Jæmme aleine

Jeg har vært aleine jæmme i hælja, å det var visst like bra sa mamma Ellen. Får det hadde visst blitt mye sitting i koffert viss jeg hadde blitt me å det ække så arti på festival for tigrer heller trur jeg.

Så Ellen dro på fredasmorran å da var jeg litt småsur for da vare fint vær å sånn, så da ville jeg åsså kjøre motorsykkel. Eller sitte på da. Martin har en fin mottorsykkel såm bråker fært å den sku dem kjøre me till Henningsvær på Kåddståkk. Å jeg hadde åsså litt løst till å sitte på mottorsykkel å lage masse lyd! Menn det ække så stas å bli pakka neri koffert å det var egentli bare tisspøsjmål om nårem vill møte reine, så jeg ble satt jen jemme.

Fredaskvellen så jeg på tv å fikk me meg at Bjarne Riis har innrømmt atn har dopa seg. Det var bombe, lissom. Etter at Zabel har innrømmt doping vakke det så overraskenne akkuratt. Å sammtidi ere en norsk sykkelljyppling såm har skrivi unner med Tmobil akkerat denn dan. Det vakke så bra tajma kann vi si. Mamma Ellen å særli addopptivpappa Jokke er skikkli inni sykkel, så detta veit jeg litt om nå.

Her åppe så harem slutta med natt for sommern. Det er lyst hele tia å da ere ikke så lett å vite når jeg skall legge meg. Jeg kan egentli ikke klokka så jeg bare har på tven hele tia å da dukkere opp no innimella. Menn jeg blidde litt lei aå vennte så da la jeg meg å da jeg våkkna var jeg skikkeli sullten. Kjøleskape til Ellen er vrient å få opp menn så håller de seg greit åppe sjøl, så det er ikke så skummelt å leite etter no der. Jeg sleit litt me å få det opp, menn etter det gikk det greit. Jeg lot det stå åppe jeg så var de bare å gå å hennte seg litt etter litt. Det var mye ekkelt der, grønnsaker å sånt, menn jeg fant salami å kobbekjøtt å ost å melk, menn denn lokkta litt rart utpå søndan så den lot jeg stå ijen till Ellen.

Jeg har såvi ganske mye å lest masse blaer. Å så har jeg lekkt med Pingu å jakkta litt (ikke bare i kjøleskape). På lørda fikk jeg tak i en liten bebiful. De var mye fjær å lite mat, menn min første ful å de var litt stas! Da Ellen kom jæm i går vara blåfråssen og lokkta ekksos, så jeg er litt gla jeg ikke var me, får jeg har hatt ei fin hælj, jeg! Sku bare hatt nett, får da kunne jeg mejla me Jokke å sånn.

Ååååå, "nyheter" ass!

Ååååå, jeg så på Dagsrevyen i stad. Ååååå! Først så var det masse om Yssen og Valla og angrepet på Meymane og noen offiserer som ikke var helt enige om hva som egentlig er forsvarlig kirurgberedskap. Det var nå greit. Det var faktisk noe om at Bush har fått penger til å fortsette å drite seg ut i Irak også, så alt i alt, ikke av de aller verste Dagsrevy-sendingene. Vi slapp i hvert fall Jon Gelius som revolverrapporterer fra den tårevåte og sønderknuste bygde der noen har kjørt utfor. Det kunne altså vært betraktelig verre, vi er jo ikke så godt vant etterhvert.

Men så kom sportsnyhetene. Det er min høylydte og ofte uttalte mening at det er for mye foppal på tv, og ikke minst at de såkalte foppalnyhetene knapt kan kalles nyheter for dem det gjelder en gang. Husker dere kneet til Bratseth? I Bratseths tid slapp vi i hvert fall unna kneet hans i ukene mellom landskampene! Ikke nå lenger. I går spilte AC Milan og Liverpool mesterligafinale, og Lilverpool tapte. Merk mine ord, de tapte. AC Milan vant. Det er det fotballkamper, og særlig finalekamper dreier seg om. Vinn eller forsvinn. Liverpool skulle dermed forsvinne. Men nei, de får syte og klage og jamre i beste sendetid på NRK. Om foppal. Og om at de tapte, men at de egentlig var best. Hallo, dere tapte, ferdig med det, lev med det! Og kjære NRK - dere kaller det sport, men hva er mindre sport enn dårlige tapere, og hvorfor i all verden må dere la de overbetalte sutrepavene få markedsføre seg på deres kanal?

