Stisykling ved Nesbyen

Jokke og jeg vinner av og til i det store hyttelotteriet på FFI, og i sommer var vi kjempeheldige: vi tapte egentlig, men de som fikk tilslag fikk ikke fri fra jobb, så 17. juli kunne vi overta Trollbu. Boka Stisykling i Norge anbefalte en tur vi har gått flere ganger på beina, så opp på taket med sykler det bar.

Vegbeskrivelsen var ikke av det lettfattelige slaget, og særlig ikke når turen i boka hadde starta på et av de andre hyttefelta, men vi fant nå fram til slutt likevel. Det blei en del knot, altså, det blei det, det er ganske steinete, og vi var ganske mye nedi. Likevel var det fin lønn å få da vi kom over tregrensa, og bare hadde fin høyfjellssti å kose oss på:

Jokke på vei mot Trommenatten

Fiiin høyfjellssti!

Mellom Trommenatten og Smylilifjell vimsa vi rundt i myra en halv evighet, og turen opp til Smylilifjell var prega av en del leiting. Og det blir ganske tungt også når stien er så liten at en hele tida må tråkke seg gjennom kvist og kvas. Men vi fikk belønning på toppen, altså. Her er Jokke akkurat kommet over siste kneika, og kjenner litt på syra.

Endelig oppe!

Herfra var vi bare altfor opptatt med å sykle til å ta bilder, for herfra og tilbake til Trommenatten kunne vi stort sett sykle på sånne stier. Det var helt nydelig! Egentlig skulle vi ha kjørt ned før, men vi sykla nesten tilbake til Trommenatten og dro ned blåstien mot Bøgaset i stedet. Og der fikk vi testa både utfornervene og nyrefestet, for det skrangla skikkelig. Men vi kjørte faktisk helt ned, og det var rett og slett utrulig moro!

Dagen etter regna det, så da gikk vi med FiveFingers på tur i stedet:

Estetisk kommer det litt til kort. 

Onsdagen skinte så sola igjen, og vi bestemte oss for å prøve samme turen til Trommenatten, men så prøve å kjøre ned den løypa som sto i boka i stedet. Det var enda finere vær, og jeg hadde en ordentlig bra dag, så jeg kjørte faktisk hele knotepartiet helt til det umulige klatrestedet! Utrulig hva litt øvelse gjør, altså. Også klarte jeg å tråkke meg helt opp på Trommenatten uten å ramle av også, ikke rart jeg er fornøyd her!

Alltid glad på toppen.

Men det kosta:

Syre til øreflippene...

Lunsj hører med, her var det virkelig snakk om mat med utsikt. Det peneste her er jo de to lekre fulldemperne, men i øvre høyre hjørne ser vi mot der hytta ligger, og ryggen i mot er omtrent den retningen vi kom opp.

Godsyklene!

Herfra kjørte vi motsatt retning fra forrige tur, og dermed fikk vi den supre stien begge veier. Som den utstyrsglade syklisten jeg er måtte jeg sjølsagt ta bilde av Gianten på toppen av Smylilifjell også denne gangen, jeg synes bildet blei enda litt finere på den måten. Fiiiin sykkel!

Nesten alle utsiktsbilder blir finere med en sykkel. I alle fall når sykkelen er så fin som min.

Og så kjørte vi ned den stien som sto i boka, og da hadde vi mer enn nok med å ikke å psyke ut og å bevare det faste, men avslappa grepet i bremsehendlene. Det skal vel sies at begge deler viste seg tidvis ganske vanskelig, men jeg vil også si at vi klarte det. Var bare litt småskremte da vi kom ned. Og det var ikke særlig tid til å ta bilder. Men vi kjørte helt ned denne gangen også, men unntak av et ganske livlig dropp der vi begge syntes det var på tide å trene litt overkropp med å bære sykkel. Vi tar med sykler igjen hit, altså!

Kona - del I

Det er jo litt merkelig aa skrive paa utenlandske tastaturer, da, men jeg gjoer et forsoek..

Ok, saa turen starta ganske saa bra: moette Nick (slekta!) paa flytoget, og vi kom oss faktisk helt til Kona uten forsinkelser. Riktignok blei det litt svett i Homeland Security i LA, fordi passkredderen til Jokke hadde sydd sammen sidene skakt, og det likte ikke tolleren noe saerlig. Men vi kom oss da inn til sist og fikk henta og re-sjekka sykkelen. Og det skulle vaere det siste vi saa av den paa noen dager, den var nemlig ikke med til Kona, og etter en del research viste det seg at den var blitt sendt til Honolulu... En spoer seg sjoel hvordan det kunne hende:

"Hmm, here's thirty bike bags, most of them seem to be going to Kona. Must be something going on over there. Oh, hey, I'll send this one to Honolulu, never mind the Kona tag."

