Rulleføre

Jeg har uttalt ganske bastant at jeg ikke skal ha noen rulle. Jeg kan ikke fordra sånn tørrkondisturer, enten det er på mølle, på ergometersykkel eller i stepmaskin. Jeg virkelig hater sånne greier, det er det kjedeligste som finnes. Jeg mener, jeg har sovna på tredemølle, så kjedelig er det faktisk.

Jeg var ganske bastant på at vi ikke skulle trekke ei rulle inn i kåken på Bogerud også, gudene skal vite at den er stappa nok fra før. Men så skrudde Jokke på sjarmen og ønska seg rulle til bursdagen, og da kunne jeg jo ikke si nei - det er lov å ønske seg alt til bursdagen sin, og Jokke lovet at den ikke skulle ta mye plass. Siden har wwwoomm-wwooom-wwooomm kunne høres fra verandaen vår, og antallet gamle damer som har daua av hjerteattakk i naboblokka har gått mistenkelig opp etter at halvnakne, tungt pustende nesten-middelaldrende menn har blitt et vanlig syn på Bogerud. I hvert fall fra fjerde etasje og opp.

Men jeg klarte meg lenge. Joda, jeg har sagt at jeg skulle prøve, men jeg mente det ikke. Bare tanken på å sitte og vingle på noe sånt på verandaen, vi snakker seks etasjer rett i rosebedet (og jeg har en velpleid høydeskrekk), har vært nok til å sende meg hvinende på løpetur. Og det så bra ut veldig lenge, for i forrige uke var jeg ute og sykla, og jeg trengte ikke mer enn 20 minutter i solariet etterpå for tine. Våren var kommet til Bogerud. Merk tiden av verbet: var. Det var da det, og itte nå. Nå snør det nemlig, temperaturen har stabilisert seg på -5, og snøen ligger. Aaarrghh! Værmeldinga tilsier at det blir en uke til neste gang det vil være sannsynlig at jeg igjen kan lufte karbonkrabaten.

En karbonkrabat bør luftes oftere enn hver tiende dag, særlig når det begynner å bli mindre enn et halvt år til den skal være med på Seigmann. Men det er nå én ting. Betraktelig verre er det at hvis jeg ikke kommer meg på sykkel litt fort, så vil jeg ha hatt vondt i ræva til ingen nytte! It takes a while to break it in, som det heter, men det er ikke en while jeg har noe særlig lyst til å prolongere.

Rulla blei siste mulighet. Jeg er fortsatt litt usikker på om det er verst at det a) snør, og sykkelsesongen ute blir forskjøvet, b) jeg kan ha hatt vondt i ræva til ingen nytte, eller c) at jeg måtte be pent om å i) låne rulla og ii) be om Jokkes assistanse for å komme helskinna fra stuntet.

OK, vi i gang, Jokke med et aldri så lite flir i munnvikene. Etter litt høylydt gruing og ganske uelegant krabbing opp på greia (det er jo drithøyt!), var jeg i alle fall på sykkelen, og sykkelen var oppreist. Lene seg litt panisk til én side, tråkke forsiktig. Slippe armen i ett sekund, det gikk bra! Tråkke videre, kan jeg gire? Jokke sier nei, jeg tråkker fortere, slipper armen to sekund, tre sekund, velte til en side, krysse armer og støtte på andre siden, tør ikke slippe styret, snart får jeg krampe i høyrearmen - styrearmen. Svetten siler, jeg har høy intervallpuls. Av skrekk. Prøve videre, tråkke tråkke, vingle vingle, støtte litt her, litt der, stoppe, tverse forhjulet, velta ikke. Svetten siler, pese pese. Jeg kjenner at jeg har et ganske så stivt blikk, jeg finner ut at hvis jeg fokuserer på nederste del av tripptrappstolen som Jokke sitter på for å ta bilder, da klarer jeg å slippe veggen i noen få sekunder. Jokke roper oppmuntrende, jeg detter av rulla. Ingen skader, verken Ellen, Morphoen eller skapet. Jokke hadde heldigvis fjerna alt som hang på veggen... Etter ti minutters krampeaktig nestenvelting må jeg gi tapt, jeg har fått krampe i styrearmen, og jeg må spyles. Og det før jeg har fått øvd rompa på å få vondt slik at den skal tilvennes. Jaja.

