OpptaktenEtter kvalifisering i UK 31. juli har jeg hatt rimelig tid til å restituere, trene og spisse. Siden jeg baserer 15 % av treningsplanleggingen på tilfeldige innfall og hele 85 % på solid vitenskap (meteorologi) har det blitt litt i underkant med lange turer. Man drar ikke ut for å sykle i regnet. Allikevel var jeg i greit slag i tida mot avreise.
IM på Kona er ulikt alt annet jeg har vært med på før. Jeg har stort sett holdt meg til bakkete og kronglete løyper, og med unntak av Nice har de alle gått i temmelig kjølig klima. For å si det som det er: triatlon på Hawaii er egentlig ikke laget for meg. Eller er det omvendt? Uansett, for å få en idé om sannsynlig tidsbruk lagde jeg en fiks liten analyse av deltakere som har kvalifisert seg i UK de tre siste årene. Ut i fra det fant jeg at estimert tid for meg ville være 1:12, 5:16, 3:29 og totalt 10:10. Som vi skal komme tilbake til var ikke det helt på viddene.
Forflytning over 12 tidssoner til et helt annet klima krever litt tilvenning. Vi, det vil si Ellen, Trigern og jeg, kom til Kona mandag kveld, noe som ga fire dagers akklimatisering. Det var litt i korteste laget, men hadde gått greit nok om vi bare hadde hatt vett til å holde oss unna velkomstbanketten.
Bespisning av tusenvis av mennesker innebærer nødvendigvis at maten serveres i store trau som står og kjølner til perfekt temperatur for bakteriedyrking. Dette er noe jeg egentlig vet, men bare ikke tenkte på. Ellen ble kvalm i løpet av bankett og race briefing (som forøvrig gikk i oppløsning i styrtregn), mens jeg kjente ingen ting. Ikke der og da. I løpet av natta, derimot, våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. "Heldigvis", tenkte jeg "er det enda en dag og en natt til starten går. Det hadde vært verre om dette hadde kommet neste natt". I løpet av dagen før dagen kjente jeg meg bedre og bedre, og ble etter hvert ganske optimistisk. Neste natt våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. Optimismen var som blåst vekk! Der og da så jeg for meg 17+ timer eller til og med DNF, og det hele på grunn av et øyeblikks ubetenksomhet. Ellen prøvde å muntre meg opp og heiv i meg to paracet. Etter det sov jeg som en stein i et par timer.
Dagen rant, jeg hoppet på bussen som tok alt folket inn til sentrum, og der endte jeg med å virre litt omkring med sykkelpumping, kroppsmerking, posedumping og den siste klargjøringa. Heldigvis hadde jeg god tid, så jeg ble ferdig med alt uten å stresse. Moroa kunne begynne.
'Au 'au kaiFortellingene om svømmestarten i Kona kan brukes til å skremme barn til å spise grønnsakene sine. Når selv en svømmedyktige kar som Arild T beretter at han må ta telling skjønner jeg at det kan være lurt å være litt bakpå i starten. Nå var jeg forsåvidt litt bakpå hele veien, og det var ikke så heldig kanskje, men svømmestarten gikk i alle fall smertefritt. Den ble sant å si like lite hektisk som igangsveivinga i Eidfjord. OK, så ble det litt trengsel her og der, men ikke noe verre enn et par daffe spark i ansiktet. Med morsomme fisker å se på hadde jeg en riktig fin tur, jeg. Dersom jeg kommer tilbake en dag burde jeg muligens legge litt større vekt på prestasjon enn opplevelse, for 1:22 er tamt selv for meg å være.
Surfing og triatlon er to fine ting å drive med i vann, men de passer egentlig ikke i det samme vannet samtidig. Derfor er det bittelitt illevarslende når surferne har gode bøljer å leke i bare et steinkast fra feltet. Heldigvis duvet vannet så rolig og jevnt borte hos oss at det gikk uten problemer. Verre var det at brillene ikke ville tette. Jeg hadde sterk tro på at det nye funnet fra expo'n skulle vise seg å være den perfekte løsninga på den livslange jakten etter de perfekte svømmebrillene. Etter litt utprøving på trening mente jeg å ha funnet rett måten å ta dem på, men jeg klarte bare ikke å gjenskape suksessen i minuttene før start. Jeg klarte det heller ikke på noen av brillerettestoppene jeg hadde på vei ut til vending, så jeg måtte bare finne meg i å fullføre med høyreøyet i saltvann. Man kan si mye pent om Stillehavet, men det svir som f***. Dessuten var ikke øyet til å bruke de to første timene av sykkelturen. Brillejakten fortsetter.