Sju telefoner, to doegn og ganske mye frustrasjon seinere dro vil flyplassen for aa see om vi kunne faa snakke med noen, og da vi endelig fikk tak i et menneske, kunne hun fortelle at sykkelen hadde staatt der et doegn allerede, den. Men det visste ikke resten av American Airlines...

Heldigvis hadde vi ikke bare stressa, vi hadde faatt tid til aa bade litt ogsaa, dette er paa ei lita strand rett ved flyplassen:

Og saa er det skikkelig digg aa vaere tilbake i Kona. Jeg har litt vanskelig for aa forklare hva som er saa stas med Hawai'i, faktisk: det er jo prega av helt tilfeldig byplanlegging, det er sjelden klarvaer, og badeforholdene er egentlig heller ikke saa knall, for det er jo mye lava i forhold til sandstrender her. Men saa er det noe med stemninga. Kailua-Kona har liksom bare utvikla seg etter "hang loose"-metoden, virker det som, det er noe veldig avslappa over maaten byen ser ut til bare aa ha vokst ettersom en trengte aa utvide. "Trenger dere stroem, ogsaa? Ok, jeg faar Bob til aa sette opp en stolpe til uka. Aloha."

I gaar snorkla vi ved Kahalu'u-stranda i enden av Ali'i Drive, hovedgata i Kona. Her er det bare aa jumpe uti, og vips! er en midt i et akvarium. Svarte, perlemorsfarga, knallgule, stripete og prikkete fisk svoemmer rundt beina paa en, og det eneste en trenger aa bekymre seg for er aa ikke bli slaatt mot lavarevene, eller aa bli solbrent. Begge deler er for oevrig bekymringer en boer ta paa alvor. 

I dag var vi forresten ved Ai'iopo Beach. Vi hadde tenkt aa snorkle (jeg har nye svoemmefoetter!), men det var ikke saa aktuelt, det blaaser utrolig sterkt i dag, saa vi bare bada. Fra stranda saa vi ei skilpadde som gnafsa blader fra havoverflata. Skilpadder, honu som de heter her, er helt fabelaktig kule dyr.

Denne stranda er en del av en kulturpark for hawaiisk kultur, og her er det laga en fiskedam, en kunstig dam der fiskene kommer inn ved hoeyvann, men ikke ut igjen ved lavvann, og dermed faar en glitrende fiske. I dag har svoemmere forrang, og er i foelge guideboka et ypperlig sted for familier med keiki, siden muren mot havet bryter boelgene, saa det er trygt. Pent var det ogsaa, men litt vel mye vind...

Vel tilbake paa Silver Oaks Ranch oppe i lia er Jokke naa ute paa akklimatiseringsloepetur. Han skulle egentlig ut paa sykkel, men den trenger litt mekking foer den er helt klar. I dag tidlig var vi paa svoemmetrening og svoemte ut til vendebaaten der en faar servert kaffe. Jeg har aldri vaert i en katamaran foer, og det har jeg fortsatt ikke, men jeg har til gjengjeld drukket kaffe under en...Ranchen vi bor paa er forresten en opplevelse i seg selv. Vi kom jo fram i stummende moerke paa loerdag, og stor var gleden da vi vaakna opp til denne utsikten! Vi har ti geiter til naboer, lenger bort i "gata" bor det to esler (Tussi ville likt aa vaere her, men vi tror ikke han hadde satt saerlig pris paa 20 timer paa tur foerst...), og vi faar egg fra hoener som bor rett bak gjerdet dere kan se paa bildet. Og helt magisk dukker det jammen opp bananer fra hagen her ogsaa. Rick og Amy er verdens triveligste, de har laant oss baade mobiltelefon og pcen jeg skriver paa naa. 

Tigern har det jo som tigern i jungelen her, masse traer og buskas og masse spennende smaa dyr aa jakte paa. I dag ville han helst vaere igjen her i stedet for aa bli med ned i byen, men det gikk nesten gaernt. Han skulle bare slappe av litt paa solsenga her, da baade han og madrassen han laa paa blei blaast avgaarde. Han fikk seg litt av en troekk, og maatte ha hjelp for aa komme laus att. Litt smaatraumatisert har han naa flykta inn i huset.

Han kunne ikke redegjoere for hvor lenge han hadde ligget der, saa vi er litt redde for at han blei slaatt ut i fallet, men han tok det naa relativt pent. Ikke for det, at han ikke skriker opp om hvor haaploese mennesketing er, tyder egentlig paa at han blei litt ordentlig skremt.

