Et bilde sier mer enn tusen ord

Og dermed er det bare å takke fotografen Mari Ekkje (takk for lov til å bruke bildet ditt!) for denne talende illustrasjonen til årets NXTRI.

Vi håper vi vanligvis ser gladere ut på tur.

Det er utruleg kva ein har

Som dei merksemme lesarane har merkt seg så har leiligheitshaldet blitt til rekkehushald i sumar. Det er ein kjent sak at det å flytte fører med seg to diametralt ulike fenomen: ein finn ingenting og ein finn det merkelegaste. Denne posten skal handle om det siste, sjølv om mykje kunne vore skrive om dei tinga vi pakka sist for å finne dei først og som no er som sunke i jorda.

Men altså, ein finn det merkelegaste.

Eller, eigentleg visste eg om det merkelegaste, for eg fann den sovjetiske stridsvognhjelmen til Jokke då eg rydda i boden eit par år sidan.

Men, det er utruleg kva ein har, og hos oss er det utruleg kor mange ulike typar kosttilskudd som dukkar opp om ein skulle vere så vågal å åpne ei øskje ein ikkje drar kjensel på. Ein skulle tru vi har handla inn kosttilskudd i eit fåfengt håp om at berre ein et nok piller så slepp ein å lage mat, høyr berre her:

For å få fram kor ille det er har eg skrive opp dubleringar to gonger

• jønn
• B-kompleks
• Selen
• GPH Gurkemeie (eg veit, eg trudde også det var eit krydder)
• Bio-Biloba
• IDO-E e-vitamin
• B-kompleks
• Bio-Chrom
• antioksydant
• Sink Asporotate (med gresskarkjerner!)(Hui!)
• Multi
• Suplex B (B-vitamin, kjerringrokk/silica og sink)

og sist, men ikkje minst:

• Silica, med kisel frå kjerringrokk.

Kjerringrokk faktisk, drittplanta som eg har røska og rive i for å den ut av blomsterbedet mitt, og så finn eg ho faen meg att i kjøkkenskapet mitt! Nei, frå no av er det hårda bud i Solvegen, altså: her skal ikkje noko ny pillemat inn i rekkehuset før det er tomt frå før!

Vidare kan det sjå ut som om vi skal bake mykje med natron i framtida. Får eg by på ei svele?

Tilfeldig?

Det er ikke så ofte jeg engasjerer meg i foppalnyheter, men når jeg nå ser at John Arne Riise er sendt til sjukehus etter å ha skalla med skulderen til Espen Ruud, så er det grunn til å følge med, for sa ikke nettopp reporteren at det kan være den selvsamme Espen Ruud som skal fylle Riises plass i forsvaret?

Så altså, John Arne Riise sendes til sjukehus etter å ha kræsja med skulderen til den samme som dermed tar over plassen hans? Hmmm...

Tilfeldig? Neppe.

Puppetrening

Sjekk den høydeprofilen'a!

Personlighetsendringer på gang?

Jeg lurer på om Jokke og jeg er i ferd med å endre personlighet? Hør bare her: jeg har aldri vært verken særlig nevenyttig eller særlig interessert i å lage ting, eller bygge ting (hvis man ser bort fra LEGO), og jeg har i alle fall aldri brydd meg en døyt om verken hus eller hage.

Enter rekkehuslån.

Og hva skjer? Jo, jeg hører meg selv bruke uttrykk som "restaurere", "pusse", "beise" og ikke minst de skremmende nye ordene "reparasjonsvoks" og "hekkesaks" (de to siste ble ikke nevnt i samme setning forøvrig) med den største selvfølgelighet.

Og Jokke skal begynne på nattsvømming for gammelbadere.

Hva gir du meg?

Ellen gjer vaksne ting, del V

Eg har luka. Ja, de las heilt rett, eg har luka.

Og ikkje nok med det, eg har ikkje berre luka blomsterbedet, eg veit også namnet på den ekle bloma eg har røska opp med rota så godt eg har klart: reinfann. Stikk den, de, Ellen både lukar og veit kva ho lukar vekk!

