Det begynte forrige søndag med åtte kolli, fire hender, en tøytiger og en t-bane som skulle rekkes - vi skulle til Gardermoen ved hjelp av kollektive transportmidler. Veldig miljøvennlig på papiret, men den som hadde hørt CO2-utslippet mitt da jeg drassa 60kg utstyr opp fra t-banestasjonen på Helsfyr hadde nok fort fått et noe mer nyansert syn på den saken. Ståk er uttrykket, vi var gjennomsvette før Teisen. Siden fortsatte ståkinga, kun avbrutt av nitimers purkeintervaller. Vi har vært på vinterferie. Jokke hadde skrevet vinter"ferie" i kalenderen sin, og det var i grunnen ganske treffende.
Det blir liksom alltid en del styr når Jokke og jeg skal noe sted, og når været er usikkert og destinasjonen Nordkjosbotn, ja da blir det ekstra mye. For vi måtte jo ha med ski, Martin kunne rapportere 50cm nysnø uka før. Men det hadde ikke snødd mye før det, og hva om det ble mildvær? Vi kunne jo ikke riskere å måtte ta ferie, så da måtte vi pakke isklatreutstyr. Og det er mye utstyr, altså. Heldigvis hadde vi ordnet transport fra Langnes, Inger-Lise hadde tømt bilen for oss og kjørte oss til Ingrids dør. Ingrid hadde på sin side tatt alle forhåndsregler: satt fram mat til sultne søringer og satt av to hele rom til oss og utstyret! Det er fælt å si det, men det var faktisk ikke en kvadratmeter for mye, selv om det var tilstrekkelig. Jeg er glad for å kunne si at Ingrid smilte da vi kom og smilte da vi dro...
Det var utrolig trivelig å bo hos Ingrid - fullpensjon og strålende selskap, selv det siste ikke kan sies om oss. Vi bråker i hvert fall ikke om natta, der vi går og legger oss klokka ni... Tirsdag kveld la vi oss faktisk klokka ni og sto opp onsdagsmorgen klokka åtte. Bingesterke er det ingen tvil om at vi er!
Søndagen var vi oppom Lilleng for å se på kavaleristen før han dro tilbake til Setermoen, og vi fikk oss også en liten tur til Bomstad, med halvskjømt pudderkjøring ned igjen. Suverene forhold, men hoppsving var nødvendig for å få skifta ski - pudderet gikk til låra!
Mandag var det snøvær og topptur utgikk altså, så da baksa vi oss opp til Bomstadfossen. Og om vi syntes det var mye vannlyd fra fossen, så viste det seg være helt riktig - ei hel søyle i fossen var helt åpen. På sida var det nesten ikke is, men litt inni kroken så det ut til å være brukbart. Jokke utfor stupet. Etter en halvmeter i veggen testa han sikringa, og omtrent samtidig oppdaga jeg at med fordel kunne hatt en forankring bak meg også. Et par minutter seinere var votter og standplasslynga mi igjen ute av bremsen, og sikringa kunne fortsette. Det tok tid. Mye tid. Da jeg fikk øye på øksa hans lurte jeg på om han hadde mista ei øks og bare klatra med ei, for jeg syntes han slo så mye med høyreøksa, men etterhvert så jeg at han trengte 4-5 slag bare for å få feste. Isklatringa hadde vært sørpeklatring, og vi avslutta hele forsøket. Når isklatring avbrytes betyr det i hvert fall et par timers rigging forgjeves, men vi hadde i alle fall hatt det riktig artig i all snøen.
Og hjemme igjen i Ingrids Slott venta torskemiddag. Jeg er redd vi sovna ganske tidlig på mandagen, tror Ingrid kunne ønska seg litt bedre selskap...
Tirsdag blei jeg klipt (det er litt upraktisk å ha frisøren sin i Nordkjosbotn, men Marianne er flink, så da blir det sånn), før vi dro til Tamokdalen for å se etter is. Det fant vi, men vi fant masse snø også. Vi bestemte oss til og med for å klatre den, men måtte leite litt etter snuplass, og da fant vi jaggu meg en annen foss som så bedre ut, og med topptaufeste. Som er litt greit når isen er av usikker kvalitet. Så Jokke ut av bil og i gang med å måke parkeringsplass.