Regner med at mye blir greit igjen etter middag, da, han pleier ikke aa vaere saa veldig langsint, og har dessuten litt skral hukommelse.

Påsketur, del I

Etter å ha vært fornuftige og venta på at vind og vær skulle bli noe mer turgåervennlig, kom vi oss endelig avgårde til fjells mandag morgen. Det begynte litt urolig - brått var toget fra Lillehammer til Otta utsolgt, og det toget måtte vi på for å rekke buss videre til Mysuseter - men vi dro avgårde likevel.

Påsketurister

På Lillehammer ble det klart hvorfor toget var utsolgt - det bestod av puslete to vogner, og det midt i påsken! Toget var fullstendig utsolgt, men vi klarte da å få sitteplasser likevel. Dessverre må plassene sies å bare være annenrangs, da de var belemret med et evig lydproduserende barn.

På Otta fikk vi merke litt til vinden som hadde herja de siste dagene, på jakt etter et kart over Øyer (=overraskende vanskelig å få tak i!) labba vi rundt i reine sandstormen, før det ble det middag på trivelige Solstad kafé. Tigern fikk som vanlig nye venner, denne gangen var det de to andre på bussen til Mysuseter som var nysgjerrige på jungeldyret.

Den som venter på noe godt...

Vel oppe på Mysuseter satte vi nesa til fjells. Planen var å gå mot Eldåbu dagen etter, men med dagslys og middagen allerede inntatt hadde vi jo god tid til å sjekke forholdene. De var blåsete. Vi gikk opp mot Spranget, hadde tenkt å gå vestover, fant ut at det var altfor kaldt, og endte med å gå ei rundløype ned mot det vi trodde skulle være løypa for dagen etter. Vi var ute i et par timer, faktisk, og blei vel egentlig enige med oss sjøl om at den vinden ikke var noe å utsette seg for, selv om det var fristende å gå over fjellet for å få mer fjellfølelse. Vel tilbake på setra var det tid for appelsin i solveggen, og ikke minst vår nyoppdagede kulinariske favoritt: vaffel med baconost.

Etter å ha fått rutetips fra verten på Mysuseter om tur over fjellet, blei vi enige om å se an vinden før vi avgjorde rutevalget dagen etter. Litt skeptiske var vi jo - klokka ni kom et par som ikke hadde klart å komme seg fram til Eldåbu fordi vinden hadde vært så sterk, og de hadde gått i lavlandet!

Tigern funderer over rutevalget

Mini-break til Stockholm, dag III

Søndagen hadde vi berre eit par ting vi skulle sjå: Vasa, på hockeyfinalen og Amadeus på Dramaten.

Vasa var fantastisk! Heile historien er jo fullstendig vanvittig - her byggjer ein eit digert skip, sjøset det og så synker det etter ti minutter innaskjærs. Der får det liggje i over tre hundre år, og så grev ein det opp att. Utruleg imponerande byggverk, ikkje like imponerande funksjonsnivå. Museet er verdt ei vitjing, altså, det er kjempeflott.

Så var det tid for hockeyfinale. Vi håpte sjølvsagt at det skulle ende med OS-gull til svenskene, og var vel budde på å bli med på feiringa etterpå. Vi fann oss nok ikkje den staden der den mest ihuga hockefansen såg kampen, vi var på Sjöcaféen med utsikt til Strandvägen, som visstnok er Sveriges fornemste adresse. Strandvägen ser slik ut frå Djurgårdssida av vassputten:

Sverige tapte jo diverre finalen, så då måtte vi finne på noko anna enn å feire, så vi traska litt rundt i Gamla Stan før vi endte i staselege omgjevnadar på Dramaten:

Vi såg Amadeus, med Johan Rabaeus i hovudrolla som Salieri, hoffkomponisten som brått fekk ein ung Mozart å konkurrere med. Og lamslåtte var vi båe, han var heilt utruleg bra, ein fantastisk prestasjon. Vi skulle berre sjå noko, vi, for å ha vore på Dramaten. Og dei selde stykket som eit artig stykkje, mest som ein farse eller ein musikal. Og det var artig, for all del, men så mykje meir også. Eg har blitt Rabaeus-tilhengjar.

Mini-break til Stockholm, dag II

Laurdagen kom med nydeleg solskin, så vi sette ut for å traske Stockholm. Først måtte vi sjølvsagt utforske skuta, samt ta eit par bilete av skuta og omegn. Under ser de Jokke og nabokåken. Om sumaren er det restaurant der, så vi må attende og teste den.

