Dagen derpå

Jeg tror vi alle vil huske dagen i dag, hvor vi var, hva vi tenkte, hvem vi snakka med og at noe hadde forandret seg. Jeg føler at jeg må skrive noe her, bare for å ikke ignorere at 92 mennesker har falt for én manns hånd, samtidig som jeg ikke har noe å melde. Ord blir fattige, det er jammen sant.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ble drept. Jeg kjenner en som ble skadet, men det kommer til å gå bra. De andre jeg var redd for var enten på ferie eller utenfor området. Jeg er litt redd for at det skal vise seg at noen av de tidligere elevene mine ikke er her lenger, men foreløbig ser det ut til at det har rammet andre.

Men så er det ikke helt sånn likevel, jeg har en underlig følelse i magen, og klarer ikke helt å få meg selv vekk fra nettavisene. Enda jeg vet at det neppe kommer noe nytt hvert tiende minutt. Det er vel sånn det er å være flokkdyr, en del av den utvidede flokken min er tapt, og det plager meg.

Samtidig så skal vi holde hodet høyt, gå videre, kvele skrekken og ubehaget og leve videre i et åpent samfunn, ta tilbake Oslo sentrum. Også håper jeg inderlig at folk fortsetter å sende ungene sine på sommerleir til Utøya neste år, at ikke Utøya-tradisjonen stopper opp nå. Ikke på denne måten.

Jeg synes så synd på de stakkars ungdommene som ble drept, for en grusom måte å dø på, jeg håper det går bra videre med alle de som overlevde, men som må slite med traumene. Jeg håper inderlig det går bra med dere!

Jeg synes responsen fra regjeringen har vært verdig og sober, jeg er glad begrepet hevn aldri har dukket opp, og jeg er stolt av at jeg bor i et land der den pågrepne kommer til å få sin straff. Etter å ha vært gjennom en rettssak.

Og så kjenner jeg at jeg ikke skal skrive så mye mer, nå er det gjort, noen ord er festet til skjermen, og nå skal jeg ti stille.

Roma, dag IV

Å, for et ståk - vi skulle til Frascati og så blei det masse styr med tog som ikke gikk og vi som var for seine og bare mas, og så dro vi hjem til Via Camilla og gikk på lokalt marked i stedet.

Og det var riktig stas - masse rart å se på.

Det er klart, for en som er vant med Rimi som nærbutikk så er jo et hvilket som helst italiensk supermarked depresjonsfremmende - så mye flotte grønnsaker, fisk, kjøtt, ost og frukt som en nesten aldri har sett, og så veit man at man skal hjem til Rimi. Som ikke engang har spinat, liksom.

Sukk!

Men vi kjøpte Parmaskinke og artisjokker på markedet, og dro hjem og lagde oss supergod lunsj for 25,- eller noe sånt før vi prøvde å komme oss til Frascati og denne hagen vi hadde lyst til å få med oss. Men hagen var ikke åpen, og den er privat, så det er ikke så mye å gjøre med det, og så begynte det å sprutregne. Og da orka vi ikke å sjekke om hagen var blitt åpen igjen, for det sprutregna jo, så da dro vi hjem. Hittil mest mislykka tiltak på turen, men markedet var en klar høydare, altså.

Desember-tristesse

Forrige veke blei først den eine og så den neste spisestuestolen vår lealaus att. Eg har ikkje orka å blogge det før no.

Aaarrghh!

Eg har så IKKJE fortent at dei skulle bli lealause att etter alt det arbeidet vi har lagt ned i dei, altså! Men som eg seier til elevane mine: verda er urettvis.

Auda.

Hørt på Schrødingers katt i kveld (sitat litt etter hukommelsen, men essensen er riktig): "generelt lever de lenge de som lever gode, positive liv." 

Skitt. 

Ei dårlig uke

Ei skikkelig møkkauke, faktisk: natt til tirsdag hadde vi innbrudd i bilen, og tjuvpakket fikk med seg GPS-mottageren vår, som IKKE lå synlig til fra vinduet, i tillegg til å knerte ruta vår. Egenandelen dekket akkurat skaden, det var de penga.

Men så, i dag, skjedde det tristeste: Jokke og jeg var ute på tur i skauen, og i hetta til Jokke satt Tigern og Bina, den lille bjørnepiken vår. Og dette er det kanskje det siste bildet vi får av Bina:Bildet er ikke noe bra heller, men hun er den mørke flekken ved siden av Tigern i hetta. Vi gikk fram og tilbake der vi hadde gått, men så blei det mørkt og vi måtte komme oss hjem vi også. Sjelden har jeg ønsket mer at Tigern kunne snakke, da kunne han jo bare ha fortalt oss hvor hun var. Eller til og med ropt litt da hun ramla ut av hetta.

Vi er skikkelig lei oss, både Jokke og jeg. Tigern er knust, og Tussi om mulig enda mer pessimistisk enn han pleier å være, og det løfter ikke akkurat stemningen, det. Jokke prøver å se etter henne i morra, men jeg er jo ikke tilhenger av ubegrunna optimisme, så vi forbereder oss på det verste.

Det svarte gull

Bildet er stjålet fra Huffington Post, og viser pelikaner som er tilgrisa av olje fra denne BP-tankeren som eksploderte. Jeg la ut et tilsvarende bilde for et par år siden etter at Full City spredde gørra si utover Vestfold-kysten, og dette er minst like hjerteskjærende. På Dagsrevyen i går hadde de et bilde av ei and som lå på ryggen i gørra og sparka med beina sine, helt ute av stand til å redde livet. Og vi er helt maktesløse.