Men det var ganske moro!

Årstidssabotasje

Det foregår en omfattende årstidssabotasje. Jeg vet ikke hvem som står bak, men det er liten tvil om at den er rettet mot oss som gjerne vil drive med årstidsrelaterte og væravhengige utendørsaktiviteter. Sånn sett kan det tyde på at det er de passive innesittende kaffelattedrikkende uføretrygdede antimosjonistene som står bak, men det kan også bare være mine fordommer som får fritt spillerom.

I fjor sommer regnet sommeren helt vekk, den bare ble aldri sommer, og sykkelen min ble sørgelig undertrillet. Så kom høsten, og den var fin, og vi ble alle optimister. Og det så lenge bra ut. En lang periode med barfrost ga løfter om frosne myrer og strålende skiføre, bare det kom snø. Det var bare det at det ikke kom snø! Ikke på denne siden av Østmarka i alle fall. Ingeborg og jeg var likevel positive lenge, selv om vi måtte innrømme at sjokkmildværet i jula var et alvorlig tilbakeslag.

Ikke engang regnværet i januar og februar klarte å ta knekken på det etterhvert spede håpet om skiføre - vannet rant jo i gatene, og det måtte da tyde på at det var tele i bakken? Et par snøfall nå, så er det skiføre.

Men engang i slutten av februar sa Ingeborg det vi begge hadde tenkt: nå er vinteren avlyst, vi får bare håpe på fortsatt mildvær, da kan vi begynne å sykle snart! Og det så slett ikke så ille ut, Jokke var på veien 28. februar, og det så lovende ut - global oppvarming gir i det minste lenger sykkelsesong, aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenkte vi og ble hjemme i påsken. To turer på asfalt fikk jeg. Så 10 centimeter nysnø og gud hjelpe meg kulderekord! Nå er det -5,8, snøen ligger og det er grunn til å frykte at våren blir sabotert også.

Det er da utgjort at den eneste årstiden som med fordel kunne blitt sabotert er den eneste som ikke bare består, men som utbrer sitt virke også?!

Spis geitemat!

Hvor mange ganger har du ikke forbannet grunneiere som ikke har tynnet ut småskogen sånn at det går an å kjøre på ski der? Hvor mange ganger har du ikke fått småkvist i trynet fordi småbjørka gror som gresset bak do?

En av årsakene til at skogen gror er at det ikke lenger er vanlig med å beitedyr som gomler i seg småbuskaset før det kommer i ansiktshøyde for en lett sammenkrøket skiløper. I gamle dager åt sauer, geiter og kuer i seg smårasket, slik at bare et passende antall trær ble stående igjen. Omtrent nok av dem til å holde på løssnøen, faktisk, ikke nok til å gjøre nedfarten full av kvist.

Jeg oppfordrer herved alle med ski eller brett på beina, sans for skogsskjøring og en ikke-vegetarisk livsstil til å gjøre en innsats - spis geit! Ok, sauer gjør en hederlig innsats de også, men de trillrunde ullballene kommer ikke til overalt - det gjør geiter. Geiter eter dessuten alt, så samtidig bør en vel kanskje advares mot å slippe fra seg hansker, luer, bensinbrennere og annet som kan falle i smak. Kuer funker ikke. Ikke nok med at de er kresne i matveien, de bruker dessuten opp CO2-kvoten til en norsk småby, og vi vil ikke at kupromp skal forkorte vinteren ytterligere, vil vi vel?

