Venninnehelg

Ingrid har vore her i helga, og det var kjempetriveleg, nett slik eg visste det ville bli. Diverre måtte eg arbeide litt både fredag og måndag, men vi fekk oss to heile dagar og tre fine kveldar med Poirot og Emma på tven.

(Eg elskar Get-boksen min, men det kan eg skrive om eit eiga innlegg ein annan gong.)

Laurdag dro vi til Lillestrøm, og til Losby gods, må jo syne fram det som er verdt å sjå på her på Romerike. Dessutan var det jo knallvêr, for omtrent første gong i sumar. Snakk om flaks! Først var vi ein tur innom Lillestrøm kyrkje for å sjå på Henrik Sørensen-altertavla av ein veldig blond Jesus. Ein kan ikkje sjå det så godt på dette biletet, men han kjem verkeleg ut av veggen, det er veldig imponerande. Sjølv om han altså er blond, og det er jo litt teit eigentleg.

Deretter dro vi til Losby der vi faktisk fikk sjå oss rundt sjølv om dei stelte i stand til bryllaup der. Skal seie brudeparet var heldige med vêret, altså! Her er Ingrid med den stilige solhatten utanfor hovudinngangen til Losby:

Søndag gjekk vi tur langs Sagelva før vi spaserte til foreldra mine på middag. God middag og godt selskap!

Så no håper eg berre vi får det til att ein annan gong også!

Ironman UK: denne gang satt'n!

Trofaste lesere vil huske av min beretning fra Nice tidligere i sommer at jeg knota det til på svømminga og rakna på løpinga, og dermed gikk glipp av den etterlengtede Hawaii-plassen med god margin.

Men man har da en Plan B! Den lød på 1:15 + 0:06 + 5:40 + 0:04 + 3:25 = 10:30, noe som ut fra tidligere års resultater burde rekke til kvalifisering. Dagen skulle vise at det var temmelig konservativt budsjettert.

Styre og ståke:
La meg bare få det ut med en gang: logistisk sett er IM UK J@@@@g styrete! Svømming og T1 er ett sted, T2 et annet, målgang et tredje, og (obligatorisk) Race briefing og premieseremoni er forsyne meg på et fjerde sted. Komme hit uten bil? Glem det. Man må selvfølgelig selv reise omkring og sjekke inn og sjekke ut poser og sykkel, og avstanden mellom de forskjellige stedene er 20 minutter på rare tider av døgnet og det dobbelte når det er fullt av trafikk.

Svømme:
Takket være start i vannet fikk jeg rimelig plass omkring meg og en human start på dagen. Litt trengsel innimellom så klart, men ikke mer enn det bør være for å få den gode triatlonopplevelsen. Vannet, ferskvann, var av overraskende god kvalitet. Jeg hadde stått over den offisielle svømmetreninga dagen før i frykt for å få i meg uhumskheter, men det var det liten grunn til.

Som vanlig prøvde jeg å henge på føtter innimellom, og som vanlig fant jeg at de som svømmer i mitt tempo vingler og spreller og bråstopper for mye til at det egentlig gir noen fordel. Derfor søkte jeg i lange perioder roen og freden alene, og tjente trolig på det: 1:06 og ny pers med et par minutter.

Sykle:
Løypeprofilen og tidene fra tidligere år forteller at syklinga her i Bolton til og med er mer krevende enn i Nice, og det kan jeg bekrefte etter egenhendig inspeksjon. Krevende på flere måter. For det første er det mye opp og ned: Én skikkelig bakke på et par km, og ellers rullende terreng. Samlet stigning på Polar-multimåleren min var på drøyt 2300 m mot omtrent 1900 i Nice (fritt etter hukommelsen). I tillegg kommer det en masse kryss, et par kvikke nedoverbakker pluss asfalt av slett norsk standard. Dermed er det - for å si det sånn - stadig noe å holde på med. Slike komplikasjoner sakker meg mindre enn de fleste, så derfor er det med en form for tilfredshet jeg hiver meg inn i en 90-grader og blir møtt av masse høl du kan gjemme kaffekopper og pocketbøker i.

