Feriedag

Dagen i dag har vore ein kjempefin dag. Først og fremst fordi eg har ferie, og ferie er alltid bra, men også fordi vi har gjort fine ting. 

Først sov vi lenge, og eg sov over kattemasing. Så blei det tekanne til frokost, før vi tok opp att hagearbeidet frå i går. Jokke var kjempeflink og ordna vedkassa/putekassa, festa ledning og spadde opp det eine blomebedet som eg ikkje rakk å maltraktere i går.  Eg vaska vindauge, og fann ut at det blir nok mindre pes om eg gjer det litt oftare. Men no har vi i alle fall ikkje snutemerke på stuevindauget lenger, og Lukas var flink og laga ikkje fleire då han satt i karmen seinare på dagen!

Så dro vi på sykkeltur til Gjelleråsen, og denne gongen fann vi heile sløyfa. Eg var daud i beina etter styrkeøkta i går, men syntest eg var litt flink likevel. Og då eg kom attende til bilen kunne Strava fortelje meg dette:

 

Queen of Mountain, du! Eg elskar Strava! 

På kanten

Eg har vondt for å fatte at han kan ligge godt der, men han såg nå ut til å ha det fint.

Elles har vi vore flinke og rydda i hagen i dag. Jokke har brukt hekkesag og eg har maltraktert busker med hekkesaks og sag. Håndsagmassakren.

Jau, og så har eg vore på Fresh Fitness og trent for første gong! Eg har litt problem med namnet, Fresh Fitness, eg ser liksom for meg ein glætt partysvenske, men til under halve prisen av SATS-medlemskapet var det eit lett val å bytte. Så får eg heller leve med det teite namnet.

Fart og sjølvtillit - biverknadane

Etter at eg las Tonje Glimmerdal av Maria Parr, har eg hatt "fart og sjølvtillit" som motto når eg syklar terrengsykkel. Overraskande ofte er det berre sjølvtillit nok til å halde farta oppe som skal til for å nedkjempe hindringane, men det heile er lettare sagt enn gjort. Men eg prøver i alle fall, og ofte går det bra.

Ulempa med fart og sjølvtillit er at når det først går gale (og det gjer det jo), så går det gale i mykje større fart, og dermed blir jo også konsekvensane litt verre då. Førre veke køyrde eg med stor fart og enda meir sjølvtillit ned ein skikkeleg steinete veg, og det gjekk kjempefint heilt til det stoppa. Langt, fint skrubbsår på leggen, blåmerker på knær og armer og gjørme overalt.

I går gjentok det heile seg, og då var det kneet som fekk seg ein skikkeleg trøkk. De veit, ein slik ein som gjer ein heilt nummen i beinet i fleire minutt før alt brått er heilt greitt og det berre er å tråkke vidare. Biletet er av Ellen som kjøler ned det vonde kneet i den kalde måsan. Takk til Jokke som var fotograf, og som berre flirte littegrann.

Jeg - ei SATS-dame

Jeg har meldt meg inn i SATS, og fra og med desember får de lov til å trekke penger fra kontoen min en gang i måneden. Det er ille nok å melde seg inn i et kommerst treningssenter om jeg ikke skal innrømme hvor mye penger jeg bruker på det også, så det skal jeg hoppe glatt over.

I går var jeg på trening på SATS Spektrum, i dag på spinning på Lillestrøm. Og er helt knekt. 45 minutter med spinning var altså mer enn nok til at jeg nå sitter i sofaen og er kvalm av utmattelse. Helt gåen.

For det skulle være så greit, jeg skulle kjøre sone 3, jeg. Men så vips! var jeg i sone 4, og siden jeg har slitt litt med å få opp pulsen i det siste, så tenkte jeg at jeg bare skulle kjøre sone 4 i stedet. Jadda. God plan, Ellen, god plan. For etter det første draget ("toppen") på 12 minutter var jeg ganske pumpa. Og i neste drag ("topp") skulle vi hærnfløttemæ, som Tigern ville sagt, holde på i 17 minutter! Jeg brukte fem hele minutter på å jobbe meg opp i puls, men likevel blei de siste 12 minuttene en kamp mot hodet, altså. Og mot pulsen forsåvidt, for den var på vei ned i garderoben etter fem minutter.

