Svensker og nordmenn

Ok, dette kjem litt seinare enn eg hadde tenkt, for eg sleit litt med å få tastaturet mitt til å snakke med mobiltelefonen min..
Jokke og er som kjent i Kona, og sidan det er Ironman i morgon, så måtte det jo vere ein nasjonsparade i forkant. Og her var det mykje rart å sjå. Og så blei det litt småpinleg å vere nordmann. Altså, frå Noreg er det 16 som har kvalifisert seg til å køyre. Dei har vore kjent ganske lenge, og i eit heildigitalt samfunn som vårt burde det vere mogleg å få tak i folk. Til dømes for å avtale å lage trøyer til å syne fram i nasjonsparaden. Men nei. Svenskene derimot, dei syner organisasjonstalent, og stilte blågule og fine. Noreg derimot, heilt samanraska...

Bilda talar for seg...

Kona, del II

Det er merkelig hvor fort tida går når en ikke gjør noe som helst, altså, virkelig. I går og i dag har vi gjort to ting, liksom: Jokke har registrert seg og fått deltagerarmbånd, og jeg har registrert meg som frivillig. Det synes jeg virkelig var en genial ide - i stedet for å tråkke rundt i Kona og vente på at Jokke kommer i mål, så følger jeg opp det gamle Stavern-prinsippet: en stiller som deltager og den andre stiller som frivillig. Så om to dager skal jeg være frivillig under Kona Ironman!

Kona - del I

Det er jo litt merkelig aa skrive paa utenlandske tastaturer, da, men jeg gjoer et forsoek..

Ok, saa turen starta ganske saa bra: moette Nick (slekta!) paa flytoget, og vi kom oss faktisk helt til Kona uten forsinkelser. Riktignok blei det litt svett i Homeland Security i LA, fordi passkredderen til Jokke hadde sydd sammen sidene skakt, og det likte ikke tolleren noe saerlig. Men vi kom oss da inn til sist og fikk henta og re-sjekka sykkelen. Og det skulle vaere det siste vi saa av den paa noen dager, den var nemlig ikke med til Kona, og etter en del research viste det seg at den var blitt sendt til Honolulu... En spoer seg sjoel hvordan det kunne hende:

"Hmm, here's thirty bike bags, most of them seem to be going to Kona. Must be something going on over there. Oh, hey, I'll send this one to Honolulu, never mind the Kona tag."

Sju telefoner, to doegn og ganske mye frustrasjon seinere dro vil flyplassen for aa see om vi kunne faa snakke med noen, og da vi endelig fikk tak i et menneske, kunne hun fortelle at sykkelen hadde staatt der et doegn allerede, den. Men det visste ikke resten av American Airlines...

Heldigvis hadde vi ikke bare stressa, vi hadde faatt tid til aa bade litt ogsaa, dette er paa ei lita strand rett ved flyplassen:

Og saa er det skikkelig digg aa vaere tilbake i Kona. Jeg har litt vanskelig for aa forklare hva som er saa stas med Hawai'i, faktisk: det er jo prega av helt tilfeldig byplanlegging, det er sjelden klarvaer, og badeforholdene er egentlig heller ikke saa knall, for det er jo mye lava i forhold til sandstrender her. Men saa er det noe med stemninga. Kailua-Kona har liksom bare utvikla seg etter "hang loose"-metoden, virker det som, det er noe veldig avslappa over maaten byen ser ut til bare aa ha vokst ettersom en trengte aa utvide. "Trenger dere stroem, ogsaa? Ok, jeg faar Bob til aa sette opp en stolpe til uka. Aloha."

I gaar snorkla vi ved Kahalu'u-stranda i enden av Ali'i Drive, hovedgata i Kona. Her er det bare aa jumpe uti, og vips! er en midt i et akvarium. Svarte, perlemorsfarga, knallgule, stripete og prikkete fisk svoemmer rundt beina paa en, og det eneste en trenger aa bekymre seg for er aa ikke bli slaatt mot lavarevene, eller aa bli solbrent. Begge deler er for oevrig bekymringer en boer ta paa alvor. 

I dag var vi forresten ved Ai'iopo Beach. Vi hadde tenkt aa snorkle (jeg har nye svoemmefoetter!), men det var ikke saa aktuelt, det blaaser utrolig sterkt i dag, saa vi bare bada. Fra stranda saa vi ei skilpadde som gnafsa blader fra havoverflata. Skilpadder, honu som de heter her, er helt fabelaktig kule dyr.

