Stisykling ved Nesbyen

Jokke og jeg vinner av og til i det store hyttelotteriet på FFI, og i sommer var vi kjempeheldige: vi tapte egentlig, men de som fikk tilslag fikk ikke fri fra jobb, så 17. juli kunne vi overta Trollbu. Boka Stisykling i Norge anbefalte en tur vi har gått flere ganger på beina, så opp på taket med sykler det bar.

Vegbeskrivelsen var ikke av det lettfattelige slaget, og særlig ikke når turen i boka hadde starta på et av de andre hyttefelta, men vi fant nå fram til slutt likevel. Det blei en del knot, altså, det blei det, det er ganske steinete, og vi var ganske mye nedi. Likevel var det fin lønn å få da vi kom over tregrensa, og bare hadde fin høyfjellssti å kose oss på:

Jokke på vei mot Trommenatten

Fiiin høyfjellssti!

Mellom Trommenatten og Smylilifjell vimsa vi rundt i myra en halv evighet, og turen opp til Smylilifjell var prega av en del leiting. Og det blir ganske tungt også når stien er så liten at en hele tida må tråkke seg gjennom kvist og kvas. Men vi fikk belønning på toppen, altså. Her er Jokke akkurat kommet over siste kneika, og kjenner litt på syra.

Endelig oppe!

Herfra var vi bare altfor opptatt med å sykle til å ta bilder, for herfra og tilbake til Trommenatten kunne vi stort sett sykle på sånne stier. Det var helt nydelig! Egentlig skulle vi ha kjørt ned før, men vi sykla nesten tilbake til Trommenatten og dro ned blåstien mot Bøgaset i stedet. Og der fikk vi testa både utfornervene og nyrefestet, for det skrangla skikkelig. Men vi kjørte faktisk helt ned, og det var rett og slett utrulig moro!

Dagen etter regna det, så da gikk vi med FiveFingers på tur i stedet:

Estetisk kommer det litt til kort. 

Onsdagen skinte så sola igjen, og vi bestemte oss for å prøve samme turen til Trommenatten, men så prøve å kjøre ned den løypa som sto i boka i stedet. Det var enda finere vær, og jeg hadde en ordentlig bra dag, så jeg kjørte faktisk hele knotepartiet helt til det umulige klatrestedet! Utrulig hva litt øvelse gjør, altså. Også klarte jeg å tråkke meg helt opp på Trommenatten uten å ramle av også, ikke rart jeg er fornøyd her!

Alltid glad på toppen.

Men det kosta:

Syre til øreflippene...

Lunsj hører med, her var det virkelig snakk om mat med utsikt. Det peneste her er jo de to lekre fulldemperne, men i øvre høyre hjørne ser vi mot der hytta ligger, og ryggen i mot er omtrent den retningen vi kom opp.

Godsyklene!

Herfra kjørte vi motsatt retning fra forrige tur, og dermed fikk vi den supre stien begge veier. Som den utstyrsglade syklisten jeg er måtte jeg sjølsagt ta bilde av Gianten på toppen av Smylilifjell også denne gangen, jeg synes bildet blei enda litt finere på den måten. Fiiiin sykkel!

Nesten alle utsiktsbilder blir finere med en sykkel. I alle fall når sykkelen er så fin som min.

Og så kjørte vi ned den stien som sto i boka, og da hadde vi mer enn nok med å ikke å psyke ut og å bevare det faste, men avslappa grepet i bremsehendlene. Det skal vel sies at begge deler viste seg tidvis ganske vanskelig, men jeg vil også si at vi klarte det. Var bare litt småskremte da vi kom ned. Og det var ikke særlig tid til å ta bilder. Men vi kjørte helt ned denne gangen også, men unntak av et ganske livlig dropp der vi begge syntes det var på tide å trene litt overkropp med å bære sykkel. Vi tar med sykler igjen hit, altså!

