Jokke går i baret...

Så satt jeg der, da, og surfa litt på Finn, og så vips! kom jeg over en romeriksbunad som noen bare skulle ha 8 500,- for. Følgende samtale fant sted:

Ellen: Oj, se her'a, romeriksbunad til bare 8 500,-!
Jokke: Oj, det får'n si. Men, er'n ikke innmari stutt og brei?
Ellen: Joda, Jokke den er en størrelse "kona di"...
Jokke: Ehm. ....

Omtrent på dette tidspunktet fant jeg det passende å påpeke for Jokke at han jammen er heldig som har ei kone som ler av sånt, i stedet for å bli sur og lei seg... Jokke veit å være takknemlig for det, altså, det er mange gærne damer der ute.

Men så skulle han trøste meg da, og det var på mange måter da han liksom virkelig lagde engler i salaten.

"Du er egentlig ikke så brei, du bare ser sånn ut fordi du er så stutt."

Det blei en kort periode med stillhet før jeg nok en gang demonstrerte hvorfor jeg er drømmedama - jeg lo høyest.

Men generelt sett er det greit å ha i mente at om man først tråkker i salaten er det ofte greit å stå stille...

Rapport frå heimekontoret

Eg hadde heimekontor på torsdag, men takka vere den utruleg dårlege Blogger-appen måtte eg skrive innlegget ein gong til, for den opphavelege har hengt seg opp. Here goes:

Katta synest det er stas med heimekontor, for då trur ho alltid eg skal stå på pinne for ho heile dagen. Det skjer jo berre delvis, og det synest ho er teit. Så då kjem ho av og til og minner meg på at det ikkje berre er meg i denne hushaldninga. 

Det er veldig vanskeleg å oversjå ho, som de ser, men eg har lært meg triksa. Då tok ho saka i eigne potar, og hjalp meg til å fatte at det er viktigare ting her i verda. Då eg såg kva ho skreiv, må eg seie at katta i alle fall har ganske godt vett. 

Eg syntest framleis det var litt tidleg på dagen, så eg skubba ho vekk for å komme meg litt vidare. Det blei ikkje teke særleg godt i mot, altså, så då var det berre å gjere det skikkeleg - lagre og stenge dokumentet for meg. Filnamnet ho valde kan tyde på at ho synest forleggeri er eit djevelsk innfall. 

Eg tok i alle fall eit hint, og meldte meg på fredagspils med gamle kollegaer, om ikkje dette er eit teikn så veit ikkje eg. 

Smart katte. (Ho fekk sjølvsagt mat etter dette, og vi er godt forlikte, sjølv om ho syntest det tok lang tid før middagen kom på golvet.)

Når menn vel kunst...

...så blir han ofte av eit, bokstaveleg tala, grøvre kaliber enn når damene får råde:

Eg har vore på Setermoen i helga, som de skjønner.

Først frå utearealet i panserleiren: 

Pynta til Tanksgiving heile året. 

 Deretter frå messa i panserleiren. Ein skjønar det kan gå hardt for seg der ein laurdagskveld:  

Her får eg stadfesta alle fordommane mine mot fyllekulturen i Forsvaret.  

Eigentleg må eg seie at det mest slåande med pansermessa var kor lik stilen var Billa på Blindern Studenterhjem, der eg trådte studentstilettane mine i heile seks år.

Men det var også visdomsord å komme over, desse kunne ein del av elevane mine (og til og med somme av kollegaene mine) nytte seg av i kvardagen: 

Eit motto for kvardagen

I artillerileiren hadde dei freista tilveret som arkitektar, og det må eg seie eg syntest dei var ganske flinke til. Høgtideleg, men med eit lokalt preg. 

Innkøyringa til artillerileiren. 

 Inne i artillerimessebygningen var det forøvrig ein annan ting som verkeleg minte meg om Blindern Studenterhjem - skjolda som synte kven som hadde fått medlemskap i Den Brennende Bombes Orden. Veldig likt Bukkeordenen hjå oss, altså. Studentar, soldatar, unge folk heimefrå er visst dei same overalt. Det er både urovekkjande og trygt. Trur eg. 