Menneh, eg måtte få Mamma til å peike på kva eg skulle luke vekk først, altså.

Norseman V. Såvidt.

"Pust! Pust!"
"Tjue sekunder igjen, du greier det!"

Det er tydelig at det er meg de snakker til, de to damene som ser på meg med bekymring i blikket. Jeg prøver å adlyde, selv om det prikker i hele kroppen og jeg er helt svimmel av smerte. Det er ikke lett. Helst vil jeg gaule av full hals og legge på flukt, men tøffe gutter gjør ikke slikt. Så jeg ligger der og lar dem holde på. Ellen holder beinet mitt, og Irene presser en tommel så hardt hun klarer inn i leggen. "Ute av trening" sier hun unnskyldende når hun omsider må slippe opp. Det er en stund siden Irene jobbet som fysioterapeut, men jeg synes virkelig hun er fast nok i klypa enda. Nok i massevis for meg, som ikke en gang har merket at neglene punkterte meg.

Når de endelig avslutter behandlingen er egentlig den verste delen av Norseman Xtreme Triathlon 2010 over for mitt vedkommende. Jeg er fortsatt urolig for at leggen ikke vil tåle løpinga. Ikke så mye fordi det ville innebære DNF bak navnet mitt, men fordi de gærne damene kunne finne på å gjenoppta terapien et sted langs Tinnsjøens idylliske bredd.

Hele elendigheten startet tre og et halvt døgn før start. Da startet jeg en forkortet løpetur med litt vondt på innsiden av leggen. Alvoret gikk ikke opp for meg med det samme - man får jo litt vondt her og der av og til, men da jeg fortsatt haltet utover torsdagen begynte det å se ut til at det hele var over før start. Vi valgte allikevel å dra avgårde, Ellen, Irene og jeg, og etter et par triggerpunktbehandlinger som jeg helst vil glemme, to omganger med prøvetaping og litt Ibux-salve, var jeg så klar som jeg kom til å bli.

Uroen slapp ikke før jeg hadde løpt omlag ti kilometer langs idylliske Tinnsjøen. Da hadde jeg levert en av mine dårligste svømmeprestasjoner noensinne, og syklingen hadde også vært svakere enn året før. Det gjorde meg allikevel ingenting, for håp begynte å bli til visshet: Det ville holde. Jeg ville komme til topps.

Å bryte sykkelritt gjør jeg med lett hjerte, for der oppfatter jeg dagen som over hvis jeg ikke klarer å være ordentlig med på moroa. Bryte triatlon er noe helt annet, for det er mer en indre kamp med meg selv enn mot noe eller noen annen. Akkurat denne gang kom i tillegg vissheten at dette var femte Norseman, noe som er en liten milepæl med egen trøye og greier, og at det trolig vil gå noen år før jeg vender tilbake. Avslutte med stil. Derfor, og fordi Hårek & co hadde beæret meg med seedet plass, ville det være ekstra bittert å kaste inn håndkleet. Det har vært en smule diskusjon om dette med å bryte i miljøet, og om jeg har vært i tvil så gjorde denne opplevelsen det helt klart for meg hvor jeg står i det spørsmålet: Prestere er hyggelig. Gjennomføre er et spørsmål om karakter.

Som før var turen opp steinrøysa det beste med hele løpet. Noen holder fram akkurat den biten som ekstra spesielt hard og nådeløs. Jeg synes tvert imot at det er en fin tur. Ellen gikk foran og slepte meg med akkurat så fort som jeg orket, så det er ikke det at jeg ikke sleit, men det er en velsignelse å slippe mer asfalt og monotoni.

Så kom jeg opp akkurat innafor 13 timer, og som nummer 25. Etter det kunne jeg innkassere svart og blå trøye pluss "Norsk Dobbel" som påskjønnelse for å ha jaget gjennom vinden på Askøy i tillegg.

OK. Jeg gaula litt. Men jeg la ikke på flukt!