Mitt nordnorske eventyr

Jeg skal flytte sørover. I går fikk jeg melding fra Bjørnholt, på SMS av alle ting: "Ja, vi klarer en delt stilling". Det føles riktig, magefølelsen er god, jeg gleder meg til å flytte inn i Stallerudveien til Jokke, selv om det er litt uvirkelig at om en måneds tid har jeg flyttet!

Men jeg kommer til å savne Nord-Norge. Da jeg flytta, hadde jeg visse ideer om hvordan det ville bli, hva jeg skulle gjøre og så videre. Noe fikk jeg rett i, men mest var jeg på jordet. Jeg hadde trodd jeg skulle stå masse på ski i Lyngen - jeg har ikke vært i Lyngen på ski engang. Jeg hadde forventet stabilt skiføre - den første høsten regnet det hver dag i et halvt år. Jeg tuller ikke, selv nordlendingene var vonbrotne. Jeg har sjelden vært så miserabel - det regnet og regnet og regnet og regnet, det var mørkt og trist, og jeg studerte pedagogikk, verdens tristeste og mest patetiske "fag". Nordlendingene gikk rundt og fortalte søringen om hvor trivelig det er med mørketid, og hvor hyggelig det er å brenne lys i mørketida. Men det var bare mørkt og trist og jeg studerte ped, og stearinlys kan gjøre lite med patetiske ideologier og konstant trøtthet. Ble selvsagt ikke mindre trøtt av å lese ped, da, det er klart.

Men i løpet av den høsten ble jeg også kjent med Arlene og Ingrid. Supre kolleger har jeg hatt. Evig arbeidende Arlene - hvem skal jeg skjelle ut nå? Hvem skal jeg snylte på ideene til uten henne? Og Ingrid. Ingrid fikk meg med i Noregs Mållag, det kan trygt sies å være en uforutsett bivirkning av å flytte til Nord-Norge. Nå sitter jeg til og med i styret! Jeg ble med fordi Ingrid sa jeg burde, og Ingrid pleier å ha rett. Nå kjemper jeg nynorskens sak med et temperament ikke mange andre enn meg kan oppdrive, selv søringene hører etter. Ingrid hadde rett, ikke uventet. Jeg blir å savne Ingrid og Arlene, de har hjulpet meg masse, og vi har stilt opp for hverandre når elevene går oss på nervene, eller det bare er litt stress på gang. Eli er en evig pessimist med sans for humor, vi forstår hverandre. Hver morgen møter jeg Trond med et "morning", mens vi fniser litt stille over Monty Pythons inngripen i morgenrutinen. Ingunn og jeg levde i en slags pultmessig symbiose i fjor. Det var stadig litt uklart hvem som eide hva, ingen av oss kan beskyldes for å ha det særlig ryddig på pulten, men vi levde ganske lykkelig sammen i alt rotet. Men den virkelige forsøstringen skjedde ikke før vi oppdaget vår felles forkjærlighet for allting gratis!

Og Martin. Hvor skal jeg begynne? Martin var den andre eller tredje jeg hilste på, Eli likeså. Etter det husket jeg ikke navnene på alle jeg traff, men jeg husker at Martin hadde på seg ei kul trøye med "Osaka Roller Rink" på. Og at han fortalte at han var avdelingsleder på mek. "Holde seg inne med ham", tenkte jeg, "greit å kjenne mekkegutta når bilen streiker". Og så skreik jeg meg til å bli med ham og Hugo til Russetind. Tror han var litt skeptisk til søringdama da. Jeg sleit fælt med å henge på dem opp til toppen, og jeg tror han syntes jeg var litt wannabe. I hvert fall ble jeg behandlet som en liten unge da vi var på tur til Gappo, bare fordi jeg glemte å skru på ventilen på propanbeholderen. Ble i grunnen behandlet litt som en småunge helt til jeg dro Martin til topps på Storvasstind i fjor sommer, etter det har vi vært likestilte.