Da han var nesten ferdig var Ellen blitt demotivert, og dermed forlot vi parkeringsplassen og dro til Sørfjellet på ski. Og angra ikke ett sekund - bra snø i skog er og blir bedre enn usikker is med baksete anmarsj. Pudder til hofta blir liksom aldri helt feil, det er noe med det. 
Men det er slitomt da - Jokke hadde kjempa for å holde seg våken fra klokka sju, han syntes vel han måtte være litt selskap for Ingrid mens jeg var på jentemiddag med Inger-Lise på Gjestestua. Vi binga klokka ni. Fortsatt litt skuffende selskap er jeg redd, men vi er i hvert fall blide mens vi er våkne.
Onsdag var værmeldinga lovende, og vi kunne se toppene. Henta Sivertsen på jobben halv ti og kjørte mot Blåtind mens vi banna over at den sovende soldaten kanskje skal bli utforløype. Måtte OL havne i Astana eller Bishkek, bare ikke i Tromsø! Jaja, innen vi var over tregrensa hadde skyene kommet oss i forkjøpet, og med den hellinga som er inni "hjelmen" var vi umotiverte for å dra opp dit uten å kunne se å vurdere forholda. Så vi gikk til omtrent 590moh (målt av min eminente Pieps sendtaker med høydemåler) og kjørte ned. Gjenta prosedyre. Fint det, fin snø og godt selskap, selv om den jævla nordlendingen selvsagt måtte pisse midt i bakken. Herregud, sivilisasjonen er et tynt ferniss.
Torsdag ble spennende. Mer spennende enn vi hadde tenkt, faktisk. Vi dro til Lyngen for å se om Ellen kunne triumfere over Goalsevarre, fjellet som sendte meg til UNN i helikopter i påska 2005. Ambisiøse som vi er hadde vi planer om Rørnestind først. Vi avgårde, i nesten klarvær og greier. På vei til Rørnestind så Joachim plutselig at det hadde gått et flakskred ved foten av fjellet, og vi avgårde i en skrekkelig fart.
Vi hadde nemlig sett en skiløper foran oss i lia, og avstanden til han kunne passe med at skredet hadde gått nylig. Skrekken var selvsagt å finne skispor inn i skredet, men ikke ut igjen, men det kunne vi ikke se fra der vi sto. Jeg tror aldri jeg har gått så fort på telemarkski, svetten silte, pusten gikk som en god gammel James Watt-maskin, hele tiden mens jeg gikk gjennom hvordan vi mest mulig effektivt skulle jobbe når vi kom fram og så eventuelle skispor. Heldigvis var det ikke skispor inn i det, skiløperen hadde mest sannsynlig gått til Goalsevarre og kjørt ned mens vi spiste lunsj i skihytta. Skremmende var det like fullt, jeg har aldri sett et skred på så nært hold. På Goalsevarre fikk jeg oppleve å gå over et gammelt et, og vi endte med å snu. Det var mange bratte heng over oss, og skredet på Rørnestind hadde jo vist at forholdene lå til rette. Og da vi kjørte ut på ryggen av Goalsevarre ble det sprekkdannelser i snøen, så det var risikable forhold. Skogen ned var en fin kjøretur, men Lilleng-lia er og blir den beste jeg har kjørt i! .jpg)
Fredag dro Jokke og jeg mot Øvergård og labba oppover en traktorvei. Nedre del var helt håpløs, masse krattskog, men på toppen var det fint. I ettertid har vi funnet ut at vi var på vei mot Et Fjell Som Vi Nå Har Glemt Navnet På Men Som Ligger Mellom Kilafjellet Og Brennmotind... Fullt mulig å gå opp, og verdt et seinere besøk. Men ikke i vind og snøvær som fredag. Jeg kjørte skikkelig dårlig på ski, og er fortsatt misfornøyd med at avslutninga blei sånn - vi gikk to turer, første gangen kjørte jeg bra, andre gangen blei alt bare tull! Skuffa!
Godt jeg kunne trøstespise på møljekalas, og jammen skal jeg si trøst. Jokke gjorde et helhjerta forsøk på å ete seg i hjel på torsketunger, mens jeg spredte trøstespisinga litt. Torskelever sitter godt i magan, det lover jeg, jeg har fortsatt ikke noe særlig apetitt...
