Møbelmote

Brageprisnominerte Agnes Ravatn har visst rett, det er faktisk fem hyllemeter med interiørblader på Narvesen, jeg trodde hun overdrev! Men altså ikke.
Men hvor sunt er det egentlig at interiør blir mote som skal skiftes ut like ofte som ei kåpe? Ikke for det, tror ikke de fleste kåper heller rekker å bli slitt ut i dag. Skal si vi overforbruker, altså.
(Jeg er aktiv overforbruker selv, jeg, men akkurat interiørstæsj driver jeg ikke og bytter ut med årstidene altså. Selv om det er mest fordi jeg er lat. Og heller vil bruke pengene mine på øl og karbonavtrykk i form av flyreiser.)

Sure oppstøt

Eg er surmaga frå før,og blir verkeleg ikkje betre av slike liksom-djupe, oppbyggjelege statusoppdateringar som "Nokon elskar deg, hugs det", gjerne fulgt av eit hjarte og ei oppmoding om å setje dette i statusen for å minne "alle de unike, flotte, hjartevarme, klisjétenkjande menneska der ute om kor herlege dei er". *Brekke seg*

Nei, då er Vie de merde eit mykje artigare alternativ. Vi treng noko slikt i Noreg.

Å fly lenge

Som forrige innlegg avslører, har altså Jokke og jeg vært på Hawai'i. Og det var en kongetur, om det er noen der ute som veit om en jobb på Hawai'i, så si i fra! Klimaet, folka, skilpaddene, bølgene, lavaen, ja, i grunnen det meste frista til snarlig gjenbesøk.

Men ikke flyturen.

Grilldress i duse jordfarger

Men det gikk bra lenge, det gjorde det, altså! Med unntak av en litt lei erkjennelse av at vi hadde kledd oss nesten helt likt: Jokke i beige bukse, beige jakke, lyselilla trøye med tiger på og turnsko, undertegnede i kakigrønn brok, kakigrønn jakke, lyserosa trøye uten tiger på og turnsko. At det går an. Jaja, lite å gjøre med det når vi først hadde dratt, bagasjen var nitidig pakka med tanke på å sjekke inn alt på Gardermoen på søndag kveld og først finne det igjen i Kona mandag kveld. Det krever faktisk ganske stor åndsnærværelse å pakke for noe slikt.

Første stopp London, overnatting på hotell så fullstendig blottet for sjarm at det er best å ignorere det helt, deretter flyvning helt til Los Angeles. Jeg får vanligvis ikke sove på fly, og når flytiden er beregna til 11 timer, da krever det en mye mer opimistisk kvinne enn meg for å glede seg. Prøvde å minne meg på visdomsordene fra Nicholas på jobben: det er deilig med lange flyvninger, da er en tvunget til å slappe av i timesvis.

Og det gikk ikke så verst heller, til tross for skikkelig dårlig seteplassering, inneklemt i midtraden med folk på alle kanter. Og et klimaanlegg på en innstilling så en skulle tru alle passasjerene hadde meldt inn overgangsalder og hetetokter. Jeg hadde heldigvis eget pledd med. Triatleten trakk pleddet sitt over hue', og når en ser slik ut, da er det så en kan lure på hvordan i all verden vi kom oss gjennom Homeland Security:

Gøy med Skitch!

Det skal forresten sies at immigrasjonskontrolløren i LA faktisk var både hyggelig og så ut til å trives med jobben sin. Smilte og fleipa gjorde han også.

Det var på LAX det begynte å gå tråere. Vi hadde jo allerede reist i over et halvt døgn da flyet videre til Kona skulle ta av, og da er man ikke så tålmodig, man er ikke det. Flyet måtte skiftes ut, og for meg er det fullstendig ubegripelig at det kan ta to - 2 - timer å kjøre et fly fra en hangar til en gate, men det er nå meg. De må ha gått på island time. Samme det, LAX er faktisk en særdeles kjedelig flyplass, den plasserer seg helt der nede med Tromsø og Rurrenabaque, og i motsetning til sistnevnte mangler den også den sjarmen som unektelig følger med fuglejager med paraply på sykkel. Og at rullebanen er ei gresslette på pampasen.

Endelig plassert på flyet ble det snart klart at setene var blant de virkelig trasige, og at underholdningen besto av Skrikende Barn i Stereo. Nå skal det sies at den lille tåkeluren hadde vært usedvanlig tålmodig på LAX, så det var egentlig godt forståelig at han skreik. Vi hadde litt lyst til å skrike vi også, for å være ærlige. I et anfall av sinnekanalisering lagde jeg et lite kunstverk på mitt nyoppdagede favorittmobiltelefonleketøy, Skitch:

Med fare for å bli litt skrytete: denne er faktisk veldig bra!

Vel framme i Kona kunne vi konstatere at det er en utendørsflyplass! Altså, den har noen få tak, men ingen vegger! Snakk om å komme til Hawai'i altså, aloha!