Den komplikasjonen jeg håndterte minst elegant var knyttet til venstrekjøringa som disse særingene tviholder på. Ikke at det er noe problem å ligge på feil side av veien i seg selv, men flasker og mat blir også servert på feil side! Denne lille egenheten hadde jeg ikke tenkt på - og altså ikke øvd på - før spørsmålet plutselig meldte seg. Når de to langesonene attpåtil var plassert etter nedoverbakker gikk det flasker i alle retninger...

Ja, også må jeg vel nesten innrømme at det hele holdt på å ende før det kom ordentlig i gang. På vei ut fra T1 lå Fartshumpene fra Helvete halvt skjult, og da jeg "oppdaget" den første ble styret slått ut av henda på meg så jeg holdt på å stupe i bakken. Bråofret ei flaske til gudene og slapp heldigvis unna med det.

Deretter gikk det jamt og trutt. Jeg holdt igjen der det var fristende å gi på og ga på der det var fristende å slappe av. Alt i alt vil jeg si intensiteten lå i samme leie som i Nice, og fortsatt brukte jeg 16 minutter mer her: 5:26, og stadig godt foran skjema.

Løpe.
Sannhetens øyeblikk. Ut fra T2 lot jeg meg ikke merke av dystre minner og bange anelser, men tuslet av gårde som om alt var såre vel. Planla å holde igjen i halvannen time, løpe i naturlig avslappet tempo i neste time og deretter bare komme meg til mål. Enkelt opplegg. Løypa er lagt opp som sykkelløypa, med en tilførselsbit til den strekningen som løpes fram og tilbake tre ganger. Profilen ligner litt på Holmestrand med mye slak skråning, noe flatt og ei kneik på ca 150 m pr runde.

Det var ganske glissent med konkurrenter, så da jeg etter en halvtime ble passert av en kar i M50 fant jeg ut at selv om han holdt bittelitt høyere fart enn jeg syntes var trygt var det bedre å ha en rygg å henge på enn å løpe alene. I den lengste bakken, opp mot fram-og-tilbake-strekket, dro han fra meg. Deretter var det bare å holde den indre samtalen i gang, passe på at ikke alle konkurrenter og tilskuere ble idioter og i veien, drikke pepsi (kun), holde skrittlengden nede og frekvensen oppe, holde armsvingen i gang, ja, kort sagt følge planen. Og slik ble det. Midtre del gikk raskest, og det var egenlig bare de siste 20-30 minuttene som krevde en smule skjerpings. Da hørte jeg til gjengjeld sub-tre lokke i det fjerne, noe som ga et lite ekstra puff. Skred med stil og verdighet over mål på 2:57 (etter så vidt å ha reddet meg fra å skjene inn i et gjerde 500 meter tidligere), totalt 9:36:15.

Og slik gikk det altså til at Jokke sikret høstferie på Lavaøya. Som om ikke det var nok sikret han også seieren i klasse M40-44 med 8 minutters margin. Det kaller jeg oppreisning etter den forsmedelige utgangen av IM France!

Dagen derpå

Jeg tror vi alle vil huske dagen i dag, hvor vi var, hva vi tenkte, hvem vi snakka med og at noe hadde forandret seg. Jeg føler at jeg må skrive noe her, bare for å ikke ignorere at 92 mennesker har falt for én manns hånd, samtidig som jeg ikke har noe å melde. Ord blir fattige, det er jammen sant.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ble drept. Jeg kjenner en som ble skadet, men det kommer til å gå bra. De andre jeg var redd for var enten på ferie eller utenfor området. Jeg er litt redd for at det skal vise seg at noen av de tidligere elevene mine ikke er her lenger, men foreløbig ser det ut til at det har rammet andre.

Men så er det ikke helt sånn likevel, jeg har en underlig følelse i magen, og klarer ikke helt å få meg selv vekk fra nettavisene. Enda jeg vet at det neppe kommer noe nytt hvert tiende minutt. Det er vel sånn det er å være flokkdyr, en del av den utvidede flokken min er tapt, og det plager meg.

Samtidig så skal vi holde hodet høyt, gå videre, kvele skrekken og ubehaget og leve videre i et åpent samfunn, ta tilbake Oslo sentrum. Også håper jeg inderlig at folk fortsetter å sende ungene sine på sommerleir til Utøya neste år, at ikke Utøya-tradisjonen stopper opp nå. Ikke på denne måten.

Jeg synes så synd på de stakkars ungdommene som ble drept, for en grusom måte å dø på, jeg håper det går bra videre med alle de som overlevde, men som må slite med traumene. Jeg håper inderlig det går bra med dere!