Unnet meg litt solkrem i skifteteltet. Her er ordet "litt" viktig, for faktor 50 Banana-Boat-kremen som vi hadde kjøpt i nærbutikken viste seg å ikke helt holde det innpakkinga lovet om "Extreme sweat and water resistance". Det kunne jeg kanskje tenkt meg, men jeg lot altså være å friske opp innsmøringa på vingene og underarmene. Tabbe. Husk, barn, smør etter svømming!
Så dro jeg avgårde med ett øye og litt bange anelser etter nattas opplevelse.
Tenkte allikevel at det var liten grunn til å sikre seg nederlag ved å starte i daffetempo og rullet avgårde som normalt. Var kanskje litt for ivrig i de første bakkene fram og tilbake i selve byen, men kom etter en liten stund inn i intensiteten som har fungert tidligere.
Vinden er det store temaet på syklingen, men var egentlig ikke så ille denne gangen. Det var så og si vindstille helt til stigningene mot vendemål ved Hawi. Der blåste det til gjengjeld riktig freskt, og jeg måtte konse litt om å styre sykkel. Allikevel forteller de lokale om Harleyer som omtrent blåses av veien og lastebiler som velter, så jeg antar at dette var en moderat dag. På vei tilbake var det side-motvind, men ikke så galt.
Litt blåst kan jeg tåle. For min del, som nordboer med kort tilvenningstid på øya, var temperaturen det mest spennende. Fra vi landet hadde det vært skyet om ettermiddagen og ganske moderate temperaturer. Gode sommertemperaturer, bevares, men heller ikke mer. Derfor var det med en viss misnøye jeg konstaterte at dette var første dag med sol fra skyfri himmel! Et lite stykke etter vending hadde jeg en sky å gjemme meg bak, og jeg ofret en skvett Powerbar Perform til forfedrene for å få dem til å velsigne oss med flere av samme slag. Forfedrene kan ikke ha satt særlig pris på gaven, for innen jeg kom ut på lavaslettene igjen var det bare blanke himmelen. Skyene lå tett innover på øya, men ute hos oss var de ikke. Skal koste på forfedrene Cola neste gang.
Har også lyst til å nevne fenomenet drafting. Jeg har sett bilder både fra tidligere år og fra dette av store og tette felt. Det var helt klart en del med litt sviktende øyemål, men i det store og hele synes jeg folk var ganske samvittighetsfulle. Så klart, dette var blant oss som startet syklingen som nummer 1400 og deromkring, så framme blant de travle kan det ha sett anderledes ut.
Kom inn på 5:15, og kunne med det konstatere at beina hadde fungert sånn nogenlunde normalt. Var lettet og optimistisk foran løpeturen.
Goldie hadde gitt tips om at vi burde løpe fort på Ali'i Drive, den første av to fram-og-tilbake-strekninger. Der er det nemlig litt skygge og passelig variert vei. Ellen hadde rekruttert en heiagjeng på 7-8 hoiende lokale som hjalp til med å holde farta oppe!
Neste strekk, ut til Natural Energy Labs og tilbake, består av laaange åpne strekninger uten så mye som en kokospalme til å skjerme mot sola. Jeg hadde latt beina finne sin egen avslappede rytme, men kom vel til at det kanskje var litt i raskeste laget. Tipset til Goldie var tross alt ikke å løpe vesentlig saktere i del to, i alle fall ikke eksplisitt, men slik ble det. Vil ikke kalle det kollaps eller noe, men jeg sleit med vonde bein og dårlig snert siste halvmaraton.
Og varmt! Brukte sikker ti minutter bare på kjøleaktiviteter som å fylle is i lua, dynke med svamper og drikke. Gikk igjennom hver eneste drikkestasjon for å være sikker på å få i meg så mye vann og cola som jeg tålte. På mye av Queen K. var det heldigvis litt sidevind, men opp fra NEL var det oppoverbakke, medvind og fullstendig bakerovn. Begynte å øyne enden på soga, fikk pratet litt med Knut Ole og holdt motet oppe. Min store frykt - magen - oppførte seg heldigvis upåklagelig etter to dostopp første 15 km.
Det ble langt tilbake til byen, men jeg skjønte at det ville gå uten full sprekk. Sub-10 var tidlig utenfor rekkevidde og etterhvert ble det tydelig at jeg heller ikke ville nå estimatet på 10:10. Det viktigste var dog at dagen hadde gått uten store problemer og at jeg ville komme i mål med helse og opplevelse i behold på en anstendig tid.
I det jeg svingte inn på Ali'i Drive med et par hundre meter til mål ble jeg møtt av byens fineste gatedekorasjon! Ellen og Trigern hadde vært i sving med krittet (OK, sant og si snublet jeg rett over hele greia uten å oppdage det, men jeg fikk se den etterpå).
