Busjdagen min!

Jeg hadde busjda i går, å de var morro! Først ble jeg vekt brutalt a Ellen som slepte meg ut a senga å de syns jeg kanskje var litt unødvendi på busjdan min. Men så viste de seg at Ellen hadde finni et busjdakort i posten på lørdag å at de var fra Jokke så hu hadde hollt de jømt får meg. De var et kjempefint kort me en fin tiger på!

Så sov jeg ganske mye får Ellen var på jobb å hadde mange timer å da er de ikke no gøj får meg på jobb. Så sov jeg da, menn jeg fikk me meg sola!

Når Ellen kom hjem så lagde vi mat å Ingri kom å vi spiste finnebiff. Å Ingri lurte på om jeg likte kakkao eller sjokkelade best! vi var nemli invetert til hu på sol å tigerfest på kvellen. Etter midda tokk Ellen meg me opp til Bommstahævven å så kjørte vi telemark ne. De var dritskummelt å kjempegøj får vi kjørte bare i lyse fra månen så vi tryna masse. En gang dælja jeg hue i jelmen til Ellen å de var ganske vonnt, menn de var mest moro. Føre var litt vekkslenne sa Ellen så de blei ganske mange jennomslag (jeg veit ikke va de er) som Ellen sa å da trynera.

På kvellen jikk vi bort til Ingri som hadde dekka på fint til oss. Jeg fikk de største kruse de rakk meg til haka å så lagda sjokkelade til meg. Å de var runnstykker med kjøtt å solboller me syltetøj å vi åt masse. Ellen klager over at hu fortsatt er mett å de er jeg å, menn er ikke de bra? De var veldi hyggli hoss Ingri å de var morro med bursjdafest!

I natt fikk jeg ligge i dunposen til Ellen me pelskantn runnt meg å de var deili. Jeg er me Ellen på jobb i dag får å kunne skrive blågg, å så fikk jeg se alle hilsnenene som folk hadde skrivi til meg i går.

Takk!

Ekstremtur?

- Har dokker vårre på ekstremtur i hælga?

Spørsmålet kom frå Werner under formiddagsmaten i dag, og for første gong på det eg kan hugse blei eg faktisk stum.

Har eg vore på ekstremtur i helga? Eg måtte spørje Martin, han var jo tross alt med, så han burde kunne bidra til å svare. Men trur du ikkje han blei like stum som meg! Har vi det, tru?

Eigentleg så seier det alt at vi er så uvisse: vi har nemleg ikkje vore lenger enn til Storvatnet. Ikkje var det langt, ikkje bar vi tungt og ikkje klatra vi særleg hardt heller. Faktisk baksa vi mykje mindre enn vi pleier opp lia, for vinden hadde blåst vekk alt som var laust. Men då vi kom til den første myra tok vinden tak i oss, og slapp ikkje taket før langt ut på søndagen. Det var ein søraustleg kuling som beit oss i kinna og røska i kleda og gjorde livet som skiløpar til alt anna enn triveleg. Vi var blåst stivfrosne innan vi kom oss til Nesheim, og vi som berre hadde tenkt oss på ein søndagstur for å teste dei nye ryggsekkane våre. Vi burde ha skjøna at søndagstur på ein laurdag var ein dårleg idé.

Det var ikkje vanskeleg å få god trekk i omnen.

Det er ikkje så kult å komme til ei hytte i nærmare 35 effektive og oppdage at ein er nøydd å spare på gassen. Vi fekk snart fyr i omnen, men hytta var svinkald då vi kom inn. For å kunne varme hytta med gass begynte vi å lage mat med ein gong, den etterkvart tradisjonelle pepparbiffen med fløytegratinerte poteter. Men hytta var berre litt mindre svinkald då maten var ferdig, så kleskoden for laurdagsmiddagen var dunvest og balaklava… Vinen varma Martin opp på omnen, og sjølv etter ein halvtime var den enda rimeleg kald. Eller romtemperert, det læt mykje betre.