17 timer til gjestene kommer.

Rimene sitter fortsatt ikke, og det tys til avanserte meditasjonsmetoder for å finne inspirasjon. Legg merke til at musikerens antrekk er endret. 

21 timer til gjestene kommer.

Ikke alle rimene sitter helt enda.

Puppetrening

Sjekk den høydeprofilen'a!

Demonstrativt?

Hjemme hos oss er vi alltid nærmest krangling når vi skal rekke en t-bane. Jeg har t-baneklokke, altså klokke som alltid er litt for rask, for da rekker jeg t-banen. Jokke har presis klokke, så han synes jeg stresser altfor mye, og så krangler vi litt om det. En dag jeg stressa som en gal fordi jeg hadde høye hæler og bare to minutter i følge egen klokke, utnytta Jokke muligheten til å være en liten tanke demonstrativ:

Hørt på jobben i dag

For øyeblikket anonymisert: "...så det finnes seksuell trakassering i skolen også, selv om det ikke er ressurser til det."

Dassen har dævva!

I dag fikk vi nytt dolokk. Jeg har nemlig fått oppleve å sitte i stykker et dolokk, men ulikt kvinner flest konkluderte jeg raskt med at det var noe feil med dolokket og ikke med meg. Når 53kg kvinne klarer å sitte i stykker et dolokk uten å prøve særlig hardt, ja da bør det være reklamasjonsgrunn. Her er bildebeviset:

Uheldig slagord

På vei til jobb i dag morges ble jeg stående i kø ved rundkjøringa ved Vinterbro. En diger semitrailer fra Litauen eller Latvia (det sto LT bak på bilen) tok nemlig opp plassen i selve rundkjøringa. Jaja, tenkte jeg, det tar jo litt tid å manøvrere noe sånt rundt ei lita rundkjøring, så jeg venta tålmodig. Litt mer overraska så jeg at bilen ikke kjørte til venstre som venta, men fortsatte rundt. Jaja, det er ikke så greit å vite hvor en skal i et fremmed land, så jeg tenkte at fyren sikkert hadde kommet til at han skulle på gamle E18 og ikke på den nye. Men lastebilen fortsatt forsyne meg enda lengre og dro ut i den retningen som ville blitt rett fram! Ok, en strafferunde kan skje den beste tenkte jeg, og flirte litt, men tenkte ikke så mye mer på det. Helt til jeg kjørte forbi og så slagordet på sida av bilen:

We Know the Way.

Hardtrening med Frøy

På gårsdagens Frøy-trening klarte jeg på imponerende vis å bli frakjørt allerede før vi starta, opptatt som jeg var med å diskutere helgens ritt og transportplaner. Jeg gjorde et halvhjerta forsøk på å ta igjen den siste gruppa, men siden jeg egentlig ikke syntes det var så lurt å kjøre tempo til Nesodden for så å gå løs på bakketrening i Skrekkbakken, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne kjøre litt spurttrening. Som tenkt så gjort. Ikke lenge etter kom Sven og Jan tråkkende, og jeg blei med dem tilbake. Så kjørte jeg to runder til med tre spurter og så trilla vi tilbake mot Hvervenbukta. Det var i bakken ned mot Hverven at Jan kom med det geniale forslaget at vi skulle trille ned til båthavna og bade. Vi var ikke så vanskelige å overtale, vi var ikke det. Under er det bilde av Sven og Jan, våte og fornøyde.Ellers ble jeg under svømmeturen til nærmeste bøye - et naturlig mål for folk med snev av konkurranseinstinkt - påmint hva som er forskjellen mellom å svømme i sykkelbukse, denne gangen med herreinnlegg, og tribukse med fleeceinnlegg. Innlegget blir jo blytungt av alt vannet og blir liksom hengende etter når en svømmer. Her ser dere bilder av en syklist, Sven, som vrir opp buksa mens den fortsatt er på, noe som jo må karakteriseres som en mer uortodoks måte å gjøre det på, men samtidig riktig underholdende:

Ellen trimmer digital kompetanse...

