Overnatting på Russetind

"Ka i all verdn skal dokker gjør det førr?"

Det verka ikkje som ein god idé med ein gong, i alle fall ikkje når vi lufta han for Maria, men det gjorde jo ikkje Martin mindre gira. Så då drog vi avgarde, då, Martin, Jokke, Tigern og eg, målet var Russetind, vi skulle overnatte, og grunnen var at vi liksom skulle sjå om vi kunne rekke siste rest av midnattssol.
Sumaren hadde endeleg komme til Nordkjosbotn. Etter tre utruleg blaute dagar på Senja hadde Jokke og eg vore på Russetind og Otertind, så laurdagen kvilte vi. Det var verkeleg ein fantastisk dag, sola skein og det var varmt og godt. Så varmt at flugene trua med å drive Martin til vannvidd, men der i garden sit jo vetet laust, så det seier kan hende ikkje så mykje når eg tenkjer meg om.

På vegen opp leikte eg litt med makroen min:
Fordelen med å gå lenger og lenger opp i lia er at ein får med seg solnedgongen fleire gonger. Vi fekk aldri med oss noko midnattssol, men vi fekk med oss tre solnedgongar. Dette er den første:
Natta blei kald for min del. Vi hadde lagt oss slik at Martin som hadde den største soveposen skulle ligge mot vinden, Jokke skulle ligge i midten, og eg skulle ligge i ly. Presenningen vi hadde med oss rakk ikkje over oss alle, så eg lå litt utanfor. Men det skulle ikkje gjere så mykje ei varm julinatt i ly. Planen var god, men tok ikkje høgde for at vinden skulle snu. Så eg lå som vindfang i den tynnaste soveposen utanfor presenningen. Eg sov ikkje så mykje, anna enn på morgonsida, for då kom sola og varma meg. Men å vakne på 1403 meters høgde i strålande sol og sjå utover, det er ein av dei største naturopplevingane eg har hatt. Her er dei fire høgdesovarane:
Frå Russetind kan ein sjå det meste av Lyngen, men eg var i alle fall mest oppteken av å skue bortover mot Otertind. Otertind er ei av dei største erobringane mine, og eg har sjeldan vore så redd som då eg kreka meg opp dit. Og då følgjer logisk at eg sjeldan har vore stoltare heller... Her kan de sjå den store renna til venstre for fortoppen, det er vegen opp:
Sjølv Tigern var imponert over kor god utsikt han fekk til reviret sitt. Dette er teke austover, det er breen mellom Russetind og Markenestind ein såvidt kan sjå i høgre biletekant.
Skal vi vere ærlege så var vel eigentleg Tigern mest oppteken av ein artig liten stein med eit hol som var om lag så stor som snuta hans, og som han dreiv mykje med. Vi andre synest dette biletet viser kor stor nase han har, men det har vi ikkje sagt til Tigern, han har så lite humoristisk sans når det går utover han. Han seier vi ville ha skjøna han om vi menneske hadde på noko måte skjøna oss på verdig framferd.

Vegen ned er alltid mykje enklare og mykje snøggare enn vegen opp, eit par snøfelt og vips! så har ein mista mange høgdemeter. Her er det Jokke som demonstrerer glissade med stil. Legg merke til korleis han brukar armane for å få betre balanse.

Otertind

På vei hjem fra Gappo i oktober 2005 trådte Otertind i all sin prakt fram fra tåka i Signaldalen. En mektig og illevarslende kjempe, en herre man ikke trår for nær. I samme øyeblikk tok Otertind steget til topps på lista over fjell jeg må bestige.

Den påfølgende vinteren spurte jeg alle jeg kom over om de hadde vært på Otertind. Som bildet viser er det langt fra innbydende, og det ble sagt at man måtte ha kjentmann. Den eneste jeg hørte om som hadde vært der var lensmannen i Storfjord, helt til Jokke og jeg traff Ketil Letto på sportsbutikken på Vollan. Han hadde vært der, mente fjellet var både fint og greit, og han tegna oss ei skisse. Vi lot oss ikke be to ganger, til Signaldalen det bar.