Jeg kan legge meg om et kvarter, da er brødet ferdigstekt. Akkurat nå er det lite som tyder på at jeg skal trene styrke før jobb i morra, men time will show.

Og det er jo litt godt, da, på en kvalm og litt svimmel måte!

Puppetrening

Sjekk den høydeprofilen'a!

Treningskvad

Riktignok liker jeg korte treningsøkter, men i dette tilfellet risikerer jeg at tevlingskvadet blir lengre både å skrive og å lese enn selve turen: 8 minutter og 35 sekunder ut i treningsturen møtte forhjulet mitt en stein og sendte meg inn i den samme steinen med låret først. Au!

Godt jeg har isposer.

Høgdepunkta frå veka i Spania

No har vi jo blogga eit par innlegg frå veka, men eg tenkte eg skulle ta med nokre høgdepunkt og leggje ut dei beste bileta.

Det første biletet her er frå Sant Grau, eit kloster som sjølvsagt ligg på toppen av ein knaus. Dei har visst tenkt "nærmare deg, min Gud" desse munkane, for på kvar topp som har ein lang og bratt bakke opp til seg ligg eit kloster eller ei kjerke. Det fyrste biletet er meg på min dårleg tilpassa sykkel:

Dere tykkjer kan hende eg ser veldig sprek ut? Ja, eg gjer det, men det er fordi eg hadde spurta nedi bakken og hengt over styret ei ganske lang stund og dessuten ete ein sjokolade før Jokke tok dette.

Under ser de Jokke foran det før nemnte klosteret.

Her ser han from ut og freistar tenkje seg korleis det var å vere svolten støtt og dessutan måtte opp fleire gonger om natta for å be og arbeide. Ikkje rart ein ikkje kan sjå from og glad ut på same tid.

Kviledagen brukte vi i Girona, det er ein fin by, og det var godt å sjå noko litt skikkeleg etter å ha blitt utsett for estetisk kriminalitet i Lloret de Mar i fleire dagar. Katedralen i Girona er verdas nest største eittskipa katedral og er om lag tre gonger så svær indanfrå som den er utanfrå. Utruleg. Her er han:

Som de ser så ligg den også nært Gud.

Torsdagen dro vi på laaaaang tur, og her er vi på enda eit kloster nært Gud, men eg fekk vel aldri heilt med meg kva det hette her. Men blide er vi, for her er det ikkje så lenge til lunsj.

Lloret de Mar er fantastisk usjarmerande, og som eg har skrive før, så var sukkertøykjerka med brystvernet heilt klart det beste med Lloret de Mar. Men, kystlinja utanfor, altså Costa Brava, er verkeleg ei kystlinje å rope bravo for, berre sjå her:
Eller her:

Førsteinntrykk fra Lloret de Mar

Verken transporten til Rygge, køståinga samme sted eller flyturen med Ryanair ble like ille som forventet, selv om det er grunn til å spørre seg om hensikten med å ikke bruke setetildeling på forhånd - å spare tid var kan det vitterlig ikke være... I Girona var det sikkert 25 gradere varmere enn i Stallerudveien, men likevel definitivt vinter. På sånn motekatalogvis, det vil si vinter det er mulig å være stilig i, ikke skikkelig nord-europeisk vinter, altså. Sykkelutleiefirmaet hentet oss på flyplassen og kjørte oss gjennom flott landskap til Lloret de Mar, en by/hotellklynge det er vanskelig å se på som annet enn en parodi på turisthøl. Så glorete, tacky og usjarmerende er det faktisk at det er verdt å definere det som et sted man ikke ferierer, men tvert i mot er på sosialantropologisk feltarbeid, enten man er sosialantropolog eller ikke.

