Vansbro tjejsim

Her kommer altså tevlingskvad fra den første åpentvannskonkurransen jeg har vært med på - og kommer hjem som raskeste norske dame på Kortsim og Tjejsim. Om jeg hadde stilt opp i Kortsimmet ville tida mi - 19.47 - holdt til en sjetteplass! I Tjejsimmen havna jeg på 75. plass, av 3155 deltagere. Det trur jeg holder til godkjent!
Jeg hadde egentlig bare mål om gjøre så godt jeg kan, men jeg ønska jo å få en brukbar tid også, og brukbar i dette tilfellet var bedre enn Lotta (som jeg kjørte Tjejvättern med) altså på 24 et-eller-annet, og så hadde jeg en liten drøm om å se nullen i tjuetallet, altså i praksis under 21 minutter, da. Så med 19.47 er jeg dødsfornøyd! 
Det begynte litt skummelt. Jeg varma jo godt opp, fulgte Kristin Svømmetreners råd og dro i gang med aerobicen som var oppvarminga der. Jeg var allerede ganske varm av å ha gått til start. Å ta på seg våtdrakta er jo ei treningsøkt i seg sjøl…

Jeg fikk våtdrakta over ræva før jeg begynte å gå til start. Det tok et kvarter.

Ny oppvarmingsrunde, før Jokke hjalp meg med å snøre opp korsettet, eh, jeg mener, dra opp glidelåsen. Giiiiisp!
Og så varma jeg opp en gang til like før start. Og mens jeg sto der kjente jeg meg plutselig skikkelig svak og litt svimmel og jeg begynte å skjelve på hendene.Et øyeblikk begynte jeg nesten å lure på om jeg hadde lavt blodsukker. Men så tenkte jeg på Kristins råd om å aldri tenke negative tanker og å skryte av seg sjøl, og bestemte meg for at jeg bare var for varm, og at det ville bli bra i vannet.
Og det blei det!
Jeg klabbesvømte forbi de fleste i begynnelsen, da vi skulle over Vanån, og så la meg inntil brygga og plaska i vei i god flyt. Det var visst fire stykker som gassa langt foran meg, og dermed blei jeg raskt liggende først i røkla. På Udden så jeg, og vinka til, Jokke! Tanken var å få flyt til 500m, deretter begynne å øke farta, og fra 250 skulle jeg virkelig skru på beina. Her er et bilde av Propellen i front:

Her har jeg nettopp plaska meg forbi to av de første manetene, og i bakgrunnen kan dere se 500metersbøya, det er den pyramideforma bøya.

Første delen av planen funka som sagt fint, men etter 500m svømte jeg inn i manetene fra feltet før meg, og dermed rakna resten av planen - jeg hadde mer enn nok med å holde flyten, ikke miste fart av å svømme over manetene, og å stake ut kursen til neste manetpassering. De siste 500m gikk utrulig fort, og jeg baksa meg over og forbi utrulig mange, hovedsaklig uten å være særlig kjip. Og så vips! var jeg i mål, gitt! Og her ser dere Propellen bade inn under den siste brua, og da blei jeg litt overraska – den kom fort, ass!

Det holder antagelig til seeding i beste mosjonsklasse til neste gang. Vi er vel alle enige om at jeg ikke har noe i en eliteklasse å gjøre, men beste mosjon, det høres ganske kult ut! 
Jeg var mye gladere enn jeg ser ut da jeg kom i mål – våtdrakta er vanskelig å komme ut av også!

Alt i alt var det altså en knallsuksess, enda jeg nå i dag oppdaga enda to rifter i våtdrakta mi. Den tåler virkelig ingenting, og det er ganske irriterende. 
Men, det var ingen lik der, selv om jeg trur kanskje jeg bare ikke så det: jeg så nemlig ei tom badehette…

Ironman Kona, Hawai'i

Opptakten

Etter kvalifisering i UK 31. juli har jeg hatt rimelig tid til å restituere, trene og spisse. Siden jeg baserer 15 % av treningsplanleggingen på tilfeldige innfall og hele 85 % på solid vitenskap (meteorologi) har det blitt litt i underkant med lange turer. Man drar ikke ut for å sykle i regnet. Allikevel var jeg i greit slag i tida mot avreise.

IM på Kona er ulikt alt annet jeg har vært med på før. Jeg har stort sett holdt meg til bakkete og kronglete løyper, og med unntak av Nice har de alle gått i temmelig kjølig klima. For å si det som det er: triatlon på Hawaii er egentlig ikke laget for meg. Eller er det omvendt? Uansett, for å få en idé om sannsynlig tidsbruk lagde jeg en fiks liten analyse av deltakere som har kvalifisert seg i UK de tre siste årene. Ut i fra det fant jeg at estimert tid for meg ville være 1:12, 5:16, 3:29 og totalt 10:10. Som vi skal komme tilbake til var ikke det helt på viddene.

Forflytning over 12 tidssoner til et helt annet klima krever litt tilvenning. Vi, det vil si Ellen, Trigern og jeg, kom til Kona mandag kveld, noe som ga fire dagers akklimatisering. Det var litt i korteste laget, men hadde gått greit nok om vi bare hadde hatt vett til å holde oss unna velkomstbanketten.

Bespisning av tusenvis av mennesker innebærer nødvendigvis at maten serveres i store trau som står og kjølner til perfekt temperatur for bakteriedyrking. Dette er noe jeg egentlig vet, men bare ikke tenkte på. Ellen ble kvalm i løpet av bankett og race briefing (som forøvrig gikk i oppløsning i styrtregn), mens jeg kjente ingen ting. Ikke der og da. I løpet av natta, derimot, våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. "Heldigvis", tenkte jeg "er det enda en dag og en natt til starten går. Det hadde vært verre om dette hadde kommet neste natt". I løpet av dagen før dagen kjente jeg meg bedre og bedre, og ble etter hvert ganske optimistisk. Neste natt våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. Optimismen var som blåst vekk! Der og da så jeg for meg 17+ timer eller til og med DNF, og det hele på grunn av et øyeblikks ubetenksomhet. Ellen prøvde å muntre meg opp og heiv i meg to paracet. Etter det sov jeg som en stein i et par timer.

Dagen rant, jeg hoppet på bussen som tok alt folket inn til sentrum, og der endte jeg med å virre litt omkring med sykkelpumping, kroppsmerking, posedumping og den siste klargjøringa. Heldigvis hadde jeg god tid, så jeg ble ferdig med alt uten å stresse. Moroa kunne begynne.

'Au 'au kai

Fortellingene om svømmestarten i Kona kan brukes til å skremme barn til å spise grønnsakene sine. Når selv en svømmedyktige kar som Arild T beretter at han må ta telling skjønner jeg at det kan være lurt å være litt bakpå i starten. Nå var jeg forsåvidt litt bakpå hele veien, og det var ikke så heldig kanskje, men svømmestarten gikk i alle fall smertefritt. Den ble sant å si like lite hektisk som igangsveivinga i Eidfjord. OK, så ble det litt trengsel her og der, men ikke noe verre enn et par daffe spark i ansiktet. Med morsomme fisker å se på hadde jeg en riktig fin tur, jeg. Dersom jeg kommer tilbake en dag burde jeg muligens legge litt større vekt på prestasjon enn opplevelse, for 1:22 er tamt selv for meg å være.