.jpg)
Baksinga hjem vil jeg helst ikke snakke om, men vi kom oss da hjem med like mange kolli som vi hadde da vi dro. Om det er en seier eller et tap bør jeg kanskje la være å uttale meg om? Uansett var det en seier at Ingrid fortsatt smilte da vi dro, og at vi er velkomne tilbake en annen gang. Fullpensjon, tørkerom og godt selskap er goder man skal ta godt vare på! Inger-Lise har også fått enda større stjerne hos meg - hun tilbød seg frivillig å kjøre oss til byen enda hun denne gangen faktisk visste hvor mye stæsj vi hadde.
Det blir liksom alltid en del styr når Jokke og jeg skal noe sted, og når været er usikkert og destinasjonen Nordkjosbotn, ja da blir det ekstra mye. For vi måtte jo ha med ski, Martin kunne rapportere 50cm nysnø uka før. Men det hadde ikke snødd mye før det, og hva om det ble mildvær? Vi kunne jo ikke riskere å måtte ta ferie, så da måtte vi pakke isklatreutstyr. Og det er mye utstyr, altså. Heldigvis hadde vi ordnet transport fra Langnes, Inger-Lise hadde tømt bilen for oss og kjørte oss til Ingrids dør. Ingrid hadde på sin side tatt alle forhåndsregler: satt fram mat til sultne søringer og satt av to hele rom til oss og utstyret! Det er fælt å si det, men det var faktisk ikke en kvadratmeter for mye, selv om det var tilstrekkelig. Jeg er glad for å kunne si at Ingrid smilte da vi kom og smilte da vi dro...
Det var utrolig trivelig å bo hos Ingrid - fullpensjon og strålende selskap, selv det siste ikke kan sies om oss. Vi bråker i hvert fall ikke om natta, der vi går og legger oss klokka ni... Tirsdag kveld la vi oss faktisk klokka ni og sto opp onsdagsmorgen klokka åtte. Bingesterke er det ingen tvil om at vi er!
Søndagen var vi oppom Lilleng for å se på kavaleristen før han dro tilbake til Setermoen, og vi fikk oss også en liten tur til Bomstad, med halvskjømt pudderkjøring ned igjen. Suverene forhold, men hoppsving var nødvendig for å få skifta ski - pudderet gikk til låra!
Mandag var det snøvær og topptur utgikk altså, så da baksa vi oss opp til Bomstadfossen. Og om vi syntes det var mye vannlyd fra fossen, så viste det seg være helt riktig - ei hel søyle i fossen var helt åpen. På sida var det nesten ikke is, men litt inni kroken så det ut til å være brukbart. Jokke utfor stupet. Etter en halvmeter i veggen testa han sikringa, og omtrent samtidig oppdaga jeg at med fordel kunne hatt en forankring bak meg også. Et par minutter seinere var votter og standplasslynga mi igjen ute av bremsen, og sikringa kunne fortsette. Det tok tid. Mye tid. Da jeg fikk øye på øksa hans lurte jeg på om han hadde mista ei øks og bare klatra med ei, for jeg syntes han slo så mye med høyreøksa, men etterhvert så jeg at han trengte 4-5 slag bare for å få feste. Isklatringa hadde vært sørpeklatring, og vi avslutta hele forsøket. Når isklatring avbrytes betyr det i hvert fall et par timers rigging forgjeves, men vi hadde i alle fall hatt det riktig artig i all snøen.
Og hjemme igjen i Ingrids Slott venta torskemiddag. Jeg er redd vi sovna ganske tidlig på mandagen, tror Ingrid kunne ønska seg litt bedre selskap...Tirsdag blei jeg klipt (det er litt upraktisk å ha frisøren sin i Nordkjosbotn, men Marianne er flink, så da blir det sånn), før vi dro til Tamokdalen for å se etter is. Det fant vi, men vi fant masse snø også. Vi bestemte oss til og med for å klatre den, men måtte leite litt etter snuplass, og da fant vi jaggu meg en annen foss som så bedre ut, og med topptaufeste. Som er litt greit når isen er av usikker kvalitet. Så Jokke ut av bil og i gang med å måke parkeringsplass.