Hotellet er i samme "stil". Og her kommer vi virkelig til dagens første virkelige grudge. Da vi booka hotellet skulle vi egentlig bo ved siden av her, på et hotell som heter Acapulco. Men så fikk vi plutselig mail om at Acapulco ikke var åpna enda, og de tilbød oss rom på dette andre hotellet, Don Juan, som lå rett ved siden av. Et kjapt søk på anmeldelser av Don Juan overbeviste oss bare om at der skulle vi ikke bo. En haug med e-poster seinere kunne endelig noen "bekrefte" at det ikke var det samme hotellet. Ok, vi tok sjansen, og avsenderen av e-posten er en løgner kan jeg fortelle deg. For det er akkurat der vi bor, nemlig. Og det er helt grufullt, men vi har et stille rom, og tar det med humør, selv om jeg allerede har begynt å skrive en überhøflig, men bitende sarkastisk klagemail i hodet. Men det er jo litt morsomt, da, for jeg har aldri vært på sånn skikkelig charterferie, og dette er the real thing, altså. Masse panxos| (=ord jeg så i veikanten og som jeg fniste godt av... :-), billig og dårlig mat, vin inkludert i middagen, hoing og skråling og det siste vi så av underholdninga i sted var linedance for pensjos, uten et smil, detta var alvor!
Grudge nummer to er at ei 52-ramme ikke passer, aldri har passa og aldri kommer til å passe til en person på 160cmoh, og den som hevder noe annet er enten fullstendig inkompetent eller en svindler. Da vi kom fram og fikk ut syklene våre var det ei 52-ramme, ei 54-ramme og to 56-rammer. Påstanden var at rammene var så små at det var dette som ville passe. Min påstand er at siden de ikke hadde 48-ramme, og heller ikke 50-ramme, så ga de bare alle rettt og slett en sykkel ett nummer for stor, for da ser det jo liksom litt mer tilforlatelig ut, da. Well, I beg to differ. Og for første gang på prent: jeg er møkklei av menn størrelse M som skal fortelle meg hva som passer meg. Faen ta, jeg ser mer ut som Supermann enn som Victoria Pendleton, og resultatet har ikke latt vente på seg: vondt i ryggen og stiv i skuldrene med tilhørende hodepine. Det burde vært en egen sirkel i helvete reservert for ræva sykkeltilpassere, og de skulle blitt bundet fast til en fastnavssykkel med for bredt og for høyt sete og altfor langt fram til styret. Med litt lite luft i dekkene skulle de så blitt slept etter en bil på en ruglete betongvelodrom i all evighet.

Antigrudge er at veiene her er supre, særlig veien nordover der vi kjørte i går er fantastisk. Bilistene er dessutene hensynsfulle og gir oss plass, og det er riktig bra veier. I tillegg er det slett ikke særlig kaldt, jeg kjenner meg i fin form, med unntak av vond rygg og vonde skuldre etter altfor stor sykkel, men det er dekka i forrige avsnitt, så jeg skal ikke dvele mer med det. Men jeg sitter altså jævlig vondt.

Været er en annen ting: det var lettskya da vi var ute i dag, men da vi kom ut av badet hadde det regna - lite er så digg som å slippe unna regn på sykkel altså! Og apropos badet - vi har badekar! Jeg har ikke bada siden Jokke bodde på Vevelstad, så vi har kjøpt oss 1,3kg (!) badesalt, så nå bader vi hver dag. I går var det helt fantastisk, for vi var ganske kalde da vi kom inn, så da var det utrolig godt å tine i varmt vann. I dag var vi ikke særlig kalde etter lunsjen, så i dag blei det veldig varmt, men det var ganske godt for det. Og så stiv som jeg er i skuldrene er det sikkert godt og riktig pleie å sitte noen stunder i varmt vann...

Superduper helg!

No er det framleis helg, men eg kan likevel seie at det har vore ei super helg.

Fredagen innvia vi helga med å opne ei ny raudvinskagge til middag. Omnssteikt kylling og vin og godt selskap, sjølv om eg heldt litt igjen på vinen, eg skulle jo ta makspulstest på laurdag morgon.

Og så blei det laurdag og den tok til med køyretur til Bærum og Hurum, og så makspulstest og mjølkesyretesting. Det ble ein etterlengta oppmuntring, hadde O2-opptak på 57ml/min/kg og det var mykje betre enn eg venta. Men slitsamt var det, ja. Eg kjente godt at eg ikkje skulle trene så mykje meir den dagen.