Biletet under skjønar de visst at er hovudmasta til af Chapman, eller kva? 

Deretter traska vi utover frå af Chapman og utover mot Kastellholmen. Her har det vore sjøkrigsskole og militærforlegning og slikt, så Jokke kjente seg veldig harmonisk (Jokke får lågare puls av å sjå kaserner, det er ein miljøskade) og glad. Det var jo så nydeleg ver, så vi slo fast at første mål for dagen måtte vere å kjøpe solbriller.

Det ligg fritidsbåtar overalt i Stockholm, og somme av eigarane er visst like opphengte i å kveile tau pent som det eg er. Sjølv eg blei imponert av det her, altså, og eg er jo ganske pirkete...

 Her ser de mannleg norsk turist som nyt utsikta og veret: 

På eit tidspunkt fekk eg eit innfall av genialitet, og skrudde på Stravaen. Eg kjem attende til det. 

Deretter: centrum. I Kungsträdgården var det mogleg å få prøve seg på curling, rett nok på plast og med hjul under steinane, men det var ganske artig lell. Jokke var kjempeflink!

Det var storskjem med OS på og ein del arrangement i Kungsträdgården, men det var litt trykka stemning, for dei norske jentene tok jo alle medaljeplassane den dagen, så det var ikkje så mange partysvenskar å få auge på. Dei fleste var veldig rause og tala vent om dei norske utøverane, men sjølv vi synest jo det er litt trist med berre nordmenn på pallen, då.

I Kungsträdgården fann vi åtte svanestatuar. Av ein eller annan (truleg veldig symboltung og kunstnarleg) grunn hadde fire av svanene fått små strikka halsdukar. Det var jo sympatisk, men vi synest vel dei kunne ha pakka på alle åtte svanene når dei først var i gong. 

Etter å ha testa curling, syntest vi det var på tide å spise litt lunsj, og det gjorde vi på ein triveleg liten café ikkje så langt frå svenska armémuseet. Jokke hadde litt lyst til å gå på armémuseet (såklart), men sidan det var fint ver prioriterte vi å vere ute. Vi sto over kaka på caféen (ulikt oss, altså!), for vi tenkte det kunne vere artig å teste fleire caféar. Og rett nok, ikkje lenge kom vi over Östermalms saluhall, der det verkeleg bugna av godsaker, både grønsakar...

 ...og marengs!  

Diverre var det altfor mange andre som også synest Östemalms saluhall var ein fin stad å vere ein laurdags ettermiddag, så vi labba vidare til Akademibokhandeln som til alt hell faktisk hadde ein café i seg. 

Eigentleg var planen å berre vere der litt, for så å hengje oss med på vintercruise i skjærgården, men de veit, Jokke og Ellen kjem seg ikkje ut av ein bokhandel på berre ein time, så cruiset gjekk utan oss. Utruleg nok kom vi oss ut utan å kjøpe noko, men det var mest av di vi hadde byrja tenkje på om ikkje Chokladfabriken litt opp i gata kunne vere rett stad for å ete kake. Og det var det! 

Sju timar på beina seinare var det på tide med ein liten kvil, og dermed var det klart for å sjekke Stravaen. Sju timar hadde vi vore ute, i underkant av to timar effektiv rørsle, og om lag ei mil tilbakelagt på brustein og asfalt - ikkje rart vi hadde vondt i ryggen og såre føter! Eg har lagt lenkje til rapporten på Strava, og ein kan verkeleg spørje seg om vi var edru, ja. 

På kvelden spiste vi på ein triveleg liten argentinsk restaurant i Gamla Stan, og det var ordentleg triveleg. Men kaldt. Aldri gå nokon stad utan vottar, ullue og dunjakke!

Mini-break til Stockholm, dag I

Førre helg var husbonden og eg på ein liten mini-ferie til Stockholm. Det har vore litt mykje for oss båe dei siste vekene, og sjølvsagt blei vermeldinga for fjellstroka austafjells mykje dårlegare mot slutten av vinterferien. Ikkje kunne Jokke ta seg fri frå jobb meir enn ein dag heller, så då måtte vi sjå oss rundt etter noko som ikkje var så langt unna.

For oss som bur på Nedre Romerike er det veldig greitt med Stockholm. Ein tek seg til Lillestrøm (eg har lurt på om eg skal - i nynorskens namn - kalle om staden til Veslestraum) og går ombord på Svenska Järnvägars tog til Stockholm C. Som tenkt så gjort.

Det gikk grueleg sakte i byrjinga - eg trur det går like snøgt med bil til Skarnes i alle fall, men då rista i alle fall ikkje toget så fælt medan vi åt medbragt sushi. Øl fekk vi på toget.