Vansbro tjejsim

Her kommer altså tevlingskvad fra den første åpentvannskonkurransen jeg har vært med på - og kommer hjem som raskeste norske dame på Kortsim og Tjejsim. Om jeg hadde stilt opp i Kortsimmet ville tida mi - 19.47 - holdt til en sjetteplass! I Tjejsimmen havna jeg på 75. plass, av 3155 deltagere. Det trur jeg holder til godkjent!
Jeg hadde egentlig bare mål om gjøre så godt jeg kan, men jeg ønska jo å få en brukbar tid også, og brukbar i dette tilfellet var bedre enn Lotta (som jeg kjørte Tjejvättern med) altså på 24 et-eller-annet, og så hadde jeg en liten drøm om å se nullen i tjuetallet, altså i praksis under 21 minutter, da. Så med 19.47 er jeg dødsfornøyd! 
Det begynte litt skummelt. Jeg varma jo godt opp, fulgte Kristin Svømmetreners råd og dro i gang med aerobicen som var oppvarminga der. Jeg var allerede ganske varm av å ha gått til start. Å ta på seg våtdrakta er jo ei treningsøkt i seg sjøl…

Jeg fikk våtdrakta over ræva før jeg begynte å gå til start. Det tok et kvarter.

Ny oppvarmingsrunde, før Jokke hjalp meg med å snøre opp korsettet, eh, jeg mener, dra opp glidelåsen. Giiiiisp!
Og så varma jeg opp en gang til like før start. Og mens jeg sto der kjente jeg meg plutselig skikkelig svak og litt svimmel og jeg begynte å skjelve på hendene.Et øyeblikk begynte jeg nesten å lure på om jeg hadde lavt blodsukker. Men så tenkte jeg på Kristins råd om å aldri tenke negative tanker og å skryte av seg sjøl, og bestemte meg for at jeg bare var for varm, og at det ville bli bra i vannet.
Og det blei det!
Jeg klabbesvømte forbi de fleste i begynnelsen, da vi skulle over Vanån, og så la meg inntil brygga og plaska i vei i god flyt. Det var visst fire stykker som gassa langt foran meg, og dermed blei jeg raskt liggende først i røkla. På Udden så jeg, og vinka til, Jokke! Tanken var å få flyt til 500m, deretter begynne å øke farta, og fra 250 skulle jeg virkelig skru på beina. Her er et bilde av Propellen i front:

Her har jeg nettopp plaska meg forbi to av de første manetene, og i bakgrunnen kan dere se 500metersbøya, det er den pyramideforma bøya.

Første delen av planen funka som sagt fint, men etter 500m svømte jeg inn i manetene fra feltet før meg, og dermed rakna resten av planen - jeg hadde mer enn nok med å holde flyten, ikke miste fart av å svømme over manetene, og å stake ut kursen til neste manetpassering. De siste 500m gikk utrulig fort, og jeg baksa meg over og forbi utrulig mange, hovedsaklig uten å være særlig kjip. Og så vips! var jeg i mål, gitt! Og her ser dere Propellen bade inn under den siste brua, og da blei jeg litt overraska – den kom fort, ass!

Det holder antagelig til seeding i beste mosjonsklasse til neste gang. Vi er vel alle enige om at jeg ikke har noe i en eliteklasse å gjøre, men beste mosjon, det høres ganske kult ut! 
Jeg var mye gladere enn jeg ser ut da jeg kom i mål – våtdrakta er vanskelig å komme ut av også!

Alt i alt var det altså en knallsuksess, enda jeg nå i dag oppdaga enda to rifter i våtdrakta mi. Den tåler virkelig ingenting, og det er ganske irriterende. 
Men, det var ingen lik der, selv om jeg trur kanskje jeg bare ikke så det: jeg så nemlig ei tom badehette…

På slektsgarden

 

I byrjinga av mai var eg på jobbtur til Stavanger, og heldig som eg er blei eg invitert til å bu på slektsgarden Sandsmark på Heskestad. Det er tremenningen min Gro-Tove som bur der no, saman med sambuaren Eivindur. I følgje Gro-Tove må eg ha vore 17 år (eg dreiv visst og øvingskøyrde) førre gong eg var der, så det var på tide, det er over halve livet mitt sidan sist!

På veg til Sandsmark drog vi innom Holmane for å helse på Gerd, mor til Gro-Tove, og det var heilt nydeleg å vere tilbake der. Eg hugsar plassen så godt frå førre gong, og det er ein så fin plass:

Etter å ha fått is og kaffi reiste vi vidare til Sandsmark. Eg fekk til og med bu på det same rommet som eg budde på førre gong, og vertane diska opp med elgsteik og raudvin. Sandsmark sto for utsikta.

Og islandsk popcorn med lakris!

Eg håper ikkje det blir så lenge til neste gong.

Ny blogg?

Ja, det har seg sånn at jeg er i ferd med å bli ganske lei av hele Blogger. Jeg synes etter hvert det er blitt gradvis dårligere brukergrensesnitt her, og hver gang jeg bruker appen så går et eller annet galt. Jeg har prøvd Wordpress også, men synes ikke Wordpress er så knall heller.

Så inntil videre prøver jeg meg fram på tumblr, som dessuten har det fortrinnet at en kan laste opp direkte fra Instagram. For det er jo i ferd med å bli en realitet - mine kommentarer til verden er jo nå i mye større grad gjennom Instagram enn gjennom bloggen.

Uansett så er det veldig hyggelig med trafikk på tumblr, så om jeg ender tilbake her så håper jeg det ikke har vært helt bortkasta å følge tumblr-kontoen min i tillegg. På Instagram heter jeg forresten noe så døllt som @eskvale, og igjen er det hyggelig med besøk, uten at jeg forventer det, altså. Tigern har også Instagram-konto, helt ny, foreløbig litt prega av at han er hjemme aleine uten kamera om dagen, så han får ikke posta så ofte. Ikke uventa som han ville sagt, så var både "tigern", "trigern", "triger" og "tigertassen" opptatt, så brukernavnet hans er @trigertassen. Han har jo som dere veit et ego som langt overgår snute-til-haletippmåla hans, så han blir i alle fall veldig glad for nye følgere...

Tevlingskvad IM Kona 2015

Nå som Ellen har fortalt om sin dag under Ironman World Championship får jeg låne litt plass på bloggen hennes for å legge fram min versjon.

Forberedelser Ny aldersgruppe, nye muligheter! Som i 2011 la jeg opp til kvalifisering i Nice med UK (Bolton) som plan B. Kronglete løyper som belønner en avdanka landeveissyklist. Våren kom litt brått på, så det blei egentlig ikke mer enn 8 uker med målretta trening. Det var ikke nok til å få meg fort nok igjennom i Nice. I Bolton karret jeg meg allikevel inn til andreplass i klassen etter en ganske voldsom kollisjon med en bil. Fint. Man går ganske enkelt ikke tidlig i garderoben når kvalifisering er i sikte.

Har noen sett en velvoksen bag med en sykkel inni?
Ikke ring American Airlines. De har ikke oversikt.