På oppløpet møtte jeg igjen Ellen og Trigern som begge hoppa og hoia. Trigern videreførte tradisjonen og ble med de siste meterne til mål. Han lot seg ikke merke av at en kanin hadde kommet i mål en stund før, og satte selvfølgelig stor pris på alle folka som heiet på ham!
Det gikk bra. Ikke strålende, men heller ikke ille. Bra. 10:15:22 og nr 599 av alle, som er i riktig tredjedel. Vet ikke hvor mye mageondet kan ha satt meg tilbake, men har ingen grunn til å tro at det var all verden. Kunne kanskje klart sub 10 på en knalldag, men neppe med så stor margin. Jeg er først og fremst glad og lettet over at jeg ikke fikk problemer og at jeg klarte å glede meg underveis. For det var faktisk veldig, veldig moro det aller meste av veien. Lava og varme og greier var helt som det skal være. Det er meningsløst å begynne å vurdere konkurransen opp mot andre konkurranser, for denne er i en egen kategori. Det finnes bare én IM Kona selv om det er en type konkurranse jeg neppe hadde oppsøkt noe annet sted.
Så var det analysen jeg skulle komme tilbake til. De estimerte strekktidene var mer nøyaktig:
1:12:30, 5:16:28 og 3:29:43
Fasiten var:
1:22:21, 5:15:39 og 3:29:28
Bortsett fra svømminga vil jeg si det var temmelig nærme!
Og hva blir det neste? Vet ikke enda. Først og fremst skal jeg glede meg over turer i fjellet, skikjøring, klatring og alle andre morsomme ting som har kommet i bakgrunnen en stund. Kanskje hiver jeg meg med på Tom Waitz-løpet. Skal nok triatlere litt også, sånn for å holde systemet i gang. Hawaii er utelukket de neste par åra, men ikke for alltid.
Neste gang skal vi surfe!
Endelig plassert på flyet ble det snart klart at setene var blant de virkelig trasige, og at underholdningen besto av Skrikende Barn i Stereo. Nå skal det sies at den lille tåkeluren hadde vært usedvanlig tålmodig på LAX, så det var egentlig godt forståelig at han skreik. Vi hadde litt lyst til å skrike vi også, for å være ærlige. I et anfall av sinnekanalisering lagde jeg et lite kunstverk på mitt nyoppdagede favorittmobiltelefonleketøy, Skitch:
Tenkte allikevel at det var liten grunn til å sikre seg nederlag ved å starte i daffetempo og rullet avgårde som normalt. Var kanskje litt for ivrig i de første bakkene fram og tilbake i selve byen, men kom etter en liten stund inn i intensiteten som har fungert tidligere.
Litt blåst kan jeg tåle. For min del, som nordboer med kort tilvenningstid på øya, var temperaturen det mest spennende. Fra vi landet hadde det vært skyet om ettermiddagen og ganske moderate temperaturer. Gode sommertemperaturer, bevares, men heller ikke mer. Derfor var det med en viss misnøye jeg konstaterte at dette var første dag med sol fra skyfri himmel! Et lite stykke etter vending hadde jeg en sky å gjemme meg bak, og jeg ofret en skvett Powerbar Perform til forfedrene for å få dem til å velsigne oss med flere av samme slag. Forfedrene kan ikke ha satt særlig pris på gaven, for innen jeg kom ut på lavaslettene igjen var det bare blanke himmelen. Skyene lå tett innover på øya, men ute hos oss var de ikke. Skal koste på forfedrene Cola neste gang.
Neste strekk, ut til Natural Energy Labs og tilbake, består av laaange åpne strekninger uten så mye som en kokospalme til å skjerme mot sola. Jeg hadde latt beina finne sin egen avslappede rytme, men kom vel til at det kanskje var litt i raskeste laget. Tipset til Goldie var tross alt ikke å løpe vesentlig saktere i del to, i alle fall ikke eksplisitt, men slik ble det. Vil ikke kalle det kollaps eller noe, men jeg sleit med vonde bein og dårlig snert siste halvmaraton.
Det ble langt tilbake til byen, men jeg skjønte at det ville gå uten full sprekk. Sub-10 var tidlig utenfor rekkevidde og etterhvert ble det tydelig at jeg heller ikke ville nå estimatet på 10:10. Det viktigste var dog at dagen hadde gått uten store problemer og at jeg ville komme i mål med helse og opplevelse i behold på en anstendig tid.
I det jeg svingte inn på Ali'i Drive med et par hundre meter til mål ble jeg møtt av byens fineste gatedekorasjon! Ellen og Trigern hadde vært i sving med krittet (OK, sant og si snublet jeg rett over hele greia uten å oppdage det, men jeg fikk se den etterpå).
