Grasse

Etter at Jokke foreslo å dra til parfymehovedstaden Grasse allerede på Gardermoen har vi vært innstilt på å reise dit og kjøpe parfyme og besøke Musée International de la Parfumerie. Vi hengte oss med på en guidet tur (på fransk), og en får si de tok seg god tid - tror vi holdt på i to timer! Jeg klarte bare å henge med den første timen, men det var riktig interessant.

Turen inneholdt:

Parfyme gjennom historien, som forførelsesmiddel, kommunikasjon med gudene og som medisin. Noe av det morsomste var gjennomgangen av beholderne gjennom tidene, og hvordan de ulike epokene fortsatt synes i moderne flasker - for eksempel er Jean-Paul Gaultiers torso-flaske klart i den greske tradisjonen. Artig!

Og så fikk vi sniffe på ulike bestanddeler, se hvordan man kan trekke ut parfymeessens på ulike måter fra ulike blomster, samt at de selvsagt hadde en kjempesamling med flakonger. Og jeg tror til og med at jeg fikk med meg det viktigste. Jo, og så skal jeg aldri mer klage over at parfyme er dyrt - jeg har sett prosessen... Under er det et utsiktsbilde over Grasse, og legg merke til at dere kan se en del fabrikkspiper. I og for seg ikke så uvanlig for en by, men det spesielle her er at de tilhører parfymefabrikker!

Deretter Fragonard. Som virkelig er et genialt konsept: omvisning med guide (engelsk eller fransk) er gratis, og vips! ender plutselig guiden opp bak en disk og en får prøvesniffe ulike dufter, som selvsagt er til salgs til uslåelige priser... Vi snakka litt om det på forhånd, og jeg foreslo at om hver besøkende endte med å bruke 80€ i sjappa, så veier det opp for at de ikke tar inngangspenger. Og jada, folk kjøpte en del parfyme, undertegnede inkludert. Er litt stas med Fragonard, de selges jo ikke akkurat på Gardermoen.

Etter det parfymehage: lukt, plukk og spis!

Alvorlig talt, mens vi tusla rundt i hagen der kom først én gartner som sa vi bare måtte forsyne oss av bær og slikt, og like etter kom en gartner til som lurte på om vi ville ha med en lavendelbukett?

Om kvelden prøvde vi vertens anbefalte restaurant: Creol Alize, og det var ganske artig, ja. Vi parkerte, og omtrent da bestemte visst verten seg for å åpne. Vi fikk helt klart et inntrykk av at han ikke hadde tenkt å åpne før det kom noen. Men maten var god, Jokke spiste en "paprika" som satte han midlertidig litt ut av spill, men det var en klar suksess. Bare Mangue Coladaen var litt kjip, jeg liker ikke å kjenne smaken av alkohol, og her var den ganske så uttalt. Og så boms i bingen.

Ironman France

Forberede
Etter en vinter og vår med jevn, om ikke enormt mye trening var ambisjonene på topp. Kvalifisering til Hawaii er målet for sesongen, med IM France som første mulighet. Basert på tidene fra de siste årene så det ut til at 9:50 skulle holde i min klasse, noe jeg oversatte til 1:10 + 5:10 + 3:20 + ti minutter skifting. Ikke noe lavt bud for ei sånn løype, men testen på Honeystinger tri var oppmuntrende, så jeg holdt på det skjemaet.

Svømme
Starten på svømmingen går på stranda fordelt over stor bredde. For å redusere omfanget av oversvømming fordeler folket seg i seksjoner etter forventet svømmetid. Min mening var å utnytte inndelingen til å skaffe litt albuerom ved å starte i bakkant av et felt som var bittelitt raskere enn det jeg realistisk ventet å klare. Planen var kanskje brukbar, men det sviktet i gjennomføringen. Feilen var at jeg stilte langt bak i gruppa, men ikke bakerst. Dermed ble jeg tvunget til å starte med en vanvittig spurt for å holde tritt -- langt raskere enn at jeg kunne hente meg inn med litt "rolig" svømming etter hvert. Etter et desperat minutt eller to ble det ubehagelig klart for meg at oksygengjelda måtte innfris: Enten roe helt ned, eller bli fiskemat i Middelhavet. Etter å ha veid de to alternativene mot hverandre fant jeg at det første alt i alt var å foretrekke, så da var det å flyte som en svane i flere minutter mens jeg peste som ei bikkje. I løpet av tiden som svanebikkje fikk jeg reflektert grundig over hvor kørka jeg hadde vært, og dessuten ble jeg selvfølgelig passert av horder av svømmere som egentlig er dårligere enn meg. Dermed ble jeg nødt til å bruke resten av svømmingen -- når jeg omsider hadde kommet i gang igjen -- til å snirkle meg forbi en masse folk som uten forvarsel kunne finne på å slå ut i fullt brystbeinspark.