Vinden ulte rundt hytta, og temperaturen inne steig saktare enn eg syklar oppoverbakke. Nesheim er på Noregs ti-på-topp-liste over værutsatte hytter, og etter tre timar var det strengt tatt enda ikkje leveleg der inne. Vinden berre blåste vekk all varmen, og vi så vantru på termometeret som ikkje rikka seg. Men vi skulle jo drikke raudvin og slengje mainnskit, så vi kledde på oss alle kleda våre og fann oss ei dyne kvar. Og drakk kald vin og varm kakao om kvarandre. Under dyna. Klokka halv tolv vurderte vi å gå heim igjen, og det seier litt.

Skulle hatt ein kringrenningstoveeldingbortikråioppsetjingsgreie.

Vi blei. Og bestemte oss for å ha fyringsvakt heile natta. Annakvar time ringte vekkjeklokka og så var det opp og hive kubbar i omnen. På morgonen var det blitt leveleg i hytta, men eg tør ikkje tenkje på om det var fordi vinden hadde løya eller om det var fyringa som gjorde susen. Til frukost var det nesten godt og varmt, og i rein overrasking over å kjenne varme i tærne blei vi liggande i kvar vår sofa og lese aviser. Det er utruleg kor trøytt ein blir av å fryse, heile søndagskvelden låg eg på sofaen og gjorde imponerande lite, heilt slått ut.

Ekstremtur? Ka du trur? Vi var faktisk samde om at vi ville hatt det betre i bygda, og det er ikkje noko Martin og eg vedgår med lett hjarte, slik sett var det heilt klart ekstremt!

Møljekalas!

Fredag 23. februar var det klart for møljekalas for personalet på Nordkjosbotn vidaregåande skule. Skrei og mager var kjøpt inn og det meste låg an til eit etegilde av dei sjeldne. Det var berre det at kalas ikkje gjer seg sjølv, nokon må gjere i stand også.

På Nordkjosbotn er vi velsigna med heile tre kokkar. Ikkje berre likar dei å få slike oppdrag, det er ein muligheit for å rive litt kjeft, og til å av og til lage mat utan at dei må forklare alt dei gjer heilt ned til minste detalj, men til alt overmål har dei også godt minne. Så dei hugsa at eg i eit augeblikk av ekstatisk lykke over at det blei møljekalas hadde lova å hjelpe til med å reinske lever.

Torsdag var det då berre å brette opp erma på den lånte kokkejakka og sette i gang. Først fekk eg ei innføring i den edle kunsten å reinske torskemagar. Det kan ein vel trygt seie at er ei spesiell oppleving. Særleg når ein skal vrengje dei og mageinnhaldet tyt ut mellom fingrane som lukkelegvis var hanskekledde. Skreiar et noko som blir ganske ekkelt. Men eg hadde selskap i Elin, og frå den kanten kjem det sjeldan noko anna enn mainnskit i ein slik situasjon, så vi prata og jåssa og hadde det etter forholda riktig bra. Etter ei stund kom rektoren vår og skrytte av oss. Kaffi og te ordna han og, og trudde visst han hadde gjort sitt. Men Martin har jo vist seg å vere nærmast handikappa av konkurranseinstinkt, så det blei nesten umuleg å ikkje utfordre han:

Ellen: Skal vedde på at du ikke klarer å rense mager like bra som meg!
Martin: Hehe (her kjem det fram at han visste godt at eg spelte på
konkurranseinstinktet hans, og at han ikkje hadde tenkt å falle for den),
det trur ikkje æ heller!
Ellen: Å (her var eg litt skuffa for at han ikkje gjekk på den)… Tør’u’kke prøve engang?
Martin: Gje mæ kniven, æ ska rænse en mage, bær får å vise dokker.

Fem minutt seinare kom han tilbake, no i kokkejakke og forkle og hanskar. Det er vel ikkje så overraskande at han blei ståande i kummen i fleire timar…

Då eg kom ut i den verkelege verda etter å ha budd på Blindern Studenterhjem i mange år, oppdaga et at verda har eit merkeleg syn på det å gjere ein innsats. På Blindern var det ei ære å bli spurt om å gjere ein jobb, og vi strekte oss utruleg langt for å få det til. Det var jo innsatsen vår som gjorde at vi fekk revy, velferdstilbod, festar og ball. I den verkelege verda er ein rar viss ein tar på seg ein jobb utan at ein får betalt, avspasering eller ein annen konkret løn. Talande nok var det berre eg som hadde meldt meg frivillig til å hjelpe til med skitjobbane før møljekalaset. Eg hadde ikkje venta noko løn for det, anna enn at eg kan gå med hovudet høgt heva, vel vitande om at eg har gjort ein innsats, men trur du ikkje kokkane hadde laga diplom til Martin og meg! Og veit du, det synest eg var vel fortent!