Etter dette var det enda en sutrepave fra Antidoping Norge som klagde over at Datatilsynet mener at meldeplikten til toppidrettsutøvere kanskje gikk litt over grensa med tanke på personvern. Ååååå! Jeg mener vanligvis at litt syting og klaging kan rense lufta, men det får da være grenser for furting?! Og hvert fall for hva som bør få lov til å bli furta på riksdekkende fjernsyn!

Men det beste er kanskje Bjarne Riis. Dere vet, tidligere TdF-vinner og nåværende sportssjef i CSC, som i sin tid uttalte de bevingede ord "Ser jeg ut som en junkie?" på spørsmål om han hadde dopa seg. Bjarne var ikke på tv i dag, men Eric Zabel var. Sistnevnte var hjelperytter for Bjarne i Telekom da Bjarne vant Touren, og han satt gråtende på tv i dag og innrømte at han dopa seg på EPO da han kjørte for Bjarne. Er det ikke litt pussig at han som innrømmer doping, og at det var prestasjonsfremmende (bombe!), bare var hjelperytter, mens kapteinen liksom ikke var det? Dessuten, var nå egentlig den uttalelsen til Bjarne så gjennomtenkt - hvem ser vel egentlig mer ut som en junkie enn en radmager syklist? Tre Danilo di Luca i lyseblå 80-talls dunjakke og send ham til Skippergata - politiet ville ha fjerna ham før han rakk å si "Giro d'Italia"! Di Luca vant i dag forresten.

Tilslutt en tankevekker: hvem klipper håret til Eric Zabel?

Hoppbakkeløp!

I går formiddag kom Randi innom jobben. Hun kunne meddele at det var "hoppbakkeløp" på Nesset om kvelden, at det var ti poster i og rundt hoppbakken, at jeg var hjertelig velkommen, og at det pleide å være moro, men hardt.

Martin var positiv, for da kunne han få bruke orienteringsskoene sine. Først seinere gikk det fram at jeg hadde glemt å si at det var et orienteringsløp, så han hadde sittet i bilen fra byen og planlagt hvordan han skulle løpe fra alle opp hoppbakken. Han hadde til og med en glimrende plan for å vinne et eventuelt unnabakkeløp: han skulle hive seg ut og rulle ned.

Vi stilte nå opp, fikk en rask innføring i hvordan bruke en klippebrikke, og av sted bar det. Vi starta sammen, så oppvarminga gikk såklart i et skrekkelig tempo. Vi løp sammen til post 6.

Deretter løp vi opp hoppbakken.

Det der var egentlig løgn. Martin gikk, og jeg krabba. Pulsen nærma seg raskt høyt konkurransetempo, passerte så høyt konkurransetempo, steg mot syregrense og passerte syregrense med et smell litt oppi der. Jeg hadde 194 i puls, og det har jeg ikke hatt siden jeg sist løp hele veien til Ramstadslottet... Etter det var det bare å la Basse børne.

I bånn av bakken var det bare å snu, det var nemlig et stjerneløp, hvilket betyr at man må tilbake til en senterpost etter hvert periferipost, og så er det ut igjen. Eller i dette tilfellet - opp bakken igjen. Klarte å holde pulsen nede på 191 denne gangen, men det var fortsatt liten tvil om at det ville være lurest å gå den flate omveien til post 9. Etter post 9 var det bare å cruise ned til 10'ern, kave seg gjennom buskaset til 11'ern, passere de jublende publikumsmassene ved start og klippe post 12. De jublende publikumsmassene ropte oppmuntrende tilrop og ville ha meg til å prøve å ta igjen Martin. Med to minutters forsprang på 150m virket det litt håpløst, så jeg løp bare forbi dem og klipte post 12. På vei til post 12 så jeg Martin runde hjørnet på idrettshallen, så jeg måtte sjekke kartet igjen - var ikke post 12 og 1 den samme? Men kartet mitt sa post 1 = post 12, så jeg klipte og løp tilbake. Halvannet minutt etter kom Martin, og jeg må innrømme at jeg nok både var breial, sleivkjefta og brautende da jeg kanskje mobba ham litt for at jeg slo ham i en kondisidrett. Jeg tror kanskje jeg kan ha sagt noe om at man må bruke hue' også, men jeg kan ikke huske det helt konkret.

