Tigrer og triatlon

Aftenposten følger opp

2012-01-10T12:39:00.000+01:00

Først Bergensbanen, så Hurtigruten, og nå, endelig, Løypemaskinen?

Stripa finner varmen

2012-01-01T11:17:00.001+01:00

Godt med varmekabler.

Tristessekaktus

2011-12-24T21:48:00.000+01:00

Denne kaktusen reagerer på tristesse i sin nærhet: begge de vårene Jokke satt hjemme i kåken på Bogerud og skreiv masteroppgave blomstra den, som for å muntre ham opp.
Den blomstra til jul de to åra jeg bodde i Nordkjosbotn og det var bekmørkt og snøløst, og nå er den i gang igjen, november, mørkt, snøløst og det regner og blåser.
Fiiine kaktusen sin!
(Den er litt humørsjuk også: den furta og nekta å blomstre da jeg flytta sørover, og i fjor da vi flytta til Solvegen var den også sur. Men nå, nå er den blid igjen.)

Ei løysing?

2011-12-22T17:51:00.001+01:00

I desse smørkrisetider har Narvesen eit supertilbod!

Endeleg snø!

2011-12-07T13:08:00.001+01:00

Så kom det endeleg snø hit til Rælingen også, og eg valde å ikkje utsetje meg for NSB og Ruter i dag, og oppretta heimekontor. Men eit lite bilete av utsikta må ein ha med, dette er jo dokumentasjon. Om de klikkar på det øvste biletet kan de sjå ein kar som dreg dottera si (ungen har i alle fall rosa jakke, og då reknar eg med at det er ei jente) på akebrett etter seg. Det er litt kult, kor mange stader i verda transporterer folk ungane sine på akebrett?

På sørsida kan vi sjå kor djup snøen er, her er fotefara etter Jokke frå i dag tidleg, då han måtte kreke seg til bussen medan eg slo fast at heimekontor ville vere det einaste rette. Eg ser forresten at naboane mine over vegen, som ikkje har heimekontor men er pensjonister, har vore flinke og har måka, medan naboane min til venstre, som ikkje er pensjonistar, har like djup snø som eg.

Så er det berre å håpe at det har vore kaldt nok i skauen til at myrene frys, så er det berre å glede seg til skiføret.

Møbelmote

2011-11-04T09:48:00.000+01:00

Brageprisnominerte Agnes Ravatn har visst rett, det er faktisk fem hyllemeter med interiørblader på Narvesen, jeg trodde hun overdrev! Men altså ikke.
Men hvor sunt er det egentlig at interiør blir mote som skal skiftes ut like ofte som ei kåpe? Ikke for det, tror ikke de fleste kåper heller rekker å bli slitt ut i dag. Skal si vi overforbruker, altså.
(Jeg er aktiv overforbruker selv, jeg, men akkurat interiørstæsj driver jeg ikke og bytter ut med årstidene altså. Selv om det er mest fordi jeg er lat. Og heller vil bruke pengene mine på øl og karbonavtrykk i form av flyreiser.)

Sure oppstøt

2011-11-04T09:43:00.003+01:00

Eg er surmaga frå før,og blir verkeleg ikkje betre av slike liksom-djupe, oppbyggjelege statusoppdateringar som "Nokon elskar deg, hugs det", gjerne fulgt av eit hjarte og ei oppmoding om å setje dette i statusen for å minne "alle de unike, flotte, hjartevarme, klisjétenkjande menneska der ute om kor herlege dei er". *Brekke seg*

Nei, då er Vie de merde eit mykje artigare alternativ. Vi treng noko slikt i Noreg.

Å fly lenge

2011-11-01T20:30:00.001+01:00

Som forrige innlegg avslører, har altså Jokke og jeg vært på Hawai'i. Og det var en kongetur, om det er noen der ute som veit om en jobb på Hawai'i, så si i fra! Klimaet, folka, skilpaddene, bølgene, lavaen, ja, i grunnen det meste frista til snarlig gjenbesøk.

Men ikke flyturen.

Grilldress i duse jordfarger

Men det gikk bra lenge, det gjorde det, altså! Med unntak av en litt lei erkjennelse av at vi hadde kledd oss nesten helt likt: Jokke i beige bukse, beige jakke, lyselilla trøye med tiger på og turnsko, undertegnede i kakigrønn brok, kakigrønn jakke, lyserosa trøye uten tiger på og turnsko. At det går an. Jaja, lite å gjøre med det når vi først hadde dratt, bagasjen var nitidig pakka med tanke på å sjekke inn alt på Gardermoen på søndag kveld og først finne det igjen i Kona mandag kveld. Det krever faktisk ganske stor åndsnærværelse å pakke for noe slikt.