På ettermiddagen åt vi graut, skrøyt av Jokke som hadde gått Østmarkrunden på ski snøgt som ein vind og endte med å vaske bil. Det var på tide, altså, den såg ikkje ut, men vi har problem med at vi ikkje kjem inn i bilen når det er kaldt, så eg har ikkje tatt sjansen på å vaske han no i sprengkulda. Håper det går bra no, har olja låsane og vi satte bilen inn på Bryn-senteret medan vi handla i går. Og på Bryn-senteret handla vi beige sengety, det må vere bra for husbonden som er så glad i beige, veit de.

I dag vakna vi til nybaka brød før vi gikk til Vangen og spiste vafler og kanelboller og drakk vørterøl. Eg var ikkje i form i det heile, eg starta litt slapp og endte opp kraftlaus. Men veret var nydeleg og på Vangen traff vi Martin og Irene og Håvard. Eg tryna ikkje, og eg var flink til å ikkje ploge i utforkøyringene.

Vel heime prøvde eg meg på rulla, og det gjekk mykje betre enn sist. No skulle det vel eigentleg ikkje så mykje til, men i dag klarte eg faktisk å ha båe henda på styret i fleire minutt, og eg trur det blei 20 minutt til saman. Litt av poenget var jo å få vent ræva til å sitje på sykkelen, og eg anar ikkje om eg hadde vondt i ræva medan eg heldt på - eg hadde andre ting å tenkje på.

Bushing

På et tidspunkt i joggeturen vår lille julaften var Irene og jeg flinkere til å skravle enn til å navigere, og dette er tatt i det vi busher oss tilbake til der vi tror vi burde vært.

Fra dagens skitur

Det blei litt kaldere enn Irene og jeg hadde tenkt oss, det blei det. -15 hørtes liksom greit ut, men det var ikke -15 i skauen. Godt vi hadde både tubetørklær og polvotter. Men pent var det.Forøvrig hører Irene til fjorårets største berikelser. Noe så superdupert som å ha ein treningsvenninne da gitt! Jeg digger Irene, jeg er så glad for at vi fant hverandre!

Sesongens siste på tynne dekk?

Lørdag var jeg på sykkeltur fra Skedsmokorset til Jessheim sammen med Frøy avdeling nord. Det var Morten som inviterte, en av gjengen som var med til veteran-NM på Bryne i sommer. Været var nydelig, og for første gang i mitt liv var jeg helt oppe ved Ullensaker kirke. Ullensaker kirke har alltid vært et kjært landemerke for meg hver gang vi reiste på tur til Odalen og tanta og onkelen min på Slåstad, men jeg har aldri vært helt oppe ved den. Bildet blei ikke så bra, men her er det likevel. Jeg skulle ta bilde av engelen på taket, men det blei litt skakt:Bildet av sykkelen foran kirkegården blei bedre, og uansett er jo sykkelen veldig fin:

Nye mål

Jeg har bestemt meg for å satse litt på sykling framover. NM ga meg et skikkelig puff i baken, og nå har jeg lyst til å trene mer for sykling og kanskje litt mindre for triatlon. Nå er vel ikke treningsopplegget så veldig annerledes, mitt hovedproblem, eller begrensende faktor som Joe Friel ville kalt det, er manglende utholdenhet og kjørestyrke, og det gjelder enten jeg skal kjøre triatlon eller fellesstart. Fellesstartsritt for damer er sjelden lengre enn tre timer, så langturene mine kan godt begrenses til litt over tre timer. Videre er syretoleranse og spurttrening viktig i sykling, og der vil jeg legge inn litt ekstra trening. Gode svømmeegeneskaper er sjelden etterspurte i landeveisykling, men jeg vil nok legge inn en del svømmeøkter på vinterstid, det er fortsatt viktig å trene variert. Og jeg har jo ikke tenkt å gi opp triatlon helt, jeg tror bare jeg ikke kommer til å kjøre halv ironman, men heller satse på olympisk og sprint, og mer som en avveksling enn som sesongens hovedmål.