Hausten er her

Eg har gitt opp. Eg var moderat optimist lenge, mykje lenger enn eg brukar å vere, men då vermeldinga for siste ferieveka var like ræva som før, ja då kom tungsinnet sigande på. No har eg gitt opp heile sumaren og satsar på å gå lange turar i haustregnet. Snart skal eg lage haustfargar på bloggen også.

Sommervær

Det regner. Det er klart det regner, det er jo det som har vært trenden i sommer...

I helgen fikk vi heldigvis et lite godværsvindu, og Jokke, Irene og jeg kom oss på sykkeltur på lørdag. Jokke fulgte Irene og meg til Moss, der vi tok ferga til Horten for å se på Martin (samboeren til Irene, han kjører på elitelaget til Frøy) kjøre gateritt der. Heldigvis hadde han fått tekniske problemer, for feltet han skulle kjøre i hadde kjørt rett inn i en bom som plutselig kom ned over løypa! Tre mann kom seg under, resten dundra rett inn i enten bommen eller ryttere som hadde klart å stoppe før den...

Søndag gikk vi tur, Jokke og jeg. På fredag kjørte vi bil til Hansi og Aase Camilla, og så satte vi den igjen for å kunne drikke vin til maten. Så da gikk vi rett og slett gjennom skogen til Lindeberg. Og for en tur! Kjempeflott skog, veldig lite sopp, en del blåbær og tidvis kjempefin utsikt. Og i motsetning til sommertradisjonen regnet det faktisk ikke i det hele tatt.

Det regner enda, og det har det gjort siden begynnelsen av juli, nå har vi hatt omtrent en måned med regn. Hørte faktisk på radioen forrige uke at strømprisene hadde vært nede i 0,-! Det sier litt... Men, jeg har hatt en del flaks med været likevel, for jeg har sluppet det verste regnværet når det har vært viktig. På Frøs triatlon fikk vi fint være, på vet-NM på Bryne hadde vi kongevær, og da Mamma og jeg gikk Aurlandsdalen regnet det hver dag, men bare etter at vi kom fram til hyttene på ettermiddagen. Siste dagen fikk vi regn da vi kom ned, men da hadde vi tyve minutter på vei igjen, og mesteparten av det slapp vi bare unna siden vi fikk haike til Flåm!

Hjerteskjærende

Ærfuglunger som har fått oljesøl på seg. Bildet er knabba fra Aftenposten, og det er Olav Urdahl som har tatt det.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg ville dele dette, men jeg sitter her med tårer i øynene og synes ufattelig synd på dem, og en liten sadistisk del av meg vil at dere andre skal ha det like ille. Eventuelt at det er så trist at jeg vil at flere skal bli lei seg på vegne av dem. Stakkars. De skjønner jo ikke hvorfor fjærene deres ikke funker mer!

Tristesse

Det er veldig høy misærefaktor i Stallerudveien nå. Skiforeningen melder om drømmeforhold i marka, sola skinner, det er 10 blå og Jokke og jeg drukner i vårt eget snørr. Dette minner om påsken 2003, dere vet, den drømmepåsken ingen har sett maken til verken før eller siden, da satt jeg inne på Niels Henrik Abels hus på Blindern og skrev ferdig hovedoppgaven min.

Hvis det er sant at det hjelper på immunforsvaret å være optimist, blir vel verken Jokke eller jeg friske før tidligst til påske. Jeg prøvde meg med å se noe positivt, og kom på at når jeg nå er sjuk så får jeg igjen for de 36% jeg betaler i skatt, men så minte Jokke meg på at de ville jeg fått igjen for om jeg hadde vært sjuk i møkkavær også, så nå er jeg bare muggen igjen. Dessuten betaler jeg uansett skatten min med glede etter den helikopterturen min i Lyngen i 2005.

Snø til ingen nytte

Det har kommet snø, og mye av det. Men både Ellen og jeg er syke, så vi får ikke gjort noe med det. I alle fall ikke noe lystbetont.

From snøfall

Plikt og nytte, derimot, krever fortsatt sitt.

I resten av mitt liv som norsklærar...

vi reknar med at eg kan ha to norskklasser i året, kvar skal ha tre stilar i semestret (det er eigentleg litt lite, men eg orka ikkje å rekne med fleire), og at eg som heilt sikkert faller utanfor pensjonsordning så eg må jobbe til eg er 70...

...så har eg om lag 27360 stilar igjen å rette til eg er pensjonist.

Tru om eg skal ta nokre realfag?

Blogged with the Flock Browser

En liten tigertristesse

I dag ringte Jens Emil meg, og lurte på hvor Tigern var, og om han hadde det bra. Joda, svarte jeg, Tigern er i fin form han. Det viste seg at Jens hadde truffet på denne lille krabaten på vei inn til Rena. Og som dere ser så ser han både ensom, forlatt, trist og forkommen ut. Det endte foreløbig lykkelig, Jens Emil tok ham med seg inn i varmen, og etter en varm dusj og litt oppmerksomhet følte visst den lille tigeren seg mye bedre. Og så fikk jeg disse bildene på MMS.

I skrivende stund ligger han oppå lampa på badet til Jens og varmer seg.

Blogged with the Flock Browser

Kvil i fred

På måndag kom det fram at Stavern-tri ikkje skjer til sumaren. Og eg klarar ikkje å la vere å vere skikkeleg lei meg for det. Det var ein kjempesiger å komme til mål der i sumar, og eg har lagt opp treninga mi etter å betre tida mi der til neste år. Og brått, så altfor brått, står eg utan både mål og meining.

Kvil i fred, kjære Stavern-tri, vi er mange som vil sakne deg.

Blogged with the Flock Browser