Surfing og triatlon er to fine ting å drive med i vann, men de passer egentlig ikke i det samme vannet samtidig. Derfor er det bittelitt illevarslende når surferne har gode bøljer å leke i bare et steinkast fra feltet. Heldigvis duvet vannet så rolig og jevnt borte hos oss at det gikk uten problemer. Verre var det at brillene ikke ville tette. Jeg hadde sterk tro på at det nye funnet fra expo'n skulle vise seg å være den perfekte løsninga på den livslange jakten etter de perfekte svømmebrillene. Etter litt utprøving på trening mente jeg å ha funnet rett måten å ta dem på, men jeg klarte bare ikke å gjenskape suksessen i minuttene før start. Jeg klarte det heller ikke på noen av brillerettestoppene jeg hadde på vei ut til vending, så jeg måtte bare finne meg i å fullføre med høyreøyet i saltvann. Man kan si mye pent om Stillehavet, men det svir som f***. Dessuten var ikke øyet til å bruke de to første timene av sykkelturen. Brillejakten fortsetter.

Paikikala

Unnet meg litt solkrem i skifteteltet. Her er ordet "litt" viktig, for faktor 50 Banana-Boat-kremen som vi hadde kjøpt i nærbutikken viste seg å ikke helt holde det innpakkinga lovet om "Extreme sweat and water resistance". Det kunne jeg kanskje tenkt meg, men jeg lot altså være å friske opp innsmøringa på vingene og underarmene. Tabbe. Husk, barn, smør etter svømming!

Så dro jeg avgårde med ett øye og litt bange anelser etter nattas opplevelse. Tenkte allikevel at det var liten grunn til å sikre seg nederlag ved å starte i daffetempo og rullet avgårde som normalt. Var kanskje litt for ivrig i de første bakkene fram og tilbake i selve byen, men kom etter en liten stund inn i intensiteten som har fungert tidligere.

Vinden er det store temaet på syklingen, men var egentlig ikke så ille denne gangen. Det var så og si vindstille helt til stigningene mot vendemål ved Hawi. Der blåste det til gjengjeld riktig freskt, og jeg måtte konse litt om å styre sykkel. Allikevel forteller de lokale om Harleyer som omtrent blåses av veien og lastebiler som velter, så jeg antar at dette var en moderat dag. På vei tilbake var det side-motvind, men ikke så galt.

Litt blåst kan jeg tåle. For min del, som nordboer med kort tilvenningstid på øya, var temperaturen det mest spennende. Fra vi landet hadde det vært skyet om ettermiddagen og ganske moderate temperaturer. Gode sommertemperaturer, bevares, men heller ikke mer. Derfor var det med en viss misnøye jeg konstaterte at dette var første dag med sol fra skyfri himmel! Et lite stykke etter vending hadde jeg en sky å gjemme meg bak, og jeg ofret en skvett Powerbar Perform til forfedrene for å få dem til å velsigne oss med flere av samme slag. Forfedrene kan ikke ha satt særlig pris på gaven, for innen jeg kom ut på lavaslettene igjen var det bare blanke himmelen. Skyene lå tett innover på øya, men ute hos oss var de ikke. Skal koste på forfedrene Cola neste gang.

Har også lyst til å nevne fenomenet drafting. Jeg har sett bilder både fra tidligere år og fra dette av store og tette felt. Det var helt klart en del med litt sviktende øyemål, men i det store og hele synes jeg folk var ganske samvittighetsfulle. Så klart, dette var blant oss som startet syklingen som nummer 1400 og deromkring, så framme blant de travle kan det ha sett anderledes ut.

Kom inn på 5:15, og kunne med det konstatere at beina hadde fungert sånn nogenlunde normalt. Var lettet og optimistisk foran løpeturen.

Holo holo

Goldie hadde gitt tips om at vi burde løpe fort på Ali'i Drive, den første av to fram-og-tilbake-strekninger. Der er det nemlig litt skygge og passelig variert vei. Ellen hadde rekruttert en heiagjeng på 7-8 hoiende lokale som hjalp til med å holde farta oppe! Neste strekk, ut til Natural Energy Labs og tilbake, består av laaange åpne strekninger uten så mye som en kokospalme til å skjerme mot sola. Jeg hadde latt beina finne sin egen avslappede rytme, men kom vel til at det kanskje var litt i raskeste laget. Tipset til Goldie var tross alt ikke å løpe vesentlig saktere i del to, i alle fall ikke eksplisitt, men slik ble det. Vil ikke kalle det kollaps eller noe, men jeg sleit med vonde bein og dårlig snert siste halvmaraton.

Og varmt! Brukte sikker ti minutter bare på kjøleaktiviteter som å fylle is i lua, dynke med svamper og drikke. Gikk igjennom hver eneste drikkestasjon for å være sikker på å få i meg så mye vann og cola som jeg tålte. På mye av Queen K. var det heldigvis litt sidevind, men opp fra NEL var det oppoverbakke, medvind og fullstendig bakerovn. Begynte å øyne enden på soga, fikk pratet litt med Knut Ole og holdt motet oppe. Min store frykt - magen - oppførte seg heldigvis upåklagelig etter to dostopp første 15 km.

Det ble langt tilbake til byen, men jeg skjønte at det ville gå uten full sprekk. Sub-10 var tidlig utenfor rekkevidde og etterhvert ble det tydelig at jeg heller ikke ville nå estimatet på 10:10. Det viktigste var dog at dagen hadde gått uten store problemer og at jeg ville komme i mål med helse og opplevelse i behold på en anstendig tid.

I det jeg svingte inn på Ali'i Drive med et par hundre meter til mål ble jeg møtt av byens fineste gatedekorasjon! Ellen og Trigern hadde vært i sving med krittet (OK, sant og si snublet jeg rett over hele greia uten å oppdage det, men jeg fikk se den etterpå).

På oppløpet møtte jeg igjen Ellen og Trigern som begge hoppa og hoia. Trigern videreførte tradisjonen og ble med de siste meterne til mål. Han lot seg ikke merke av at en kanin hadde kommet i mål en stund før, og satte selvfølgelig stor pris på alle folka som heiet på ham!

Oppsummert

Det gikk bra. Ikke strålende, men heller ikke ille. Bra. 10:15:22 og nr 599 av alle, som er i riktig tredjedel. Vet ikke hvor mye mageondet kan ha satt meg tilbake, men har ingen grunn til å tro at det var all verden. Kunne kanskje klart sub 10 på en knalldag, men neppe med så stor margin. Jeg er først og fremst glad og lettet over at jeg ikke fikk problemer og at jeg klarte å glede meg underveis. For det var faktisk veldig, veldig moro det aller meste av veien. Lava og varme og greier var helt som det skal være. Det er meningsløst å begynne å vurdere konkurransen opp mot andre konkurranser, for denne er i en egen kategori. Det finnes bare én IM Kona selv om det er en type konkurranse jeg neppe hadde oppsøkt noe annet sted.

Så var det analysen jeg skulle komme tilbake til. De estimerte strekktidene var mer nøyaktig:
1:12:30, 5:16:28 og 3:29:43
Fasiten var:
1:22:21, 5:15:39 og 3:29:28
Bortsett fra svømminga vil jeg si det var temmelig nærme!

Og hva blir det neste? Vet ikke enda. Først og fremst skal jeg glede meg over turer i fjellet, skikjøring, klatring og alle andre morsomme ting som har kommet i bakgrunnen en stund. Kanskje hiver jeg meg med på Tom Waitz-løpet. Skal nok triatlere litt også, sånn for å holde systemet i gang. Hawaii er utelukket de neste par åra, men ikke for alltid.

Neste gang skal vi surfe!

Ironman UK: denne gang satt'n!

Trofaste lesere vil huske av min beretning fra Nice tidligere i sommer at jeg knota det til på svømminga og rakna på løpinga, og dermed gikk glipp av den etterlengtede Hawaii-plassen med god margin.

