Snørrskredfare

Ellen har vært jæmme fra jåbben de sisste daene får hu er sjuk. Først tenkte jeg atte det ville bli hyggli får det er jo morrore me to mennsker jæmme enn me en. Menn får det førsjte så såva nesten hele onnsdan å får det anndre så ere bare skummelt mea. Hu nyser å nyser å nyser å det er ummuli å vite når neste vinnkule kåmmer. Å en ting er atte det blåser gannske kraffti å atte det ikke er nooen fårrvasjler, menn det føller jo gugge med blåssten å! AAAAATSSCCHJOOOOO! å så har jeg en klatt med gul gugge i pelsen minn å den er bare delvis ålæjt å sleike vekk da. Nå era jo stort sett flink till å treffe pappirlommetørrkler, menn noen ganger blira visst åverraska sjøl å da ere besst å ikke værra der snørrskredet går får å si det sånn. På tårsdan traffa tasstature å da vare helt sæjgt etterpå - g'en har vært trå helt til nå, fakktisk.

Så jeg dåddsjera så gått jeg kann menn det ække så mange steer å jømme seg her. Bade var græjt lenge, får der ere varnt på gølve, menn nå ståre to skjøjtestøvvler der å de stinnker. Jeg skjønner ikke at ikke dissa mennskene kann slikke seg årntli sånn at de ikke stinker ut alt di eier? Såveromme så lurt ut åsså, menn hu går jo å legger seg mitt på dan. Akkerat det er jo gannske fornuffti da ville jeg si, menn det ække så vanli for dissa folka. Så jeg sniker meg litt runnt her å håper å ikke bli treft a neste nys. Nå pigger jeg, for nå ståra her å ska bruke pecen. Det kann umuli værra trykt. Håpera blir frisk snart, detta ække till å leve me i lengden ass.