Denne stranda er en del av en kulturpark for hawaiisk kultur, og her er det laga en fiskedam, en kunstig dam der fiskene kommer inn ved hoeyvann, men ikke ut igjen ved lavvann, og dermed faar en glitrende fiske. I dag har svoemmere forrang, og er i foelge guideboka et ypperlig sted for familier med keiki, siden muren mot havet bryter boelgene, saa det er trygt. Pent var det ogsaa, men litt vel mye vind...

Vel tilbake paa Silver Oaks Ranch oppe i lia er Jokke naa ute paa akklimatiseringsloepetur. Han skulle egentlig ut paa sykkel, men den trenger litt mekking foer den er helt klar. I dag tidlig var vi paa svoemmetrening og svoemte ut til vendebaaten der en faar servert kaffe. Jeg har aldri vaert i en katamaran foer, og det har jeg fortsatt ikke, men jeg har til gjengjeld drukket kaffe under en...Ranchen vi bor paa er forresten en opplevelse i seg selv. Vi kom jo fram i stummende moerke paa loerdag, og stor var gleden da vi vaakna opp til denne utsikten! Vi har ti geiter til naboer, lenger bort i "gata" bor det to esler (Tussi ville likt aa vaere her, men vi tror ikke han hadde satt saerlig pris paa 20 timer paa tur foerst...), og vi faar egg fra hoener som bor rett bak gjerdet dere kan se paa bildet. Og helt magisk dukker det jammen opp bananer fra hagen her ogsaa. Rick og Amy er verdens triveligste, de har laant oss baade mobiltelefon og pcen jeg skriver paa naa. 

Tigern har det jo som tigern i jungelen her, masse traer og buskas og masse spennende smaa dyr aa jakte paa. I dag ville han helst vaere igjen her i stedet for aa bli med ned i byen, men det gikk nesten gaernt. Han skulle bare slappe av litt paa solsenga her, da baade han og madrassen han laa paa blei blaast avgaarde. Han fikk seg litt av en troekk, og maatte ha hjelp for aa komme laus att. Litt smaatraumatisert har han naa flykta inn i huset.

Han kunne ikke redegjoere for hvor lenge han hadde ligget der, saa vi er litt redde for at han blei slaatt ut i fallet, men han tok det naa relativt pent. Ikke for det, at han ikke skriker opp om hvor haaploese mennesketing er, tyder egentlig paa at han blei litt ordentlig skremt.

Regner med at mye blir greit igjen etter middag, da, han pleier ikke aa vaere saa veldig langsint, og har dessuten litt skral hukommelse.

Klare for haustferie!

Her om dagen fekk eg eit spørsmål frå ein tidlegare kollega av meg: "Ja, saknar du skulen? Vi har jo snart haustferie vi no". Han sto på farten til å reise til fjells, og han veit godt at eg er veldig glad i fjellturar.

"Nei", svara eg, "eg reiser til Hawai'i om ei veke, og skal vere vekke i tre veker, og det ville jo vore vanskeleg med skuleferier." Då blei det litt stille, gitt.

Jaudå, for Jokke er jo ein superhelt som presterer når han skal, så då han hadde den siste sjansen til å kvalifisere seg i Bolton i juli, så gjorde han nett det, og sikra andreplassen i klassa si. Trass i at han kræsja i ein bil og bruka resten av tevlinga til å halde den openberrt skadde venstrehanda skjult for alt som måtte likne helsepersonell. Han er jo syklist, og dei er jo ekspertar på å late som om dei er i orden, og Jokke hadde ein Hawai'i-plass å sikre. Konkurransen er 10. oktober, Jokke har startnummer 1003, og ein kan

Så no sit vi her, det er verkeleg kvelden før, alt er pakka, Tigern har fått på seg alohaskjorta og sykkelen er bretta saman i bag.

Værmeldinga er elendig, det skal regne kvar dag i ei veke, men så på konkurransedagen ser det ut til å bli klårver, nett som det var førre gong, då hadde vi to heile dagar med klårver, og det var konkurransedagen og dagen etter, då Jokke var så solbrend at han ikkje fekk vere ute utan genser.

Eg er sjuk. Det har eg vore ei stund no, dei tre vekene føre denne var eg til og med sjukemeldt med slik håplaus datanakke. Sidan eg likevel var heime tok eg meg tid til å bli forkjøla også. Eg trudde eg var ok i nakken og over forkjølinga, men i går kveld blei eg sjuk att. Rekner med litt trøkk i biholene på flyturen, og så håper eg luftkondisjoneringa ikkje sender meg heilt i bakken. Vil tru eit par timar med saltvatn og snorkling vi løyse opp så eg blir frisk ganske snart.