Det er vanskelig å ikke få respekt for Otertind. Ikke bare er det spisst og svart og overhengende, skyggen legger hele Signaldalen i mørke.
Vi parkerte bilen ved den røde hytta, og fant en fin sti opp dalen. Etter hvert fikk vi se tinden i solskinn, og selv om det fortsatt innbyr til respekt, ser det litt mer overkommelig ut.
Været var nydelig, vi hadde god tid og masse mat, så da fikk vi heller stå av at fluene så ut til å se på oss som de reneste festmåltid. Selv Tigern gikk ikke helt fri for fluene, legg merke til ei lita flue ved Tigerns venstre øre (hans venstre).
Ketil hadde advart oss mot å gå opp feil renne, da ville vi stå fast mente han. Han fikk rett, for vi gikk såklart opp feil renne. Heldigvis sto vi ikke fast som i ringe-til-113-for-å-bli-redda, men vi måtte kreke oss lenger bort mot Oteraksla. Da vi kom til den riktige renna var det ingen tvil om at vi var på rett sted. Her var det litt klyving, men på ingen måter utsatt.

Ruta går opp på venstresida av fortoppen, rundt fortoppen på et hyllesystem, deretter opp ura til toppen. Enkelt og greit, men ikke så greit allikevel om du har høydeskrekk. Det har jeg. Til å begynne med gikk det veldig fint, men så viste vardene oss rundt fortoppen. Og jeg fikk se en blankpolert steinsøyle som så ut til å fortsette nedover i all evighet. Fra hylla jeg sto så det ut som om det var fritt fall i minst 200 meter, ikke en gang ei lita hylle å slå seg i hjel på først. Men Ketil hadde sagt at det var greit å gå uten tau, så vi lirka oss videre. Først gikk vi feil ut på et hyllesystem som gikk oppover. Logisk, liksom, vi skulle jo opp. Men det hyllesystemet endte bokstavelig talt i luft, vann, ingenting, og vi måtte snu. Akkurat. Snu på ei meterbrei hylle med intet annet enn luft mellom meg og Mortendalen? Ikke gjort verken med letthet eller glede. Ikke klarte jeg å tenke på at jeg hadde to løse hemper på støvlene mine heller, og jeg var livredd for at de skulle hekte skolissene mine og tippe meg ut i intet. Det hadde de nemlig gjort uka før, på Senja, men da var resultatet bare litt tapt verdighet. Jaja, jeg fikk da snudd til slutt, og vi fant det riktige hyllesystemet. Der viste det seg faktisk at det var ei svææær hylle under, og det var ikke så skummelt likevel. Men jeg har lovet å ikke være så breial om hva jeg tåler av høyder og luft i framtida. Etter den hylla var det egentlig bare å labbe opp i røysa. Ikke var det utsatt, og ikke var røysa laus, så selve hovedtoppen på Otertind er ingenting å mase med. På toppen var jeg letta og nervøs og grua meg til turen ned. Det hindra meg på ingen måte i å være skikkelig bråkjekk og stolt over å være på toppen, noe jeg demonstrerer tydelig på dette bildet:
Ok, det var litt tongue-in-cheek tatt i betraktning hvor pissredd jeg var på veien opp, men det er forskjell på å være bråkjekk om at en tåler høyde godt - det har jeg nå slutta med - og å være bråkjekk når en skal ta toppbilder - det har jeg ikke tenkt å slutte med. Jeg tok et fint bilde av Jokke mot Mortendalen også, tatt fra den samme steinen som det over. Jokke kan lære litt av meg når det gjelder å være bråkjekk på bilder, til gjengjeld er han mer fotogen.
I vinterferien tok vi mange fine bilder av Piggtind og Storvasstind, og her har vi tatt en sommervariant. Piggtind til høyre, Storvasstind til venstre.
Otertind er, sammen med Pequeño Alpamayo, det fjellet jeg er stoltest av å ha vært på toppen av. Begge fjell er vakre, spisse fjell, selve grunnformen av begrepet fjell. I etterkant har jeg også skjønt at å ha Otertind på CVen befester posisjonen som tindebestiger, fjellet har stor status. Jeg har sjelden vært så redd, men samtidig var det en stor seier å oppleve at jeg klarte å bruke fornuften til å undertrykke skrekken - da jeg så at det egentlig var greit, klarte jeg å roe meg ned. Videre har jeg alltid ment at de tøffeste folka er de som gjør det de ikke tør, og sånn sett er jeg tøffere enn toget, altså!

Returen gikk forøvrig helt fint, det var ikke skummelt en gang. Så da var det godt jeg hadde grua meg fælt på toppen, ellers hadde jeg jo gått glipp av en masse gruing og depping!