16 september 2008
13 september 2008
En hyllest til bibliotekene
Jeg har alltid likt bibliotek. Da jeg var liten til jeg ikke var fullt så liten dro Mamma og på biblioteket på Strømmen nesten hver fjortende dag. Der var barneavdelingen til høyre, og voksenavdelingen til venstre, og utlånsskranken midt i mot. Biblioteket på Strømmen lå i en unnselig trist bygning ved siden av politistasjonen, som lå i en tilsvarende unnselig bygning, og man måtte virkelig vite om det for å legge merke til det.
For meg var det himmelen. Jeg elsket å gå rundt blant hyllene, trekke ut bøker jeg hadde lest før, eller bøker med rare rygger. Jeg likte best de bøkene som hadde bilde på forsiden og en liten vaskeseddel bak, en liten smakebit der jeg kunne få en idé om jeg kunne forvente meg en verden jeg ville bli en del av mellom permene. Ofte lånte jeg bøker flere ganger, jeg har lest de fleste av Astrid Lindgren flere ganger, det samme med Roald Dahl. Og så var det hele tiden dette med hva som var inne - hvilke Lindgrener var inne i dag? Og Roald Dahl ga jo ut bøker på den tiden, så noen ganger hadde det kommet en ny en! Jeg husker fortsatt følelsen av å ha oppdaget en skatt da jeg plutselig oppdaget at Roald Dahl skrev for voksne også, og at hvis jeg bare gikk til venstre ville det være enda flere Roald Dahl-bøker der!
På videregående slutta jeg å lese i en periode. En blanding av at jeg hadde mye skolearbeid og at jeg en stund sleit med senskader etter å ha lest Sagaen om Isfolket. Oppholdet i Cambridge og England introduserte meg til Penguin Popular Classics til ett pund stykket, og jeg var i mange år bokkjøper i stedet, helt til bokhylla ble for liten og jeg var nødt til å innse at jeg ikke kunne drive med denne bokhandlinga. Og da jeg kom tilbake til Oslo i fjor fikk jeg nytt lånekort på Deichman - jeg var tilbake i himmelen. Til å begynne med brukte jeg Deichman mest til å låne pensumbøker - jeg mener, ingen med vettet i behold bruker frivillig penger på Niels Lyhne. Deichmans hjemmesider åpner for at man kan bestille bøker i forveien, slik at hvis en ikke trenger boka før i mars, så kan en i desember sitte og reservere den, men med tidligste hentedato i mars. Genialt! Hjemme foran pcen kan en reservere både musikk, film og tegneserie, mye er tilgjengelig på originalspråket, og en kan i ro og mak bestemme hvor verket skal utleveres. Det er så utrolig bra! Sørgelig nok er ikke samlingene i Akershus like lett tilgjengelige for den enkelte bruker, og det er litt leit, for litt av sjarmen er at jeg nå kan sitte og surfe etter bøker, litt på samme måten som jeg gikk rundt og trakk ut bøker på Skedsmo bibliotek en gang på 80-tallet. Vel og merke i Oslo, altså. Akershus-samlingene må jeg fortsatt bruke bibliotekar til, og vel er bibliotekaren på Frogn super (seriøst, hun rocker!), men det er jo i stunder som i dag at jeg kommer over ting jeg har lyst til å lese, ikke når jeg haster fra en engelskklasse til en annen!
Det Deichmanske bibliotek viser at vi til tross for å være en gjeng bortskjemte sutrepaver likevel evner å opprettholde enkelte siviliserende trekk. Måtte biblioteksordningen vare til evig tid.
For meg var det himmelen. Jeg elsket å gå rundt blant hyllene, trekke ut bøker jeg hadde lest før, eller bøker med rare rygger. Jeg likte best de bøkene som hadde bilde på forsiden og en liten vaskeseddel bak, en liten smakebit der jeg kunne få en idé om jeg kunne forvente meg en verden jeg ville bli en del av mellom permene. Ofte lånte jeg bøker flere ganger, jeg har lest de fleste av Astrid Lindgren flere ganger, det samme med Roald Dahl. Og så var det hele tiden dette med hva som var inne - hvilke Lindgrener var inne i dag? Og Roald Dahl ga jo ut bøker på den tiden, så noen ganger hadde det kommet en ny en! Jeg husker fortsatt følelsen av å ha oppdaget en skatt da jeg plutselig oppdaget at Roald Dahl skrev for voksne også, og at hvis jeg bare gikk til venstre ville det være enda flere Roald Dahl-bøker der!