Målet i sykling er å begynne å henge stabilt på feltet i løpet av 2010-sesongen, selv om jeg innser at jeg trolig kommer til å falle av innimellom. Fikk for eksempel rapporter fra nordisk veteranmesterskap om at rutinerte ryttere datt av feltet så det sang, og det var ryttere med betraktelig bedre kjørestyrke enn meg. Jeg kommer aldri til å bli klatrer, og jeg kommer neppe til å bli god på tempo heller med mine for øyeblikket 52kg, det er i spurtene jeg skal vise meg fram. Men for å være der spurten går, må jeg jobbe med klatreegenskapene mine og kjørestyrken. I 2011 skal jeg være så god at jeg regelmessig er i spurtene, og da håper jeg å overraske noen. Spurten skal forbedres, jeg har mye knebøy foran meg.

Jeg har langt fram, men jeg skal bli god. Jeg skal faktisk bli så god at jeg vinner spurter, og når jeg kommer til K40-klassen skal jeg være så god at de andre kvier seg for å ta en spurt mot meg. Jeg skal rett og slett bli en liten Cavendish.

Hardtrening med Frøy

På gårsdagens Frøy-trening klarte jeg på imponerende vis å bli frakjørt allerede før vi starta, opptatt som jeg var med å diskutere helgens ritt og transportplaner. Jeg gjorde et halvhjerta forsøk på å ta igjen den siste gruppa, men siden jeg egentlig ikke syntes det var så lurt å kjøre tempo til Nesodden for så å gå løs på bakketrening i Skrekkbakken, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne kjøre litt spurttrening. Som tenkt så gjort. Ikke lenge etter kom Sven og Jan tråkkende, og jeg blei med dem tilbake. Så kjørte jeg to runder til med tre spurter og så trilla vi tilbake mot Hvervenbukta. Det var i bakken ned mot Hverven at Jan kom med det geniale forslaget at vi skulle trille ned til båthavna og bade. Vi var ikke så vanskelige å overtale, vi var ikke det. Under er det bilde av Sven og Jan, våte og fornøyde.Ellers ble jeg under svømmeturen til nærmeste bøye - et naturlig mål for folk med snev av konkurranseinstinkt - påmint hva som er forskjellen mellom å svømme i sykkelbukse, denne gangen med herreinnlegg, og tribukse med fleeceinnlegg. Innlegget blir jo blytungt av alt vannet og blir liksom hengende etter når en svømmer. Her ser dere bilder av en syklist, Sven, som vrir opp buksa mens den fortsatt er på, noe som jo må karakteriseres som en mer uortodoks måte å gjøre det på, men samtidig riktig underholdende:

Kvifor vil du deg sjølv så vondt?

Spørsmålet i overskrifta brukar å dukke opp kvar gong eg fortel at eg driv litt med turtriatlon. Som oftast høyrer eg eit lite innvendig "nnnnnghhh" når eg får dette spørsmålet - dei som formulerer spørsmålet sitt slik vil nok ikkje skjøne svaret mitt likevel... Men så av og til så tek eg meg tid til å svare skikkeleg likevel, det kjem litt an på kven som spør. Veka før Frøs var det min supre kollega Kristian som spurte, og eg syntest han fortente eit skikkeleg svar:

For det første, å drive med triatlon, eller toppturar for den saks skuld, handlar i første rekkje om å få løn for strevet, å oppleve meistring og å arbeide mot eit mål.

Då eg klarte å gjennomføre Seigmann i Stavern i fjor, var det eit mål eg hadde arbeidd målmedvitent mot i over to år. Første gong det dukka opp som eit mogleg mål var i 2005, trur eg, då fekk eg ein e-post frå Jokke. I temafeltet sto det "En hel pose seigmann" og i sjølve e-posten sto det "til triatlonpiker som gjennomfører". Og så var det lenka til heimesida til Stavern triatlonfestival. Men knærne mine har ikkje klart ein så lang triatlon før i fjor. I 2006-07 trente eg mot Seigmann, men måtte bite i den sure kamelen i mai, då klarte eg framleis ikkje å springe meir enn 20 minutt utan å få vondt. Det var utruleg leit å leggje ut det innlegget, men det var det einaste rette. Tusenvis av kroner og hundrevis av treningstimar seinare var det difor ein kjempetriumf då eg gjekk i mål i Stavern i fjor, utan smertar. Eller altså, det gjorde jo vondt i heile skrotten, men berre slitent-vondt, ikkje skada-vondt. Eg blir faktisk litt rørt når eg sit her og tenkjer på det!

