Så kom regnet og tåka.
Balsfjorden er grønn og vakker, noe som skyldes brevannet som renner ut i den omtrent der hvor jeg bor. Det er derfor sjelden badetemperaturen når de store høyder, og som et ledd i den store fortrengningsstrategien hadde jeg ikke tenkt å finne ut nøyaktig hvor kald den var, men ta det som en pingvin. Planen var god, men på et tidspunkt undervurderte jeg rennleder Emils taleevne og –vilje. Tirsdag kunne han (lett skadefro mon tro?) meddele at vanntemperaturen var ensifret. Siden har ikke jeg sovet.
Det var bra jeg grua meg og deppa på forhånd, for det ble min fineste opplevelse på svømmedelen av en triatlon noensinne. Og det var jammen bra, for Vollan er en liten plass og der hvor to og tre forsamlet der må det da skje noe, så folk som kjørte forbi stoppa og lurte på hva slags vesen denna nylærinna er... "Ka så skjer? Ska ho svømme? Nu?" Og da er det liksom greit at man ikke er drukningsdøden nær! Men med min nye Blue Seventy Helix, kunne jeg med glede konstatere at min indre tunfisk fikk utfolde seg, og da jeg etter et par hundre meter mistet all følelse i hender og føtter var alt bare glede. 10.47 var ny pers med monstermargin, takket være fiskeskinnet og kanskje en viss vilje til å komme meg ut av isvannet så fort som mulig.
Men jeg var ganske blå da jeg kom opp.
Syklinga gikk akkurat som forventa: sakte. Forskjellen fra vanlig treningssykling var mørket og regnet. I mørket så jeg periodevis ikke annet enn vannspruten fra forhjulet som ble reflektert av lyset fra lykta mi, men da fikk jeg i hvert fall konstatert at styret mitt var litt skeivt. Martin og Håkon ble etter litt kjapp innføring i triatletiske drafting-regler liggende bak meg, og det hele var riktig så hyggelig i all vannspruten. Værmessig kunne Håkon gledelig konstatere at på hjemplassen hans, Løvland, var det opphold og tørt vær. Deretter fulgte en lokalpatriotisk enetale som triumferende ble avsluttet i det hjemplassen var passert og det igjen begynte å regne… Håkon ble etter hvert sendt forover, det gikk litt smått for ham.
På løpinga fikk han likevel ikke større forsprang enn at Martin og jeg tok ham igjen etter et par kilometer. Da viste det seg at han hadde løpt 200m for langt på hver vending, så på slutten måtte vi se ham foran oss da vi beordret ham til å snu før oss for å gi tilbake den reelle ledelsen. Det var litt surt, for vi holdt større fart enn ham, og det hadde vært så moro å spise opp forspranget...
Vi ble for øvrig utsatt for en busemann! På flere av vendingene våre dukket det opp en ruvende skikkelse med et rødt lysende øye midt på kroppen. I ettertid kan det se ut som om det kan ha vært Emil, bevæpnet med kamera og rødtlysende lysmåler, men det får vi antagelig aldri vite!
Etter en strålende løpeetappe og ny pers med totaltid på 1.21.53 gikk to duatleter og en triatlet i badstua til Emil, hvor vi langsomt tinte opp før rennleder med frue vartet opp med pizza, cola og øl, før jeg like før midnatt vaklet hjem og i seng. Jeg er kjempefornøyd, fin gjennomkjøring og ny pers! Blid pike, så selv Trigern klarte ikke å være misfornøyd med at han av pelshensyn måtte sitte i bilen under hele affæren. I dag er jeg veldig glad for at jeg satte det i gang, det var skikkelig moro!
Takk til Patrick Bakkevold, Joakim Nyborg og Pål Guttormsen for suveren følgebåtføring, til Martin Sivertsen og Håkon Løvland som fulgte meg hele veien og sist men ikke minst til rennleder Emil Sjøtun og fru rennleder Lillian Sjøtun for strålende organisering og bevertning!
Bildene ligger her.