Oppladinga til konkurransen var ikke helt som planlagt. Ellen hadde vært forkjølet i et par uker da jeg plutselig ble skikkelig slått ut. Var en stund bittelitt urolig for om jeg i det hele tatt kom til å bli frisk i tide. Heldigvis var det verste over etter en tre dager, men det slapp ikke skikkelig før vi var godt etablert i Stillehavet. Første "treningsøkt" på over to uker blei faktisk å svømme til kaffebåten! Ingen dårlig måte å komme i gang på, men en siste hard søndag med påfølgende spissing ville være å foretrekke. Hvor mye det satte meg tilbake var ikke godt å si, men jeg følte meg ikke så aller verst de siste par dagene før start. Vi kom til Kona ei uke før konkurransen for å få litt tid til akklimatisering og det som ellers må til av forberedelser. Fantastisk hvordan tida flyr når man bare skal en tur til kaffebåten og kikke litt på expoen?! Nå fikk vi litt ekstra sysselsetting med å overtale American Airlines til å finne ut av hvor sykkelen hadde tatt veien. De hadde verken oversikt eller interesse for saken, men sykkelen dukket nå opp mer og mindre av seg selv etter et lite opphold i Honolulu. Siden forrige besøk på Hawai’i har jeg oppdaget Strava. Målsetning nummer 1 var å prøve meg på KOM på Hina Lani Road. Oppover? Nei, nedover, så klart. Det er det som teller! Det er også den veien Jens Emil og en fyr ved navn Lance Armstrong delte sjetteplassen en gang i tida. Jeg klarte å slå tida deres -- selv med bremsing etter en bil ned hele topphenget -- men dessverre ikke bestetida. OK. Får ha det til gode.

Konkurransen

"Alle" klager på at svømmestarten i Kona er så klaustrofobisk og hektisk. Det betyr samtidig at for en gangs skyld, så er det vi som bruker 1:15+ som kan nyte litt ro og armslag, mens de raske må kave i stim. Kjenn litt på det!

Så fra min beskjedne posisjon langt bak nøt jeg godt av en ganske kontrollert start. Allikevel kom jeg ikke så godt i gang. For det første tok det lang tid å komme i siget, og for det andre fikk jeg flere stopp for å tømme brilleglass. Alt i alt en skuffende tid på 1:26, men etter hva jeg forstår er det mange som svømte saktere enn ventet. Får godta det som greit for meg å være, og heller glede meg over at det var lett å finne sykkelen.

Kontrollert start på sykkel. I alle fall ganske.

På sykkel siktet jeg på en rimelig balanse mellom å gi anstendig gass og samtidig spare litt på kruttet. Ingen spesielle hendelser underveis, men ganske mye vær. Fikk en skikkelig regnskur ved vending i Hawi, og det var egentlig kjærkomment. Tilbake var det en helt desperat motvind på vei mot flyplassen. En stund klarte jeg ikke å få til noe hoderegnestykke som ville få meg under seks timer hvis det skulle fortsette slik. Heldigvis løyet det mot slutten, så jeg  kunne rulle ganske behersket inn på 5:26. I ettertid kan det se ut som det allikevel kostet litt mye, for det ble tungt å løpe. Så klart.

Mitt første løpeskritt skulle jeg få svi for de neste fire timene. Ved å hoppe av sykkelen i litt fart setter man foten ganske kontant i bakken. Når det skjer uten sokker på syntetisk gressmatte blir friksjonen mot huden under forfoten stor. Litt for stor. Det er i alle fall det jeg tror skjedde, for i løpet av joggeturen rundt i skiftesona svei det urovekkende under føttene. Ikke en kjempestart på et maraton, egentlig, men jeg fikk bare ta det som det kom. Moralen ble styrket av Ellen, som hadde tilbragt formiddagen som frivillig i skifteteltet til damene. Hun sto plutselig utenfor teltet og egget en varm og sårbent husbond til videre innsats.

Ingen sak å løpe utover Ali'i drive.
Jeg burde visst bedre...

Ut Ali'i Drive var det bare fint å løpe og se på folk og utsikt og nyte stemningen. På vei tilbake begynte det å bli varmere og varmere. Jeg fylte lua med is og gjorde det beste ut av det. Ellen og Trigern sto og heiet på vei opp Hualalai rd, så der satte jeg opp et tappert ansikt, men på vei opp Palani begynte det å bli skikkelig seigt. Så, i det jeg kom opp på Queen K, der varmen virkelig skulle fatte grepet, så må Madame Pele ha syntes at jeg led nok: Skyer! Fortsatt varmt, men ikke hva det kunne vært. Jeg travet videre, littegrann oppmuntret, men slett ikke upåvirket. Det gikk egentlig gradvis tyngre, uten at jeg sprakk fullstendig. Målsettingen ble justert trinn for trinn fra 3:30 til at jeg i alle fall måtte klare meg innenfor fire timer. Det holdt med 3:56, og mot slutten var jeg først og fremst glad for å nærme meg mål. Som vanlig. Føttene hadde verken blitt bedre eller verre under veis, så det gikk for så vidt greit. Mye av dagen etter gikk imidlertid med til å rase byen rundt på jakt etter egna forbinding av ei herlig blemme.