På videregående slutta jeg å lese i en periode. En blanding av at jeg hadde mye skolearbeid og at jeg en stund sleit med senskader etter å ha lest Sagaen om Isfolket. Oppholdet i Cambridge og England introduserte meg til Penguin Popular Classics til ett pund stykket, og jeg var i mange år bokkjøper i stedet, helt til bokhylla ble for liten og jeg var nødt til å innse at jeg ikke kunne drive med denne bokhandlinga. Og da jeg kom tilbake til Oslo i fjor fikk jeg nytt lånekort på Deichman - jeg var tilbake i himmelen. Til å begynne med brukte jeg Deichman mest til å låne pensumbøker - jeg mener, ingen med vettet i behold bruker frivillig penger på Niels Lyhne. Deichmans hjemmesider åpner for at man kan bestille bøker i forveien, slik at hvis en ikke trenger boka før i mars, så kan en i desember sitte og reservere den, men med tidligste hentedato i mars. Genialt! Hjemme foran pcen kan en reservere både musikk, film og tegneserie, mye er tilgjengelig på originalspråket, og en kan i ro og mak bestemme hvor verket skal utleveres. Det er så utrolig bra! Sørgelig nok er ikke samlingene i Akershus like lett tilgjengelige for den enkelte bruker, og det er litt leit, for litt av sjarmen er at jeg nå kan sitte og surfe etter bøker, litt på samme måten som jeg gikk rundt og trakk ut bøker på Skedsmo bibliotek en gang på 80-tallet. Vel og merke i Oslo, altså. Akershus-samlingene må jeg fortsatt bruke bibliotekar til, og vel er bibliotekaren på Frogn super (seriøst, hun rocker!), men det er jo i stunder som i dag at jeg kommer over ting jeg har lyst til å lese, ikke når jeg haster fra en engelskklasse til en annen!
Det Deichmanske bibliotek viser at vi til tross for å være en gjeng bortskjemte sutrepaver likevel evner å opprettholde enkelte siviliserende trekk. Måtte biblioteksordningen vare til evig tid.
Blogged with the Flock Browser
12 september 2008
11 september 2008
Fallketinn!
Fårje hælj var jeg me Ellen ti Fallketinn såm er et højt fjell her i sørnårge. Det var masse anndre fålk me å får Ellen var brefører. Han ene, en såm hette Timmo hadde me sæ nårskt flagg å her er jeg me det på tåppen. Såm dere ser så er Ellen sjikkli annsvali å har sørga får sæle til meg å græjer, får jeg måtte sitte i hetta hennes å de var langt ne.
Blogged with the Flock Browser
Falketind
Forrige uke hadde jeg den enestående glede å kunne bruke en arbeidsdag på å gå over Besseggen med førsteårselevene våre, og sist helg sto Falketind for døren. Falketind er et fantastisk flott fjell, spisst og vilt og brutalt slik skikkelige fjell skal være. Det er lenge siden jeg skjønte at jeg aldri ville bli god nok til å gå ruta over Falkungen (klatrerute på sekstallet...), så jeg har i grunnen ventet på en mulighet til å ta den på ski. Men DNT ville det annerledes, tirsdag for to uker siden fikk jeg en mail fra DNT med forespørsel om jeg kunne være fører. Jeg hadde bare delvis lyst, for det har gått ei kule varmt her etter veilederkurset og skolestarten, men jeg tenkte at det er greit å komme litt inn i systemet, så jeg sa ja. Og Falketind er jo Falketind, da...
Bussen gikk forsinka fra bussterminalen på Grønland, vi var vel i gang en ti minutter for seint, tenker jeg. Og forsinkelsen ble ikke bedre av at deler av veien var stengt ved Sandvika, så vi var i Koldedalen litt før midnatt.