Da han var nesten ferdig var Ellen blitt demotivert, og dermed forlot vi parkeringsplassen og dro til Sørfjellet på ski. Og angra ikke ett sekund - bra snø i skog er og blir bedre enn usikker is med baksete anmarsj. Pudder til hofta blir liksom aldri helt feil, det er noe med det. Men det er slitomt da - Jokke hadde kjempa for å holde seg våken fra klokka sju, han syntes vel han måtte være litt selskap for Ingrid mens jeg var på jentemiddag med Inger-Lise på Gjestestua. Vi binga klokka ni. Fortsatt litt skuffende selskap er jeg redd, men vi er i hvert fall blide mens vi er våkne.Onsdag var værmeldinga lovende, og vi kunne se toppene. Henta Sivertsen på jobben halv ti og kjørte mot Blåtind mens vi banna over at den sovende soldaten kanskje skal bli utforløype. Måtte OL havne i Astana eller Bishkek, bare ikke i Tromsø! Jaja, innen vi var over tregrensa hadde skyene kommet oss i forkjøpet, og med den hellinga som er inni "hjelmen" var vi umotiverte for å dra opp dit uten å kunne se å vurdere forholda. Så vi gikk til omtrent 590moh (målt av min eminente Pieps sendtaker med høydemåler) og kjørte ned. Gjenta prosedyre. Fint det, fin snø og godt selskap, selv om den jævla nordlendingen selvsagt måtte pisse midt i bakken. Herregud, sivilisasjonen er et tynt ferniss.
Torsdag ble spennende. Mer spennende enn vi hadde tenkt, faktisk. Vi dro til Lyngen for å se om Ellen kunne triumfere over Goalsevarre, fjellet som sendte meg til UNN i helikopter i påska 2005. Ambisiøse som vi er hadde vi planer om Rørnestind først. Vi avgårde, i nesten klarvær og greier. På vei til Rørnestind så Joachim plutselig at det hadde gått et flakskred ved foten av fjellet, og vi avgårde i en skrekkelig fart.
Vi hadde nemlig sett en skiløper foran oss i lia, og avstanden til han kunne passe med at skredet hadde gått nylig. Skrekken var selvsagt å finne skispor inn i skredet, men ikke ut igjen, men det kunne vi ikke se fra der vi sto. Jeg tror aldri jeg har gått så fort på telemarkski, svetten silte, pusten gikk som en god gammel James Watt-maskin, hele tiden mens jeg gikk gjennom hvordan vi mest mulig effektivt skulle jobbe når vi kom fram og så eventuelle skispor. Heldigvis var det ikke skispor inn i det, skiløperen hadde mest sannsynlig gått til Goalsevarre og kjørt ned mens vi spiste lunsj i skihytta. Skremmende var det like fullt, jeg har aldri sett et skred på så nært hold. På Goalsevarre fikk jeg oppleve å gå over et gammelt et, og vi endte med å snu. Det var mange bratte heng over oss, og skredet på Rørnestind hadde jo vist at forholdene lå til rette. Og da vi kjørte ut på ryggen av Goalsevarre ble det sprekkdannelser i snøen, så det var risikable forhold. Skogen ned var en fin kjøretur, men Lilleng-lia er og blir den beste jeg har kjørt i! Fredag dro Jokke og jeg mot Øvergård og labba oppover en traktorvei. Nedre del var helt håpløs, masse krattskog, men på toppen var det fint. I ettertid har vi funnet ut at vi var på vei mot Et Fjell Som Vi Nå Har Glemt Navnet På Men Som Ligger Mellom Kilafjellet Og Brennmotind... Fullt mulig å gå opp, og verdt et seinere besøk. Men ikke i vind og snøvær som fredag. Jeg kjørte skikkelig dårlig på ski, og er fortsatt misfornøyd med at avslutninga blei sånn - vi gikk to turer, første gangen kjørte jeg bra, andre gangen blei alt bare tull! Skuffa!Godt jeg kunne trøstespise på møljekalas, og jammen skal jeg si trøst. Jokke gjorde et helhjerta forsøk på å ete seg i hjel på torsketunger, mens jeg spredte trøstespisinga litt. Torskelever sitter godt i magan, det lover jeg, jeg har fortsatt ikke noe særlig apetitt...
Baksinga hjem vil jeg helst ikke snakke om, men vi kom oss da hjem med like mange kolli som vi hadde da vi dro. Om det er en seier eller et tap bør jeg kanskje la være å uttale meg om? Uansett var det en seier at Ingrid fortsatt smilte da vi dro, og at vi er velkomne tilbake en annen gang. Fullpensjon, tørkerom og godt selskap er goder man skal ta godt vare på! Inger-Lise har også fått enda større stjerne hos meg - hun tilbød seg frivillig å kjøre oss til byen enda hun denne gangen faktisk visste hvor mye stæsj vi hadde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar