Festskrift til den privatpraktiserande lærar

Den privatpraktiserande læraren er eit av tantepedagogikken sine mest nytta og høgast elska omgrep. Mest nytta fordi det er så viktig å markere avstand til den privatpraktiserande læraren, og høgast elska fordi det er så viktig å ha nokon å skulde på for at elever i norsk skule knapt kan lese. Den privatpraktiserande læraren er den gamle fagnazisten som arbeidde på eiga hand, underviste i einsemd, retta prøver aleine og møtte elevane andlete til andlete. Slikt må vi for Guds skuld halde vekk frå norsk skule i 2007.

Eg trur den privatpraktiserande læraren kunne noko. Og eg trur han i mange høve brukte den tida han ikkje dokumenterte på å arbeide med elevane og faga sine. Men i det pedosentriske skuleverket er det ikkje lov å arbeide på eiga hand, og det faller meg inn at det kan hende er fordi dei kunne komme opp med ein sjølvstendig tanke. Gud forby.

OK, det var sikkert nokre lærarar som nytta fridomen sin til å gjere det same år etter år etter år, uten tanke på om metodane var gode. Men det er eit spørsmål som aldri blir stilt og det vil eg stille no: kan ein ikkje tenke tanken at den privatpraktiserande læraren gjorde det same år etter år fordi det viste seg at han hadde funne ein måte å komme gjennom til elevane?

Eg blir meir og meir svartsjuk på den gamle privatpraktiserande læraren. Når eg blir bombardert med skjema, krav om dokumentasjon og tverrfaglege tvangstrøyer, så ønsker eg meg fridom. Eg ønsker meg tid til å arbeide med faget mitt, tid til å vere fagmenneske, og eg skulle ønske nokon hadde nok tillit til min laudable utdanning til å gje meg siste ordet i planlegginga av mitt eige fag. Er det så mykje å krevje? Eg kan ikkje sjå at det finst gode argument for at eg skal kunne valse over kollegene mine heller, men i team (det er eit av dei verkeleg elska omgrepa mellom tantepedagogikken sine disiplar) kan vi det. Det er då for faen ein årsak til at ein skal ha ei viss utdanning for å kunne arbeide som lærar - det er fordi vi kan faga, og det må vere lov å tru at dei som har utdanninga veit betre enn dei ikkje-utdanna kordan faget skal planleggast. Det same gjeld for elevmedverkning: det er ein årsak til at elevane ikkje underviser - dei er ikkje kvalifiserte! Er det ikkje litt bakvendt å la elevane styre fag dei ikkje kan?

Eg er nok gamaldags, eg. Tenk det, 31 år, med tigertrøye i str. 7-8 på meg og med tøytigeren på armen er eg gamaldags og bakstreversk. Eg som berre ønsker meg litt tid til å gjere jobben min.

Fagnazist søkjer offentleg konsesjon til privat praksis! Anyone?

Må jeg...

...tilbake til virkeligheten? Tilbake til Muggle world?

Hvor går veien nå? (Potter Spoiler! You have been warned!)

Jeg har lest ferdig "Harry Potter and the Deathly Hallows".

Bra var den óg. Og jer er utrolig glad for at Snape viste seg å være pålitelig! I mange år har jeg stolt på Dumbledores vurdering, men da Snape drepte Dumbledore i forrige bok måtte jeg lese siden om igjen og om igjen, jeg kunne ikke tro at Dumbledore virkelig var død, og at det var Severus som hadde gjort det. Jeg har alltid likt Snape, men virkelig fan bare siden jeg oppdaget Alan Rickmans Snape i den første filmen. Noe så elegant! Jeg trodde vel egentlig at Dumbledore visste om at Snape hadde sverget et Unbreakable Vow til Narcissa Malfoy, og at han visste at Snape kom til å måtte drepe ham, men at drapet var en avtale, det hadde jeg ikke ventet! De av dere som ikke har lest bøkene, eller som aldri har flyttet helt inn i en litterær verden vil nok ikke helt skjønne min bekymring for Snapes lojalitet, men da han ga Harry minnene sine, og Harry fikk vite hva som egentlig var problemet med James, da fikk jeg ro i sjelen . Så får det heller være at epilogen var litt unødvendig, selv om jeg ble veldig glad for at Neville ble herbology-professor på Hogwarts!

Tro hva Harry jobber som? Han har jo ikke N.E.W.T.s engang?!

Sprit og sånt

Jeg har nevnt før at vi har om lag 15 liter sprit stående, og at vi aldri klarer å få drukket opp noe av den. I helga har jeg gjort en innsats, og har klart å ta livet av nesten en desiliter moltelikør.

Og da fikk jeg hjelp..!

Jeg skjønner ikke bæra!

Å Ellen ler skikkli a meg når jeg sier det, men jeg skjønner ikke bæra. De er sure, vasstrokkne å lukter ekkelt, menn Ellen peller å peller å peller å jeg satt fast i sælan å kom ikke løs.

Jeg har vært på tur i hælja, å jeg gleda meg skikkli, for Martin sku komma på besøk å vi sku på fjelltur. Menn så sku vi pluttsli på skautur i stede, foratte det regna så fært visstnokk. Det var forsåvitt greit det å, jeg liker meg i skauen jeg, der kan jeg stort sett få jakkte å gå løs å sånn.

Å det bynte bra, da. På fredassmorran fikk vi egg å bæiken hoss Kjellæu (morra til Ellen) siden vi sku ut å sånn. Kjellæu er alltid sjenerøs me mat til meg å så det var en bra start. Å på fredasskvellen hadde de biff å greier, å jeg fikk jakkte å jeg fikk en håggårm. Det er kule dyr, raske å vansklie å få tak i å smaker bra åsså. Menn så kom lørdan. Å Martin gnog da: "I ajll værdn for maurtua!", som om non bryr seg om mævver, å ""Steike for non grantrer", uten å se engang alle smågnagera. Litt merkli fokus kann du si.

Men det verste var "Dæven søkke tel blåbbær!", for da bøyde dem seg ned å pella blåbbær. Å ikke en eller to likksom, nei nei, dem pella å pella. Åsså BÆR da, latteli mat, skikkeli byttedyrmat, da. Jeg fnyser a dyr som eter bær, ass. Menn jeg har nevnt at menneskene mine er litt patetisk utrusta før, jeg, ikke klør å tenna demmes er jo en vits, men det som dreiv meg til vanvidd da var atte jeg satt jo i sekken till Ellen, med utsikkt likksom over venstreskuldra hennes, å med liggeunnerlaget i ryggen. Det var åkæj det asså, men når hu driver å bøyer seg ned, så blir jo jeg kvalm etterhvert da! Det jynger jo fram å tilbake i en helt uforutsigbar takt og tempo, til alle kanter, å tanken på atte det var BÆR som var årsaken jalp jokke akkurat på kvalmen min da. Jeg prøvvde å si i fra å da jikk dem litt vidre, helt til han bak hoja no om svære blåbbærtuer å så varem i gang ijen. Jynge jynge, ulk i magen, jynge jynge. Å jeg satt i sæle så jeg kom meg ikke ut heller. Ulk. Jeg har hørt før om atte det visstnokk er litt ekkelt å ri på ellefanter å kameler å atte kameler er ørkenens skip å no sånt, å si så fall er Ellen skævvens kajakk, ustabil å jævli.

Men jeg fikk jakkta ganske mye å fikk en del å. Åsså skremmte kajakken opp non diiigre fuler, å den ene kunne jeg fått tak i viss jeg ikke satt i sæle, for denn hadde ølagt vingen sin. Menn Ellen hadde jo surra meg fast i sæle, så jeg komke a flekken. Sisste dan regna det å jeg blei blæut sell om jeg satt i tigerlomma mi, å morra till Ellen synntes jeg lokkta myr så hu vaska meg. Det er litt gøj i vasskemaskin, for det går runnt å runnt, å så er de morro å se på Ellen å Jokke jennom vindu for de ser så bekymra ut. Kjellæu hadde balsam for pellsen min i vaskevanne så nå er jeg skikkli myk i pelsen å mye mer oransj.

Om å tenke koffert...

...og pappesker og plastposer og tidsskriftholdere og IKEA-hyller (henholdsvis Pax, Gorm og Billy). Jeg flytter. Og det er veldig stas, for jeg flytter inn til Jokke, og det har vi gledet oss til helt siden jeg flyttet til Nord-Norge. Det var liksom avtalen - når Ellen kom sørover igjen fra Nordkjosbotn, da skulle vi flytte sammen. Etter ett eller to år eller noe sånt. I fjor bestemte vi at jeg skulle bli ett år til, og det har vi ikke angret på ett sekund. Kanskje litt da det regnet veldig i november og desember, men ikke i det hele tatt da vi hadde 20cm pudderlykke i april!