Nei, det er geiter og sauer vi vil ha til å gjøre jobben, og det er her vi alle kan gjøre en innsats! Ved å spise geite- og saueprodukter er du med på å støtte en næring som på lang sikt vil komme oss skikjørere tilgode: sauer og geiter beiter gjør skogsliene om fra småbjørkhelvete til paradis på jord for alle med ski og brett på beina. Ved å støtte næringen vil flere bønder kunne holde sauer og geiter, og dermed vil skogsliene holde seg åpnere for oss!

Spis geit i dag!

Lyssjy fålk

Jokke går runnt me en slaks rar turrban på seg nå fårn tåler ikke lys siern. Skjønner ikke det, jeg, han var ute her om dan, jo? Menn i går så årkan ikke værra i stua å da lån i senga hele dan. Det er det mest fårnufftie han har jort på lenge synns jeg, å jeg fikk værra me å. De var en bra dag, lese tæjneserier i senga hele dan å så stæjk til midda. Menn i dag ern åppe da, me solbriller å kæps å en slags hall turrban som jeg trur er får å stenge ute sielys. Ellen sier at nå væita åssen de føles å værra Debbi Råov, hu som var jift me Majkel Jækksen. Da blir Jokke litt sur. Menn jeg skjønner ikke åffer han ikke bare kan gå å legge seg ijen, det ville jeg jort.

Bæjting å greier

Vi har vært i Nordnorge ijen å de folka mine har styra immari mye som vanli. Masse greier å sånt såm dem må ha siden dem er så dårli utrusta fra natturns sie. Jeg foreksempel trenger ikke isøkser å stegjern, jeg har sånnt inntergrert. Menn vi har hatt de bra å på fredan vare møljekalas å det er det jeg har lysst til å kommentere. Nå gårem runnt å klager åverattem har eti for mye å atte det er ille, menn de er jo eneste vettu måten å ete på da - ete alltn årker å så såve eller leke eller no etterpå. Ække nøddvenndi å beite konnstant når maten ER der da!? Jeg mener, jeg skjønnere ommen sku ete GRAS, blikke mett a det uten å ete konnstant, jeg ser den, men når maten ligger rett fårran dæ å er dau, da er det jo bare å ete da! Folk ass.

I det Ellenske og Jokkske hjem...

...er alt tilbake til det normale. Jokke eter mens han venter på middag, stuegulvet er preget av seks par ski, og det ligger en eim av sitrusrens og nybakt brød over heimen. Godt å være hjemme igjen!

Skredfare og fullpensjon

Det begynte forrige søndag med åtte kolli, fire hender, en tøytiger og en t-bane som skulle rekkes - vi skulle til Gardermoen ved hjelp av kollektive transportmidler. Veldig miljøvennlig på papiret, men den som hadde hørt CO2-utslippet mitt da jeg drassa 60kg utstyr opp fra t-banestasjonen på Helsfyr hadde nok fort fått et noe mer nyansert syn på den saken. Ståk er uttrykket, vi var gjennomsvette før Teisen. Siden fortsatte ståkinga, kun avbrutt av nitimers purkeintervaller. Vi har vært på vinterferie. Jokke hadde skrevet vinter"ferie" i kalenderen sin, og det var i grunnen ganske treffende.

Det blir liksom alltid en del styr når Jokke og jeg skal noe sted, og når været er usikkert og destinasjonen Nordkjosbotn, ja da blir det ekstra mye. For vi måtte jo ha med ski, Martin kunne rapportere 50cm nysnø uka før. Men det hadde ikke snødd mye før det, og hva om det ble mildvær? Vi kunne jo ikke riskere å måtte ta ferie, så da måtte vi pakke isklatreutstyr. Og det er mye utstyr, altså. Heldigvis hadde vi ordnet transport fra Langnes, Inger-Lise hadde tømt bilen for oss og kjørte oss til Ingrids dør. Ingrid hadde på sin side tatt alle forhåndsregler: satt fram mat til sultne søringer og satt av to hele rom til oss og utstyret! Det er fælt å si det, men det var faktisk ikke en kvadratmeter for mye, selv om det var tilstrekkelig. Jeg er glad for å kunne si at Ingrid smilte da vi kom og smilte da vi dro...