Første stopp London, overnatting på hotell så fullstendig blottet for sjarm at det er best å ignorere det helt, deretter flyvning helt til Los Angeles. Jeg får vanligvis ikke sove på fly, og når flytiden er beregna til 11 timer, da krever det en mye mer opimistisk kvinne enn meg for å glede seg. Prøvde å minne meg på visdomsordene fra Nicholas på jobben: det er deilig med lange flyvninger, da er en tvunget til å slappe av i timesvis.

Og det gikk ikke så verst heller, til tross for skikkelig dårlig seteplassering, inneklemt i midtraden med folk på alle kanter. Og et klimaanlegg på en innstilling så en skulle tru alle passasjerene hadde meldt inn overgangsalder og hetetokter. Jeg hadde heldigvis eget pledd med. Triatleten trakk pleddet sitt over hue', og når en ser slik ut, da er det så en kan lure på hvordan i all verden vi kom oss gjennom Homeland Security:

Gøy med Skitch!

Det skal forresten sies at immigrasjonskontrolløren i LA faktisk var både hyggelig og så ut til å trives med jobben sin. Smilte og fleipa gjorde han også.

Det var på LAX det begynte å gå tråere. Vi hadde jo allerede reist i over et halvt døgn da flyet videre til Kona skulle ta av, og da er man ikke så tålmodig, man er ikke det. Flyet måtte skiftes ut, og for meg er det fullstendig ubegripelig at det kan ta to - 2 - timer å kjøre et fly fra en hangar til en gate, men det er nå meg. De må ha gått på island time. Samme det, LAX er faktisk en særdeles kjedelig flyplass, den plasserer seg helt der nede med Tromsø og Rurrenabaque, og i motsetning til sistnevnte mangler den også den sjarmen som unektelig følger med fuglejager med paraply på sykkel. Og at rullebanen er ei gresslette på pampasen.

Endelig plassert på flyet ble det snart klart at setene var blant de virkelig trasige, og at underholdningen besto av Skrikende Barn i Stereo. Nå skal det sies at den lille tåkeluren hadde vært usedvanlig tålmodig på LAX, så det var egentlig godt forståelig at han skreik. Vi hadde litt lyst til å skrike vi også, for å være ærlige. I et anfall av sinnekanalisering lagde jeg et lite kunstverk på mitt nyoppdagede favorittmobiltelefonleketøy, Skitch:

Med fare for å bli litt skrytete: denne er faktisk veldig bra!

Vel framme i Kona kunne vi konstatere at det er en utendørsflyplass! Altså, den har noen få tak, men ingen vegger! Snakk om å komme til Hawai'i altså, aloha!

Ironman Kona, Hawai'i

2011-10-08T21:28:00.003+02:00

Opptakten

Etter kvalifisering i UK 31. juli har jeg hatt rimelig tid til å restituere, trene og spisse. Siden jeg baserer 15 % av treningsplanleggingen på tilfeldige innfall og hele 85 % på solid vitenskap (meteorologi) har det blitt litt i underkant med lange turer. Man drar ikke ut for å sykle i regnet. Allikevel var jeg i greit slag i tida mot avreise.

IM på Kona er ulikt alt annet jeg har vært med på før. Jeg har stort sett holdt meg til bakkete og kronglete løyper, og med unntak av Nice har de alle gått i temmelig kjølig klima. For å si det som det er: triatlon på Hawaii er egentlig ikke laget for meg. Eller er det omvendt? Uansett, for å få en idé om sannsynlig tidsbruk lagde jeg en fiks liten analyse av deltakere som har kvalifisert seg i UK de tre siste årene. Ut i fra det fant jeg at estimert tid for meg ville være 1:12, 5:16, 3:29 og totalt 10:10. Som vi skal komme tilbake til var ikke det helt på viddene.

Forflytning over 12 tidssoner til et helt annet klima krever litt tilvenning. Vi, det vil si Ellen, Trigern og jeg, kom til Kona mandag kveld, noe som ga fire dagers akklimatisering. Det var litt i korteste laget, men hadde gått greit nok om vi bare hadde hatt vett til å holde oss unna velkomstbanketten.