Men man har da en Plan B! Den lød på 1:15 + 0:06 + 5:40 + 0:04 + 3:25 = 10:30, noe som ut fra tidligere års resultater burde rekke til kvalifisering. Dagen skulle vise at det var temmelig konservativt budsjettert.

Styre og ståke:
La meg bare få det ut med en gang: logistisk sett er IM UK J@@@@g styrete! Svømming og T1 er ett sted, T2 et annet, målgang et tredje, og (obligatorisk) Race briefing og premieseremoni er forsyne meg på et fjerde sted. Komme hit uten bil? Glem det. Man må selvfølgelig selv reise omkring og sjekke inn og sjekke ut poser og sykkel, og avstanden mellom de forskjellige stedene er 20 minutter på rare tider av døgnet og det dobbelte når det er fullt av trafikk.

Svømme:
Takket være start i vannet fikk jeg rimelig plass omkring meg og en human start på dagen. Litt trengsel innimellom så klart, men ikke mer enn det bør være for å få den gode triatlonopplevelsen. Vannet, ferskvann, var av overraskende god kvalitet. Jeg hadde stått over den offisielle svømmetreninga dagen før i frykt for å få i meg uhumskheter, men det var det liten grunn til.

Som vanlig prøvde jeg å henge på føtter innimellom, og som vanlig fant jeg at de som svømmer i mitt tempo vingler og spreller og bråstopper for mye til at det egentlig gir noen fordel. Derfor søkte jeg i lange perioder roen og freden alene, og tjente trolig på det: 1:06 og ny pers med et par minutter.

Sykle:
Løypeprofilen og tidene fra tidligere år forteller at syklinga her i Bolton til og med er mer krevende enn i Nice, og det kan jeg bekrefte etter egenhendig inspeksjon. Krevende på flere måter. For det første er det mye opp og ned: Én skikkelig bakke på et par km, og ellers rullende terreng. Samlet stigning på Polar-multimåleren min var på drøyt 2300 m mot omtrent 1900 i Nice (fritt etter hukommelsen). I tillegg kommer det en masse kryss, et par kvikke nedoverbakker pluss asfalt av slett norsk standard. Dermed er det - for å si det sånn - stadig noe å holde på med. Slike komplikasjoner sakker meg mindre enn de fleste, så derfor er det med en form for tilfredshet jeg hiver meg inn i en 90-grader og blir møtt av masse høl du kan gjemme kaffekopper og pocketbøker i.

Den komplikasjonen jeg håndterte minst elegant var knyttet til venstrekjøringa som disse særingene tviholder på. Ikke at det er noe problem å ligge på feil side av veien i seg selv, men flasker og mat blir også servert på feil side! Denne lille egenheten hadde jeg ikke tenkt på - og altså ikke øvd på - før spørsmålet plutselig meldte seg. Når de to langesonene attpåtil var plassert etter nedoverbakker gikk det flasker i alle retninger...

Ja, også må jeg vel nesten innrømme at det hele holdt på å ende før det kom ordentlig i gang. På vei ut fra T1 lå Fartshumpene fra Helvete halvt skjult, og da jeg "oppdaget" den første ble styret slått ut av henda på meg så jeg holdt på å stupe i bakken. Bråofret ei flaske til gudene og slapp heldigvis unna med det.

Deretter gikk det jamt og trutt. Jeg holdt igjen der det var fristende å gi på og ga på der det var fristende å slappe av. Alt i alt vil jeg si intensiteten lå i samme leie som i Nice, og fortsatt brukte jeg 16 minutter mer her: 5:26, og stadig godt foran skjema.

Løpe.
Sannhetens øyeblikk. Ut fra T2 lot jeg meg ikke merke av dystre minner og bange anelser, men tuslet av gårde som om alt var såre vel. Planla å holde igjen i halvannen time, løpe i naturlig avslappet tempo i neste time og deretter bare komme meg til mål. Enkelt opplegg. Løypa er lagt opp som sykkelløypa, med en tilførselsbit til den strekningen som løpes fram og tilbake tre ganger. Profilen ligner litt på Holmestrand med mye slak skråning, noe flatt og ei kneik på ca 150 m pr runde.

Det var ganske glissent med konkurrenter, så da jeg etter en halvtime ble passert av en kar i M50 fant jeg ut at selv om han holdt bittelitt høyere fart enn jeg syntes var trygt var det bedre å ha en rygg å henge på enn å løpe alene. I den lengste bakken, opp mot fram-og-tilbake-strekket, dro han fra meg. Deretter var det bare å holde den indre samtalen i gang, passe på at ikke alle konkurrenter og tilskuere ble idioter og i veien, drikke pepsi (kun), holde skrittlengden nede og frekvensen oppe, holde armsvingen i gang, ja, kort sagt følge planen. Og slik ble det. Midtre del gikk raskest, og det var egenlig bare de siste 20-30 minuttene som krevde en smule skjerpings. Da hørte jeg til gjengjeld sub-tre lokke i det fjerne, noe som ga et lite ekstra puff. Skred med stil og verdighet over mål på 2:57 (etter så vidt å ha reddet meg fra å skjene inn i et gjerde 500 meter tidligere), totalt 9:36:15.

Og slik gikk det altså til at Jokke sikret høstferie på Lavaøya. Som om ikke det var nok sikret han også seieren i klasse M40-44 med 8 minutters margin. Det kaller jeg oppreisning etter den forsmedelige utgangen av IM France!

Et bilde sier mer enn tusen ord

Og dermed er det bare å takke fotografen Mari Ekkje (takk for lov til å bruke bildet ditt!) for denne talende illustrasjonen til årets NXTRI.

Vi håper vi vanligvis ser gladere ut på tur.

Norseman V. Såvidt.

"Pust! Pust!"
"Tjue sekunder igjen, du greier det!"

Det er tydelig at det er meg de snakker til, de to damene som ser på meg med bekymring i blikket. Jeg prøver å adlyde, selv om det prikker i hele kroppen og jeg er helt svimmel av smerte. Det er ikke lett. Helst vil jeg gaule av full hals og legge på flukt, men tøffe gutter gjør ikke slikt. Så jeg ligger der og lar dem holde på. Ellen holder beinet mitt, og Irene presser en tommel så hardt hun klarer inn i leggen. "Ute av trening" sier hun unnskyldende når hun omsider må slippe opp. Det er en stund siden Irene jobbet som fysioterapeut, men jeg synes virkelig hun er fast nok i klypa enda. Nok i massevis for meg, som ikke en gang har merket at neglene punkterte meg.

Når de endelig avslutter behandlingen er egentlig den verste delen av Norseman Xtreme Triathlon 2010 over for mitt vedkommende. Jeg er fortsatt urolig for at leggen ikke vil tåle løpinga. Ikke så mye fordi det ville innebære DNF bak navnet mitt, men fordi de gærne damene kunne finne på å gjenoppta terapien et sted langs Tinnsjøens idylliske bredd.

Hele elendigheten startet tre og et halvt døgn før start. Da startet jeg en forkortet løpetur med litt vondt på innsiden av leggen. Alvoret gikk ikke opp for meg med det samme - man får jo litt vondt her og der av og til, men da jeg fortsatt haltet utover torsdagen begynte det å se ut til at det hele var over før start. Vi valgte allikevel å dra avgårde, Ellen, Irene og jeg, og etter et par triggerpunktbehandlinger som jeg helst vil glemme, to omganger med prøvetaping og litt Ibux-salve, var jeg så klar som jeg kom til å bli.

Uroen slapp ikke før jeg hadde løpt omlag ti kilometer langs idylliske Tinnsjøen. Da hadde jeg levert en av mine dårligste svømmeprestasjoner noensinne, og syklingen hadde også vært svakere enn året før. Det gjorde meg allikevel ingenting, for håp begynte å bli til visshet: Det ville holde. Jeg ville komme til topps.

