28 juni 2011

Ironman France

Forberede
Etter en vinter og vår med jevn, om ikke enormt mye trening var ambisjonene på topp. Kvalifisering til Hawaii er målet for sesongen, med IM France som første mulighet. Basert på tidene fra de siste årene så det ut til at 9:50 skulle holde i min klasse, noe jeg oversatte til 1:10 + 5:10 + 3:20 + ti minutter skifting. Ikke noe lavt bud for ei sånn løype, men testen på Honeystinger tri var oppmuntrende, så jeg holdt på det skjemaet.

Svømme
Starten på svømmingen går på stranda fordelt over stor bredde. For å redusere omfanget av oversvømming fordeler folket seg i seksjoner etter forventet svømmetid. Min mening var å utnytte inndelingen til å skaffe litt albuerom ved å starte i bakkant av et felt som var bittelitt raskere enn det jeg realistisk ventet å klare. Planen var kanskje brukbar, men det sviktet i gjennomføringen. Feilen var at jeg stilte langt bak i gruppa, men ikke bakerst. Dermed ble jeg tvunget til å starte med en vanvittig spurt for å holde tritt -- langt raskere enn at jeg kunne hente meg inn med litt "rolig" svømming etter hvert. Etter et desperat minutt eller to ble det ubehagelig klart for meg at oksygengjelda måtte innfris: Enten roe helt ned, eller bli fiskemat i Middelhavet. Etter å ha veid de to alternativene mot hverandre fant jeg at det første alt i alt var å foretrekke, så da var det å flyte som en svane i flere minutter mens jeg peste som ei bikkje. I løpet av tiden som svanebikkje fikk jeg reflektert grundig over hvor kørka jeg hadde vært, og dessuten ble jeg selvfølgelig passert av horder av svømmere som egentlig er dårligere enn meg. Dermed ble jeg nødt til å bruke resten av svømmingen -- når jeg omsider hadde kommet i gang igjen -- til å snirkle meg forbi en masse folk som uten forvarsel kunne finne på å slå ut i fullt brystbeinspark.

Opp av vannet på 1:14 (i flg. egen klokke) hvor knotinga i alle fall hadde medført fem minutters forsinkelse. Det var en ubehagelig og langsom start, pluss selvfølgelig dårlig økonomisering med krefter.

Sykle
For meg er sykkelløypa selve grunnen til å komme akkurat hit. Den går gjennom dramatiske landskap med pittoreske landsbyer som hardt prøvede provencalere i middelalderen så seg nødt til å bygge på toppene for å forsvare seg mot dårlige naboer. Veiene er smale og svingete med en total stigning på et par tusen meter. Ruta går i én lang runde hvor første og siste 20 km er flatt. Derimellom bærer det opp til over 1000 m.o.h. Tilsvarende byr ruta på lange kronglete nedkjøringer som gir en gammal syklist anledning til å profitere på møysommelig opparbeidede tekniske ferdigheter. Fantastisk moro!

Denne gangen sviktet jeg ikke. Holdt det jeg mente var nødvendig tempo for å henge med i kampen om kvalifisering. Temmelig hardt, men neppe uforsvarlig. Det bragte meg inn på 5:10, noe som er temmelig tett bak de raskeste amatørene. Etter en skuffende start på dagen var jeg tilbake på skjema og øynet håp om endelig suksess.

Allikevel var det en side ved syklingen jeg opplevde som skuffende: For oss som er litt gammaldagse skal triatlon være fritt for drafting, og jeg mener å erindre at noe slikt blir nevnt i reglene til WTC også. Men det er helt klart en sovende paragraf -- ja, jeg vil nesten si steindau. Det ser ut til at mentaliteten "siden alle andre..." har festet seg, og det både blant de raskeste og de langsommere mosjonistene. Løypa tar en liten avstikker fram og tilbake på en vei, så jeg møtte en masse regulære felt på 10-20 mann som lå både 20 minutter før og etter meg i løypa. La meg presisere: det var ikke spørsmål om avstanden var på seks eller sju meter mellom hver mann, men om den var på én eller to. La meg også presisere at effekten av draftinga er vesentlig så lenge folk sitter og triller på flatene og tråkker periodevis for å holde tritt med mannen foran. Jeg så dommere på motorsykkel flere ganger ute i løpa, men uten synlig effekt. Uvesenet kan ikke avskrives med mange syklister og trengsel på veien, for det var rikelig med plass mellom hvert felt. Det går heller ikke å avskrive med at det gjelder noen få: tvert i mot vil jeg anslå at mer enn halvparten hadde funnet seg et felt å hygge seg i, og siden sykkelløypa går langs løpeløypa var det lett å se at slik fortsatte det lenge etter at jeg var i gang med å løpe.

Løpe
Løpe, ja. Som forrige gang jeg var i Nice, i 2007, følte jeg meg riktig fin fra starten, men fikk raskt problemer med magen. For varmt og for mye mat kan jeg tenke meg. De tre første av fire runder (eller egentlig fram og tilbake langs strandpromenaden) var temmelig preget av det, og allerede fra start brukte jeg mer enn mine tilmålte 25 minutter pr. lengde. Som om ikke det var nok begynte beina å gå i lås allerede etter 15-20 km, og derfra falt det helt fra hverandre. På det verste var jeg langt over seks min/km på en lengde, og jeg må vel innrømme at jeg resignerte litt og slo meg til ro med å subbe avgårde i et tempo som ikke var alt for pinefullt. Mobiliserte litt de siste 4-5 km og reddet meg inn på under fire timer.

Propellen, som sto på siden og gjorde så godt hun kunne for å bløffe med oppmuntrende tilrop, uttalte i ettertid at "Jeg har aldri sett deg se så crap ut før". Og hun har sett meg i mange triste stunder...

Det er naturlig å tenke at jeg hadde tatt i for hardt på sykkelen, men jeg tror det har mer å si at jeg ikke har fått trent så mye løping som jeg burde på grunn av kranglete leggmuskler. Så kan man spørre om det var riktig å sette et så hårete mål når jeg visste hvordan det sto til, men jeg har overrasket meg selv tidligere med uforholdsmessig sterk løping i forhold til treningsgrunnlaget, og Honeystinger virket som sagt lovende.

Konkludere
Totalt 10:27 og nr 25 i klassen. Er skuffet, men ikke voldsomt overrasket over utfallet. Tar med et par resirkulerte lærdommer videre:
Trening hjelper, og trening er nødvendig.
At mat underveis er bra behøver ikke bety at mye mat er veldig bra.
Drafting praktiseres og stoppes ikke av dommerne. Det betyr at det er om å gjøre å få såpass sving på svømminga at man kommer med et godt felt. Og husk, gutter og jenter, selv på sju meter har man merkbar fordel av å ligge bak noen så lenge det ikke er sidevind, så man kan bevare en viss verdighet.

Neste sjanse er i UK i slutten av juli. Da!
Legg inn en kommentar