Bespisning av tusenvis av mennesker innebærer nødvendigvis at maten serveres i store trau som står og kjølner til perfekt temperatur for bakteriedyrking. Dette er noe jeg egentlig vet, men bare ikke tenkte på. Ellen ble kvalm i løpet av bankett og race briefing (som forøvrig gikk i oppløsning i styrtregn), mens jeg kjente ingen ting. Ikke der og da. I løpet av natta, derimot, våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. "Heldigvis", tenkte jeg "er det enda en dag og en natt til starten går. Det hadde vært verre om dette hadde kommet neste natt". I løpet av dagen før dagen kjente jeg meg bedre og bedre, og ble etter hvert ganske optimistisk. Neste natt våknet jeg med mage som kvernet, sengetøy som var vått av svette og puls på det dobbelte av normal hvilepuls. Optimismen var som blåst vekk! Der og da så jeg for meg 17+ timer eller til og med DNF, og det hele på grunn av et øyeblikks ubetenksomhet. Ellen prøvde å muntre meg opp og heiv i meg to paracet. Etter det sov jeg som en stein i et par timer.

Dagen rant, jeg hoppet på bussen som tok alt folket inn til sentrum, og der endte jeg med å virre litt omkring med sykkelpumping, kroppsmerking, posedumping og den siste klargjøringa. Heldigvis hadde jeg god tid, så jeg ble ferdig med alt uten å stresse. Moroa kunne begynne.

'Au 'au kai

Fortellingene om svømmestarten i Kona kan brukes til å skremme barn til å spise grønnsakene sine. Når selv en svømmedyktige kar som Arild T beretter at han må ta telling skjønner jeg at det kan være lurt å være litt bakpå i starten. Nå var jeg forsåvidt litt bakpå hele veien, og det var ikke så heldig kanskje, men svømmestarten gikk i alle fall smertefritt. Den ble sant å si like lite hektisk som igangsveivinga i Eidfjord. OK, så ble det litt trengsel her og der, men ikke noe verre enn et par daffe spark i ansiktet. Med morsomme fisker å se på hadde jeg en riktig fin tur, jeg. Dersom jeg kommer tilbake en dag burde jeg muligens legge litt større vekt på prestasjon enn opplevelse, for 1:22 er tamt selv for meg å være.

Surfing og triatlon er to fine ting å drive med i vann, men de passer egentlig ikke i det samme vannet samtidig. Derfor er det bittelitt illevarslende når surferne har gode bøljer å leke i bare et steinkast fra feltet. Heldigvis duvet vannet så rolig og jevnt borte hos oss at det gikk uten problemer. Verre var det at brillene ikke ville tette. Jeg hadde sterk tro på at det nye funnet fra expo'n skulle vise seg å være den perfekte løsninga på den livslange jakten etter de perfekte svømmebrillene. Etter litt utprøving på trening mente jeg å ha funnet rett måten å ta dem på, men jeg klarte bare ikke å gjenskape suksessen i minuttene før start. Jeg klarte det heller ikke på noen av brillerettestoppene jeg hadde på vei ut til vending, så jeg måtte bare finne meg i å fullføre med høyreøyet i saltvann. Man kan si mye pent om Stillehavet, men det svir som f***. Dessuten var ikke øyet til å bruke de to første timene av sykkelturen. Brillejakten fortsetter.

Paikikala

Unnet meg litt solkrem i skifteteltet. Her er ordet "litt" viktig, for faktor 50 Banana-Boat-kremen som vi hadde kjøpt i nærbutikken viste seg å ikke helt holde det innpakkinga lovet om "Extreme sweat and water resistance". Det kunne jeg kanskje tenkt meg, men jeg lot altså være å friske opp innsmøringa på vingene og underarmene. Tabbe. Husk, barn, smør etter svømming!

Så dro jeg avgårde med ett øye og litt bange anelser etter nattas opplevelse. Tenkte allikevel at det var liten grunn til å sikre seg nederlag ved å starte i daffetempo og rullet avgårde som normalt. Var kanskje litt for ivrig i de første bakkene fram og tilbake i selve byen, men kom etter en liten stund inn i intensiteten som har fungert tidligere.

