Etter en intet mindre enn utrolig tempoetappe klarte Carlos Sastre å forsvare sin gule ledertrøye i dag, og er offisielt vinner av Tour de France 2008. Årets tour er det femte sykkelrittet Sastre vinner, og han har slitt med merkelappen "Den evige toer". Men i dag er det Sastres dag, og det vil det være i mange uker framover.
Gratulerer, Carlos Sastre!
Gratulerer, Andy Schleck!
Gratulerer, Kurt Asle Arvesen!
Gratulerer, Team CSC Saxobank!
26 juli 2008
23 juli 2008
Midgets on Mont Blanc
PrologueA Sunday in Oslo, Sheri and I went climbing at Centrum Athletica when Sheri suddenly asked if I'd like to come along to Chamonix to climb Mont Blanc. She caught me off guard, and I found myself accepting in the least enthusiastic way: "Yeah, why not?"
1st stage: Acclimatisation
After finding ourselves based a good 40 minute walk from Chamonix we started our first day desperately searching for a boulangerie before taking the telepherique to Aguille de Midi, 3800mas to try to acclimatise. The weather was foggy and wet, but we still had our gear with us, even though we expected no more action than going to the loo in the Aguille de Midi restaurant. However, the last 200 altitude metres up to the final station the cable car suddenly broke through the clouds and we were greeted with a Mont Blanc massif bathed in brilliant sunshine! We met an English guide down at Plan d'Aguille, and tried to prompt him for conditions on the Grand Mulets route. He strongly warned against attempting it unless there were tracks already due to the sheer distance and altitude on summit day. Well off the cable car and with a spectacular view of the whole massif, it appeared that the Grand Mulets route was immaculately free of tracks. To say we were intimidated by Mont Blanc himself is no exaggeration, and when the warden at Refuge de Grand Mulets could tell us that we were the only booked guests!
The first day was spent plodding around on the upper part of Vallee Blanche, being scared to death on the top of the ridge from Aguille de Midi, and grateful for the melon Abraham (=the hunk acclimatising beneath) served. In the evening we shopped until we dropped, almost literally, shopping is definitely best done without rigid boots and goretex.
Day two turned out to be a rest day at Aguille de Midi. The weather was wondeful, but by the time we got to Aguille de Midi, the famous Mont Blanc donkey (l'âne du Mont Blanc) covered the whole massif. Our plan was to have a training day on Mont Blanc de Tacul, but that was not to be. I can tell you that the Croque Monsieur on Aguille de Midi is not worth...anything really.2nd stage: Nid Aigle - Refuge de Goûter
Due to an absolute lack of correspondence between SNCF and the TMB we had to get the second train of the morning, much to my dislike, being worried about increasing rockfall in the Grand Couloir. The walk was estimated to 5 hours, but the Midget Express got there in 4h 30 including breaks. The weather was actually quite sad, sunshine in the beginning, but then we entered the cloudy layer, which also happened to be windy. By Tête Rousse there was nearly no visibililty, and I considered giving up. However, Chief Midget was in no such mood, and we moved on. Few minutes later the Grand Couloir emerged from the fog, in the last clear moment the next 12 hours or so. And I have to say I was somewhat relieved. The couloir is the scene of a number of accidents related to rockfall every year, but I think someone should point out that whole couloir is crossed in no more than a minute and a half, and that you can see most of the top of it, making it possible to dodge anything falling. Apparently there is a tendency to bottleneck effect there, as it is necessary to cross one by one. Sheri and I however, were able to cross unhampered and uninjured.
