Dæven steike for eit regnver!

Eg har nett vore ute og sprunge, og steike så blaut eg var då eg kom heim - eg har vore med på symjedelar på triatlon der eg har vore mindre blaut!

EG VIL HA VÅR!

NO!

Kvileveke!

Eg har gått rundt og trudd eg berre var lat denne veka, eg. Eller at eg var stressa fordi eg har hatt så mykje å gjere på jobb. Men så kom eg over eit innlegg på Oslofjord-forumet som opplyste meg om at eg eigentleg har hatt kvileveke, og at eg har hatt kvileveke som eit ledd i den systematiske periodiseringa som skal gjere meg optimalt klar for Seigmann til sumaren, og at eg på den måten syt for å ikkje bli overtrent.

Et ansikt kun en mor kan elske:

Rulleføre

Jeg har uttalt ganske bastant at jeg ikke skal ha noen rulle. Jeg kan ikke fordra sånn tørrkondisturer, enten det er på mølle, på ergometersykkel eller i stepmaskin. Jeg virkelig hater sånne greier, det er det kjedeligste som finnes. Jeg mener, jeg har sovna på tredemølle, så kjedelig er det faktisk.

Jeg var ganske bastant på at vi ikke skulle trekke ei rulle inn i kåken på Bogerud også, gudene skal vite at den er stappa nok fra før. Men så skrudde Jokke på sjarmen og ønska seg rulle til bursdagen, og da kunne jeg jo ikke si nei - det er lov å ønske seg alt til bursdagen sin, og Jokke lovet at den ikke skulle ta mye plass. Siden har wwwoomm-wwooom-wwooomm kunne høres fra verandaen vår, og antallet gamle damer som har daua av hjerteattakk i naboblokka har gått mistenkelig opp etter at halvnakne, tungt pustende nesten-middelaldrende menn har blitt et vanlig syn på Bogerud. I hvert fall fra fjerde etasje og opp.

Men jeg klarte meg lenge. Joda, jeg har sagt at jeg skulle prøve, men jeg mente det ikke. Bare tanken på å sitte og vingle på noe sånt på verandaen, vi snakker seks etasjer rett i rosebedet (og jeg har en velpleid høydeskrekk), har vært nok til å sende meg hvinende på løpetur. Og det så bra ut veldig lenge, for i forrige uke var jeg ute og sykla, og jeg trengte ikke mer enn 20 minutter i solariet etterpå for tine. Våren var kommet til Bogerud. Merk tiden av verbet: var. Det var da det, og itte nå. Nå snør det nemlig, temperaturen har stabilisert seg på -5, og snøen ligger. Aaarrghh! Værmeldinga tilsier at det blir en uke til neste gang det vil være sannsynlig at jeg igjen kan lufte karbonkrabaten.

En karbonkrabat bør luftes oftere enn hver tiende dag, særlig når det begynner å bli mindre enn et halvt år til den skal være med på Seigmann. Men det er nå én ting. Betraktelig verre er det at hvis jeg ikke kommer meg på sykkel litt fort, så vil jeg ha hatt vondt i ræva til ingen nytte! It takes a while to break it in, som det heter, men det er ikke en while jeg har noe særlig lyst til å prolongere.

Rulla blei siste mulighet. Jeg er fortsatt litt usikker på om det er verst at det a) snør, og sykkelsesongen ute blir forskjøvet, b) jeg kan ha hatt vondt i ræva til ingen nytte, eller c) at jeg måtte be pent om å i) låne rulla og ii) be om Jokkes assistanse for å komme helskinna fra stuntet.

OK, vi i gang, Jokke med et aldri så lite flir i munnvikene. Etter litt høylydt gruing og ganske uelegant krabbing opp på greia (det er jo drithøyt!), var jeg i alle fall på sykkelen, og sykkelen var oppreist. Lene seg litt panisk til én side, tråkke forsiktig. Slippe armen i ett sekund, det gikk bra! Tråkke videre, kan jeg gire? Jokke sier nei, jeg tråkker fortere, slipper armen to sekund, tre sekund, velte til en side, krysse armer og støtte på andre siden, tør ikke slippe styret, snart får jeg krampe i høyrearmen - styrearmen. Svetten siler, jeg har høy intervallpuls. Av skrekk. Prøve videre, tråkke tråkke, vingle vingle, støtte litt her, litt der, stoppe, tverse forhjulet, velta ikke. Svetten siler, pese pese. Jeg kjenner at jeg har et ganske så stivt blikk, jeg finner ut at hvis jeg fokuserer på nederste del av tripptrappstolen som Jokke sitter på for å ta bilder, da klarer jeg å slippe veggen i noen få sekunder. Jokke roper oppmuntrende, jeg detter av rulla. Ingen skader, verken Ellen, Morphoen eller skapet. Jokke hadde heldigvis fjerna alt som hang på veggen... Etter ti minutters krampeaktig nestenvelting må jeg gi tapt, jeg har fått krampe i styrearmen, og jeg må spyles. Og det før jeg har fått øvd rompa på å få vondt slik at den skal tilvennes. Jaja.

Men det var ganske moro!

Årstidssabotasje

Det foregår en omfattende årstidssabotasje. Jeg vet ikke hvem som står bak, men det er liten tvil om at den er rettet mot oss som gjerne vil drive med årstidsrelaterte og væravhengige utendørsaktiviteter. Sånn sett kan det tyde på at det er de passive innesittende kaffelattedrikkende uføretrygdede antimosjonistene som står bak, men det kan også bare være mine fordommer som får fritt spillerom.