Å bryte sykkelritt gjør jeg med lett hjerte, for der oppfatter jeg dagen som over hvis jeg ikke klarer å være ordentlig med på moroa. Bryte triatlon er noe helt annet, for det er mer en indre kamp med meg selv enn mot noe eller noen annen. Akkurat denne gang kom i tillegg vissheten at dette var femte Norseman, noe som er en liten milepæl med egen trøye og greier, og at det trolig vil gå noen år før jeg vender tilbake. Avslutte med stil. Derfor, og fordi Hårek & co hadde beæret meg med seedet plass, ville det være ekstra bittert å kaste inn håndkleet. Det har vært en smule diskusjon om dette med å bryte i miljøet, og om jeg har vært i tvil så gjorde denne opplevelsen det helt klart for meg hvor jeg står i det spørsmålet: Prestere er hyggelig. Gjennomføre er et spørsmål om karakter.

Som før var turen opp steinrøysa det beste med hele løpet. Noen holder fram akkurat den biten som ekstra spesielt hard og nådeløs. Jeg synes tvert imot at det er en fin tur. Ellen gikk foran og slepte meg med akkurat så fort som jeg orket, så det er ikke det at jeg ikke sleit, men det er en velsignelse å slippe mer asfalt og monotoni.

Så kom jeg opp akkurat innafor 13 timer, og som nummer 25. Etter det kunne jeg innkassere svart og blå trøye pluss "Norsk Dobbel" som påskjønnelse for å ha jaget gjennom vinden på Askøy i tillegg.

OK. Jeg gaula litt. Men jeg la ikke på flukt!

Irenes triatlondebut

Norseman inspirerer: snaue to uker etter å ha fulgt Jokke til toppen av Gaustadtoppen var det hennes tur til å bli triatlet. Temposykkelen var allerede på plass, og etter å ha vært en del av årets vakreste støttelag skulle det bare mangle at ikke Jokke lånte ut både våtdrakt og tri-bukse. Her er en lett nervøs Irene før svømmestart:
Som de fleste andre begynnertriatleter var det svømminga som er bøygen, og til tross for at hun svømte bryst, og det uten å dyppe brillene i vann, kom hun altså inn som suveren vinner av den litt slunkne dameklassen på respektable 1.17., altså omtrent et kvarter før jeg ville kommet inn...

Heia Irene!

Norseman 2009

Jeg hadde nok ikke ledd en gang, men bare stirret tomt og uforstående tilbake hvis noen i august 1989 hadde sagt til meg at "om bare 20 år, Jokke, kommer du til å skubbe vekk en naken, veldreid kvinnerumpe for å få plass til å sove". Dit har jeg altså kommet. Litt skyldtes sikkert de 20 årene, men det meste skyldtes de siste par dagene, og særlig lørdagen. Ingenting skyldtes den nakne, veldreide hindringen i min side av senga.

For i sannhet: Lørdagen krevde sitt. Folk mistenker meg for å egentlig vite hva jeg driver med, men det vil jeg avvise på det mest bestemte. Jeg tester jo aldri egen kapasitet for noe som helst, og har følgelig en nokså omtrentlig oppfatning av hva jeg kan klare og tåle. Allikevel la jeg uforferdet avgårde i det jeg mente var passelig fart; informert, men ikke diktert av pulsklokka. Som vanlig viste det seg etter hvert at det kanskje var litt optimistisk, men sammenbruddet uteble. Fikk vondt i et kne etter 120 km på syklinga, men tilsett neopren – tryll tryll – og all smerte var som blåst vekk. Bortsett fra det gikk alt egentlig greit. God og sliten så klart, men ikke i kjelleren. Vet hvor kjelleren er, og var ikke der på lørdag.


I ettertid har det kommet fram at støttelaget bevisst holdt tilbake konkurranseviktig informasjon. De visste at jeg var i ferd med å avansere inn blant topp ti, men vurderte det dit hen at det var best for meg å leve i uvitenhet. Tidligere erfaring kan nemlig tyde på at veldig mye blod på tann ikke bare er av det gode. Da jeg kom alene med Irene de siste ti km glapp det allikevel ut av henne at jeg lå på tiende plass, og at mannen foran var alvorlig prega. Det var nok, det, til å få meg opp på niende og opp røysa på ca femti minutter.

Intet kvad fra Norseman er komplett uten en Stor Takk til støttelaget. Evig innsatsvillige Propellen hadde for anledningen rekruttert Irene, en rutinert sykkelvenninne, og Hanne, en kollega som attpåtil kunne stille med hytte og mat på Gaustablikk. Med karakteristisk beskjedenhet mente en av dem at jeg helt sikkert hadde det peneste støttelaget den dagen. Med karakteristisk innsnevret blikk på verden var jeg egentlig mer opptatt av at jeg hadde alt jeg trengte hele veien.


Videre, takk til crew'et som står på dag og natt for at vi utvalgte skal få velte oss i egodyrking. Takk til alle oslofjordinger og andre kjente som var med (ja, til og med deg, Tim). Det er i stor grad dere som gjør det så moro å holde på med dette. Fryktet sant og si mannefall for ny og strengere tidsgrense, men så vidt jeg har registrert har alle fullført med æren og gleden i behold. Takk, hurra og gratulerer!

Ja, det var egentlig det jeg hadde å fortelle om årets Norseman. Hvis du er nysgjerrig på sokkeskift, blandingsforhold i flaskene, plassering i svømmefeltet osv osv: Send meg en PM. Hvis du er nysgjerrig på den nakne, veldreide hindringen: Avtal en sykkeltur med Propellen...

Veteran-NM på Bryne - en førstereisrytters bekjennelser

Det var med en aldri så liten nervøs klump i magen at jeg stabla sykkelen min inn i bilen til Jens på fredag morgen. Jeg var påmeldt både tempoen og fellesstarten, og det med ingen temporitt og bare to fellesstartsritt på rullebladet, i begge var jeg blitt frakjørt før vi kom til første vakt...

Temporittet var nå én ting. Jeg driver litt med triatlon, og der er jo sykkeldelen i praksis tempokjøring, og det er en greie jeg har litt erfaring med – meg mot klokka, klokka mot meg. Jeg grua meg litt til hva tempoen ville gjøre med beina mine før søndagens fellesstart, men gleda meg også til å kunne bare gruse til – i triatlon kan man ikke det, for da får man virkelig blø for det på løpinga.

Lørdagen og første rittdag kom, og jeg var utrolig nervøs. Løypa var ganske hard til å være tempoløype, og jeg er skikkelig dårlig i bakker. Det blei ikke bedre da jeg så at det var satt opp startrampe og jeg rakk å se for meg hvordan jeg kom til å velte ned fra startrampa og slå meg fillete. Det hjalp forresten ikke at han som holdt meg holdt meg så skakt at jeg faktisk var på vei av den, men han rettet meg opp da jeg forsiktig ba om at de kunne være fint...

Tempoen gikk som forventet: sakte. Men jeg var fornøyd likevel, for som triatlet er jeg vant til å kjempe mot meg selv, og jeg klarte å følge planen: hardt ut, holde trøkket. Jeg var grønn i trynet da jeg kom inn, og kom sist på en fin-fin femteplass, noe som akkurat holdt til at det ble medaljeseremoni og ikke bare blomsterseremoni i klassen min. I K50-klassen var det bare tre med, og det er jo litt trist at det ikke over fem damer over 50 i landet som er med og kjører tempo i NM! Her er en liten video av meg ut av rampa:

Fotograf: Sven Kr. Jørgensen

Søndagen kom, og jeg var alvorlig nervøs før rittet starta, tror jeg satte ny rekord i antall nervøse turer på do – var jo bare såvidt jeg rakk å varme opp innimellom all tissinga. Jeg har som sagt blitt kjørt fra i starten av to ritt før, og var fryktelig nervøs før denne starten. Løypa var den samme som under tempoen, og det ga meg et visst håp om å kunne henge med en stund, for det var ingen skrekkelige bakker. Målet var egentlig bare å henge med så lenge som mulig, håpe at folk ønska seg massespurt så det gikk sakte, og å selge meg så dyrt som mulig.