Der ble det den sedvanlige leitinga etter den optimale teltplassen i mørket, før Martin Turleder og jeg til slutt bestemte at vi skulle slå oss ned ved snuplassen. Der var det nemlig både flatt og tørt, og det er ingen selvfølge i fjell-Norge.
Tigern fikk ikke være med til Besseggen, og dårligere samvittighet enn da jeg så en elev med en tøytiger har jeg sjelden hatt. Tigern var derfor med til Falketind, jeg hadde ikke hjerte til å etterlate ham enda en gang, selv om reisefølget var ukjent, men Tigern ble fort venn med de fleste.
Lørdagen var det opp tidlig og innover fjellet. I røys. Jeg liker ikke røys, det er en usjarmerende type natur, men likefullt en trofast type natur over en viss høyde over havet. Røysa innover mot Andrevatnet (fantastisk navn) var i tillegg av den ufyselig løse typen, den som sklir ut under beina dine, du vet.
Oppstigningen mot breen var både bratt og utsatt, men med unntak av en som klatret seg fast gikk det helt greit. Vi bestemte oss for å følge ura opp for å utsette balinga med utstyr, og det tror jeg var lurt. Oppe ved innsteget på breen hadde vi brukt seks og en halv time! På tre og en halv kilometer og drøye fem hundre høydemeter!
Breen var begivenhetsløs. Stølsnostind i front på dette bildet. Rakk dessverre ikke den denne gangen...
Toppen var snødekt med nysnø, og vi beholdt stegjernene til topps. Ingen dårlig ide, tror jeg, det var riktig glatt oppi der. Vi hadde stort sett bra vær, men det lå et lite esel på toppen her også, og da vi kom til topps var vi godt inne i en sky. Som dere ser var det likevel ikke nok til å legge noen nevneverdig demper på stemningen! 
Tinderangling er og blir ganske meningsløst når man ser på hva det egentlig går ut på - man strever i en evighet for å komme helt til topps, og når man er der så snur man og går ned igjen. Smart...
Bussen gikk forsinka fra bussterminalen på Grønland, vi var vel i gang en ti minutter for seint, tenker jeg. Og forsinkelsen ble ikke bedre av at deler av veien var stengt ved Sandvika, så vi var i Koldedalen litt før midnatt.
Der ble det den sedvanlige leitinga etter den optimale teltplassen i mørket, før Martin Turleder og jeg til slutt bestemte at vi skulle slå oss ned ved snuplassen. Der var det nemlig både flatt og tørt, og det er ingen selvfølge i fjell-Norge. Tigern fikk ikke være med til Besseggen, og dårligere samvittighet enn da jeg så en elev med en tøytiger har jeg sjelden hatt. Tigern var derfor med til Falketind, jeg hadde ikke hjerte til å etterlate ham enda en gang, selv om reisefølget var ukjent, men Tigern ble fort venn med de fleste.
Lørdagen var det opp tidlig og innover fjellet. I røys. Jeg liker ikke røys, det er en usjarmerende type natur, men likefullt en trofast type natur over en viss høyde over havet. Røysa innover mot Andrevatnet (fantastisk navn) var i tillegg av den ufyselig løse typen, den som sklir ut under beina dine, du vet.
Oppstigningen mot breen var både bratt og utsatt, men med unntak av en som klatret seg fast gikk det helt greit. Vi bestemte oss for å følge ura opp for å utsette balinga med utstyr, og det tror jeg var lurt. Oppe ved innsteget på breen hadde vi brukt seks og en halv time! På tre og en halv kilometer og drøye fem hundre høydemeter! Breen var begivenhetsløs. Stølsnostind i front på dette bildet. Rakk dessverre ikke den denne gangen...
Toppen var snødekt med nysnø, og vi beholdt stegjernene til topps. Ingen dårlig ide, tror jeg, det var riktig glatt oppi der. Vi hadde stort sett bra vær, men det lå et lite esel på toppen her også, og da vi kom til topps var vi godt inne i en sky. Som dere ser var det likevel ikke nok til å legge noen nevneverdig demper på stemningen! Tinderangling er og blir ganske meningsløst når man ser på hva det egentlig går ut på - man strever i en evighet for å komme helt til topps, og når man er der så snur man og går ned igjen. Smart... Blogged with the Flock Browser
Abonner på:
Innlegg (Atom)