Stisykling ved Nesbyen

Jokke og jeg vinner av og til i det store hyttelotteriet på FFI, og i sommer var vi kjempeheldige: vi tapte egentlig, men de som fikk tilslag fikk ikke fri fra jobb, så 17. juli kunne vi overta Trollbu. Boka Stisykling i Norge anbefalte en tur vi har gått flere ganger på beina, så opp på taket med sykler det bar.

Vegbeskrivelsen var ikke av det lettfattelige slaget, og særlig ikke når turen i boka hadde starta på et av de andre hyttefelta, men vi fant nå fram til slutt likevel. Det blei en del knot, altså, det blei det, det er ganske steinete, og vi var ganske mye nedi. Likevel var det fin lønn å få da vi kom over tregrensa, og bare hadde fin høyfjellssti å kose oss på:

Jokke på vei mot Trommenatten

Fiiin høyfjellssti!

Mellom Trommenatten og Smylilifjell vimsa vi rundt i myra en halv evighet, og turen opp til Smylilifjell var prega av en del leiting. Og det blir ganske tungt også når stien er så liten at en hele tida må tråkke seg gjennom kvist og kvas. Men vi fikk belønning på toppen, altså. Her er Jokke akkurat kommet over siste kneika, og kjenner litt på syra.

Endelig oppe!

Herfra var vi bare altfor opptatt med å sykle til å ta bilder, for herfra og tilbake til Trommenatten kunne vi stort sett sykle på sånne stier. Det var helt nydelig! Egentlig skulle vi ha kjørt ned før, men vi sykla nesten tilbake til Trommenatten og dro ned blåstien mot Bøgaset i stedet. Og der fikk vi testa både utfornervene og nyrefestet, for det skrangla skikkelig. Men vi kjørte faktisk helt ned, og det var rett og slett utrulig moro!

Dagen etter regna det, så da gikk vi med FiveFingers på tur i stedet:

Estetisk kommer det litt til kort. 

Onsdagen skinte så sola igjen, og vi bestemte oss for å prøve samme turen til Trommenatten, men så prøve å kjøre ned den løypa som sto i boka i stedet. Det var enda finere vær, og jeg hadde en ordentlig bra dag, så jeg kjørte faktisk hele knotepartiet helt til det umulige klatrestedet! Utrulig hva litt øvelse gjør, altså. Også klarte jeg å tråkke meg helt opp på Trommenatten uten å ramle av også, ikke rart jeg er fornøyd her!

Alltid glad på toppen.

Men det kosta:

Syre til øreflippene...

Lunsj hører med, her var det virkelig snakk om mat med utsikt. Det peneste her er jo de to lekre fulldemperne, men i øvre høyre hjørne ser vi mot der hytta ligger, og ryggen i mot er omtrent den retningen vi kom opp.

Godsyklene!

Herfra kjørte vi motsatt retning fra forrige tur, og dermed fikk vi den supre stien begge veier. Som den utstyrsglade syklisten jeg er måtte jeg sjølsagt ta bilde av Gianten på toppen av Smylilifjell også denne gangen, jeg synes bildet blei enda litt finere på den måten. Fiiiin sykkel!

Nesten alle utsiktsbilder blir finere med en sykkel. I alle fall når sykkelen er så fin som min.

Og så kjørte vi ned den stien som sto i boka, og da hadde vi mer enn nok med å ikke å psyke ut og å bevare det faste, men avslappa grepet i bremsehendlene. Det skal vel sies at begge deler viste seg tidvis ganske vanskelig, men jeg vil også si at vi klarte det. Var bare litt småskremte da vi kom ned. Og det var ikke særlig tid til å ta bilder. Men vi kjørte helt ned denne gangen også, men unntak av et ganske livlig dropp der vi begge syntes det var på tide å trene litt overkropp med å bære sykkel. Vi tar med sykler igjen hit, altså!

Klare for haustferie!

Her om dagen fekk eg eit spørsmål frå ein tidlegare kollega av meg: "Ja, saknar du skulen? Vi har jo snart haustferie vi no". Han sto på farten til å reise til fjells, og han veit godt at eg er veldig glad i fjellturar.

"Nei", svara eg, "eg reiser til Hawai'i om ei veke, og skal vere vekke i tre veker, og det ville jo vore vanskeleg med skuleferier." Då blei det litt stille, gitt.

Jaudå, for Jokke er jo ein superhelt som presterer når han skal, så då han hadde den siste sjansen til å kvalifisere seg i Bolton i juli, så gjorde han nett det, og sikra andreplassen i klassa si. Trass i at han kræsja i ein bil og bruka resten av tevlinga til å halde den openberrt skadde venstrehanda skjult for alt som måtte likne helsepersonell. Han er jo syklist, og dei er jo ekspertar på å late som om dei er i orden, og Jokke hadde ein Hawai'i-plass å sikre. Konkurransen er 10. oktober, Jokke har startnummer 1003, og ein kan

Så no sit vi her, det er verkeleg kvelden før, alt er pakka, Tigern har fått på seg alohaskjorta og sykkelen er bretta saman i bag.

Værmeldinga er elendig, det skal regne kvar dag i ei veke, men så på konkurransedagen ser det ut til å bli klårver, nett som det var førre gong, då hadde vi to heile dagar med klårver, og det var konkurransedagen og dagen etter, då Jokke var så solbrend at han ikkje fekk vere ute utan genser.

Eg er sjuk. Det har eg vore ei stund no, dei tre vekene føre denne var eg til og med sjukemeldt med slik håplaus datanakke. Sidan eg likevel var heime tok eg meg tid til å bli forkjøla også. Eg trudde eg var ok i nakken og over forkjølinga, men i går kveld blei eg sjuk att. Rekner med litt trøkk i biholene på flyturen, og så håper eg luftkondisjoneringa ikkje sender meg heilt i bakken. Vil tru eit par timar med saltvatn og snorkling vi løyse opp så eg blir frisk ganske snart.

For eit eventyr det skal bli! Det var så bra førre gong, denne gongen håpar vi på vulkantopptur, og no skal vi surfe!