Starten gikk i ganske greit og rolig tempo. Jeg hang greit med, gjorde som Jens hadde sagt og la med i forreste del av feltet uten å være i nærheten av føringene. Å sitte i felt slik var en ny opplevelse for meg, og utrolig moro – det skjer jo så mye! Folk prøvde å ta hjulet mitt, jeg ble dytta litt hit og dit, det var stillingskrig om luker og så videre – kjempegøy! Jeg merka godt at her var det alle mot alle, helt annerledes enn i ei lagrulle (ok, jeg veit det er selvsagt for dere som kjører masse fellesstart, men for meg var helt nytt og veldig spennende å se at det som blir sagt om feltkjøring stemmer!). Jeg synes selv jeg kjørte bra i feltet, klarte fint å plassere meg, og satt langt nok fram til at det var hjul å henge på selv om jeg sklei bakover i feltet i motbakkene.

Jeg hang godt med i litt over to runder. Konkluderte lykkelig med at jeg satt bedre i feltet andre gangen jeg passerte Jens i langesona, og var litt stolt av meg selv. Litt ut på tredje runde ble det en del murring i feltet mitt fordi et M60-felt som hadde tatt oss igjen litt før mål hadde lagt seg som et lokk foran oss. Det er ikke lov å kjøre forbi felt som har kjørt forbi, så i praksis var det på den måten umulig for noen å stikke. Kommissæren ble gjort oppmerksom på det, og vi fikk tillatelse til å kjøre forbi igjen. Dessverre – lav fart er en fordel for meg, og i forbikjøringa var jeg bare helt fortapt. Jeg kjørte på det tyngste giret mitt i oppoverbakke og spurta for å holde farten som Monrad-Hansen satte opp, og det holdt jo ikke opp bakken. Prøvde helhjerta å ta dem igjen etterpå, men forsøket i bakken hadde surna beina, og jeg er uansett ingen stor temporytter...

Ok, så jeg falt av feltet igjen, ikke overraskende i en bakke. Likevel er jeg kjempefornøyd og fortsatt litt «høy» etter å sittet med så lenge, dessuten var det rett og slett fantastisk gøy å sitte i felt. Videre var det oppmuntrende å se at jeg trolig klarer å henge med neste år, og jeg er jo blitt kjempemotivert til å trene – om noen år, da er jeg i spurten! Det var virkelig gøy, gøy, gøy, gøy og jeg har finlest terminlista etter neste fellesstart... Håper jeg kan få med meg noen klubbvenninner neste gang – når jeg klarer å henge så lenge, da er det mange i Frøy som kan kjempe om gode plasseringer, altså. Fellesstart er ikke noe å være redd for – det var verdt å kjøre en runde aleine når det er SÅ gøy å sitte i feltet!

Bildene er forrsten bevis for at jeg har sittet i felt i helgen. Jeg er litt misfornøyd med at de er tatt i motbakke, derav det litt anstrengte ansiktsuttrykket, men jeg er med! Bildene er tatt av anMarton.

Bilete frå Frøs Triathlon

På heimesidene til Triathlon Jels har bileta frå Frøs Triathlon blitt lagt ut no, og eg fann desse bileta av Jokke og meg:Jokke hadde vanlig badehette, og eg anar ikkje om han er på dette biletet, men eg trur det er meg i knallrød hette. Dette er Jokke på veg ut på tredje runde. Han ser ikkje nett happy ut, men stilen er god og det ser ut som om det går ganske snøgt. Ein time seinare eller noko slikt var eg klar for tredjerunden min. Publikum heia masse, så eg måtte gje dei tommelen opp for oppmuntringa, eg trong ho!Så var det endeleg min tur til å gå i mål, det danske flagget var teiknet på at ein fekk springe i mål og ikkje ut på ein ny runde. Eg synest eg har ganske bra stil her, eg, sjølv om eg hadde vondt absolutt overalt. Forresten har eg funne ut at eg ikkje blei sist likevel, det var visst sju i mi klasse, og eg blei nummer seks. Det ble Jokke i si klasse også, og det var ofseleg bra, for i den klassa var det mange!

Bilete: Martin Hansen

Et innblikk i en triatlets liv

Dette bildet er så riktig for hvordan man har det etter en triatlon - litt glassaktig tom i blikket, og med en uimotståelig trang til å sluke noe, hva som helst, bare det er mye av det og det ikke kommer fra en fargesprakende tube.

Det er slitsomt å være norsk i Danmark!

Etter så mye ståk som man kan forvente av to triatleter med tendenser til utstyrsmani kom vi oss på ferga til Fredrikshavn til og med. Vi kjørte fra Fredrikshavn til Jels lørdagen, og kom til at vi burde spist hakkebøf i Aarhus, for i Jels er det nemlig verken kro eller restaurant, en tilstand jeg virkelig trodde småsteder i usiviliserte Norge var aleine om, vi skriver tross alt 2009.

Søndagen kom ubønnhørlig på oss, og vi ut for å melde oss på. Det var et deilig uformelt arrangement - vi fikk tusj på hånda og tøynummer med påsydd strikk - genialt og miljøvennlig - og dett var dett. Start klokka 10, 100 mann ut i den jyske gjeddedam og vi var i gang.

Svømminga på en triatlon er alltid kavete og ganske begivenhetsløs. Jeg er ingen stor svømmer, men klarer meg helt greit i slutten av feltet. Denne gangen var det litt variasjon - jeg gulpa bacon fra den engelske frokosten gjennom hele svømmeturen. Og kom opp på 44 minutter. Jeg hadde håpet på under 45 minutter for å ha fire timer og et kvarter på meg på å komme i mål, så det var helt greit.

Jeg er og blir en katastrofalt dårlig syklistpike, det var derfor jeg ble med i Frøy - for å bli litt bedre. Og det har jeg gjort. Jeg sykla hver runde på såvidt over 45 minutter, og i følge sykkelcomputeren var jeg ute i 3t 5min. Splittidene etterpå viste 3t13min, men det er inkludert T1 og T2, så det kan sikkert stemme. Uansett er det kjempebra til meg å være, og jeg hadde en fin tur. Landskapet er fantastisk fint, variert og bølgete, med masse pent og se på og arrangørene sikret det hele veldig bra med vakter med flagg i alle kryss. En superduper sykkelopplevelse altså.

Så var det tid for løp. Det er alltid sånn i triatlon at man blir brutalt straffet for å ha tatt i for hardt i svømminga eller løpinga, og jeg var litt skeptisk etter å ha syklet så bra - var det kollaps i vente? Og det så mørkt ut - det var utrolig vondt å begynne løpinga. Etter hvert kom jeg inn i et sig som ikke var verken for vondt eller for sakte, så da fortsatte jeg sånn. Og det var da den virkelige kampen begynte. Jeg ville gjerne inn på under 6 timer. Med start kl. 10, ville målgang før 16.00 holde. Og da jeg hadde løpt 5 kilometer var ikke klokka mer enn 14.24... Med en fart på 10km/t resten av løpet ville det gå akkurat, men da måtte jeg holde drivet oppe hele veien, ikke slappe av et sekund. I Norseman 2006 sa jeg til Jokke at han kunne klare å komme opp på under 13 timer da han begynte på stigningen fra Stavsro - en tanke han ikke hadde kommet på selv. Han sa etterpå at han i den neste timen vekslet mellom tro og tvil, og på søndag skjønte jeg hva han mente. Jeg mente det burde gå, men ikke om jeg ikke sto på. I hodet mitt gjentok jeg hele tiden "det går, men du kan ikke slappe av". Den siste runden var fæl - vondt i beina, vondt i skuldrene, tiltagende vondt i hoftene, men aldri vondt i viljen.