Det blir ganske ille å flytte fra Martin. Før hadde jeg Hans-Georg, og nå har jeg hatt Martin. En intellegent lekekamerat som alltid er med på både tur og trening, som en kan le seg skakk med, og bruke som mental søppelkasse. En som i god pappa-stil sjekker olja på bilen min, pusser felgene med tannbørste og mater meg når han er sulten og ikke kan forestille seg at det ikke skulle gjelde meg. Som sier i fra når han har vafler på kontoret, og smører ski for meg når vi skal gå skirenn. Som pusher meg når jeg er lat, og som av og til forteller meg at jeg tar feil. Martin er det eneste mennesket som noen gang har fortalt meg at følelsene mine var feil, og at jeg måtte endre dem. Han hadde selvsagt rett. Jeg liker folk som ikke er værhaner, og som ikke er så redde for å si i fra. Martin tar en kamp. Det er kult. Også er han fryktelig konkurranseinnstilt, akkurat som meg. Vi har kjørt på ski i lyset fra aurora borealis, slitt oss til Gappo på hålkeføre, sprella Piggtindrennet på elendige ski, drukket øl på Kjellerstua, danset til alt verket og kjeftet på hverandre. En orntli' venn.

Men det skal bli digg å slippe lua i juni.

Nest siste skitur.

Så blei det enda ein skitur. Det er ikkje eigentleg skiføre, eller i alle fall ikkje samanhengande. Martin og eg måtte opp i går, sidan han skal til Junaiten i morgon, og gamle skiløparar slepp ikkje skiføret så lett. Heller ikkje når ein må gå ein halv kilometer ekstra for å finne nok sny til å gå på ski. Ikkje at det eigentleg gjer oss skiføre, det berre gjer oss litt mindre ikkje skiføre.

I kveld prøver vi igjen, satsar på å klare å få til ein tur for å sjå på midnattssola.

Jæmme aleine

Jeg har vært aleine jæmme i hælja, å det var visst like bra sa mamma Ellen. Får det hadde visst blitt mye sitting i koffert viss jeg hadde blitt me å det ække så arti på festival for tigrer heller trur jeg.

Så Ellen dro på fredasmorran å da var jeg litt småsur for da vare fint vær å sånn, så da ville jeg åsså kjøre motorsykkel. Eller sitte på da. Martin har en fin mottorsykkel såm bråker fært å den sku dem kjøre me till Henningsvær på Kåddståkk. Å jeg hadde åsså litt løst till å sitte på mottorsykkel å lage masse lyd! Menn det ække så stas å bli pakka neri koffert å det var egentli bare tisspøsjmål om nårem vill møte reine, så jeg ble satt jen jemme.

Fredaskvellen så jeg på tv å fikk me meg at Bjarne Riis har innrømmt atn har dopa seg. Det var bombe, lissom. Etter at Zabel har innrømmt doping vakke det så overraskenne akkuratt. Å sammtidi ere en norsk sykkelljyppling såm har skrivi unner med Tmobil akkerat denn dan. Det vakke så bra tajma kann vi si. Mamma Ellen å særli addopptivpappa Jokke er skikkli inni sykkel, så detta veit jeg litt om nå.

Her åppe så harem slutta med natt for sommern. Det er lyst hele tia å da ere ikke så lett å vite når jeg skall legge meg. Jeg kan egentli ikke klokka så jeg bare har på tven hele tia å da dukkere opp no innimella. Menn jeg blidde litt lei aå vennte så da la jeg meg å da jeg våkkna var jeg skikkeli sullten. Kjøleskape til Ellen er vrient å få opp menn så håller de seg greit åppe sjøl, så det er ikke så skummelt å leite etter no der. Jeg sleit litt me å få det opp, menn etter det gikk det greit. Jeg lot det stå åppe jeg så var de bare å gå å hennte seg litt etter litt. Det var mye ekkelt der, grønnsaker å sånt, menn jeg fant salami å kobbekjøtt å ost å melk, menn denn lokkta litt rart utpå søndan så den lot jeg stå ijen till Ellen.

Jeg har såvi ganske mye å lest masse blaer. Å så har jeg lekkt med Pingu å jakkta litt (ikke bare i kjøleskape). På lørda fikk jeg tak i en liten bebiful. De var mye fjær å lite mat, menn min første ful å de var litt stas! Da Ellen kom jæm i går vara blåfråssen og lokkta ekksos, så jeg er litt gla jeg ikke var me, får jeg har hatt ei fin hælj, jeg! Sku bare hatt nett, får da kunne jeg mejla me Jokke å sånn.