Dagslyset svinner, men Triger'n er akkurat like blid.

Opp til målstreken mottok Trigern publikums hyllest med sedvanlig begeistring. Vi fikk til og med en fortjent plass blant det beste målgangene, i følge Triathlete Magazine!

Vurdering

I ettertid har jeg skjønt at årets utgave var blant de tunge, og at de færreste klarte de tidene de hadde beregnet. Triatleter vil selvfølgelig klage på varmen uansett, så akkurat det forteller kanskje ikke all verden. Da sier det mer at en av de frivillige, som for n’te år tok imot folk etter målstreken, mente hun aldri hadde sett makan til utkjørt og medtatt gjeng. I lys av dette må jeg bare nevne Per Morten Ellingsen som satte ny norsk rekord på en såpass tung dag. Imponert! 

For egen del endte jeg en halvtime bak realistisk antagelse, og nesten tre kvarter bak målsetning. For å få en slags standard å sammenligne med så har jeg sett på hvordan en del av oss fra IM UK gjorde det (plottet). Det har generelt gått saktere på svømming og løping, og litt fortere på sykling. Jeg skiller meg litt negativt fra gjennomsnittet, men ikke voldsomt mye. Noe av det kan skrives på forstyrret opplading, og noe på at jeg kanskje mistet piffen litt da jeg så hvilken vei det bar. Skal heller ikke se bort fra at jeg også hadde i bakhodet at sjukdom under oppkjøring kan regnes som “akseptabel grunn” til å prestere litt under par.

100 % betyr at tiden på Hawai'i=tiden i UK. Over 100% betyr at vi har brukt lenger tid på Hawai'i.
Jeg er en oransje flekk (Tigern valgte farge), og de andre er små kryss.

Fire eller fem år, så er det ny aldersklasse. Fram til da får jeg trene litt, men først og fremst huske å ofre ett og annet kyllinglår til Madame Pele!

Si det som det er, doktor!

De fleste foto: FinisherPix

Race Day Kona - frå mannskapssida

Eg såg på Facebook at det var nokon som gjerne ville sjå fleire bilde frå ferien vår, men eg er litt redd for at dei siste dagane har det vore litt lite bildetaking, og særleg frå konkurransen. Eg var som kjent frivillig, og på grunn av røynslene frå Boston maraton (de veit, bomba), så var det ein ganske streng "no bag"-policy. Eg stilte dermed opp med berre det eg sto og gikk i, og med bilnøklane i baklomma på løpeshortsen, så då blei det ikkje bilde frå det. Det var litt synd, for det var verkeleg ei oppleving å vere med som "kokua" - mannskap.

Eg fekk arbeidet mitt i skifteteltet for damer, og skulle i utgangspunktet berre vere der under overgangen frå svøm til sykkel, men endte med å bli litt lenger, dei var berre takksame for at fleire var med. Men det var jammen artig. Eg var av dei som fekk ansvaret for å ta vare på og merke svømmedraktene til proff-damene, for desse skulle til kontroll. Det er som kjent ikkje tillatt å bruke våtdrakter på Kona Ironman, men det er tillatt med slike svømmedrakter som går til knærne. Desse skal ikkje gi oppdrift, men dei gir hydrodynamiske eigenskaper, så dei fleste brukar dei. Etter konkurransen blir altså proffdraktene testa for oppdrift, då, det er derfor dei blir teke ut.

