Stisykling ved Nesbyen

Jokke og jeg vinner av og til i det store hyttelotteriet på FFI, og i sommer var vi kjempeheldige: vi tapte egentlig, men de som fikk tilslag fikk ikke fri fra jobb, så 17. juli kunne vi overta Trollbu. Boka Stisykling i Norge anbefalte en tur vi har gått flere ganger på beina, så opp på taket med sykler det bar.

Vegbeskrivelsen var ikke av det lettfattelige slaget, og særlig ikke når turen i boka hadde starta på et av de andre hyttefelta, men vi fant nå fram til slutt likevel. Det blei en del knot, altså, det blei det, det er ganske steinete, og vi var ganske mye nedi. Likevel var det fin lønn å få da vi kom over tregrensa, og bare hadde fin høyfjellssti å kose oss på:

Jokke på vei mot Trommenatten

Fiiin høyfjellssti!

Mellom Trommenatten og Smylilifjell vimsa vi rundt i myra en halv evighet, og turen opp til Smylilifjell var prega av en del leiting. Og det blir ganske tungt også når stien er så liten at en hele tida må tråkke seg gjennom kvist og kvas. Men vi fikk belønning på toppen, altså. Her er Jokke akkurat kommet over siste kneika, og kjenner litt på syra.

Endelig oppe!

Herfra var vi bare altfor opptatt med å sykle til å ta bilder, for herfra og tilbake til Trommenatten kunne vi stort sett sykle på sånne stier. Det var helt nydelig! Egentlig skulle vi ha kjørt ned før, men vi sykla nesten tilbake til Trommenatten og dro ned blåstien mot Bøgaset i stedet. Og der fikk vi testa både utfornervene og nyrefestet, for det skrangla skikkelig. Men vi kjørte faktisk helt ned, og det var rett og slett utrulig moro!

Dagen etter regna det, så da gikk vi med FiveFingers på tur i stedet:

Estetisk kommer det litt til kort. 

Onsdagen skinte så sola igjen, og vi bestemte oss for å prøve samme turen til Trommenatten, men så prøve å kjøre ned den løypa som sto i boka i stedet. Det var enda finere vær, og jeg hadde en ordentlig bra dag, så jeg kjørte faktisk hele knotepartiet helt til det umulige klatrestedet! Utrulig hva litt øvelse gjør, altså. Også klarte jeg å tråkke meg helt opp på Trommenatten uten å ramle av også, ikke rart jeg er fornøyd her!

Alltid glad på toppen.

Men det kosta:

Syre til øreflippene...

Lunsj hører med, her var det virkelig snakk om mat med utsikt. Det peneste her er jo de to lekre fulldemperne, men i øvre høyre hjørne ser vi mot der hytta ligger, og ryggen i mot er omtrent den retningen vi kom opp.

Godsyklene!

Herfra kjørte vi motsatt retning fra forrige tur, og dermed fikk vi den supre stien begge veier. Som den utstyrsglade syklisten jeg er måtte jeg sjølsagt ta bilde av Gianten på toppen av Smylilifjell også denne gangen, jeg synes bildet blei enda litt finere på den måten. Fiiiin sykkel!

Nesten alle utsiktsbilder blir finere med en sykkel. I alle fall når sykkelen er så fin som min.

Og så kjørte vi ned den stien som sto i boka, og da hadde vi mer enn nok med å ikke å psyke ut og å bevare det faste, men avslappa grepet i bremsehendlene. Det skal vel sies at begge deler viste seg tidvis ganske vanskelig, men jeg vil også si at vi klarte det. Var bare litt småskremte da vi kom ned. Og det var ikke særlig tid til å ta bilder. Men vi kjørte helt ned denne gangen også, men unntak av et ganske livlig dropp der vi begge syntes det var på tide å trene litt overkropp med å bære sykkel. Vi tar med sykler igjen hit, altså!

Vansbro tjejsim

Her kommer altså tevlingskvad fra den første åpentvannskonkurransen jeg har vært med på - og kommer hjem som raskeste norske dame på Kortsim og Tjejsim. Om jeg hadde stilt opp i Kortsimmet ville tida mi - 19.47 - holdt til en sjetteplass! I Tjejsimmen havna jeg på 75. plass, av 3155 deltagere. Det trur jeg holder til godkjent!
Jeg hadde egentlig bare mål om gjøre så godt jeg kan, men jeg ønska jo å få en brukbar tid også, og brukbar i dette tilfellet var bedre enn Lotta (som jeg kjørte Tjejvättern med) altså på 24 et-eller-annet, og så hadde jeg en liten drøm om å se nullen i tjuetallet, altså i praksis under 21 minutter, da. Så med 19.47 er jeg dødsfornøyd! 
Det begynte litt skummelt. Jeg varma jo godt opp, fulgte Kristin Svømmetreners råd og dro i gang med aerobicen som var oppvarminga der. Jeg var allerede ganske varm av å ha gått til start. Å ta på seg våtdrakta er jo ei treningsøkt i seg sjøl…

Jeg fikk våtdrakta over ræva før jeg begynte å gå til start. Det tok et kvarter.