Before scrambling to the Goûter I used to snigger at people who said they'd "climbed" Mont Blanc, but having seen the scramble I stopped laughing. The last three hundred altitude metres up is quite an exposed scramble, and not always secured with via ferratas either. With increasing altitude it's really quite strenuous. We were running out of energy, and after asking a guide how much longer it was and on learning that it was another 200m, we stopped to eat a little on a somewhat sheltered spot. This break became the joke of the day only minutes after, when we realised that the guide meant 200m, not 200 altitude metres as we thought...The Goûter Hut was a unique place. We were a bit worried that our reservation hadn't been noted, but everything went well. But what a place. Even the day on arrival it was clear at least to me that even without the summit this hut was worth the climb, just to have been there. Not because it was nice, because it wasn't. Not because the food was nice, because it wasn't. But only because the Goûter Hut is the Goûter Hut, last stop before the summit. At eight the last supper was finished, and everyone went to bed, anxiously anticipating alpine start and breakfast at 2am. The smell in the dorm was impossible to describe, but I'm sure you'll believe me if I say that it made an impression.
3rd stage: Summit DayThe alarm went off at 1.30am. And the headache was impossible to ignore. At 3800mas a headache is not only your average sign that the brain is still there, it should be taken as a sign of beginning altitude sickness. I first felt it at 2500mas, then it disappeared until it came back at 3500. In retrospect it might have been due to sore neck muscles, but I didn't want to be one of those in need of mountain rescure who started for a 4800m peak with a thundering headache and ignored it... A brief trip to the loo and the decision to stay behind became clear, the wind was very strong even though we could see that the sky was clearing. I went back to sleep with very mixed feelings, knowing that I'd made the right decision yet still immensely disappointed.
At half seven we rose again, headache gone and looking out to blazing sunshine. We decided to check Goûter and Tête Rousse for accomodation, as we would not make it down to Nid Aigle before nightfall if we decided for the summit. For some reason however, the warden at Goûter promised to fix us a bed, and we were able to head for the summit.
Around four and a half hours later we nearly blew down from the summit.
The wind was dreadful, and we did meet a party of three sturdy men who had turned back only ten metres from the summit point, so it never was quite evident that we would make it. I do not have any real photographic evidence of myself one the summit as I was covered in almost all the clothes I had, including facemask. The summit walk was a great trip, a little to my surprise to be honest. I was thinking that it would be a little boring, but the summit ridge is really spectacular, and with the wind we had rather a lot more exciting than your average plod...
EpilogueMont Blanc done in style, with an excellent team that brought out the best in each other and had fun while doing so. Fantastic weather, and we both believe that my headache on summit night was a strike of luck - we met so few people going down, that we really do believe that most of the wannabe summiteers actually turned back, and then we think we would've turned back too, so we both think that postponing the summit attempt seven hours really was the reason why we made it.
16 juli 2008
Grattis Kurt Asle!
I dag satt den, etappeseieren. Jeg skal spise middag i CSC-trøya mi nå.
Grattis Kurt Asle, dette fortjente du!
Grattis Kurt Asle, dette fortjente du!
06 juli 2008
Jeg er min heltinne!
Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt muligheten til å legge inn bakgrunnsmusikk på denne bloggen, og den skulle vært Triumfmarsjen.
I opprørt hav
Det er no' med det: send 100 triatleter ut i samme vassputt og det vil bli bølger, og Stavern var intet unntak. Etter første bøya hadde de fleste svømt forbi meg og jeg kunne kule'n i mitt eget tempo. Ikke at de andre plaga meg, jeg holdt roen jeg, men det blir som sagt litt bølger. Etter første runde var det bare flow å snakke om, meg og sjøen, sjøen og meg. Og en kar som insisterte på å svømme over meg, til tross for uendelige Ellen-frie kvadratmetre rundt oss. I dag har jeg fundert på om det egentlig var en form for sjekkeforsøk, fire ganger svømte han over meg, og det er nesten litt over grensa for hva som realistisk sett kan skyldes på manglende retningssans . Tilslutt sto jeg på stranda, våt og forkommen og en smule svimmel, med noe vinglete retning mot T1 og Morphoen. I T1 sto Goldie og Tove og kunne fortelle at jeg var inne på under 45 minutter, definitivt i lavere grense av hva jeg hadde venta sjøl på en god dag.