Det var litt kaldt på toget, og mange med oss hadde funne ut at Stockholmsferie var tingen, så det var ganske mykje folk på toget. Eg angra allereie på at eg ikkje hadde teke med meg eitt av dei fine og ikkje minst digre russiske ullskjerfa mine. Dei har redda meg på grøsskalde tog før (St. Petersburg - Helsinki), og eg burde ha hugsa på det. Men så tenkte eg at eg skulle vere "winter chic", då veit de, og ikkje drasse med meg eit pledd rundt halsen, og det angra eg jo. Aldri reise nokon stad utan dunjakke, utanom på sumaren, for då brukar ein primaloft, det er jo regel nummer ein.

Vi hadde booka oss inn på af Chapman, som er ein fullriggar i stål som no er gjort om til vandrarheim. Skuta ligg på Skeppsholmen, berre ein vassputt frå Kungliga Slottet, så det er verkeleg sentralt - ti minutt å gå, så er ein på Stureplan, Kungsträdgården eller Gamla Stan. Det er ikke dødsbillig der, men det er jo veldig kult då, og det ligg jo som sagt midt i byen. Her er eit bilete av lugaren vår:

Og her er eit par bilete av utsikten vi vakna til på laurdagen, mot Birger Jarl og den tyske kyrkja i Gamla Stan... 

 ...knugelega slottet...

 ...og af Chapman sjølv, med norsk turist. 

Vi kom fram i eit grøteleg regnver, men så tok det seg verkeleg opp, og vi hadde veldig fint ver alle tre dagane. Varmt var det ikkje, men vi måtte kjøpe solbriller, og det held i februar, altså.

Säffle

Jokke og jeg er på besøk hos svigermor i Gaperhult, på Varmlandsnes. I dag tok vi turen til Saffle, blant annet for å dra på polferd. Siden vi først var i byen tok vi oss like gjerne en spasertur langs kanalen. Og det var riktig idyllisk:

I den lokale sportsbutikken kom vi over det som må være tidenes fineste pendlersykkel! Rosa dekk! Og til inntekt for brystkreftforskning, derav fargen. Synd vi ikke bor i et flatt land der slike er egna til daglig transport. 

Svenske lønnetrær er like fine som norske lønnetrær.

Kanalvandring i Säffle var virkelig en fin liten spasertur. Under her ser dere slutten på kanalvandringa, utenfor her er det egentlig ganske rett ut på "storhavet", Vänern. Men den vassputten er svær, altså, en får helt følelsen av å stå ved havet når en står og ser utover. 

Svenske vasstårn er ganske mye mer forseggjorte enn norske. Tror faktisk ikke jeg har sett noe norsk vasstårn noen gang? Dette var visst fra 1914, og lå rett ved siden av det som må ha vært en gravhaug.

Det ligger en båt inni her, vet du, det gjør det:

Til sist ble vi svake og sultne av all turistvirksomheten, og da var det jammen godt det var kanelbullens dag! Vi spiste på Holgers konditori på torget i Säffle, og det kan anbefales - koselig sted med gode boller og interiør som ikke ser ut til å ha blitt endra nevneverdig siden '62, da konditoriet sist skifta eier. 

Fucking Åmål

Vi har vært på tur til Åmål i dag, vi. Vi er jo på besøk hos Sølvi, mora til Jokke, og hun bor ikke så langt fra Åmål.

Vi må vel innrømme at vi ikke hadde så store forventninger, vi minnes jo filmen, men vi fikk vel egentlig bekrefta at de to jentene i filmen bare var surmaga som tenåringsjenter flest. Åmål var i alle fall en fin liten idyll, bildene taler vel for seg?

Mafialand

Etter en lang, men egentlig ganske grei reise,  Oslo - Hamburg - Zürich - Roma, fikk vi alle fordommer bekrefta da vi  sleit med å få drosje fra aereoportoen og bare ut til Fiumicino. Fikk riktignok prisen ned til 35 euro, men likevel. Kosta 20 tilbake for å si det sånn.. Drosjehjelperen (det er visst så vanskelig å kjøre drosje i Roma at man må ha en egen kar på smarttelefon baki), påsto det var fordi det var så mye mafia i Fiumicino at ingen ville kjøre  dit, men jeg tror jeg veit hvem som var mafia der altså.

Kan anbefale Casa del Sole om man trenger et sted å bo ved Leo-flyplassen i Roma, forresten: reint, billig og hyggelig betjening. En av dem snakker til og med engelsk!

Her er Jokke på flyet:

Tigern og andre tigrer

Disse traff Tigern på flyplassen i LA. Det var stas.