Ny oppvarmingsrunde, før Jokke hjalp meg med å snøre opp korsettet, eh, jeg mener, dra opp glidelåsen. Giiiiisp!
Og så varma jeg opp en gang til like før start. Og mens jeg sto der kjente jeg meg plutselig skikkelig svak og litt svimmel og jeg begynte å skjelve på hendene.Et øyeblikk begynte jeg nesten å lure på om jeg hadde lavt blodsukker. Men så tenkte jeg på Kristins råd om å aldri tenke negative tanker og å skryte av seg sjøl, og bestemte meg for at jeg bare var for varm, og at det ville bli bra i vannet.
Og det blei det!
Jeg klabbesvømte forbi de fleste i begynnelsen, da vi skulle over Vanån, og så la meg inntil brygga og plaska i vei i god flyt. Det var visst fire stykker som gassa langt foran meg, og dermed blei jeg raskt liggende først i røkla. På Udden så jeg, og vinka til, Jokke! Tanken var å få flyt til 500m, deretter begynne å øke farta, og fra 250 skulle jeg virkelig skru på beina. Her er et bilde av Propellen i front:

Her har jeg nettopp plaska meg forbi to av de første manetene, og i bakgrunnen kan dere se 500metersbøya, det er den pyramideforma bøya.

Første delen av planen funka som sagt fint, men etter 500m svømte jeg inn i manetene fra feltet før meg, og dermed rakna resten av planen - jeg hadde mer enn nok med å holde flyten, ikke miste fart av å svømme over manetene, og å stake ut kursen til neste manetpassering. De siste 500m gikk utrulig fort, og jeg baksa meg over og forbi utrulig mange, hovedsaklig uten å være særlig kjip. Og så vips! var jeg i mål, gitt! Og her ser dere Propellen bade inn under den siste brua, og da blei jeg litt overraska – den kom fort, ass!

Det holder antagelig til seeding i beste mosjonsklasse til neste gang. Vi er vel alle enige om at jeg ikke har noe i en eliteklasse å gjøre, men beste mosjon, det høres ganske kult ut! 
Jeg var mye gladere enn jeg ser ut da jeg kom i mål – våtdrakta er vanskelig å komme ut av også!

Alt i alt var det altså en knallsuksess, enda jeg nå i dag oppdaga enda to rifter i våtdrakta mi. Den tåler virkelig ingenting, og det er ganske irriterende. 
Men, det var ingen lik der, selv om jeg trur kanskje jeg bare ikke så det: jeg så nemlig ei tom badehette…

På slektsgarden

 

I byrjinga av mai var eg på jobbtur til Stavanger, og heldig som eg er blei eg invitert til å bu på slektsgarden Sandsmark på Heskestad. Det er tremenningen min Gro-Tove som bur der no, saman med sambuaren Eivindur. I følgje Gro-Tove må eg ha vore 17 år (eg dreiv visst og øvingskøyrde) førre gong eg var der, så det var på tide, det er over halve livet mitt sidan sist!

På veg til Sandsmark drog vi innom Holmane for å helse på Gerd, mor til Gro-Tove, og det var heilt nydeleg å vere tilbake der. Eg hugsar plassen så godt frå førre gong, og det er ein så fin plass:

Etter å ha fått is og kaffi reiste vi vidare til Sandsmark. Eg fekk til og med bu på det same rommet som eg budde på førre gong, og vertane diska opp med elgsteik og raudvin. Sandsmark sto for utsikta.

Og islandsk popcorn med lakris!

Eg håper ikkje det blir så lenge til neste gong.

Ny blogg?

Ja, det har seg sånn at jeg er i ferd med å bli ganske lei av hele Blogger. Jeg synes etter hvert det er blitt gradvis dårligere brukergrensesnitt her, og hver gang jeg bruker appen så går et eller annet galt. Jeg har prøvd Wordpress også, men synes ikke Wordpress er så knall heller.

Så inntil videre prøver jeg meg fram på tumblr, som dessuten har det fortrinnet at en kan laste opp direkte fra Instagram. For det er jo i ferd med å bli en realitet - mine kommentarer til verden er jo nå i mye større grad gjennom Instagram enn gjennom bloggen.

Uansett så er det veldig hyggelig med trafikk på tumblr, så om jeg ender tilbake her så håper jeg det ikke har vært helt bortkasta å følge tumblr-kontoen min i tillegg. På Instagram heter jeg forresten noe så døllt som @eskvale, og igjen er det hyggelig med besøk, uten at jeg forventer det, altså. Tigern har også Instagram-konto, helt ny, foreløbig litt prega av at han er hjemme aleine uten kamera om dagen, så han får ikke posta så ofte. Ikke uventa som han ville sagt, så var både "tigern", "trigern", "triger" og "tigertassen" opptatt, så brukernavnet hans er @trigertassen. Han har jo som dere veit et ego som langt overgår snute-til-haletippmåla hans, så han blir i alle fall veldig glad for nye følgere...