Øverst finner dere kartet mitt og kvitteringa for postregistreringa. Dere stusser kanskje over at det er 13 poster på kvitteringa? Det var egentlig ikke det, men da jeg i blodtåka på vei til post 9 passerte post 7, klipte jeg den en gang til. Jeg har sjekka at det ikke er diskvalifiseringsgrunn.

Jeg biter i den sure kamelen!

I nesten ett år nå har jeg trent ganske målbevisst for Seigmann, halv jernmann organisert av verdens beste triatlonklubb. Det gikk kjempebra kjempelenge, jeg løp og løp og løp, og sykla veldig lite og svømte enda mindre.

Men det er nå dissa beina da, som er problemet. Det var kulda som tok meg. Jeg trente intervall på beina helt fram til februar. Da kom sprengkulda til Nordkjosbotn, og det var det. Du drar ikke på løpetur i -25, så da var det bare å vente på våren. Våren kom den, men innen den tid hadde beina mine vent seg av med denne løpinga, og ikke kom de i gang igjen heller. Nå er det 21. mai, jeg har levert inn hjemmeeksamen, og jeg kan fortsatt ikke løpe sammenhengende i 20 minutter uten å få vondt. 1. juli skulle jeg løpt halvmaraton. Det er bare å gi opp, det kommer ikke til å skje.

Jokke pleier å si at man konkurrerer for å trene, og det er egentlig godt sagt, og ganske treffende. Men det er ikke noen vits i å trene mot et mål som ikke kan nås, da er det bedre å endre målet. Skulle jeg fortsette å leve i håpet ville hver treningsøkt fram til 1. juli vært nedtur, og det gidder jeg ikke. Da er det bedre å endre målet, og heller kose meg med de treningsøktene jeg får. Selv om det ikke er overgangstrening...

Why is Facebook not importing my blog anymore?

Is it too controversial? Is there something wrong with the code? Are the pictures too nice? Am I being the victim of a conspiracy aimed at random bloggers? Is it perhaps because I write using dialect?

Skiføre for dei innbitte

Eg har komme til den erkjenninga at eg nok må reknast som noko innbitt når det gjeld skigåing. Det gjeld Martin også. I haust dro Martin og eg til fjells med ei gong vi kunne ane eit tynt kvitt lag sny, surra skia på sekken og dosa opp lia. Til å begynne med måtte vi gå heilt opp til Bomstadhaugen før vi kunne sette på oss skia. Det var sunt for kropp og sjel, men ikkje for skisålene, så Martin spadde fram eit par gamle smørefrie til meg så eg skulle sleppe å skrape opp dei ordentlege skia mine. Det var omsorgsfullt, syntest eg.

I fjor kom snyen medan vi var på personalseminar på Hurtigruta. Vi kom heim til Nordkjosbotn fredag kveld, slitne og trøytte, og med ein lett hovudverk etter for mykje tenking på seminaret. Tjue minutt etter heimkomst fekk eg SMS frå Martin: "d er kjørt spor". Hovudverken forsvant i det same hattefokket som fekk skia fram frå boden, eg inn i Swix-dressen og mesteparten av blåswixen på såla (resten blei elegant men illeluktande integrert i anten steikeplata eller smørejernet). Eit hattefokk seinare lå eg i pesande driv bak Sivertsen. Smilte gjorde vi begge...

Så kom mildværet i november, og med det følgde haustdepresjon. Turen til Gappo på hålke opp Signaldalen og sikk-sakk mellom steinar fekk oss til å stille spørsmål om denne turgalskapen. I etterkant var vi samde om at det hadde vore ein triveleg tur, men fin? Nei, ikkje fin. Sjølv om vi såg eit overjordisk (bokstaveleg tala) nordlys på vegen opp. Og skia mine har ikkje vore så fint steinslipte verken før eller sidan.

Vi hadde ein tur til Storvannet også, på eit slags skiføre, i eit slags snøver:

På veg ned igjen derimot blei det spanande. Skiføret kan best skildrast som sporadisk, og med god fart og tung sny er det ikkje alltid opp til meg om det skal gå bra. Men Basse børna ned lia, hoppa over grastustane og sikta på bekken. Hasardiøs kjøring!

Over bekken blei det enda meir spanande. Eg sa det på veg til Pertind sist helg, og eg seier det igjen: eg har gått over snøbruer som har vore tunnare enn dei kladdane eg hadde, og i går gjorde vi det igjen!