Fredagen kom og eg fekk leverpermisjon. Eg kjente meg ikkje veldig bra, så eg gjekk heim og la meg nokre timar. Drog tilbake på jobb ved sekstida, klar for fisk og øl. Ingrid hadde vist noko av flogvitet sitt og laga i stand eit genialt opplegg for å finne bordpartnar. Så var det klart til etegilde. Og herregud som eg åt. Eg åt uanstendige mengder lever, rognjolk, steikt rogn, kokt rogn, steikte torsketunger, fleire torskeskiver og flatbrød, og det etter å ha slukt ein manneporsjon med verdas beste fiskesuppe. Eg trur eg klarte å sluke om lag fire gonger ein vanleg middagsporsjon, og angra litt på at eg ikkje hadde tatt ei joggebukse utan knappar. Eg var så mett at eg ikkje kunne vri meg – eg var så stinn! Eit mirakel at eg fekk sove.

No er det måndag. Ingrid og eg skal ete middag i lag. Eg lurer på om eg vil bli svolten igjen før det?

Tigern har bursdag i dag!

I dag er det fem år siden jeg fikk Tigern, egentlig Tigrou, av Roisin, Su Yin og Jessie. Det er vanskelig å si hvor gammel han egentlig er, født i jungelen i India som han er. Veien derfra til Toulouse er litt usikker, men han har hatt et opphold i en dyrehage i Vietnam før han havnet i Frankrike. Tigern sjøl var litt for liten til å kunne gi noe ordentlig oversikt over hva som har skjedd med ham, men han har fortalt at mamman hans ble skutt og at han ble tatt hånd om av menneskedyr. Han har også rukket å lære seg både hindi og fransk og engelsk, så det er en del som tyder på at han har vært ganske lenge hos mennesker. Men han var veldig liten da jeg fikk ham, og har bare blitt litt større siden.

I dag har han bursdag, vi feirer femårsdag, og jeg tror han vil sette stor pris på om du som leser dette legger inn en bursdagshilsen til ham!

Turtiger

Jeg har vært på tur i hælga i Dividalen, sammen med menneskene Martin å Ellen . De var kallt, menn morro.

Vi jikk fra Frihetsli på freda kvell å innåver mot olenergår til vi fant en fin teltplass. Der fikk jeg jakkte menns Martin å Ellen satte opp teltet. Jeg fanga en liten mus og spisste den å de var bra får Ellen hadde ikke me mat til meg anna enn den som de skulle ete. Martin hakke så stor sekk å de var han som bar maten, så de vakke plass til så mye mat til meg der. De var litt morsomt får Martin hadde nesten alle tinga sine uttapå sekken, så Ellen hengte pån ei juletrekule åsså. Siden hann allerede så ut som et juletre sa hu.

Jeg fikk en god soveplass i teltet, jeg lå på fliisboksa til Ellen åsså hadde jeg pelskanten runt meg å da sov jeg kjempegått. Men Ellen hadde hatt de litt kallt i posen til hu tok me seg dunjakka nedi. Martin var kall å missfornøjd på lørdasmorran for atte han hadde hatt de skikkeli kallt å ville gå till hytte. Så de dro mot Våmma, å de var først kjempegøj får de var så mye trær atte de hålt på å velte hele tia menn så snudde de bare å jikk oppåver ælva i stede. De var egentli litt kjedeli så da sov jeg litt. Menn de var fint vær å masse elgespor å se på. På veien fra bilen å til teltplassen var de fårresten jærvespor i skisporet! Jerver er årntlie dyr. Ikke så tøffe som tigrer menn tøffe likevel. De må gå ann å være tøff uten å være like tøff som tigrer får vi er tøffest.

De var ganske kallt.

På Havgahytta var de folk som Martin kjente fra før, han mannen Robert har visst jåbba på Norkjosbåtn, på skoorn asså. De hadde fyra opp hytta så det var gått å varnt der å jeg fikk mat å. Jeg spiste opp litt av skinka Martin å Ellen skulle spise, menn de så meg ikke, får jeg er rask som lynet. Tigerlynet.