Men det er mye arbeid å flytte, jeg har holdt på nesten en måned nå. Jeg fikk vite at jeg skulle flytte 9. juni, siden har jeg holdt på. Pappa kom på besøk den 17., den 25. juni satte vi oss i bilen og kjørte sørover. 29. juni kom vi fram til Rælingen, samme dag var innholdet i bilen lempet opp i kåken til Jokke, og siden har vi bodd i esker, kasser, kofferter og delvis ferdigmonterte IKEA-skap. Fredag 6. juli kunne vi se mer gulv enn det som var skjult av flyttegods, lørdag tok vi oss tid til å trene. Fra Nord-Norge tikker det inn meldinger om nydelig vær, men øsebøtteregnværet i Oslo passer bra for flyttende. Vi har nok kakao.

Det er veldig stas å flytte sammen med Jokke. Å begynne livet med Jokke har vært etterlengtet, og det er moro å le sammen med ham, og lage oppbevaringsløsninger med ham... Vi kan ikke beskyldes for å ha mye skrot, og vi kaster med hard hånd. Men mye stæsj, det er det sikkert at vi har. På 55 kvadratmeter leilighet og to loftsboder (vi har fått låne en bod, vi håper bare eieren har tenkt å bo her lenge!) befinner det seg nå: fire sykler, seks par ski (Mine fire par ski og snøbrett står hjemme hos Mamma og Pappa i Rælingen. Foreløbig.), fem gore-tex-jakker, sikkert 130 par sko, seks liter renset bensin, tre kokeapparat, fire dunjakker, fem soveposer, seks liggeunderlag, to reinsdyrskinn, to par skaller, tre vanlige kofferter og en sykkelkoffert (på størrelse med en ett-roms), rollerblades, 13,4 hyllemeter med bøker, fem fotografiapparat, brødbakemaskin, om lag 40kg verktøy, fem stegjern, seks isøkser, åtte hjelmer, 60 kulepenner, nok notatark til å stenografere Shakespeares samlede, 7 atlas, ca. 300 CDer (vi blir å legge en del inn på Zen'en min...) og nok treningstøy til at vi kan trene minst én gang daglig hver i en uke uten å måtte vaske.

Alt er i bruk.

I løpet av flytteperioden har jeg tenkt flere ganger at jeg kanskje burde slutte å trene. Det ville jo bli mye billigere, både med tanke på innkjøp og vedlikehold av utstyr, og ikke minst i utgifter til areal man skal oppbevare dette på. Det er ikke noe problem å ha det luftig og elegant på en ettroms når fritiden tilbringes på kafé! Er man musikk- eller filminteressert får interessen plass på et par ipoder, prøv å stable vekk 10 par ski til sammenligning. Eller bøker, ikke snakk om bøker. Oppvokst som jeg er i en stue med 5000 bind er jeg miljøskadet og tror det skal være slik... Når min utkårede også lider av både sports- og boklidenskap er det mildt sagt en utfordring å finne oppbevaringsløsninger som fungerer, også når den ene bare er 1,60. :-) Skjønt, vi kunne jo selge alt og bli kafégjengere, da ville vi fått kjempegod plass, og bipolar diagnose før du rekker å si "multifuelbrenner", og dessuten fått både en od unnskyldnin og tid til å drikke opp noe av den spriten (+/- 15 liter) vi har i hylla.

Det var da som f***!

Ok, Pappa og jeg kom til Rælingen på torsdag, i det jeg som akklimatisert Balsfjording ville si var behagelig sommertemperatur. Jokke kom rett fra Nice, nøttebrun og litt småfrossen. Men jeg syntes det var ganske bra. Jeg kunne gå i shorts uten å ha på meg ullsokker, det er ikke hverdagskost i Balsfjord.

Jeg er forresten ikke Balsfjording lenger, sendte flyttemelding på mandagen forrige uke. :-O

Men i alle fall, nå regner det. Ikke bare litt, men litt som den første høsten i Nordkjosbotn, det øsebøtter som Jokke sier. Jeg har ingen tro på at min eksistens betyr så mye i universet, men jeg synes det litt for ofte forekommer skitvær der jeg befinner meg. Fikk MMS fra Martin på søndag, han var på ski, i bar overkropp, på Pertind, i strålende solskinn... Jeg derimot er i Oslo, i øsende regnvær. Sammentreff? Ja, helt sikkert, men det føles ikke slik. Men det er litt fint også, vi står jo på hodet i flytting her, og det ville vært litt ille med sol fra skyfri himmel når vi allikevel må finne løsninger for hvordan vi skal få 40 hyllemeter med bøker inn på 20 hyllemeter bokhylleplass. Det er på moten å omtale slike problemer som utfordringer, ikke som problemer, men jeg har aldri vært noen moteslave. Jeg går ikke med tights under kjole heller.