Det begynte dyrt...

Dere vet, forsinket fly og salg på solbriller, det er ingen billig kombinasjon.

Men så urkule, da!

Ser litt sur ut, litt Victoria Beckham liksom(som smiler altfor lite til å ha så mange par kule sko), men det var liksom teit nok å drive og ta bilder av seg sjøl om ikke jeg skulle glise hysterisk til telefonen min i tillegg. 

Ellen gjer vaksne ting, del VI

I dag har Ellen nemleg smørt skia sine sjølv. Og ikkje nok med det, ho har vore ei god venninne og smørt skia til Inger Merete også. Det er vel ganske vaksent, vel? Rett nok måtte eg inn på Skiforeningen sine sider for å finne smøremeldinga, OG eg måtte snøggprate med Smøresjefen (=husbonden) som for tida er utilgjengeleg. Deretter måtte eg snøggprate meir med Smøresjefen om kvar universalklisteret vårt er hen, og då fortalde han at Vidundermedelet Rode Multigrade er det same som universalklister.

Menneh, i alle fall så dro vi til Tærud, og eg fekk seinare skryt for å spele The Expectation Game to perfection. Eg var nemleg litt skeptisk, til føret (som eg trudde var hardt og litt snølaust), til smøringa (av årsakar som eg trur de har fatta no) og til mengda folk. Ikkje rart det blei ein kongetur: då vi hadde konkludert med at årgangslilla ikkje var greitt nok, og at universal/blå-blandinga mi var bra, var det berre å labbe oppover lia. Og det var supre forhold! Skia var perfekte, ikkje berre smøringa. Eg hadde nemleg dei nye skia mine, dei eg fekk av Jokke til jul, og der var supre: stålkantar er digg, og dei var ikkje så trå som eg frykta då mannen i butikken sa dei var litt vel mjuke for meg.

Så gjekk vi til toppen, valde ein spanande tur heim, og trur de ikkje vi nett rakk å ete vaffel på Ringdalskoia før vi dro ned til bilen. Snille som vi er hjalp vi Skedsmo skiklubb med to vaflar kvar, sidan dei hadde ein svær stabel att berre fem minutter før stengetid. Vi, altså!

Og vel heime fekk eg jammen selskap til middag også!

Diverre klarte eg ikkje å konsentrere meg om både å smøre ski og å ta med telefonen, så difor fekk eg ikkje fotodokumentert turen. Men Inger Merete kan vere vitne på at eg smørte skia hennar og at dei blei bra.

Gressenketilstand, del II

Det tok omtrent halvannen uke før jeg vente meg til å være aleine. De to første ukene holdt jeg meg veldig aktiv, jeg har litt lett for å vegetere når jeg føler meg litt utilpass, så dermed holdt jeg meg i aktivitet.

Så blei det ganske greit. Dette er den første helga jeg er aleine, uten planer på kvelden, og det har vært helt greit. Litt talende at jeg skriver blogg lørdag kveld klokka ti, kanskje, men det passer meg ganske bra. Jeg har sett på et par episoder av Forbrydelsen II, som alle dere andre sikkert har sett på fjernsyn, men som jeg altså ikke fikk med meg.

De to kattene holder meg godt med selskap. Ikke bare insisterer de på å prate, frese og gaule, enten til meg eller til hverandre, men jeg kan jo alltids leite etter dem (de har utvida liggeplassrepertoiret, for å si det sånn), eller prøve å lære Lukas å gå gjennom katteluka. Dessuten gjør de jo rare ting, da. Her om dagen fant følgende lille hendelse sted:

Jeg sto i kjelleren og bretta klær, Esterka tråkka rundt beina på meg. Helt til jeg åpna et skap, og hun sto som fjetra. Katter og hulrom, altså, helt tvangstanke. Skapet var ganske høyt opp, omtrent i brysthøyde på meg. Katta (dette er altså den lille trinne...) stirra på hulrommet. Det var tydelig at hun vurderte om hun ville klare å hoppe opp. For meg var det ganske klart at det ville hun ikke. Men det var denne tvangstanken da.

Katten jumpa.

Det gikk dårlig. Hun fikk forlabbene opp i det begjærte skapet, og alle ti klør satt i treverket. Det ene bakbeinet hadde fått feste i håndtaket på en kommodeskuff, det andre sprella febrilsk ved siden av.

"Mjau!" ("Søren klype!")

"Ja, det der var ikke så stilig.."

"Mjææv!" ("Ja, ikke bare stå der, da!")

"Hva synes du jeg skal gjøre, da?"

"MJÆÆÆÆÆÆVV!" ("Jammen, så GJØR noe da!")

"Jaja, er det bedre sånn?" (Løfter den sprellende baklabben inn på skuffen så den får tak)

"Miieeaaeee!"

*Raaaaaaaas*

Her sklir altså den lille grå ned, med alle klørne ute, ned langs hele kommoden, før hun lander uverdig på ryggen i en slags bananfasong full av grå pels. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er lei meg for, eller glad for, at det ikke blei kloremerker etter henne. Nei, forresten, jeg er lei meg for det, det ville vært kult.

Og slik går nu dagan

Det begynner å gå seg til med disse to kattene nå. De har funnet seg til rette, og Lukas demonstrerer her en av favorittplassene. Denne er fin, vet dere: utsikt til pusa som ligger i bokhylla, oversikt over meg, og det han tror er full oppmerksomhet - jeg tror ikke han helt har skjønt at jeg ser på fjernsynet (når så du sist det ordet i bruk?) og ikke på han. Dessuten følger det litt håndtering med denne plasseringa, han må jo flyttes på hver gang jeg ønsker å gjøre noe med lyd eller kanaler - fjernkontrollens signaler går ikke gjennom katten. Legg merke til at det er Miss Marple i opptak på fjernsynet. 

Videre blir han mer og mer husvarm, men mest i trygg avstand til den litt meggete pusepiken. Han våger seg sågar opp i soffan (dette er Esterkas plass, altså, selv undertegnede har vært forvist siden hun flytta inn i mai), men bare når Esterka er ute. 

Litt gauling hører likevel med, og det klarer de to helt aleine også, men akkurat i tilfellet under her, så var nabokatten Rocky behjelpelig med å heve stressnivået. Rocky er veldig glad i å gå inn hos folk, og tenker sjelden på at det kan være opptatt der før det er for seint. Esterka fant ham i matfatet en gang, men han ser ikke ut til å ha blitt så skremt av det. Her var det jo dessuten et helt vindu i mellom der. Han satt der i nesten en halvtime, og Esterka gaula mer eller mindre sammenhengende, mens Lukas gjorde helhjerta forsøk på å grave seg ut av vinduet. 

 Så er det da også øyeblikk med rein harmoni. Dette er for eksempel tatt en tidlig morgen, da frokostpatruljen hadde inntatt behagelige stillinger (trolig var de minst halvdøde av sult, i alle fall om de skulle beskrevet situasjonen) mens de minner om at det er to katter her som trenger mat. Og det litt brennkvikt.