På kanten

Eg har vondt for å fatte at han kan ligge godt der, men han såg nå ut til å ha det fint.

Elles har vi vore flinke og rydda i hagen i dag. Jokke har brukt hekkesag og eg har maltraktert busker med hekkesaks og sag. Håndsagmassakren.

Jau, og så har eg vore på Fresh Fitness og trent for første gong! Eg har litt problem med namnet, Fresh Fitness, eg ser liksom for meg ein glætt partysvenske, men til under halve prisen av SATS-medlemskapet var det eit lett val å bytte. Så får eg heller leve med det teite namnet.

Den som sover, synder ikke

Så kattene våre er ganske syndfrie, i alle fall mye av tida. Lukas liker å yogasove:

Pusa er mer konvensjonell søt når hun sover. Her om kvelden skulle jeg gå og legge meg i gjestesenga, som er husets beste seng, noe den vesle pusefrøkna også har funnet ut:

Det ble dobbeltsenga på meg, hvem har hjerte til å forstyrre et så nusselig nøste?

Og slik går nu dagan

Det begynner å gå seg til med disse to kattene nå. De har funnet seg til rette, og Lukas demonstrerer her en av favorittplassene. Denne er fin, vet dere: utsikt til pusa som ligger i bokhylla, oversikt over meg, og det han tror er full oppmerksomhet - jeg tror ikke han helt har skjønt at jeg ser på fjernsynet (når så du sist det ordet i bruk?) og ikke på han. Dessuten følger det litt håndtering med denne plasseringa, han må jo flyttes på hver gang jeg ønsker å gjøre noe med lyd eller kanaler - fjernkontrollens signaler går ikke gjennom katten. Legg merke til at det er Miss Marple i opptak på fjernsynet. 

Videre blir han mer og mer husvarm, men mest i trygg avstand til den litt meggete pusepiken. Han våger seg sågar opp i soffan (dette er Esterkas plass, altså, selv undertegnede har vært forvist siden hun flytta inn i mai), men bare når Esterka er ute. 

Litt gauling hører likevel med, og det klarer de to helt aleine også, men akkurat i tilfellet under her, så var nabokatten Rocky behjelpelig med å heve stressnivået. Rocky er veldig glad i å gå inn hos folk, og tenker sjelden på at det kan være opptatt der før det er for seint. Esterka fant ham i matfatet en gang, men han ser ikke ut til å ha blitt så skremt av det. Her var det jo dessuten et helt vindu i mellom der. Han satt der i nesten en halvtime, og Esterka gaula mer eller mindre sammenhengende, mens Lukas gjorde helhjerta forsøk på å grave seg ut av vinduet. 

 Så er det da også øyeblikk med rein harmoni. Dette er for eksempel tatt en tidlig morgen, da frokostpatruljen hadde inntatt behagelige stillinger (trolig var de minst halvdøde av sult, i alle fall om de skulle beskrevet situasjonen) mens de minner om at det er to katter her som trenger mat. Og det litt brennkvikt.

Lukas

Vi har altså bestemt oss for å gi Kaos tilbake det opprinnelige navnet sitt, nemlig Lukas. Dette fordi vi synes han er en litt for staselig katt til å bli kalt Kaos. Er dere ikke enige i at dette er en Lukas, og ikke en Kaos?

Og i dag og i går kom Lukas tilbake hit helt av seg selv, trengte ikke å bli fulgt av Liv i det hele tatt. Alt som skulle til var litt kulde...

Her er forresten et bilde av Jokke og Lukas, tatt på avreisedagen til Jokke. De er så fine begge to!

Kattepedagogikk

Jeg må vedgå at jeg har mista litt trua på katters vett denne uka. Etter Jokkes mange, og fullstendig mislykkede, forsøk på å lære Esterka hvordan katteluka funka, har vi måttet ta vekk døra. Luka går nemlig ned til kjelleren, og hun MÅ ha tilgang til kjelleren, for der står kassa hennes. Jeg har altså hatt et hull i kjellerdøra siden lørdag.

Så kom kulda. Og da er det ganske u-stas med høl i døra ned til den kalde kjelleren, altså. Kattehviskeren Ellen til verket.

Med mer tiltro til kattas apetitt enn til vettet, tok jeg med meg ei skål med illeluktende laksemousse og tredde gjennom luka. Katta mjaua. Så åpna jeg luka litt, katta stakk hue inn til laksen, og så slapp jeg luka så hun fikk den i panna. Men du vet, mat er viktigere enn å skåne skallen, så det gikk fint. Og så ble laksen spist. Selv ikke Lukas' snusing i baken fikk henne til å vike fra skåla:

Til slutt gikk hun helt gjennom, og hun klarte å komme seg ut igjen også. Vi har en lukesertifisert katt!

Lukas derimot har ikke knekt koden. Oppmuntret av framgangen satte jeg hans lakseporsjon på innsida også. Men han er for skvetten til å bli med bort, og skvatt bare unna da jeg slapp ned luka i panna hans. Enda så forsiktig jeg var. Så han brukte hele kvelden på å tråkke og tråkke og stirre på maten, men han kom seg ikke gjennom. Jeg håper å få prøvd igjen en gang hun er ute, slik at han ikke har henne å tenke på. Han har fulgt henne mot luka en del ganger, men hun snur seg jo og freser til ham, og da er det ikke så rart at han uteblir. Heldigvis har han kasse på rommet sitt, så det er ikke så farlig. Han er forresten i ferd med å etablere seg der oppe:

Jeg må bare få poengtere at dette er tatt ovenfra, han ligger på teppet, ikke på kanten. Men han liker altså å klemme seg inntil kanten. Og det grundig.