Syklinga
"Det kan være gøy å være syklist, men det er aldri gøy å sykle" sier Jokke, og det har absolutt noe for seg, særlig i motvind. Planen var å sykle rolig på første runden, få i seg litt gel, og få en viss idé om hva kroppen hadde tenkt seg med dagen. Ut på første 9km blei jeg ganske deppa, jeg hadde 180 i puls og knappe 25km/t på computeren, det så ut som om denne tråkkinga kom til å ta hele dagen. Men på vei inn igjen holdt jeg 37km/t uten å stresse for mye, og det blei klart at motvind og medvind spilte inn en del. På vei ned bakken mot Kysthospitalet vippa plutselig setet mitt ut av stilling, og jeg skjønte at jeg måtte mekke. Hadde tenkt å gjøre det inne ved vending, men da jeg kom dit hadde jeg så god fart og alle heia så voldsomt at jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Så jeg røska med meg slynga fra Jokke og stoppa litt oppi bakken der. Mekkesettet mitt funka bare delvis, men jeg fikk i hvert fall festa det, og det var jo bedre enn å seile rundt på det: sånne Masai-sko er sikkert fine for beina, men jeg tror ikke prinsippet bør overføres til sykkelseter. Ut på andre runde var jeg klar over mot- og medvindsforholdene, og begynte å slappe av. De nye kjempeflotte draktene våre viste seg å ha en innebygget vektreduksjonseffekt, og tømte lommene mine effektivt hver gang jeg la meg i bøylen - både gel og banan spratt ut som fra en katapult. Men det var pølse med lompe i slynga, og jeg gomla meg lykkelig avgårde mot Nevlunghavn. Matproblemet løste seg av seg selv ved at Jokke langa ut en Snickers på vei ut på tredje, og da hadde jeg bra med mat likevel, katapult-trøye til tross.
Tredje, fjerde og femte runde gikk bra, blei blaut av regn på tredje runde, men det var fin temperatur og ikke plagsomt. Jeg hadde ikke trodd det sjøl om du hadde sagt det på forhånd, men jeg blei liksom vant til å sitte der på sykkelen, og jeg fant et tempo som var fint og ga flyt. Mot slutten var det likevel ganske pinefullt å sitte i bøylen, jeg hadde bare fått festa setet horisontalt, og å ligge i bøylen blei etterhvert ganske vondt, for alt trykket kom på bløtdelene, og det er ikke noe særlig. For ikke å snakke om hvor jeg gleda meg til å kunne rette opp ryggen! Folk er ikke bygd for å ligge i tempobøyle i tre og en halv time, det er sikkert!
Springmarsj!
Som alltid når man ligger der i bøylen lurer man på om man har tatt i for mye, og om løpinga dermed blir en studie i lidelse. Jeg pleier alltid å klare meg bra på løpinga, men det er jo vondt å løpe etter å ha sykla, det kommer man ikke utenom. På syklinga hadde jeg kjørt bra synes jeg sjøl, og var litt redd for at jeg hadde kjørt opp reservene, samtidig som det jevne pulsnivået talte til min fordel.
Det begynte lovende, beina kjentes helt greie, faktisk lette da jeg begynte å jogge rolig ut av T2 sammen med support-Jokke. Planen var å kjenne på kroppen hele første runde for så å se om den skulle løpe eller gå de siste 17km. Kroppen sa løpe, og jeg kom inn i et fint driv etterhvert. Begynte å løpe forbi folk som riktignok var en runde foran meg, men det er moro å se at jeg holder bedre fart enn andre. Hårek lå litt foran meg i løypa og ropte om fin stil hver gang vi møttes, og det var veldig oppmuntrende. Hver gang jeg var inne i målområdet sto Kaja og Marit og Tove og heia voldsomt, og det var kjempestas. Jeg kjente meg veldig lett og fin hele veien, men det er deilig å få bekreftelse fra andre om at det så bra ut også. Tigern langa strikk til meg de siste to vendingene ved mål, og han fikk være med på oppløpet denne gangen også - kom inn på 6 timer og 23 minutter, 7 minutter under tidsmålet mitt!
