I overgangen

Eg heldt eit lite improvisert litteraturhistorisk foredrag om gotikk for Mamma i dag, takk til ho for at ho høyrte tolmodig på meg, og då kom eg inn på at eit trekk som går igjen er overgangsfaser. Overgangen mellom liv og daud, galskap og normalt sinn, menneske og dyr er alle element ein kan finne i gotisk litteratur. Og då kom ho med eit gullkorn: ho kjente seg nemleg igjen i denne overgangen, der ho finn seg sjølv i overgangen mellom den verda som ho kjenner, og denne verda der teknologien lev lukkeleg saman med menneska. Eg synest det var utruleg godt sagt, og vi flirte litt av det, Mamma og eg.

Jokke MSc

I sannhet en champagne- og jordbæranledning!

Bushing

På et tidspunkt i joggeturen vår lille julaften var Irene og jeg flinkere til å skravle enn til å navigere, og dette er tatt i det vi busher oss tilbake til der vi tror vi burde vært.

Karakterbegrunnelser/underveisvurdering

Jeg er ordentlig sur og muggen om dagen. Ikke bare har jeg vondt i en fot, jeg må også skrive underveisvurderinger/karakterbegrunnelser, og det er skikkelig hat. Hat ikke fordi jeg ikke mener at elevene skal få vite hvorfor de får den karakteren de får og hvordan de skal kunne bedre seg, men fordi jeg har gjort alt sammen før. Og det er liksom ikke godt nok.

La meg forklare:

Hver eneste gang jeg retter en bunke innleveringer, så bruker jeg masse tid på å gi eleven en grundig tilbakemelding slik at han veit både hvorfor karakteren blei som den blei og hvordan han skal gå fram for å forbedre seg. Dersom eleven leser det jeg skriver bør det være krystallklart hvordan han skal legge opp arbeidet framover. Men, så skal jeg da skrive en begrunnelse for at terminkarakteren blei som den blei. Hvorfor det? Tilbakemeldingen er jo allerede gitt, og om de ikke har skjønt det etter å ha lest vurderingene på terminens arbeid, så skjønner de neppe det som skrives i denne karakterbegrunnelsen heller! Spesielt ikke siden vi ikke får noe som helst tid til å skrive skikkelige karakterbegrunnelser, så dette er jo mer enn øvelse i copy-paste enn reell vurdering.

Jeg hater bortkastet arbeid, og spesielt når det bortkasta arbeidet også er et hån mot det arbeidet jeg gjør hver gang jeg retter en innlevering - det er visst ikke godt nok det, da.

Lett skremt?

Etter snart å ha hørt meg gjennom et helt album med Den røde armés kor, har jeg begynt å lure på om jeg rett og slett ikke har noen grense for hvor mye pompøs mannskormusikk jeg kan tåle?

Jeg er ikke helt sikker på om dette er et godt karaktertrekk.

Hektisk hverdag = lite blogging

Det er mye jeg gjerne skulle skrevet litt om, blant annet om turen til England, om det flotte skiføret og om alt som venter meg denne våren, men jeg har litt vel mye å gjøre nå i forbindelse med terminslutt, så det får vente.

Men jeg lever, altså.

Jeg ønsker meg garasje!

Når isen som skal skrapes fra bilvinduet ville båret en voksen mann var den på et vann og ikke på bilruta mi, da ønsker jeg meg garasje.

Ellen gjer vaksne ting I

No har eg satt i gong ein ny serie, Ellen gjer vaksne ting, og i dag rima Jokke og eg av frysaren. Det er veldig vaksent og vi kjente at vi ikkje er vante med å gjere slikt. Eg må vedgå at eg fekk tipset på P3 på veg heim her om dagen, men det er jo verkeleg ganske praktisk å rime av frysaren no som det er så kaldt ute at maten berre kan stå på balkongen. Og vi fekk utruleg god plass i frysaren etterpå!

Lykkelig lektor

Etter en uke i Storbritannia, landet med skikkelig potetgull, fornuftige ølenheter, kullsyrefritt øl og viktorianske jernbanestasjoner er det klart en kan bli litt desillusjonert av å komme tilbake. Men, det er håp. Mine kjære internasjonal engelsk-elever (og Sandras, rett skal være rett) kan her ses i ordnet linje - de står i kø, på ordentlig, sivilisert vis:
Den gjengen her har potensiale.

Lykkelig pike II

Det er videre et siviliserende trekk ved ethvert samfunn at en kan få servert ølet sitt romtemperert, uten bobler og i glass som rommer 0,568261 liter.

Lykkelig pike I

Det er et siviliserende trekk ved ethvert samfunn at det er lett å få tak i Walkers Salt & Vinegar crisps!

Fra dagens skitur

Det blei litt kaldere enn Irene og jeg hadde tenkt oss, det blei det. -15 hørtes liksom greit ut, men det var ikke -15 i skauen. Godt vi hadde både tubetørklær og polvotter. Men pent var det.Forøvrig hører Irene til fjorårets største berikelser. Noe så superdupert som å ha ein treningsvenninne da gitt! Jeg digger Irene, jeg er så glad for at vi fant hverandre!

Hva ligger bak?

Jeg stusser litt over den utvidelsen av skoleåret som har blitt vedtatt i Akershus. Fire skoledager til betyr en hel ekstra arbeidsuke for meg, og den spises selvsagt av sommeren. Planen er liksom at elevene våre skal få alle de timene de har krav på, og det er jo sikkert fint.

Men, jeg synes ikke det er fint at jeg mister deler av sommeravspaseringa mi. Og mine åtte uker er allerede spist inn i ved en haug med planleggingsdager ved skolestart, og da er vi snart nede i seks uker. Huff og huff, sier dere overbærende, bare seks uker sommerferie. Ja, da minner jeg om at jeg har en jobb det er umulig å gjennomføre på den tida det er satt av i resten av året, og at vi alle må bruke fritida vår til jobb, og ikke minst, at vi bruker en hel masse tid på alt mulig slags dill som i realiteten ikke tjener noen hensikt. Og i en tid der det visstnok er vanskelig å rekruttere lærere - hvorfor rasere en av de virkelig store fordelene ved å være lærer? For la oss være ærlige folkens, lange ferier er et vesentlig gode ved å være lærer. Lærere skal ha goder, på den måten rekrutterer vi nemlig gode folk, det kan da ikke være så vanskelig å forstå? Og det er her min kognitive kapasitet ikke strekker til: hvorfor er det så om å gjøre å redusere hvor bra det er å være lærer?