Det store med den første halve jernmannen min var at eg hadde arbeidd så lenge mot det målet, og det var ikkje visst sjølv på dagen at det kom til å gå bra. Og her er eg ved kjernen - ein triatlon er den dagen ein får vite om innsatsen har vore bra nok, samstundes som ein må vere skjerpa under heile tevlinga dersom det skal gå bra. Og sjølv om ein er skjerpa heile tida er det ikkje visst at det går likevel - det er ein brutal sjekk på om ein er bra nok. Men heile tevlinga kan også vere ei einaste lang meistringsoppleving. Om ein har gjort ein bra innsats så blir ein faktisk betre, og det merkar ein gjennom heile tevlinga, samstundes som det er no det gjeld, det er no eg må vise at eg kan presse meg, det er no eg må bruke røynsla mi frå timar på sykkel, tevlingar og turar på beina. Det er ei stor utfordring, men det er opp til meg å takle ho! Det gjer vondt å springe etter å ha sykla, men likefullt er det ei fantastisk meistringskjensle å klare å presse fart ut av ein kropp som skrik etter å få leggje seg ned!

For å heve det heile litt opp frå triatlon, så handlar dette om å arbeide mot eit mål, og ikkje minst at gleda over å nå eit mål er mykje større når eg har slitt litt for å kome dit. Å nå eit mål som ikkje er noko vanskeleg å nå er jo ikkje noko mål! Vidare er det stas å nå mål som er nett i grenseland av det eg trur eg kan klare, og det er ofseleg spanande også. Samstundes så er det mange måter å ikkje nå målet på - ein kan kollapse og gje opp, eller ein kan satse på den klassiske engelske glorious failure. Det er vel inga overrasking at eg satsar på den ærerike fiaskoen, men eg meiner også at det å gå ned med flagget til topps, det er ein triumf i seg sjølv.

Eg ønskjer meg altså utfordringar, noko å arbeide mot, og eg vil ikkje ha ei påskjønning før eg har fortent det. Er det så merkeleg eigentleg?

Hva er poenget...egentlig...

...med langturer på sykkel i sommervarme?

Man kan spørre seg, da, er det

a) å trene?

b) å studere kirkearkitektur?


c) å spise jordbær?

d) å ta landskapsbilder?

e) å studere båtlivet i Son?

eller
f) å spise softis?

Jeg elsker den norske sommeren.

Alle bilder: Guy M. Huste

12 dagar

No er det berre 12 dagar igjen til sesongmålet mitt, Frøs triathlon. Det er ein halv jernmann, nett som Seigmann, men eg vil tru han er flatare. Eg kjenner at nervene er i ferd med å bli meir brysomme enn dei har vore før, og eg er redd det blir litt som i Enebakk rundt, altså at brått er dagen der og då er det berre å feste nummeret på seg og la det stå til.

Trøysta får vere at eg trass alt er i betre form enn i fjor, så om eg berre ikkje druknar skal det vel gå bra. Det som ikkje er så bra er at eg knapt har hatt langturar anna enn Josten på langs. No er 11 timar med 23 kilo på ryggen ein bra langtur altså, men det har ikkje vore så mange av dei heller, og det er verre. Eg har fått så inn i hamp og staur vondt i ræva av å sitje på sykkelen i år, og det har gjort sitt til at dei verkeleg lange turane ikkje har skjedd. Eg får håpe det går bra likevel. No i dag har eg sprunge ein tur rundt Nøklevann med Guy, og vi målte vatntemperaturen til 15,5 grader. Det er bra, for eg treng sårt nokre turar i ope vatn.

Den beste årstida!

Hjemme hos oss krangler vi litt om hvorvidt våren er en bra årstid eller ikke. Jokke kaller den foraktfullt for hundebæsjsesongen, oppkalt etter alle de ekle rukene som dukker fram når snøen er borte. Jeg ser poenget, jeg forbanner ukentlig hundeeiere som ikke peller med seg driten etter bikkjene sine. Men så er det nå resten av denne våren da: lukta av jord, hestehovene som stikker seg ut mellom snøflekkene, fuglekvitteret som gjør at en ikke får sove og må bruke ørepropper om natta, lyse kvelder, sprudlende bekker og muligheten til å løpe på skogsstier igjen - det er så deilig! Og på toppen av det hele, så veit en at enda er det ikke sommer, det beste gjenstår fortsatt. Om sommeren veit en at det bare blir verre, høsten kunne med fordel vært avlyst, synes jeg, men om våren, da er det bare masse bra som venter!