I fjor sommer regnet sommeren helt vekk, den bare ble aldri sommer, og sykkelen min ble sørgelig undertrillet. Så kom høsten, og den var fin, og vi ble alle optimister. Og det så lenge bra ut. En lang periode med barfrost ga løfter om frosne myrer og strålende skiføre, bare det kom snø. Det var bare det at det ikke kom snø! Ikke på denne siden av Østmarka i alle fall. Ingeborg og jeg var likevel positive lenge, selv om vi måtte innrømme at sjokkmildværet i jula var et alvorlig tilbakeslag.

Ikke engang regnværet i januar og februar klarte å ta knekken på det etterhvert spede håpet om skiføre - vannet rant jo i gatene, og det måtte da tyde på at det var tele i bakken? Et par snøfall nå, så er det skiføre.

Men engang i slutten av februar sa Ingeborg det vi begge hadde tenkt: nå er vinteren avlyst, vi får bare håpe på fortsatt mildvær, da kan vi begynne å sykle snart! Og det så slett ikke så ille ut, Jokke var på veien 28. februar, og det så lovende ut - global oppvarming gir i det minste lenger sykkelsesong, aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenkte vi og ble hjemme i påsken. To turer på asfalt fikk jeg. Så 10 centimeter nysnø og gud hjelpe meg kulderekord! Nå er det -5,8, snøen ligger og det er grunn til å frykte at våren blir sabotert også.

Det er da utgjort at den eneste årstiden som med fordel kunne blitt sabotert er den eneste som ikke bare består, men som utbrer sitt virke også?!

Spis geitemat!

Hvor mange ganger har du ikke forbannet grunneiere som ikke har tynnet ut småskogen sånn at det går an å kjøre på ski der? Hvor mange ganger har du ikke fått småkvist i trynet fordi småbjørka gror som gresset bak do?

En av årsakene til at skogen gror er at det ikke lenger er vanlig med å beitedyr som gomler i seg småbuskaset før det kommer i ansiktshøyde for en lett sammenkrøket skiløper. I gamle dager åt sauer, geiter og kuer i seg smårasket, slik at bare et passende antall trær ble stående igjen. Omtrent nok av dem til å holde på løssnøen, faktisk, ikke nok til å gjøre nedfarten full av kvist.

Jeg oppfordrer herved alle med ski eller brett på beina, sans for skogsskjøring og en ikke-vegetarisk livsstil til å gjøre en innsats - spis geit! Ok, sauer gjør en hederlig innsats de også, men de trillrunde ullballene kommer ikke til overalt - det gjør geiter. Geiter eter dessuten alt, så samtidig bør en vel kanskje advares mot å slippe fra seg hansker, luer, bensinbrennere og annet som kan falle i smak. Kuer funker ikke. Ikke nok med at de er kresne i matveien, de bruker dessuten opp CO2-kvoten til en norsk småby, og vi vil ikke at kupromp skal forkorte vinteren ytterligere, vil vi vel?

Nei, det er geiter og sauer vi vil ha til å gjøre jobben, og det er her vi alle kan gjøre en innsats! Ved å spise geite- og saueprodukter er du med på å støtte en næring som på lang sikt vil komme oss skikjørere tilgode: sauer og geiter beiter gjør skogsliene om fra småbjørkhelvete til paradis på jord for alle med ski og brett på beina. Ved å støtte næringen vil flere bønder kunne holde sauer og geiter, og dermed vil skogsliene holde seg åpnere for oss!

Spis geit i dag!

Lyssjy fålk

Jokke går runnt me en slaks rar turrban på seg nå fårn tåler ikke lys siern. Skjønner ikke det, jeg, han var ute her om dan, jo? Menn i går så årkan ikke værra i stua å da lån i senga hele dan. Det er det mest fårnufftie han har jort på lenge synns jeg, å jeg fikk værra me å. De var en bra dag, lese tæjneserier i senga hele dan å så stæjk til midda. Menn i dag ern åppe da, me solbriller å kæps å en slags hall turrban som jeg trur er får å stenge ute sielys. Ellen sier at nå væita åssen de føles å værra Debbi Råov, hu som var jift me Majkel Jækksen. Da blir Jokke litt sur. Menn jeg skjønner ikke åffer han ikke bare kan gå å legge seg ijen, det ville jeg jort.

Bæjting å greier

Vi har vært i Nordnorge ijen å de folka mine har styra immari mye som vanli. Masse greier å sånt såm dem må ha siden dem er så dårli utrusta fra natturns sie. Jeg foreksempel trenger ikke isøkser å stegjern, jeg har sånnt inntergrert. Menn vi har hatt de bra å på fredan vare møljekalas å det er det jeg har lysst til å kommentere. Nå gårem runnt å klager åverattem har eti for mye å atte det er ille, menn de er jo eneste vettu måten å ete på da - ete alltn årker å så såve eller leke eller no etterpå. Ække nøddvenndi å beite konnstant når maten ER der da!? Jeg mener, jeg skjønnere ommen sku ete GRAS, blikke mett a det uten å ete konnstant, jeg ser den, men når maten ligger rett fårran dæ å er dau, da er det jo bare å ete da! Folk ass.