Det var utrolig trivelig å bo hos Ingrid - fullpensjon og strålende selskap, selv det siste ikke kan sies om oss. Vi bråker i hvert fall ikke om natta, der vi går og legger oss klokka ni... Tirsdag kveld la vi oss faktisk klokka ni og sto opp onsdagsmorgen klokka åtte. Bingesterke er det ingen tvil om at vi er!

Søndagen var vi oppom Lilleng for å se på kavaleristen før han dro tilbake til Setermoen, og vi fikk oss også en liten tur til Bomstad, med halvskjømt pudderkjøring ned igjen. Suverene forhold, men hoppsving var nødvendig for å få skifta ski - pudderet gikk til låra!

Mandag var det snøvær og topptur utgikk altså, så da baksa vi oss opp til Bomstadfossen. Og om vi syntes det var mye vannlyd fra fossen, så viste det seg være helt riktig - ei hel søyle i fossen var helt åpen. På sida var det nesten ikke is, men litt inni kroken så det ut til å være brukbart. Jokke utfor stupet. Etter en halvmeter i veggen testa han sikringa, og omtrent samtidig oppdaga jeg at med fordel kunne hatt en forankring bak meg også. Et par minutter seinere var votter og standplasslynga mi igjen ute av bremsen, og sikringa kunne fortsette. Det tok tid. Mye tid. Da jeg fikk øye på øksa hans lurte jeg på om han hadde mista ei øks og bare klatra med ei, for jeg syntes han slo så mye med høyreøksa, men etterhvert så jeg at han trengte 4-5 slag bare for å få feste. Isklatringa hadde vært sørpeklatring, og vi avslutta hele forsøket. Når isklatring avbrytes betyr det i hvert fall et par timers rigging forgjeves, men vi hadde i alle fall hatt det riktig artig i all snøen. Og hjemme igjen i Ingrids Slott venta torskemiddag. Jeg er redd vi sovna ganske tidlig på mandagen, tror Ingrid kunne ønska seg litt bedre selskap...

Tirsdag blei jeg klipt (det er litt upraktisk å ha frisøren sin i Nordkjosbotn, men Marianne er flink, så da blir det sånn), før vi dro til Tamokdalen for å se etter is. Det fant vi, men vi fant masse snø også. Vi bestemte oss til og med for å klatre den, men måtte leite litt etter snuplass, og da fant vi jaggu meg en annen foss som så bedre ut, og med topptaufeste. Som er litt greit når isen er av usikker kvalitet. Så Jokke ut av bil og i gang med å måke parkeringsplass. Da han var nesten ferdig var Ellen blitt demotivert, og dermed forlot vi parkeringsplassen og dro til Sørfjellet på ski. Og angra ikke ett sekund - bra snø i skog er og blir bedre enn usikker is med baksete anmarsj. Pudder til hofta blir liksom aldri helt feil, det er noe med det. Men det er slitomt da - Jokke hadde kjempa for å holde seg våken fra klokka sju, han syntes vel han måtte være litt selskap for Ingrid mens jeg var på jentemiddag med Inger-Lise på Gjestestua. Vi binga klokka ni. Fortsatt litt skuffende selskap er jeg redd, men vi er i hvert fall blide mens vi er våkne.