For eit eventyr det skal bli! Det var så bra førre gong, denne gongen håpar vi på vulkantopptur, og no skal vi surfe!

Jokke går i baret...

Så satt jeg der, da, og surfa litt på Finn, og så vips! kom jeg over en romeriksbunad som noen bare skulle ha 8 500,- for. Følgende samtale fant sted:

Ellen: Oj, se her'a, romeriksbunad til bare 8 500,-!
Jokke: Oj, det får'n si. Men, er'n ikke innmari stutt og brei?
Ellen: Joda, Jokke den er en størrelse "kona di"...
Jokke: Ehm. ....

Omtrent på dette tidspunktet fant jeg det passende å påpeke for Jokke at han jammen er heldig som har ei kone som ler av sånt, i stedet for å bli sur og lei seg... Jokke veit å være takknemlig for det, altså, det er mange gærne damer der ute.

Men så skulle han trøste meg da, og det var på mange måter da han liksom virkelig lagde engler i salaten.

"Du er egentlig ikke så brei, du bare ser sånn ut fordi du er så stutt."

Det blei en kort periode med stillhet før jeg nok en gang demonstrerte hvorfor jeg er drømmedama - jeg lo høyest.

Men generelt sett er det greit å ha i mente at om man først tråkker i salaten er det ofte greit å stå stille...

Takk for all moroa vi har hatt!

Alt har ein ende, og no har altså Morphe fått seg ein ny heim. Eg elskar jo den vesle raude og gilde karbonkrabaten, men det er jo ikkje til å stikke under ein stol at eg ikkje eigentleg satt så godt på han. Då eg kom over ein liten Diamant på Finn slo eg til. Og så var det på tide å fortelje Morphe at eg skulle gi han frå meg. Det var ganske ille.

Så, då eg skulle gjere han klar for å ta bilde og slikt, så oppdaga eg brått ein sprekk i ramma! Karbon kan jo finne på slikt, men dette var eit sjokk for meg, altså. Dermed blei eg redd for at han skulle ende sine dagar som avplukka delesykkel, ramma sendt på dynga, ribba for all verdigheit. Eg var redd ingen ville sjå verdien i ein liten raud 2005-modell som berre hadde Centaur-delar.

Men så, brått dukka det opp ein ringeriking som hadde fiksa rammebrot før, og som synest ramma var så fin at han burde få leve vidare på vegen. Og i går sende eg frå meg Morphe, gav han ein del klemmar og takka for all moroa vi har hatt, og sende han til Hønefoss der han skal på pleie og reparasjon. Han har hatt det fint i garasjen i natt, det fortalde kjøparen i dag. Eg er så glad for at han fekk ein ny heim, hos nokon som kjem til å spyle vegdrit av han, alltid halde slitedelane reine og smurde, og som ikkje kjem til å la han stå ute.

Denne vesle sykkelen var den første landevegssykkelen min, han har synt meg gleda over karbon, over farta i svingar og nedoverbakkar, og vi har slitt oss opp bakkar. Utan Morphe ville eg ikkje vore syklist, eg ville ikkje rykka til av å sjå leggar med hår på, og eg ville ikkje ha gleda meg til bar asfalt i mars, slik eg gjer no.

Det er heilt utruleg kor glad ein kan bli i 8 kg plast og metall.

No græt eg faktisk litt.

Men det er så fint at han skal få køyre vidare på Ringerike - han er kjent der frå før, og han fortener mange år til med vegmoro. Takk for all moroa vi har hatt, Morphe, og lukke til vidare! Kanskje ser eg deg på vegen ein dag?

Sommerferien 2015

Skal si jeg er dårlig til å opppdatere denne bloggen, altså, men jeg har ikke helt lyst til å legge den ned heller. Det er nesten et år siden jeg sist skreiv noe, så det er på tide. En del har skjedd siden sist også. Ikke bare har naboen vært skral igjen, så jeg har vært på tur igjen med Whinny (se forrige blogginnlegg fra i fjor!), men det har jo gått et helt år siden jeg kom tilbake til Samlaget. I juni var det et år siden tjuvstarten min, og nå i august var det et helt år siden jeg begynte for fullt. Omtrent samtidig med at jeg hadde et årsjubileum kom de to første bøkene jeg har hatt ansvar for hele tida også, det var stas:

Dessuten lå det en heil bærepose med klær til meg fra kollega Ragnfrid, tydeligvis hadde rydda ganske hardhendt i klesskapet sitt! Passa gjorde de óg, det er vel egentlig det mest imponerende. 

Sommerferien i år blei ganske kort, bare to uker. Men til gjengjeld blir det tre uker på sydhavsøy i oktober...