Jeg synes responsen fra regjeringen har vært verdig og sober, jeg er glad begrepet hevn aldri har dukket opp, og jeg er stolt av at jeg bor i et land der den pågrepne kommer til å få sin straff. Etter å ha vært gjennom en rettssak.

Og så kjenner jeg at jeg ikke skal skrive så mye mer, nå er det gjort, noen ord er festet til skjermen, og nå skal jeg ti stille.

Ikke helt som Mamma enda

Mamma har nemlig lest bloggen min, og kunne fortelle at de avfotograferte blomstene var følgende:

Rød blomst: rose. Bekrefta.

Rosa buske: Oleander. Her må vi melde at morsan faktisk måtte se litt ordentlig på bildet, for hun hadde bare sett disse i buskeform, og ikke som stor buske. (I Rælingen er alle trær busker. Jeg tror kanskje det er forskjell på en busk og ei buske, og at ei buske er litt større enn en busk, men det må jeg høre med Pappa om.)

Rødoransj blomst: Ynde. Greit for meg.

Kardinalfiolett hengebuske: Bouganville. Denne kunne morsan rapportere at vi så massevis av på Madeira da vi var der, og det kan jeg bekrefte: jeg har sett masse lilla hengebuske før, jeg. Jeg bare visste ikke at det var akkurat denne jeg hadde sett før.

Ellen blir som mora si, del I

Det kommer en dag da en innser at en er i ferd med å bli klin lik foreldra sine, og selv om jeg gjør helhjerta forsøk på å ignorere det hele, er det ingen tvil om at det skjer med meg også.

Jeg har allerede tatt meg i å tenke at "den duken burde vært rulla", for å si det sånn.

Jeg blir likere faren min også, for den saks skyld, men i dag skal det handle om Mamma. Mamma er over gjennomsnittlig glad i blomster. Jeg synes blomster er pene, men deler dem inn etter farge, og har stort sett ikke anelse om hva jeg ser på. Når jeg skal luke i hagen må jeg hanke inn Mamma for at hun skal peke på hva som er ugras og hva som er ei sped blomsterspire som lyt få stå.

Så reiste Jokke og jeg på ferie, og hva endte jeg opp med å ta bilder av?

Jo:

Rød blomst. Rose, faktisk, denne kan jeg. Eller altså, vi var i roseavdelingen i parfymehagen, så da antar jeg at det er en rose.

Og:

Rosa buske med turist under. I Antibes forresten, en mye koseligere by enn hva en skulle tro etter å ha sett gjestehavna.

Men jeg ga meg ikke der:

Rødoransj blomst, som dere ser.

I Cannes fant vi denne:

I La Redoute-katalogen heter denne fargen kardinalfiolett, og dermed har vi her altså ei kardinalfiolett hengebuske.

Jeg har faktisk flere, men de tror jeg skal få være med i andre blogginnlegg.

I dag har jeg og Mamma vært på sopptur forresten, det er et annet felt hvor jeg stadig blir likere morsan. Jaja, det kunne vøri så mye verre.

Fotgjengere

Av og til tar en seg i å legge merke til enkelte smådetaljer når en er på ferie i fremmede land. På turen vår til Provence og Rivieraen var det særlig fotgjengerne vi la merke til.

Det begynte i Monte Carlo, da vi la merke til at denne karen ser da virkelig ut til å lange ut? Pussig, tenkte vi, blir ikke de fleste kjørt i denne byen? Og, de har da ikke sett ut til å ha slikt hastverk i Nice?

Fra 2011 Côte d'Azur og Provence

Da vi så kom tilbake til Franskriket, la vi selvsagt godt merke til fotgjengeren i Saint Cezaire-sur-Siagne:

Fra 2011 Côte d'Azur og Provence

Det er vel ingen tvil om at det ser ut som provençalerne tar det litt mer med ro, er det vel? Litt fyldigere ser det ut til at de er også, er vel kanskje ikke like sterkt press på å være ung, rik, pen og tynn her på landsbygda som det er i Monte Carlo. Kall meg gjerne fordomsfull, vi mennesker trenger fordommer for å systematisere verden omkring oss.