Hele natta på Havga lå jeg i posen til Ellen å de var skikkeli gått å varnt å jeg sov gått. Men da vi jikk ut var de kjempekallt å sol. De to menneskene mine hadde tengt å gå til Dividalshyttene å så videre ned til Olenergår vor de skulle overnatte. Menn så mista de spore å ente opp me å grynne å de var vonnt får meg åsså får en del a greinene traff meg i snuta å de er ikke no gøj. Åsså kom vi til ei ælv å dit ne var de både bratt å langt så da kjørte de ned til ælva igjen. Menneske mitt Ellen tryna to ganger i laussnøen å bantes masse før hu kom seg opp igjen. De var egentli kjempegøj de er gøj når menneskene tryner, litt skikkli æksjen!

Nede på ælva hadde de teite dyra til Kjersti å Robert gått masse jennom isen eller i vert fall jennom fokkskavlene å de så ut som de hadde plompa en del åsså. Teite dustedyr som lar seg spenne fårran pulk, de kan bare ha de så gått, de ville alldri gått me en tiger. Menn menneskene mine så vor de ikke skulle gå sell om Ellen (hu bar meg) hålt på å gå jennom en gang for atte isen likksom bare bøyde seg ned i vanne. Jeg er gla hu ikke jikk jennom får jeg satt jo i sekken hennes, å jeg likera åsså hu er go å varm.

På Olenergår fikk jeg jakkte igjen å jeg spiste biff å fikk ligge lenge i dunposen til Ellen å hu lekte med meg å bunta meg sånn som du kann se på bildet. Da sitter jeg helt fast menn bare fordi jeg ikke tar ut alle kreftene mine. Åsså om natta lå jeg i posen til Martin å de var skikkeli godt å varnt å stas for han har pels på bryste så de er nesten som å ligge på en tigermamma bare at han ikke er stripete.

Telttrening

Martin hadde ikke ligget i telt siden han var i militæret og jeg var redd for å miste evnen, så telttreningstur har stått på tapeten siden litt ut i januar. Fredag ettermiddag hadde vi begge fått ordna fri på mandag, planleggingsdagen var over og Verdens Snilleste Vaktmester hadde skifta batteri på bilen min. Intet i verden kunne stoppe oss nå, selv gnagsår var vi forberedt på å takle. Så fikk det heller være at jeg var 1,90 med sekk, og at Martin så ut som et juletre. Jeg er fortsatt litt usikker på om han hadde mest inni eller utenpå sekken.

Planen var enkel: vi skulle gå fra Frihetsli og til en fin teltplass eller Ole Nergård-bua, alt ettersom hva vi fant først. Veien inn er...ja, nettopp, en vei. Ganske begivenhetsløst, men i mørket slapp vi i hvert fall å se hvor kjedelig det er å gå på vei. Det var dessuten jervespor i skisporet, så vi var i grunnen i godt humør. Vi fant en fin teltplass og fikk opp teltet etter bare litt kaving.

Jeg fikk bange anelser da jeg så liggeunderlagene til Sivertsen: to tynne pinglete sommerunderlag så litt spinkelt ut i forhold til mine to vinterunderlag. Men jeg tenkte at nordlendingen sikkert veit hva han gjør, og fyren har jo vist seg å være ganske hard.

Jeg fikk flere bange anelser da jeg så "vintersoveposen" hans, den var omtrent like tjukk som tresesonger'n min, bare eldre. Som de fleste av oss veit, så eldes ikke soveposer like verdig som Sean Connery, så det begynte å demre for meg at 1) jeg kanskje burde dele på utstyret, eller 2) Martin kom til å få seg ei kald natt. Men som sagt, fyren har vist seg å være ganske hard, så jeg holdt på godene.

Martin fikk seg ei kald natt. Og bestemte at vi skulle ligge på hytte resten av turen.