Og jeg kom inn på 05.55.50, som er et tall som er helt likt bakfra, og det er litt morsomt. Men aller morsomt var det at jeg klarte målet mitt - Frøs Triathlon ble en nesten seks timer lang mestringsopplevelse, og til neste gang skal jeg øve litt på å svømme...

Frøs Triathlon var et kjempebra arrangement - uformelt, men profesjonelt. Skiftesonen var godt sikret og lett å bruke, sykkelrunden var usedvanlig naturskjønn, variert, usjenert og med flinke vakter på alle steder. Løpeløypa må være det mest idylliske en kan tenke seg, selv Stavern er mindre idyllisk - her løp vi rundt gjeddedammen vi svømte i, på fine skogsstier mesteparten av veien, så en del grus, men fortsatt vakkert og variert. Det burde jo generelt sett være et forbud mot å løpe på asfalt, så dette arrangementet er et steg i riktig retning.

Veterancup - Hurdalsjøen rundt

Det blei litt rart, det blei det: det var berre tre som starta i klassa mi, K30-39. Og då seier det seg sjølv at det ikkje var nokre andre som er på nybyrjarnivå slik som eg. Så eg mista dei andre med ei gong, det gjekk kjempesnøgt og eg sykla det meste av dei 48 kilometra aleine. Eg rakk å vere både oppgitt, frustrert, lei og litt trist på den tida. Det er ikkje så artig å vere så dårleg, det er ikkje det, samstundes som eg synest eg skal ha litt kred for å stille opp - dei fleste gjer jo ikkje det. Og dermed havna eg på tredje plass, sjølv om eg kom inn 22 minutt etter dei andre. Poeng og ein glasdings fekk eg óg.

Men, det er litt trist at det er så få som møter opp. Det er jo mange jenter der ute som er både betre og dårlegare enn meg, og vi ville blitt så mykje betre om vi var fleire. Fellesstart krev røynsle og trening, og ein blir jo ikkje noko betre av å liggje aleine i 40km, då kan ein like gjerne køyre ein tur for seg sjølv. Billegare er det også. Nett no er eg litt lite motivert til å halde fram med syklinga, men det er vel lov å håpe at treninga vil gje ein effekt på eit eller anna tidspunkt.

Enebakk rundt - årets første mål!

Og det jeg har grua meg mest til. Har ikke akkurat følt meg sikker på at jeg kom til å klare å henge med gruppe 3 hele veien rundt, selv ikke etter generalprøven tirsdag da det gikk helt greit - går alltid fortere i konkurranse. Vel, det begynte bra, hoffotografen Guy dukket opp fra ingenting da jeg sto på startstreken og tok bildet over. So far so good.

Til Tveita lå jeg foran i feltet, og svidde av en del krutt på å ta inn den delen av gruppe 3 som lå rett foran oss. I motbakkene blei feltet roet ned av lagleder Hans Ivar, og det hele så riktig lovende ut. Vi delte oss i rask gruppe og i sein gruppe, og jeg la meg i sein gruppe. Fint.

Et eller annet sted mellom Tveita og Furuset slutta det å virke, farten gikk av seg sjøl, det vil si altfor fort for meg, og da forreste del satte opp farta mens vi andre fortsatt var i oppoverbakken, kosta det mye krutt å ta dem inn igjen. Jeg trodde jeg var tredjesist, men det var tydeligvis flere som hadde falt av i bakken. På Furuset hadde jeg nesten tatt inn feltet da jeg hørte noen som brølte "Høyre!" bak meg. Jeg trodde det var Hans Ivar og snudde meg, for vi skulle da vitterlig ikke til høyre. Det viste seg å være et Ceres-felt som kauka, men nølinga mi hadde forårsaket luke til feltet. Da hadde jeg sikkert 190 i puls etter å ha kjørt dem inn, og måtte bare la dem gå. Hans Ivar lå sammen med meg, og vi så at Ann Kristin også hadde sluppet feltet. Det var en grei avgjørelse å bestemme oss for at feltet skulle få dra, og at vi jentene skulle kjøre sammen - Hans Ivar rapporterte nemlig om to jenter som lå bak oss. Ann Kristin og jeg ventet på dem, det var Irene og Sidsel. Og vi kjørte sammen inn, kom inn på 2.41, gruppe 3 kom inn på 2.25, men de var sikkert 20-30 i feltet, og hovedsaklig menn, vi var fire og klarte å karre oss inn på 2.41 - det er bra!

Det gikk ikke så fort, det gjorde ikke det. Men vi kjørte bra sammen, fin displin og bra lagfølelse. Jeg hadde gode bein og kjørte inn de som falt av i bakkene, og det gjorde at vi klarte å komme inn sammen. Mamma sto på Øgardshøgda og heia, og jeg fikk kjøre foran der. På Hektnersletta fikk vi pace av et enormt Asker-felt, jeg tråkket uanstrengt i 50km/t! Et sted uti Enebakk fikk vi henge på et avkjørt Ceres-felt også, og da gikk tempoet opp betraktelig. Etterhvert måtte vi slippe dem, men moro var det lell, og det var riktig tilfredsstillende at vi liksom gjorde det sjøl, vi satt ikke på halen, vi gjorde jobben sjøl, og jeg gjorde mye av den jobben - tok lange føringer og hentet opp slitne lagvenninner.

Etterpå var det tid for å hvile på laubær, og det gjorde jeg på Nøklevann sammen med Guy. Det ble alkoholfritt øl, brødskive med peanøttsmør og nugatti, og dessuten sesongens første dukkert. Må spørre Guy om jeg kan få legge ut bildet han tok - vi måtte jo såklart ha fotografiske bevis for at vi var uti! Vannet holdt forresten 10,5 grader nå, men våtdrakta skal få henge litt til...

Tidlege kvad

Eg har lagt til nokre tur- og treningskvad frå før eg eigentleg byrja å skrive blogg. Eg kjem til å gjere det, for eg har både gode historier og flotte bilete å leggje ut. Førebels har eg lagt ut eit kvad om Russetindsovernattinga i juli 2006, ein fantastisk tur eg vil hugse til eg døyr, og tevlingskvadet mitt frå Busemann same året. Det var responsen eg fekk på tevlingskvadet mitt frå Busemann som opna augo mine for at eg faktisk er litt flink til å skrive. Sjølveste Ingrid Russøy skrøyt av det, og ho lirar ikkje av seg kompliment om det ikkje ligg tyngde bak.

Jeg er min heltinne!

Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt muligheten til å legge inn bakgrunnsmusikk på denne bloggen, og den skulle vært Triumfmarsjen.

I opprørt hav
Det er no' med det: send 100 triatleter ut i samme vassputt og det vil bli bølger, og Stavern var intet unntak. Etter første bøya hadde de fleste svømt forbi meg og jeg kunne kule'n i mitt eget tempo. Ikke at de andre plaga meg, jeg holdt roen jeg, men det blir som sagt litt bølger. Etter første runde var det bare flow å snakke om, meg og sjøen, sjøen og meg. Og en kar som insisterte på å svømme over meg, til tross for uendelige Ellen-frie kvadratmetre rundt oss. I dag har jeg fundert på om det egentlig var en form for sjekkeforsøk, fire ganger svømte han over meg, og det er nesten litt over grensa for hva som realistisk sett kan skyldes på manglende retningssans . Tilslutt sto jeg på stranda, våt og forkommen og en smule svimmel, med noe vinglete retning mot T1 og Morphoen. I T1 sto Goldie og Tove og kunne fortelle at jeg var inne på under 45 minutter, definitivt i lavere grense av hva jeg hadde venta sjøl på en god dag.