Ååååå, "nyheter" ass!

Ååååå, jeg så på Dagsrevyen i stad. Ååååå! Først så var det masse om Yssen og Valla og angrepet på Meymane og noen offiserer som ikke var helt enige om hva som egentlig er forsvarlig kirurgberedskap. Det var nå greit. Det var faktisk noe om at Bush har fått penger til å fortsette å drite seg ut i Irak også, så alt i alt, ikke av de aller verste Dagsrevy-sendingene. Vi slapp i hvert fall Jon Gelius som revolverrapporterer fra den tårevåte og sønderknuste bygde der noen har kjørt utfor. Det kunne altså vært betraktelig verre, vi er jo ikke så godt vant etterhvert.

Men så kom sportsnyhetene. Det er min høylydte og ofte uttalte mening at det er for mye foppal på tv, og ikke minst at de såkalte foppalnyhetene knapt kan kalles nyheter for dem det gjelder en gang. Husker dere kneet til Bratseth? I Bratseths tid slapp vi i hvert fall unna kneet hans i ukene mellom landskampene! Ikke nå lenger. I går spilte AC Milan og Liverpool mesterligafinale, og Lilverpool tapte. Merk mine ord, de tapte. AC Milan vant. Det er det fotballkamper, og særlig finalekamper dreier seg om. Vinn eller forsvinn. Liverpool skulle dermed forsvinne. Men nei, de får syte og klage og jamre i beste sendetid på NRK. Om foppal. Og om at de tapte, men at de egentlig var best. Hallo, dere tapte, ferdig med det, lev med det! Og kjære NRK - dere kaller det sport, men hva er mindre sport enn dårlige tapere, og hvorfor i all verden må dere la de overbetalte sutrepavene få markedsføre seg på deres kanal?

Etter dette var det enda en sutrepave fra Antidoping Norge som klagde over at Datatilsynet mener at meldeplikten til toppidrettsutøvere kanskje gikk litt over grensa med tanke på personvern. Ååååå! Jeg mener vanligvis at litt syting og klaging kan rense lufta, men det får da være grenser for furting?! Og hvert fall for hva som bør få lov til å bli furta på riksdekkende fjernsyn!

Men det beste er kanskje Bjarne Riis. Dere vet, tidligere TdF-vinner og nåværende sportssjef i CSC, som i sin tid uttalte de bevingede ord "Ser jeg ut som en junkie?" på spørsmål om han hadde dopa seg. Bjarne var ikke på tv i dag, men Eric Zabel var. Sistnevnte var hjelperytter for Bjarne i Telekom da Bjarne vant Touren, og han satt gråtende på tv i dag og innrømte at han dopa seg på EPO da han kjørte for Bjarne. Er det ikke litt pussig at han som innrømmer doping, og at det var prestasjonsfremmende (bombe!), bare var hjelperytter, mens kapteinen liksom ikke var det? Dessuten, var nå egentlig den uttalelsen til Bjarne så gjennomtenkt - hvem ser vel egentlig mer ut som en junkie enn en radmager syklist? Tre Danilo di Luca i lyseblå 80-talls dunjakke og send ham til Skippergata - politiet ville ha fjerna ham før han rakk å si "Giro d'Italia"! Di Luca vant i dag forresten.

Tilslutt en tankevekker: hvem klipper håret til Eric Zabel?

Hoppbakkeløp!

I går formiddag kom Randi innom jobben. Hun kunne meddele at det var "hoppbakkeløp" på Nesset om kvelden, at det var ti poster i og rundt hoppbakken, at jeg var hjertelig velkommen, og at det pleide å være moro, men hardt.

Martin var positiv, for da kunne han få bruke orienteringsskoene sine. Først seinere gikk det fram at jeg hadde glemt å si at det var et orienteringsløp, så han hadde sittet i bilen fra byen og planlagt hvordan han skulle løpe fra alle opp hoppbakken. Han hadde til og med en glimrende plan for å vinne et eventuelt unnabakkeløp: han skulle hive seg ut og rulle ned.