Som dere sikkert har fått med dere så har Jokke blitt ferdig med mastergraden, og den praktiske siden av det er at jeg har krevd bruksrett til den gode arbeidsplassen, Jokke skal heretter i økende grad få øve på å jobbe ved skatollet. Det fine med den gode arbeidsplassen er blant annet at det er en ekstra skjerm her. Den ser jeg på nå. Det som også er litt morsomt er at pcen min nekter å a) innse at laptop-skjermen befinner seg til høyre for den eksterne, så jeg får øvd litt på å tenke venstre når jeg mener høyre. Det andre er at pcen min nå plutselig tror at siden den eksterne skjermen er mye større enn laptop-skjermen, så er den lille laptopskjermen blitt like stor, og vips! så må jeg rase rundt på den lille skjermen min og lete etter startmenyer og slikt. Morsomt. Jeg er glad jeg ikke har noe som skal leveres på tid og at det ikke er så farlig om jeg blir litt blingsete.

Et innblikk i en triatlets liv

Dette bildet er så riktig for hvordan man har det etter en triatlon - litt glassaktig tom i blikket, og med en uimotståelig trang til å sluke noe, hva som helst, bare det er mye av det og det ikke kommer fra en fargesprakende tube.

Det er mitt ønske..,

...at jeg, når jeg til slutt ikke lenger overlever å sykle med gruppe 3, etter min død skal begraves, ikke kremeres. De som trenger noe av kroppen min kan få det, men resten skal altså i jorda.

Dette er for at framtidens arkeologer og forskere skal få lure litt når de ser de merkelige bruskdannelsene på sitteknutene til dette skjelettet av en dame i midten av livet. Begrav meg gjerne sammen med Jokke, forskerne vil lure på om vi har hørt til en rar sekt eller noe, men legg ikke ved sykkelen - det vil gi dem en altfor god ledetråd, og dessuten en feilaktig oppfatning av at jeg var en god syklist, og jeg ønsker ikke å villede fremtidens forskere.

Et byråkratisk høydepunkt

"Det har skjedd et dramatisk avvik fra det ordinære tjenestetilbudet."

Og da skjønner vi alle at noen har brent inne, gjør vi ikke?

Jeg elsker Monty Python!

Monty Python – Traffic Lights

Og Graham Chapman er og blir den tøffeste av dem!

Skilnaden på dansk og norsk

I følgje faren min er skilnaden på norsk og dansk at medan vi i Noreg har norsk og nynorsk, så har dei i Danmark dansk og Gammel Dansk. Hahaha!

Ok, den er veldig blaut, eg skal vedgå det, men Pappa og eg har slik humor.

Cats' Joke

more animals

Fleire ting eg ikkje visste eg hadde bruk for

Eg har begynt å bruke digg, ei teneste som gjer oss vevsbrukarar istand til å dele historier med kvarandre, og så "digge" andre sine historier, slik at dei interessante historiene kjem høgt opp og blir spreidd til folket. Digg ga meg lenkja til Johann Haris artikkel om å ikkje respektere undertrykkjande religioner, og den ga meg lenkja til den her:

Eg fryder meg over slikt, altså. Berre 16 dollar visstnok, ikkje verst.

Blogged with the Flock Browser

Preparing for Star Trek

I går fant jeg ut at Star Trek - The Next Generation går på en eller annen tv-kanal som jeg har, så nå har jeg gledet meg til det hele dagen. Vi er sjuke og misfornøyde begge to, så det gjelder å finne lyspunkter. Her forbereder Jokke meg på en runde med Star Trek, dette er mitt beste forsøk på å passere som en volcan.

Ellers er det en generell regel at man sjelden ser særlig bra ut om en blir tatt bilde av i en vinkel hvor begge ørene synes, og det synes jeg at vi ser veldig tydelig på dette bildet. Godt man har humoristisk sans.