Opp av vannet på 1:14 (i flg. egen klokke) hvor knotinga i alle fall hadde medført fem minutters forsinkelse. Det var en ubehagelig og langsom start, pluss selvfølgelig dårlig økonomisering med krefter.

Sykle
For meg er sykkelløypa selve grunnen til å komme akkurat hit. Den går gjennom dramatiske landskap med pittoreske landsbyer som hardt prøvede provencalere i middelalderen så seg nødt til å bygge på toppene for å forsvare seg mot dårlige naboer. Veiene er smale og svingete med en total stigning på et par tusen meter. Ruta går i én lang runde hvor første og siste 20 km er flatt. Derimellom bærer det opp til over 1000 m.o.h. Tilsvarende byr ruta på lange kronglete nedkjøringer som gir en gammal syklist anledning til å profitere på møysommelig opparbeidede tekniske ferdigheter. Fantastisk moro!

Denne gangen sviktet jeg ikke. Holdt det jeg mente var nødvendig tempo for å henge med i kampen om kvalifisering. Temmelig hardt, men neppe uforsvarlig. Det bragte meg inn på 5:10, noe som er temmelig tett bak de raskeste amatørene. Etter en skuffende start på dagen var jeg tilbake på skjema og øynet håp om endelig suksess.

Allikevel var det en side ved syklingen jeg opplevde som skuffende: For oss som er litt gammaldagse skal triatlon være fritt for drafting, og jeg mener å erindre at noe slikt blir nevnt i reglene til WTC også. Men det er helt klart en sovende paragraf -- ja, jeg vil nesten si steindau. Det ser ut til at mentaliteten "siden alle andre..." har festet seg, og det både blant de raskeste og de langsommere mosjonistene. Løypa tar en liten avstikker fram og tilbake på en vei, så jeg møtte en masse regulære felt på 10-20 mann som lå både 20 minutter før og etter meg i løypa. La meg presisere: det var ikke spørsmål om avstanden var på seks eller sju meter mellom hver mann, men om den var på én eller to. La meg også presisere at effekten av draftinga er vesentlig så lenge folk sitter og triller på flatene og tråkker periodevis for å holde tritt med mannen foran. Jeg så dommere på motorsykkel flere ganger ute i løpa, men uten synlig effekt. Uvesenet kan ikke avskrives med mange syklister og trengsel på veien, for det var rikelig med plass mellom hvert felt. Det går heller ikke å avskrive med at det gjelder noen få: tvert i mot vil jeg anslå at mer enn halvparten hadde funnet seg et felt å hygge seg i, og siden sykkelløypa går langs løpeløypa var det lett å se at slik fortsatte det lenge etter at jeg var i gang med å løpe.

Løpe
Løpe, ja. Som forrige gang jeg var i Nice, i 2007, følte jeg meg riktig fin fra starten, men fikk raskt problemer med magen. For varmt og for mye mat kan jeg tenke meg. De tre første av fire runder (eller egentlig fram og tilbake langs strandpromenaden) var temmelig preget av det, og allerede fra start brukte jeg mer enn mine tilmålte 25 minutter pr. lengde. Som om ikke det var nok begynte beina å gå i lås allerede etter 15-20 km, og derfra falt det helt fra hverandre. På det verste var jeg langt over seks min/km på en lengde, og jeg må vel innrømme at jeg resignerte litt og slo meg til ro med å subbe avgårde i et tempo som ikke var alt for pinefullt. Mobiliserte litt de siste 4-5 km og reddet meg inn på under fire timer.

Propellen, som sto på siden og gjorde så godt hun kunne for å bløffe med oppmuntrende tilrop, uttalte i ettertid at "Jeg har aldri sett deg se så crap ut før". Og hun har sett meg i mange triste stunder...

Det er naturlig å tenke at jeg hadde tatt i for hardt på sykkelen, men jeg tror det har mer å si at jeg ikke har fått trent så mye løping som jeg burde på grunn av kranglete leggmuskler. Så kan man spørre om det var riktig å sette et så hårete mål når jeg visste hvordan det sto til, men jeg har overrasket meg selv tidligere med uforholdsmessig sterk løping i forhold til treningsgrunnlaget, og Honeystinger virket som sagt lovende.

Konkludere
Totalt 10:27 og nr 25 i klassen. Er skuffet, men ikke voldsomt overrasket over utfallet. Tar med et par resirkulerte lærdommer videre:
Trening hjelper, og trening er nødvendig.
At mat underveis er bra behøver ikke bety at mye mat er veldig bra.
Drafting praktiseres og stoppes ikke av dommerne. Det betyr at det er om å gjøre å få såpass sving på svømminga at man kommer med et godt felt. Og husk, gutter og jenter, selv på sju meter har man merkbar fordel av å ligge bak noen så lenge det ikke er sidevind, så man kan bevare en viss verdighet.

Neste sjanse er i UK i slutten av juli. Da!