin vant sin klasse forresten, og blei altså Balsfjordmester. Hard jævel, ass, han hadde like bakglatte ski som meg, han. Men kanskje litt bedre fraspark.

Hvordan har sånne som meg overlevd? Konkurranseinstinkt og overlevelsesinstinkt er to sider av samme sak, forsåvidt, men når konkurranseinstinktet tar over kroppen sjøl om en veit at det er en tapt sak (ta byttet fra løver og andre fjollete prosjekt), da burde jo de fleste av oss ha dødd ut? Det sier seg sjøl at menneskedyr som tar opp kampen mot bjørn ikke har noe konkurransefortrinn, de er bare dumme, og det ville vel igjen si at de antagelig ikke fører genene sine videre.

Jeg tror kanskje at genene som er akkumulert i meg har overlevd fordi de gir dårlig syn. På et eller annet sted i utviklinga så har ikke min forfar eller formor sett hva han eller hun skulle konkurrere mot, og har måttet bli hjemme i leiren og gjort andre oppgaver. Men det er helt utrolig hva man kan konkurrere om. Bærplukking for eksempel. Og her gir konkurranseinstinktet igjen et overlevelsesfortrinn, den som har 15kg blåbær til vinteren ligger bedre an enn den som bare har 7kg. Kanskje det er derfor jeg er så nærsynt - nærsynte ser jo bæra bedre! Forøvrig må det skytes inn at jeg ikke virker befengt med så sterke bærplukkergener, men jeg har ordentlig dårlig syn altså.

Snølykke

Høyr berre her: På torsdag kom Jokke. Då blåste det. Det gjer det eigentleg alltid. Fredag snødde det, både ovanfrå og frå sida. Sny er bra, vi likar det. Laurdag kom det meir sny, og eg skreiv på oppgåva mi. Det var heilt etter planen, etter vinterferien i fjor med pudder og sol hadde vi ikkje venta så mykje i år. Veret slår ikkje til to år på rad tenkte vi, og hadde roa oss med den tanken.

Men så.

Søndagen vakna vi til klår himmel, strålande sol og lite vind. Vi til fjells. På veg opp lia var snyen praktfull og eit augneblikk var vi nesten optimistiske. Men det ga seg snart, eg er ikkje glad i grunnlaus optimisme, og det er då så mykje å deppe over på tur. Det er til dømes sjeldan ein er passe varm. På veg opp er ein for varm, sjølv om fingrane er kjenslelause av kulde, og på vei ned blir det for kaldt. Fingrande held seg stivfrosne på veg ned óg sjølvsagt. Motvind er nesten like ille som sidevind, men verst av alt er stilla, for då veit du ikkje kor vinden kjem til å råke deg neste gong. Slik var det på søndag. Varmt frå sola, nysnyen gnistra og vinden heldt seg vekk. Pudderet lå tjukt som ei dyne heilt til toppen, det var berre hardt over bekkedalen, og det var like greitt, for på flata treng ein litt fart, laussnyen er så fæl å bremse.

Men vi fekk då litt fart:

Sjølv eg kjente at eg var glad. Pudderkøyring er rein lykke. Kor er reporterane som fortel om at nordmenn er så lite lykkelege når eg kjem svingande, dansande og flaksande i laussny ein søndag i mars? Trur desse reporterane at ein finn lykkelege menneske i busskø på Etterstad? Nei, lykken han kjem i små glimt. Som når dei første svingane sit, når kjærasten ikkje klarar å la vere å kvine der han fyk forbi i laussnyen, og når Tigern freser av glede fordi Jokke har tryna og Tigern er full av sny. Men når eg baksar meg ut av mi sjølvgrave hole etter ei kræsjlanding av dei sjeldne er det yttarst sjeldan eg stikk trynet i eit kamera og høyrer det magiske spørsmålet: "Si meg, er du lykkelig?". Viss nokon stakk mikrofonen i andletet mitt då, så ville eg rope eit ljomande "JA, eg er lykkeleg!" Og så ville eg nesten hosta meg i hel av all snyen som eg hadde svelgt, og så hadde eg kanskje døydd av kveling. Men eg ville i alle fall ha døydd lykkeleg.