Fire dager etter, tilbake i Nice, og adrenalinnivået er til å ta og føle på. Mest etter morgenens altfor langvarige møte med fransk bytrafikk, må jeg innrømme, men vi var litt spent på hvordan fotgjengeren skulle se ut her. Det var jo her drosjesjåføren kunne konstatere at "on vit bien", så kanskje var fotgjengeren velfødd her også? Likevel, det er jo en by med 345 000 innbyggere, så litt mer stress skulle en kunne vente.

Svaret? Kommer her:

Fra 2011 Côte d'Azur og Provemce

Men, hva er nå dette? Tynn, ja, forståelig, dette er jo den glamorøse Rivieraen husker dere. Ser ikke ut til å holde så høy fart heller, noe som overrasker oss litt, men på den annen side så er det infernalsk varmt i Nice om sommeren, og en kommer ikke raskere fram om en får solstikk på veien og svimer av. Men streken er jo en helt annen! Hvor er det sveipende penselstrøket fra monegasseren og provençaleren? Denne karen her er jo stiv som en skandinav! Og har han ikke litt dårlig holdning også?

Konklusjonen må være at de i Monte Carlo lever et hektisk, men spenstig jetset-liv, og i Provence er de for opptatt av det gode liv til å stresse med å komme fort fram. Les Niçoises derimot faller liksom litt mellom to stoler - ikke rike nok til å ta avstand, ikke avslappa nok til å bare kule'n. Resultatet er sørgelig.

Noe å tenke på?

Eller så har de bare fått tak i tre ulike sjablonger.

Antibes og Monte Carlo

Fredag 01.07.2011: Til Antibes om formiddagen. Sterkt anbefalt av vertskapet. Parkerte på la gare og vandret omkring. Først en tur på bryggene og så på uanstendige fritidsbåter. Lærte at britisk maritimt flagg er rødt med Union Jack i hjørnet. Fullt av båtmeglere og annen båtrelatert virksomhet. Spiste endelig is i utkanten av gamlebyen og handlet brød og ost.
Fant overbygd markedsplass, men alle drev og pakket sammen. Gikk langs festningsmuren mot sjøen, retur i skyggen inne i gamlebyen. Inntok brød og ost på den store plassen. Fikk se den lokale fylliken (som vi tidligere hadde observert ta blomsterkasse i ureglementert bruk som urinal) bli arrestert og kjørt vekk. Tok tog mot Monaco kl 14:22.

Fin togtur. Kjørte langs lang strand med lite folk rett etter Antibes. Dramatisk kyst lenger øst.

Monte Carlo. Første dag av feiring av bryllupet til Prins Albert og Charlene Wittstock. Kom ut av underjordisk stasjon og nesten rett ned på havna, hvor vi fant scene og stengsler. Var innom en liten kirke før vi gikk en runde i nedre by og opp til gamlebyen. Passerte Ferrari-butikken, og alle andre butikker hadde hvitt og rødt som tema i utstillingene. Labbet opp lang bakke og spiste litt i park med sjøutsikt. Snakket med mann fra Perpignan som kunne fortelle at hele slottet var stengt for turister. Gikk litt rundt i gamlebyen og så pyntede fastboende på vei til slottsplassen hvor brudeparet skulle hilse folket. Fikk sett litt av seremonien på TV. Deretter Oceanografisk museum i monumental bygning. Stort akvarium og utstilling av hvalskjeletter og diverse fra havforskningen til Albert I, bl.a. stereoskopisk bildetittekasse med 3d-effekt anno 1890 (omtrent). Var på taket og kikket på utsikten.

Lette lenge etter et bord på restaurant, men alt var fullt. Spiste brød med ost + kake rett overfor automobilklubben. Deretter en tur oppom Hôtel de Paris og Casino, som var stengt i anledning dagen. Politi over alt. Gikk ut i parken bak Casino og så tilbake mot havna og byen, kjørte ascenseur public ned og gikk tilbake til havna.

Sto langt bak, men med god utsikt til konsert med Jean Michel Jarre. Brudeparet hilste folket her også. Mye lyd og lys. Vi gikk rett før alt var over, men kom midt i stimen tilbake til la Gare. Trengsel og stengt perong en periode, deretter forsinket tog som ble stappfullt. Så at det var tusenvis av ledige parkeringsplasser, så vi kunne kjørt, men hadde trolig blitt stående i kø i P-hus.

Tilbake på rommet kl 02, bomps i binge.