Vi stilte nå opp, fikk en rask innføring i hvordan bruke en klippebrikke, og av sted bar det. Vi starta sammen, så oppvarminga gikk såklart i et skrekkelig tempo. Vi løp sammen til post 6.

Deretter løp vi opp hoppbakken.

Det der var egentlig løgn. Martin gikk, og jeg krabba. Pulsen nærma seg raskt høyt konkurransetempo, passerte så høyt konkurransetempo, steg mot syregrense og passerte syregrense med et smell litt oppi der. Jeg hadde 194 i puls, og det har jeg ikke hatt siden jeg sist løp hele veien til Ramstadslottet... Etter det var det bare å la Basse børne.

I bånn av bakken var det bare å snu, det var nemlig et stjerneløp, hvilket betyr at man må tilbake til en senterpost etter hvert periferipost, og så er det ut igjen. Eller i dette tilfellet - opp bakken igjen. Klarte å holde pulsen nede på 191 denne gangen, men det var fortsatt liten tvil om at det ville være lurest å gå den flate omveien til post 9. Etter post 9 var det bare å cruise ned til 10'ern, kave seg gjennom buskaset til 11'ern, passere de jublende publikumsmassene ved start og klippe post 12. De jublende publikumsmassene ropte oppmuntrende tilrop og ville ha meg til å prøve å ta igjen Martin. Med to minutters forsprang på 150m virket det litt håpløst, så jeg løp bare forbi dem og klipte post 12. På vei til post 12 så jeg Martin runde hjørnet på idrettshallen, så jeg måtte sjekke kartet igjen - var ikke post 12 og 1 den samme? Men kartet mitt sa post 1 = post 12, så jeg klipte og løp tilbake. Halvannet minutt etter kom Martin, og jeg må innrømme at jeg nok både var breial, sleivkjefta og brautende da jeg kanskje mobba ham litt for at jeg slo ham i en kondisidrett. Jeg tror kanskje jeg kan ha sagt noe om at man må bruke hue' også, men jeg kan ikke huske det helt konkret.

Øverst finner dere kartet mitt og kvitteringa for postregistreringa. Dere stusser kanskje over at det er 13 poster på kvitteringa? Det var egentlig ikke det, men da jeg i blodtåka på vei til post 9 passerte post 7, klipte jeg den en gang til. Jeg har sjekka at det ikke er diskvalifiseringsgrunn.

Jeg biter i den sure kamelen!

I nesten ett år nå har jeg trent ganske målbevisst for Seigmann, halv jernmann organisert av verdens beste triatlonklubb. Det gikk kjempebra kjempelenge, jeg løp og løp og løp, og sykla veldig lite og svømte enda mindre.

Men det er nå dissa beina da, som er problemet. Det var kulda som tok meg. Jeg trente intervall på beina helt fram til februar. Da kom sprengkulda til Nordkjosbotn, og det var det. Du drar ikke på løpetur i -25, så da var det bare å vente på våren. Våren kom den, men innen den tid hadde beina mine vent seg av med denne løpinga, og ikke kom de i gang igjen heller. Nå er det 21. mai, jeg har levert inn hjemmeeksamen, og jeg kan fortsatt ikke løpe sammenhengende i 20 minutter uten å få vondt. 1. juli skulle jeg løpt halvmaraton. Det er bare å gi opp, det kommer ikke til å skje.

Jokke pleier å si at man konkurrerer for å trene, og det er egentlig godt sagt, og ganske treffende. Men det er ikke noen vits i å trene mot et mål som ikke kan nås, da er det bedre å endre målet. Skulle jeg fortsette å leve i håpet ville hver treningsøkt fram til 1. juli vært nedtur, og det gidder jeg ikke. Da er det bedre å endre målet, og heller kose meg med de treningsøktene jeg får. Selv om det ikke er overgangstrening...

Why is Facebook not importing my blog anymore?

Is it too controversial? Is there something wrong with the code? Are the pictures too nice? Am I being the victim of a conspiracy aimed at random bloggers? Is it perhaps because I write using dialect?