Syklinga
"Det kan være gøy å være syklist, men det er aldri gøy å sykle" sier Jokke, og det har absolutt noe for seg, særlig i motvind. Planen var å sykle rolig på første runden, få i seg litt gel, og få en viss idé om hva kroppen hadde tenkt seg med dagen. Ut på første 9km blei jeg ganske deppa, jeg hadde 180 i puls og knappe 25km/t på computeren, det så ut som om denne tråkkinga kom til å ta hele dagen. Men på vei inn igjen holdt jeg 37km/t uten å stresse for mye, og det blei klart at motvind og medvind spilte inn en del. På vei ned bakken mot Kysthospitalet vippa plutselig setet mitt ut av stilling, og jeg skjønte at jeg måtte mekke. Hadde tenkt å gjøre det inne ved vending, men da jeg kom dit hadde jeg så god fart og alle heia så voldsomt at jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Så jeg røska med meg slynga fra Jokke og stoppa litt oppi bakken der. Mekkesettet mitt funka bare delvis, men jeg fikk i hvert fall festa det, og det var jo bedre enn å seile rundt på det: sånne Masai-sko er sikkert fine for beina, men jeg tror ikke prinsippet bør overføres til sykkelseter. Ut på andre runde var jeg klar over mot- og medvindsforholdene, og begynte å slappe av. De nye kjempeflotte draktene våre viste seg å ha en innebygget vektreduksjonseffekt, og tømte lommene mine effektivt hver gang jeg la meg i bøylen - både gel og banan spratt ut som fra en katapult. Men det var pølse med lompe i slynga, og jeg gomla meg lykkelig avgårde mot Nevlunghavn. Matproblemet løste seg av seg selv ved at Jokke langa ut en Snickers på vei ut på tredje, og da hadde jeg bra med mat likevel, katapult-trøye til tross.
Tredje, fjerde og femte runde gikk bra, blei blaut av regn på tredje runde, men det var fin temperatur og ikke plagsomt. Jeg hadde ikke trodd det sjøl om du hadde sagt det på forhånd, men jeg blei liksom vant til å sitte der på sykkelen, og jeg fant et tempo som var fint og ga flyt. Mot slutten var det likevel ganske pinefullt å sitte i bøylen, jeg hadde bare fått festa setet horisontalt, og å ligge i bøylen blei etterhvert ganske vondt, for alt trykket kom på bløtdelene, og det er ikke noe særlig. For ikke å snakke om hvor jeg gleda meg til å kunne rette opp ryggen! Folk er ikke bygd for å ligge i tempobøyle i tre og en halv time, det er sikkert!

Springmarsj!
Som alltid når man ligger der i bøylen lurer man på om man har tatt i for mye, og om løpinga dermed blir en studie i lidelse. Jeg pleier alltid å klare meg bra på løpinga, men det er jo vondt å løpe etter å ha sykla, det kommer man ikke utenom. På syklinga hadde jeg kjørt bra synes jeg sjøl, og var litt redd for at jeg hadde kjørt opp reservene, samtidig som det jevne pulsnivået talte til min fordel.
Det begynte lovende, beina kjentes helt greie, faktisk lette da jeg begynte å jogge rolig ut av T2 sammen med support-Jokke. Planen var å kjenne på kroppen hele første runde for så å se om den skulle løpe eller gå de siste 17km. Kroppen sa løpe, og jeg kom inn i et fint driv etterhvert. Begynte å løpe forbi folk som riktignok var en runde foran meg, men det er moro å se at jeg holder bedre fart enn andre. Hårek lå litt foran meg i løypa og ropte om fin stil hver gang vi møttes, og det var veldig oppmuntrende. Hver gang jeg var inne i målområdet sto Kaja og Marit og Tove og heia voldsomt, og det var kjempestas. Jeg kjente meg veldig lett og fin hele veien, men det er deilig å få bekreftelse fra andre om at det så bra ut også. Tigern langa strikk til meg de siste to vendingene ved mål, og han fikk være med på oppløpet denne gangen også - kom inn på 6 timer og 23 minutter, 7 minutter under tidsmålet mitt!

Min egen heltinne!
Jeg har trent for dette i to år. Ved 10km murra kneet, ved 15km slutta det. Jeg må innrømme at jeg kjempa litt med tårene da jeg skjønte at det kom til å gå, at jeg kom til å komme gjennom, og da Kaja ropte at jeg kom til å klare tidsmålet mitt på 6.30. Har ikke vært så sentimental siden jeg sto på Tarija og så Pequeño Alpamayo i horisonten og innså at toppen var min. Men å grine mens en løper er dårlig ressursutnyttelse, og gjør ikke noe særlig for et allerede anstrengt pustesett, så jeg klarte å holde meg til over målstreken. Såvidt. Jeg var ganske vrak da jeg landa i armene til Jokke, og jeg er i grunnen ganske vrak enda.

Seigmenn og champagne var det eneste riktige, men jeg kan avsløre at gastronomisk er det ingen højdare.

Takk til funksjonærer, Dörthe og Rachel som støtta løpende, Jokke for den klassiske "love and support", Morten Muskel for å gjøre det mulig og til alle i Oslofjord som heia og var helt på min side i går!

Jokke mot mål i Vestfold Rundt

Mens jeg beina rundt i Skaubygda viste Jokke hederlig innsats i Vestfold Rundt. Helten min rykka fra feltet og kom i mål som sjettemann!

Skaubygdaløpet

Etter å ha klaget litt på at det ikke er langturer på søndager så lenge det er ritt, inviterte Jørn meg med på Skaubygdaløpet - 21km i terreng, med stigning som tilsvarer Nesoddbakken. Dum som jeg er tenkte jeg at det kunne være en bra test av om knærne mine takler å løpe så langt. Det vil jo være greit å finne ut før Seigmann, mener jeg. For å gjøre situasjonen enda mer realistisk syklet jeg ut dit først. Etter generalprøven onsdag, må jeg innrømme at jeg gruet meg litt til det. Men jeg hadde en plan: ingen storklinge annet enn i nedoverbakker, og så lav puls som mulig. Det viste seg å være en riktg god plan.

Skaubygdaløpet begynner med 3,5km sterk stigning, så jeg hadde ambisjoner om å holde pulsen nede ved å gå i oppoverbakken. To karer, Harald og Idar som de het, holdt samme tempo og vi hadde samme tanke med å holde det rolig oppover. Det var en god plan. Jeg kom meg gjennom i fin stil, synes jeg, akseptabel puls og en skikkelig fin tur i skogen. Været var nydelig, ingen selvfølge i disse dager, og løypa var helt suveren - skikkelig sti, tørt og fint. I utforbakkene mot mål tok jeg ut resten. Ikke at det var så mye, og det var ganske hardt å plutselig løpe på grusvei igjen. Jeg kom inn på 2.20.etellerannet, og er kjempefornøyd med det!
Skaubygda IL skal ha all ære for et superdupert løp, flott atmosfære, kjempegodt merket og nydelige løyper!

Etter løpet kom Jørn og tilbød meg skyss hjem. Jeg protesterte litt, men han trengte ikke å insistere veldig lenge... Takk, Jørn, både for at du fikk meg til Skaubygda, for skyss hjem og for fine bilder!