Min egen heltinne!
Jeg har trent for dette i to år. Ved 10km murra kneet, ved 15km slutta det. Jeg må innrømme at jeg kjempa litt med tårene da jeg skjønte at det kom til å gå, at jeg kom til å komme gjennom, og da Kaja ropte at jeg kom til å klare tidsmålet mitt på 6.30. Har ikke vært så sentimental siden jeg sto på Tarija og så Pequeño Alpamayo i horisonten og innså at toppen var min. Men å grine mens en løper er dårlig ressursutnyttelse, og gjør ikke noe særlig for et allerede anstrengt pustesett, så jeg klarte å holde meg til over målstreken. Såvidt. Jeg var ganske vrak da jeg landa i armene til Jokke, og jeg er i grunnen ganske vrak enda.
Seigmenn og champagne var det eneste riktige, men jeg kan avsløre at gastronomisk er det ingen højdare.
Takk til funksjonærer, Dörthe og Rachel som støtta løpende, Jokke for den klassiske "love and support", Morten Muskel for å gjøre det mulig og til alle i Oslofjord som heia og var helt på min side i går!
I opprørt hav
Det er no' med det: send 100 triatleter ut i samme vassputt og det vil bli bølger, og Stavern var intet unntak. Etter første bøya hadde de fleste svømt forbi meg og jeg kunne kule'n i mitt eget tempo. Ikke at de andre plaga meg, jeg holdt roen jeg, men det blir som sagt litt bølger. Etter første runde var det bare flow å snakke om, meg og sjøen, sjøen og meg. Og en kar som insisterte på å svømme over meg, til tross for uendelige Ellen-frie kvadratmetre rundt oss. I dag har jeg fundert på om det egentlig var en form for sjekkeforsøk, fire ganger svømte han over meg, og det er nesten litt over grensa for hva som realistisk sett kan skyldes på manglende retningssans . Tilslutt sto jeg på stranda, våt og forkommen og en smule svimmel, med noe vinglete retning mot T1 og Morphoen. I T1 sto Goldie og Tove og kunne fortelle at jeg var inne på under 45 minutter, definitivt i lavere grense av hva jeg hadde venta sjøl på en god dag.
Syklinga
"Det kan være gøy å være syklist, men det er aldri gøy å sykle" sier Jokke, og det har absolutt noe for seg, særlig i motvind. Planen var å sykle rolig på første runden, få i seg litt gel, og få en viss idé om hva kroppen hadde tenkt seg med dagen. Ut på første 9km blei jeg ganske deppa, jeg hadde 180 i puls og knappe 25km/t på computeren, det så ut som om denne tråkkinga kom til å ta hele dagen. Men på vei inn igjen holdt jeg 37km/t uten å stresse for mye, og det blei klart at motvind og medvind spilte inn en del. På vei ned bakken mot Kysthospitalet vippa plutselig setet mitt ut av stilling, og jeg skjønte at jeg måtte mekke. Hadde tenkt å gjøre det inne ved vending, men da jeg kom dit hadde jeg så god fart og alle heia så voldsomt at jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Så jeg røska med meg slynga fra Jokke og stoppa litt oppi bakken der. Mekkesettet mitt funka bare delvis, men jeg fikk i hvert fall festa det, og det var jo bedre enn å seile rundt på det: sånne Masai-sko er sikkert fine for beina, men jeg tror ikke prinsippet bør overføres til sykkelseter. Ut på andre runde var jeg klar over mot- og medvindsforholdene, og begynte å slappe av. De nye kjempeflotte draktene våre viste seg å ha en innebygget vektreduksjonseffekt, og tømte lommene mine effektivt hver gang jeg la meg i bøylen - både gel og banan spratt ut som fra en katapult. Men det var pølse med lompe i slynga, og jeg gomla meg lykkelig avgårde mot Nevlunghavn. Matproblemet løste seg av seg selv ved at Jokke langa ut en Snickers på vei ut på tredje, og da hadde jeg bra med mat likevel, katapult-trøye til tross.