Da jeg bodde på Blindern Studenterhjem pleide Hans-Georg og jeg å løpe langtur på søndagene. Vi dro opp fra Rikshospitalet og oppover lia, noen ganger over Voksenkollen, andre ganger inn fra Båntjern. Og vi løp i gjørme og snø, på røtter og stein, men mest av alt på fine skogsstier. Vi løp oss nesten alltid litt bort, og vi kom stadig ut igjen på rare steder. Vi fikk aldri helt oversikt over stiene der oppe. Vi var nesten alltid dekka av gjørme og jord når vi kom hjem, og vi rakk alltid bare såvidt middagen. Som vi forøvrig slukte med en slik appetitt at det var bare flaks at ikke servise og bestikk gikk ned i samme slengen.
I dag har jeg vært på en slik fin vårtur igjen, denne gangen sammen med Guy. Vi løp oss litt bort, og litt tilbake igjen, og vi så blåveis og hvitveis og ekorn og litt snø, men ikke hoggorm. Stort sett var det tørt og fint, og det er jo veldig hyggelig å ha en løpepartner. Vanntemperaturen i Nøklevann er 6,5 grader. Vi var ute i drøye halvannen time, og for meg er det ikke bare en veldig fin økt, men jeg føler meg nesten litt euforisk når jeg etter flere år med løperkne igjen kan løpe de lange vårturene i skogen! Nå er jeg sliten.

Rolig langtur

Etter at jeg mislyktes spektakulært i å lese e-post i helga, klarte Guy og jeg å avtale sykkeltur sammen. Han lovte rolig tur, og rolig skulle altså være reelt rolig, og ikke gruppe 3-rolig (les: full spiker). Værmeldinga var litt faretruende, med regn på vei sørfra, men da vi dro ut var det kjempefint, sol og greier. Og sånn fortsatte det, bare den siste timen skya det litt over. Vi kjørte fra Skullerudstua til Klemetsrud, og Enebakkveien videre til Vågsli og bensinstasjonen der, hvor dette bildet er tatt av en syklist som også tok pause.

Vi dro videre mot Elvestad, men svingte av ved Tomter, og kjørte en kjempefin vei tilbake til Ski, og derfra via riksvei 154 mot Enebakk over Siggerud. Litt sliten nå, litt vondt i ryggen, ganske vondt i baken, men strålende fornøyd med turen, selskapet og at Skullerudbakken gikk mye lettere i dag enn før!

Takk for turen, Guy!

Sesongens siste skitur?

Tigern og jeg dro på tur igjen i dag, fra Marikollen og sørover mot Ramstadsjøen, Setertjern og Geitsjøen. Lurte en liten stund på om jeg skulle ta'n helt ut og gå til Vangen, bare for å ha vært der denne sesongen også, men da etter å ha skrapa meg over isen på Ramstadsjøen bestemte jeg meg for å gå opp Djupdalen og hjem da jeg så at isen på Geitsjøen var i enda tristere forfatning enn den på Ramstadsjøen. Så det blei med bananpause på Geitsjøen, før vi tassa oss oppover Djupdalen. Har ikke vært der siden jeg var liten, det er morsomt å gå på gjengrodde stier. Når jeg tenker etter var vel stien mer smeltende enn gjengrodd, men dere skjønner hva jeg mener. Under er et bilde av en banangomlende og solslikkende påskeskiløper. Løypene var bra fra Setertjernstua og helt opp i Djupdalen der jeg tok av hovedtraseen for å slippe å gå over Ramstadsjøen, men fra Marikollen og til Setertjern var det ikke kjørt løype på lenge, så det var i fritt forfall. Det ble selvfølgelig ikke bedre av at det var masse fotspor i løypa. Jeg mener, hva slags mennesker er det som går i sporet?!? Ja, i selve skisporet, én pailabb plassert i hvert spor!?!