Sjekk forresten bildet fra barneløpet!

Blogged with the Flock Browser

Hoppbakkeløp!

I går formiddag kom Randi innom jobben. Hun kunne meddele at det var "hoppbakkeløp" på Nesset om kvelden, at det var ti poster i og rundt hoppbakken, at jeg var hjertelig velkommen, og at det pleide å være moro, men hardt.

Martin var positiv, for da kunne han få bruke orienteringsskoene sine. Først seinere gikk det fram at jeg hadde glemt å si at det var et orienteringsløp, så han hadde sittet i bilen fra byen og planlagt hvordan han skulle løpe fra alle opp hoppbakken. Han hadde til og med en glimrende plan for å vinne et eventuelt unnabakkeløp: han skulle hive seg ut og rulle ned.

Vi stilte nå opp, fikk en rask innføring i hvordan bruke en klippebrikke, og av sted bar det. Vi starta sammen, så oppvarminga gikk såklart i et skrekkelig tempo. Vi løp sammen til post 6.

Deretter løp vi opp hoppbakken.

Det der var egentlig løgn. Martin gikk, og jeg krabba. Pulsen nærma seg raskt høyt konkurransetempo, passerte så høyt konkurransetempo, steg mot syregrense og passerte syregrense med et smell litt oppi der. Jeg hadde 194 i puls, og det har jeg ikke hatt siden jeg sist løp hele veien til Ramstadslottet... Etter det var det bare å la Basse børne.

I bånn av bakken var det bare å snu, det var nemlig et stjerneløp, hvilket betyr at man må tilbake til en senterpost etter hvert periferipost, og så er det ut igjen. Eller i dette tilfellet - opp bakken igjen. Klarte å holde pulsen nede på 191 denne gangen, men det var fortsatt liten tvil om at det ville være lurest å gå den flate omveien til post 9. Etter post 9 var det bare å cruise ned til 10'ern, kave seg gjennom buskaset til 11'ern, passere de jublende publikumsmassene ved start og klippe post 12. De jublende publikumsmassene ropte oppmuntrende tilrop og ville ha meg til å prøve å ta igjen Martin. Med to minutters forsprang på 150m virket det litt håpløst, så jeg løp bare forbi dem og klipte post 12. På vei til post 12 så jeg Martin runde hjørnet på idrettshallen, så jeg måtte sjekke kartet igjen - var ikke post 12 og 1 den samme? Men kartet mitt sa post 1 = post 12, så jeg klipte og løp tilbake. Halvannet minutt etter kom Martin, og jeg må innrømme at jeg nok både var breial, sleivkjefta og brautende da jeg kanskje mobba ham litt for at jeg slo ham i en kondisidrett. Jeg tror kanskje jeg kan ha sagt noe om at man må bruke hue' også, men jeg kan ikke huske det helt konkret.

Øverst finner dere kartet mitt og kvitteringa for postregistreringa. Dere stusser kanskje over at det er 13 poster på kvitteringa? Det var egentlig ikke det, men da jeg i blodtåka på vei til post 9 passerte post 7, klipte jeg den en gang til. Jeg har sjekka at det ikke er diskvalifiseringsgrunn.

Tevlingskvad Busemann - desentralisert

Jeg var så glad og fornøyd da jeg etter NM fikk lov til å få arrangere min desentraliserte Busemann i Nordkjosbotn, alt jeg trengte var noen vitner og noen bilder. Da jeg kom hjem noen dager etter og sommeren hadde dratt nordover for noen virkelig praktfulle augustdager, lå alt an til at dette kom til å bli en fryd. Jeg målte opp løype, fikk med meg to sporty karer som skulle følge meg og bevitne det hele, og Emil lovte at vi skulle få avslutte i badstua hans.

Så kom regnet og tåka.

Balsfjorden er grønn og vakker, noe som skyldes brevannet som renner ut i den omtrent der hvor jeg bor. Det er derfor sjelden badetemperaturen når de store høyder, og som et ledd i den store fortrengningsstrategien hadde jeg ikke tenkt å finne ut nøyaktig hvor kald den var, men ta det som en pingvin. Planen var god, men på et tidspunkt undervurderte jeg rennleder Emils taleevne og –vilje. Tirsdag kunne han (lett skadefro mon tro?) meddele at vanntemperaturen var ensifret. Siden har ikke jeg sovet.

Det var bra jeg grua meg og deppa på forhånd, for det ble min fineste opplevelse på svømmedelen av en triatlon noensinne. Og det var jammen bra, for Vollan er en liten plass og der hvor to og tre forsamlet der må det da skje noe, så folk som kjørte forbi stoppa og lurte på hva slags vesen denna nylærinna er... "Ka så skjer? Ska ho svømme? Nu?" Og da er det liksom greit at man ikke er drukningsdøden nær! Men med min nye Blue Seventy Helix, kunne jeg med glede konstatere at min indre tunfisk fikk utfolde seg, og da jeg etter et par hundre meter mistet all følelse i hender og føtter var alt bare glede. 10.47 var ny pers med monstermargin, takket være fiskeskinnet og kanskje en viss vilje til å komme meg ut av isvannet så fort som mulig.

Men jeg var ganske blå da jeg kom opp.

Syklinga gikk akkurat som forventa: sakte. Forskjellen fra vanlig treningssykling var mørket og regnet. I mørket så jeg periodevis ikke annet enn vannspruten fra forhjulet som ble reflektert av lyset fra lykta mi, men da fikk jeg i hvert fall konstatert at styret mitt var litt skeivt. Martin og Håkon ble etter litt kjapp innføring i triatletiske drafting-regler liggende bak meg, og det hele var riktig så hyggelig i all vannspruten. Værmessig kunne Håkon gledelig konstatere at på hjemplassen hans, Løvland, var det opphold og tørt vær. Deretter fulgte en lokalpatriotisk enetale som triumferende ble avsluttet i det hjemplassen var passert og det igjen begynte å regne… Håkon ble etter hvert sendt forover, det gikk litt smått for ham.

På løpinga fikk han likevel ikke større forsprang enn at Martin og jeg tok ham igjen etter et par kilometer. Da viste det seg at han hadde løpt 200m for langt på hver vending, så på slutten måtte vi se ham foran oss da vi beordret ham til å snu før oss for å gi tilbake den reelle ledelsen. Det var litt surt, for vi holdt større fart enn ham, og det hadde vært så moro å spise opp forspranget...

Vi ble for øvrig utsatt for en busemann! På flere av vendingene våre dukket det opp en ruvende skikkelse med et rødt lysende øye midt på kroppen. I ettertid kan det se ut som om det kan ha vært Emil, bevæpnet med kamera og rødtlysende lysmåler, men det får vi antagelig aldri vite!

Etter en strålende løpeetappe og ny pers med totaltid på 1.21.53 gikk to duatleter og en triatlet i badstua til Emil, hvor vi langsomt tinte opp før rennleder med frue vartet opp med pizza, cola og øl, før jeg like før midnatt vaklet hjem og i seng. Jeg er kjempefornøyd, fin gjennomkjøring og ny pers! Blid pike, så selv Trigern klarte ikke å være misfornøyd med at han av pelshensyn måtte sitte i bilen under hele affæren. I dag er jeg veldig glad for at jeg satte det i gang, det var skikkelig moro!

Takk til Patrick Bakkevold, Joakim Nyborg og Pål Guttormsen for suveren følgebåtføring, til Martin Sivertsen og Håkon Løvland som fulgte meg hele veien og sist men ikke minst til rennleder Emil Sjøtun og fru rennleder Lillian Sjøtun for strålende organisering og bevertning!

Bildene ligger her.