Tredje, fjerde og femte runde gikk bra, blei blaut av regn på tredje runde, men det var fin temperatur og ikke plagsomt. Jeg hadde ikke trodd det sjøl om du hadde sagt det på forhånd, men jeg blei liksom vant til å sitte der på sykkelen, og jeg fant et tempo som var fint og ga flyt. Mot slutten var det likevel ganske pinefullt å sitte i bøylen, jeg hadde bare fått festa setet horisontalt, og å ligge i bøylen blei etterhvert ganske vondt, for alt trykket kom på bløtdelene, og det er ikke noe særlig. For ikke å snakke om hvor jeg gleda meg til å kunne rette opp ryggen! Folk er ikke bygd for å ligge i tempobøyle i tre og en halv time, det er sikkert!
Springmarsj!
Som alltid når man ligger der i bøylen lurer man på om man har tatt i for mye, og om løpinga dermed blir en studie i lidelse. Jeg pleier alltid å klare meg bra på løpinga, men det er jo vondt å løpe etter å ha sykla, det kommer man ikke utenom. På syklinga hadde jeg kjørt bra synes jeg sjøl, og var litt redd for at jeg hadde kjørt opp reservene, samtidig som det jevne pulsnivået talte til min fordel.
Det begynte lovende, beina kjentes helt greie, faktisk lette da jeg begynte å jogge rolig ut av T2 sammen med support-Jokke. Planen var å kjenne på kroppen hele første runde for så å se om den skulle løpe eller gå de siste 17km. Kroppen sa løpe, og jeg kom inn i et fint driv etterhvert. Begynte å løpe forbi folk som riktignok var en runde foran meg, men det er moro å se at jeg holder bedre fart enn andre. Hårek lå litt foran meg i løypa og ropte om fin stil hver gang vi møttes, og det var veldig oppmuntrende. Hver gang jeg var inne i målområdet sto Kaja og Marit og Tove og heia voldsomt, og det var kjempestas. Jeg kjente meg veldig lett og fin hele veien, men det er deilig å få bekreftelse fra andre om at det så bra ut også. Tigern langa strikk til meg de siste to vendingene ved mål, og han fikk være med på oppløpet denne gangen også - kom inn på 6 timer og 23 minutter, 7 minutter under tidsmålet mitt!
Min egen heltinne!
Jeg har trent for dette i to år. Ved 10km murra kneet, ved 15km slutta det. Jeg må innrømme at jeg kjempa litt med tårene da jeg skjønte at det kom til å gå, at jeg kom til å komme gjennom, og da Kaja ropte at jeg kom til å klare tidsmålet mitt på 6.30. Har ikke vært så sentimental siden jeg sto på Tarija og så Pequeño Alpamayo i horisonten og innså at toppen var min. Men å grine mens en løper er dårlig ressursutnyttelse, og gjør ikke noe særlig for et allerede anstrengt pustesett, så jeg klarte å holde meg til over målstreken. Såvidt. Jeg var ganske vrak da jeg landa i armene til Jokke, og jeg er i grunnen ganske vrak enda.
Seigmenn og champagne var det eneste riktige, men jeg kan avsløre at gastronomisk er det ingen højdare.
Takk til funksjonærer, Dörthe og Rachel som støtta løpende, Jokke for den klassiske "love and support", Morten Muskel for å gjøre det mulig og til alle i Oslofjord som heia og var helt på min side i går!
01 juli 2008
Eg er klar.