Onsdag var værmeldinga lovende, og vi kunne se toppene. Henta Sivertsen på jobben halv ti og kjørte mot Blåtind mens vi banna over at den sovende soldaten kanskje skal bli utforløype. Måtte OL havne i Astana eller Bishkek, bare ikke i Tromsø! Jaja, innen vi var over tregrensa hadde skyene kommet oss i forkjøpet, og med den hellinga som er inni "hjelmen" var vi umotiverte for å dra opp dit uten å kunne se å vurdere forholda. Så vi gikk til omtrent 590moh (målt av min eminente Pieps sendtaker med høydemåler) og kjørte ned. Gjenta prosedyre. Fint det, fin snø og godt selskap, selv om den jævla nordlendingen selvsagt måtte pisse midt i bakken. Herregud, sivilisasjonen er et tynt ferniss.

Torsdag ble spennende. Mer spennende enn vi hadde tenkt, faktisk. Vi dro til Lyngen for å se om Ellen kunne triumfere over Goalsevarre, fjellet som sendte meg til UNN i helikopter i påska 2005. Ambisiøse som vi er hadde vi planer om Rørnestind først. Vi avgårde, i nesten klarvær og greier. På vei til Rørnestind så Joachim plutselig at det hadde gått et flakskred ved foten av fjellet, og vi avgårde i en skrekkelig fart. Vi hadde nemlig sett en skiløper foran oss i lia, og avstanden til han kunne passe med at skredet hadde gått nylig. Skrekken var selvsagt å finne skispor inn i skredet, men ikke ut igjen, men det kunne vi ikke se fra der vi sto. Jeg tror aldri jeg har gått så fort på telemarkski, svetten silte, pusten gikk som en god gammel James Watt-maskin, hele tiden mens jeg gikk gjennom hvordan vi mest mulig effektivt skulle jobbe når vi kom fram og så eventuelle skispor. Heldigvis var det ikke skispor inn i det, skiløperen hadde mest sannsynlig gått til Goalsevarre og kjørt ned mens vi spiste lunsj i skihytta. Skremmende var det like fullt, jeg har aldri sett et skred på så nært hold. På Goalsevarre fikk jeg oppleve å gå over et gammelt et, og vi endte med å snu. Det var mange bratte heng over oss, og skredet på Rørnestind hadde jo vist at forholdene lå til rette. Og da vi kjørte ut på ryggen av Goalsevarre ble det sprekkdannelser i snøen, så det var risikable forhold. Skogen ned var en fin kjøretur, men Lilleng-lia er og blir den beste jeg har kjørt i! Fredag dro Jokke og jeg mot Øvergård og labba oppover en traktorvei. Nedre del var helt håpløs, masse krattskog, men på toppen var det fint. I ettertid har vi funnet ut at vi var på vei mot Et Fjell Som Vi Nå Har Glemt Navnet På Men Som Ligger Mellom Kilafjellet Og Brennmotind... Fullt mulig å gå opp, og verdt et seinere besøk. Men ikke i vind og snøvær som fredag. Jeg kjørte skikkelig dårlig på ski, og er fortsatt misfornøyd med at avslutninga blei sånn - vi gikk to turer, første gangen kjørte jeg bra, andre gangen blei alt bare tull! Skuffa!

Godt jeg kunne trøstespise på møljekalas, og jammen skal jeg si trøst. Jokke gjorde et helhjerta forsøk på å ete seg i hjel på torsketunger, mens jeg spredte trøstespisinga litt. Torskelever sitter godt i magan, det lover jeg, jeg har fortsatt ikke noe særlig apetitt...
Baksinga hjem vil jeg helst ikke snakke om, men vi kom oss da hjem med like mange kolli som vi hadde da vi dro. Om det er en seier eller et tap bør jeg kanskje la være å uttale meg om? Uansett var det en seier at Ingrid fortsatt smilte da vi dro, og at vi er velkomne tilbake en annen gang. Fullpensjon, tørkerom og godt selskap er goder man skal ta godt vare på! Inger-Lise har også fått enda større stjerne hos meg - hun tilbød seg frivillig å kjøre oss til byen enda hun denne gangen faktisk visste hvor mye stæsj vi hadde.