Lørdag satte vi kursen mot Vuoma, og skifta kurs like etter. Tjue minutter og 200m framdrift i krattskau og halvmeterdjup laussnø gjorde det rimelig klart at dersom vi skulle komme fram til ei hytte i løpet av den dagen, så ville det være avgjørende at vi prøvde å nå ei anna hytte enn Vuoma. Vi kunne baksa opp dalen og tatt ei natt til i telt, men man bråker ikke med en blåfrossen eks-offiser, så når (134) Sivertsen hadde sagt hytte, ja så blei det hytte. Og altså skifte av bestemmelsessted. Det oppdaterte bestemmelsesstedet var Havgavuobmahytta øverst i Dividalen, omtrent ei mil fra Ole Nergård.

Vi fulgte elva opp, delvis etter spor fra en vi traff dagen før. Men spora var nedføyka, så vi bala i laussnøen. Martin gikk foran og tråkka spor, jeg gikk bak og bar tung sekk. Det er som sagt ei drøy mil fra brua til Vuoma og opp til Havga, og vi brukte fem timer. Det er en framdrift på ca 2km i timen, og sier en del om både snøforhold og bør. Ok, så hadde vi noen pauser, men vi stoppa bare én ordentlig gang, resten av spisepausene var i praksis bare lange tekniske. Det var ganske kaldt, så vi orka ikke å stoppe lenge av gangen.

Da vi så det kom røyk fra Havga blei vi litt glade og litt deppa. Glade fordi det betydde oppvarma hytte, deppa fordi Martin så for seg ei ny natt i telt. Men Kjersti og Robert rydda plass til oss, og vi fikk en riktig trivelig kveld sammen. Det er bare to senger der, så det blei riktig sosialt og anføttes. Jeg lovte å meddele at jeg delte seng med sjefen, og at det blei veldig hett... Så hett faktisk at jeg la meg på golvet etterhvert, men det trenger vi ikke å snakke så høyt om!

Søndag hadde vi en strålende idé: vi skulle gå til Ole Nergård-bua, og dit skulle vi gå via Dividalshytta, for det var en annen tur, og dessuten fikk vi sett oss litt rundt oppi lia der. Fint vær var det óg. Kjempelurt. For der var det ikke masse laussnø, og så var det jo så lett å se hvor vi skulle gå! Jadda. Vi labba og labba, i snø til knærne, og selv Tigern begynte å bli litt mismodig. Bjørkeskogen la hindringer i veien for oss, og etter hvert ble det klinkende klart at det er mye som blir borte mellom kotene på et kart. Vi skulle bare krysse Julusjohka, vi, det var bare det av vi ikke hadde med oss vingene. Så da kunne vi velge: å gå opp gjennom laussnøen til over juvet, eller å kjøre ned til elva i laussnøen. Vi kjørte ned til elva og kulda, og hutra oss til Ole Nergård, mens vi konstaterte at Robert og Kjersti hadde gjort en imponerende grundig kartlegging av den tynne isen på elva...

Ole Nergård-bua stilte med tørr ved, glør i ovnen og mye trivsel. Martin var barsk og fanga vann i ei skummel råk i elva, mens jeg viste barndommens kunster med øks. Frossen biff, frosne poteter og rødvin kom på bordet, og etterhvert kom jammen tullpraten fram også. Det var -23 da vi kom til bua, på fredag var det notert "godt under 20 blå" i hytteboka. - Kanskje ikke så rart da at Martin frøs i teltet den natta.

Turen ned på til Frihetsli gikk i praktfullt vær. Sola varma, og skauen der inne i Dividalen er nydelig - fin, gammel furuskau. Helt til vi kom til sommerparkeringa. Derfra er det en ganske begivenhetsløs tur, er jeg redd. Faktisk så kjedelig at det går på motivasjonen løs - finne et annet utgangspunkt for påsketur, ja. Dessuten er elgen i Dividalen fullstendig blotta for skikultur, og hadde tråkka midt i sporet nesten helt ned til bilen.

Men bilen starta.

Det Vonde Imperiet, del II?

Om det kjem ein del II av serien Det Onde Imperiet? Om det kjem ein del II av Det Onde Imperiet er vel ikkje spørsmålet? I ei verd som for dei fleste av oss inneber dagleg omgang med produktar frå Det Onde Imperiet er det vel heller innlysande at det kjem ein del II, det verkelege uvisshetsmomenter er når neste del kjem.

Det ligg óg i dagen at dette er ein serie i Hotel Cæsar-storleik, ikkje i triveleg liten BBC-miniserie-storleik på knappe to episodar.