Laurdag er Seigmann. Eg skal gjennomføre den første halve jarnmanndistansen min, og sjølv om eg gruer meg er eg jamnt over positiv. For eg trur verkeleg på gjennomføringa denne gongen. Eg har hatt Seigmann som mål i to år no, men i fjor måtte eg kaste inn håndkleet då eg i juni ikkje klarte å springe meir enn ti minutt utan smerter i kneet. På ein god dag. Men i år skal det gå. Eg sprang halvmaraton i terreng i mai, eg har ein del timar på sykkelen bak meg, og eg daua ikkje av skrekk då eg sumde aleine i Nøklevann for ei veke sidan. Eg har sykla 90km på ein vanleg torsdag, eg har sprengd halvmaratongrensa og eg gjorde det etter å ha sykla opp Nesoddbakkane først. Denne gongen har eg trua.
Eg trur medaljeutdelinga vil skje utan meg, og Jokke må nok røkte grillen nokre timar før eg er i mål, men no skal det gå. Så får farta komme seinare.
Eg trur medaljeutdelinga vil skje utan meg, og Jokke må nok røkte grillen nokre timar før eg er i mål, men no skal det gå. Så får farta komme seinare.
Nordkjosbotns svøpe
Halvorfjellet er også kjent som "den jævla bergknausen som stæl sola" fra oss på Nordkjosbotn, og er på ingen måte en kjær bekjent. Halvorfjellet er egentlig et uheldig fjell, uinteressant i sitt ytre og altså hovedårsaken til at Nordkjosbotn ikke har soldag før langt uti februar og dessuten ikke kan skilte med midnattssol.Jeg hadde som mål å få gått alle de fire fjella rundt Nordkjosbotn før jeg dro hjem. Pertind tok jeg første helga, Russetind var besteget etter to uker, Rassevarri tok et halvt år. Halvorfjellet derimot, dit kom jeg meg aldri. Det var liksom ikke nok snø om vinteren, eller så var været for dårlig, eller så var været for bra sånn at jeg heller kjørte et kult fjell. Da jeg flytta hjem i fjor sommer var Halvorfjellet fortsatt ubesteget. Ikke noe hederstegn for en wannabe tinderangler som meg. Trøsten var at Martin er oppvokst under knausen og hadde heller ikke vært der oppe.
Før nå.
Mandag var vi der, Jens Emil, Martin, Tigern og jeg. I årets siste myggfrie dag og i et praktfullt solskinn gikk vi til topps, forbi hunden og over snøfelt til den riktige toppen.
Kall tur til Sjaosi å Dærta
Så kåmm vi åss noråver ijen å de var på tie ass, er jo en evihet siden vi var på tur her sisst. Ellen å jeg fløj åpp fårje tisjda å blei henta a Martin i gullbåbla på flyplassn. Den bilen er sjikkli kul! Åsså måtte vi till Ingri på kvellen for hu sku søråver å vi måtte jo få hilsa på. Ingri er den eneste såm ikke konndolerer når Ellen fårteller at hu er blitt nårsklærer. Ingri er kul å lager allti mat til oss.Onnsdan dro til Dødesvann å de høres jo bra ut å de ække no sæli heller får å værra æli. De to folka lurte på om dem sku gå høyt oppi lia får å sleppe myra menn dem jikk i myra. Ellen å jeg brukte gannske lang ti på å finne på no possitift med myr menn det vakke så vellykka. Ellen fåreslo målter menn vi var egentli eni om at de ikke væjer åpp no sæli får Ellen liker ikke målter å ikke jeg heller. Målter kan værra en possitiv ting viss de er får å glede Jokke, menn myra til Sjaosi hadde ikke målter å derme vara bare kjip. Så kom jeg på at de åffte er mye fråsk på myrer å de er bra for de er lette å fannge å smaker gått, men Ellen synns ikke det var no sæli heller, så vi fannt ikkeno bra me myr. Å det var litt synn for de var immari mye myr. Å sånn irriterene kvistkvasgreier, vier eller no sånn, setter sæ fast i pellsen å er sjenerellt i veien. Det som var litt kult var at dem måtte vade ei ælv:
Jeg satt jo i lomma da å var tørr å sånn, menn så når vi hadde kommi åver røsska Martin meg uta lomma å bynte å tørka tæra sine på meg! Makan!