Det gjekk verkeleg ei kule varmt, altså. Det starta ganske greitt, men så rant det inn folk, og vi hadde eit par ganske så sveitte timar. Tilbodet i dette teltet er jo heilt utruleg, eigentleg: alle deltakarane fekk tilbod om å få hjelp til å skrelle drakter, vi plukka ut av poser, tredde på sokkar, lause ermer, kompresjonsleggar (folkens, drit i det - det tek så mykje meir tid å få det på blaut hud at ein kan umogleg vinne stort på det, trass alt er det ikkje særleg truleg at venepumpa sluttar å funke når ein spring!), smørte solkrem, serverte drikke, henta drikke, pakka ut og inn av poser, tørka hår, andlet, ermer og bein. Eg såg ikkje ut etterpå: sveitte, solkrem, saltvatn, cola og gatorade over det meste av meg, eigentleg. Men det var jammen artig, altså. Som "Uncle Bo" sa på infomøtet: "It's gonna be hectic, make it fun hectic". Og det gjorde vi.

Svømmestarten i Kona er magisk.

Då Jokke var der førre gong var skreiv han om at den svømmestarten eigentleg ikkje var så ille som alle skal ha det til, sjølv om han sa, “svømmestarten i Kona er egna til å skremme små barn til å spise grønnsakene sine”, og ein skjønnar det.  

Vi var jo ute på kaia, så vi fekk sjå starten heilt nært. Eg såg sjølvsagt ikkje Jokke, men det var ganske magisk å stå der bak dei og sjå korleis følgekajakkane vendte seg i fartsretning sekunda før kanonen gjekk av. 

Det var mykje fleire folk i teltet på første skift enn på andre, så eg meldte meg til å vere ei stund til, og det var dei alle glade for. Så dermed gjekk det slik til at eg var i T2 heilt til Jokke passerte, så eg fekk heia på han der. Han såg litt forfjamsa ut, og eg var faktisk litt uviss på om han hadde fått med seg at det var eg som heia på han der, men han hadde visst det. Han hadde sykla ganske bra, altså. Vi visste jo at det var grueleg motvind i båe retningar (!) på syklinga, så han dukka opp overraskande tidleg. Her kan de sjå at han sykla så snøgt at fotografen ikkje rakk å få han med seg!

Sidan eg då ikkje fekk heia på han på veg ut Ali'i Drive, måtte eg vente til han kom attende. Trigern hadde vore i bilen heile dagen, og var både ganske lei bilen og ganske varm, så eg tok med meg han til Hualalai Road, der vi fekk kauka litt på han. Det var i følgje Jokke medan det framleis gjekk greitt: 

Vi hadde jo vore nede på Natural Energy Labs eit par dagar før og øvd, så Trigern var overmoden for å møte publikum og å krysse mållinja, så det var neste punkt på programmet. Det tek jo litt tid frå Ali'i del I og Ali'i del II, så Trigern og eg tok ein dukkert så lenge. Som eg skreiv så var eg godguffen etter den teltjobben, og det måtte faktisk tre dukkertar med saltvannsskrubbing til før eg var kvitt mesteparten av solkremen og Gatoraden, men så bar det tilbake til Ali'i der vi venta på Jokke. Overleveringa gikk fint, og de to kunne triumfere i mål. 

Og det er ikkje berre Jokke og eg og alle de andre som kjenner Trigern som synest dette er litt stas, bladet Triathlete var dei to med i serien med bilde frå mållinja. Trigern meinte det berre skulle mangle, Jokke og eg var litt meir opprømte. Og det er då verkeleg ganske kule bilde?

Etter konkurransen var det berre å finne kvarandre (lettare sagt enn gjort, men til neste gong skal vi ta fatt med å faktisk ha ei klar avtale...) og så reise heime og slokne. Fælt å seie det, men vi må vel vedgå at vi allereie den kvelden var samde om at det burde bli ein neste gong også!

Alle bilda er frå FinisherPix.

Post-race snack

Alt er svært i Amerika, og her har Jokke funnet det som må være "Sandwich, Ironman Edition".