Neidda, han hadde vell alldri tørt det! Men bilde blei kult fordet.Så kåmm vi til Sjaosi å det er litt sært: mitt på vidda ere en hel liten lannsby me masse små hytter å masse lavvosjelett! Ellen var gannske muggen etter lang ti i myr å de var visst eni om at Dødesvann er et elendi startponkt på såmmern. Menn på Sjaosi kåmm vi inn i den åpne hytta å så blei det biff å greier å ankerdram til alle.
Dan etter labba vi til Dærta. Det var gannske kallt å guffent å det blåste no jævli så jeg fikk tigerburka!
Såmm i går vare tåke å vi kunke se no sæli, så dem var fornøjde med å finne en sti. Sjøl om dem rota rundt ei stønn førem fantn å den ikke akkurat var så tydli at det jorde no. Menn etter ei stønn lyssnare å da så vi hyttene å greier. Menn innen vi kåmm ditt måtte Ellen bråmates for hu "jikk tomm". Det synns jeg er rart - hun har jo masse fett på kråppen jo, må da kunne leve fint i ukesvis på det?! Men hu blir gannske vrang nårra er sullten så det er egentli best for alle åss andre at hu får mat. Åsså måtterem åver to kule ælver! Den ene kåmm dem sæ over på ei snøbru den anndre måtterem vade ijen, men Ellen sare var greit etter non meter får da haddakke følelse i beina lenger.På Dærta vare reinsdyr helt inntil hytta!
Jeg er helt sikker på at jeg kunne klart å få fatt på en a de små kalva, menn Ellen slapp mække ut. Å de dørene på sånne hytter er drittunge å få opp sjøl å enda verre når jeg skal inn ijen. Menn hytta var visst tilrettelakt for småttiser får låsen på dassdøra var jo i rekkevidde for meg når jeg bare sto på støvla til Martin:
Utpå kvellen bynte det å blåse noe helt forskrekkli å folka fyrte å fyrte å fyrte. Det tok gannske lang tid føre blei varnt å Ellen påsto at de hadde vært 2 sanktimeter kjukt islag på vindune om natta når hu var på do. Å dan etter var det fårtsatt gannske ille vær, rein å vinn å ille å ikke så kult å værra ute. 
Så vi ruga i hytta til langt utpå eftan førem bestemte seg for å bare dra jæm, sjøl om dem egentli skulle værra ute til søndan. Så da vare bare å drekke opp øllen så Martin sku sleppe å bæren jæm ijen. Så jikk vi tillbake til Sjaosi.Sisste dan vare kongevær! Sol å nessten vinnstille å greier. Martin å Ellen viste elendie orienteringskunster å bomma på brua over Devvdesælva med sikkert en kjillometer, menn det var fint vær så det jorde ikke så mye. Denna gangen hadderem sattsa på å hålle seg i højden å da slapp dem all myra nessten. Åsså så blie såm dem er nårre er sol! detta er fra tienes lengste lønsjpævse: hallaan time brukterem - på to draitekker!
Jeg fikk jakkte både på Sjaosi å på væjen å mens dem satt å gommla åppi lia der. Detta er meg på jakkt på Sjaosi: 
Åsså så vi ørn! Ovenfra! Vi hadde sett et ørnepar på onsdan å på sisstedan skremmte vi (sikkert fordi ørna fikk se meg) opp ei ørn som fløy ut å hu fikk ikke åppdrifft me en gang så da så via ovenfra. Det var tøfft!Nå er jeg litt spennt på vor lennge det går førem byner å si at det var en sjikkli fin tur, sjøl om dem snudde fordi det regna så fært å det var kallt å tåkete å myrete å fissken beit ikke. Ellen husker jokke fra klåkka tåll te middan så nå blire spennende å se vor lang ti det tar før detta har vært en kongetur...
Abonner på:
Innlegg (Atom)