Vinden er det store temaet på syklingen, men var egentlig ikke så ille denne gangen. Det var så og si vindstille helt til stigningene mot vendemål ved Hawi. Der blåste det til gjengjeld riktig freskt, og jeg måtte konse litt om å styre sykkel. Allikevel forteller de lokale om Harleyer som omtrent blåses av veien og lastebiler som velter, så jeg antar at dette var en moderat dag. På vei tilbake var det side-motvind, men ikke så galt.

Litt blåst kan jeg tåle. For min del, som nordboer med kort tilvenningstid på øya, var temperaturen det mest spennende. Fra vi landet hadde det vært skyet om ettermiddagen og ganske moderate temperaturer. Gode sommertemperaturer, bevares, men heller ikke mer. Derfor var det med en viss misnøye jeg konstaterte at dette var første dag med sol fra skyfri himmel! Et lite stykke etter vending hadde jeg en sky å gjemme meg bak, og jeg ofret en skvett Powerbar Perform til forfedrene for å få dem til å velsigne oss med flere av samme slag. Forfedrene kan ikke ha satt særlig pris på gaven, for innen jeg kom ut på lavaslettene igjen var det bare blanke himmelen. Skyene lå tett innover på øya, men ute hos oss var de ikke. Skal koste på forfedrene Cola neste gang.

Har også lyst til å nevne fenomenet drafting. Jeg har sett bilder både fra tidligere år og fra dette av store og tette felt. Det var helt klart en del med litt sviktende øyemål, men i det store og hele synes jeg folk var ganske samvittighetsfulle. Så klart, dette var blant oss som startet syklingen som nummer 1400 og deromkring, så framme blant de travle kan det ha sett anderledes ut.

Kom inn på 5:15, og kunne med det konstatere at beina hadde fungert sånn nogenlunde normalt. Var lettet og optimistisk foran løpeturen.

Holo holo

Goldie hadde gitt tips om at vi burde løpe fort på Ali'i Drive, den første av to fram-og-tilbake-strekninger. Der er det nemlig litt skygge og passelig variert vei. Ellen hadde rekruttert en heiagjeng på 7-8 hoiende lokale som hjalp til med å holde farta oppe! Neste strekk, ut til Natural Energy Labs og tilbake, består av laaange åpne strekninger uten så mye som en kokospalme til å skjerme mot sola. Jeg hadde latt beina finne sin egen avslappede rytme, men kom vel til at det kanskje var litt i raskeste laget. Tipset til Goldie var tross alt ikke å løpe vesentlig saktere i del to, i alle fall ikke eksplisitt, men slik ble det. Vil ikke kalle det kollaps eller noe, men jeg sleit med vonde bein og dårlig snert siste halvmaraton.

Og varmt! Brukte sikker ti minutter bare på kjøleaktiviteter som å fylle is i lua, dynke med svamper og drikke. Gikk igjennom hver eneste drikkestasjon for å være sikker på å få i meg så mye vann og cola som jeg tålte. På mye av Queen K. var det heldigvis litt sidevind, men opp fra NEL var det oppoverbakke, medvind og fullstendig bakerovn. Begynte å øyne enden på soga, fikk pratet litt med Knut Ole og holdt motet oppe. Min store frykt - magen - oppførte seg heldigvis upåklagelig etter to dostopp første 15 km.

Det ble langt tilbake til byen, men jeg skjønte at det ville gå uten full sprekk. Sub-10 var tidlig utenfor rekkevidde og etterhvert ble det tydelig at jeg heller ikke ville nå estimatet på 10:10. Det viktigste var dog at dagen hadde gått uten store problemer og at jeg ville komme i mål med helse og opplevelse i behold på en anstendig tid.

I det jeg svingte inn på Ali'i Drive med et par hundre meter til mål ble jeg møtt av byens fineste gatedekorasjon! Ellen og Trigern hadde vært i sving med krittet (OK, sant og si snublet jeg rett over hele greia uten å oppdage det, men jeg fikk se den etterpå).

På oppløpet møtte jeg igjen Ellen og Trigern som begge hoppa og hoia. Trigern videreførte tradisjonen og ble med de siste meterne til mål. Han lot seg ikke merke av at en kanin hadde kommet i mål en stund før, og satte selvfølgelig stor pris på alle folka som heiet på ham!

Oppsummert

Det gikk bra. Ikke strålende, men heller ikke ille. Bra. 10:15:22 og nr 599 av alle, som er i riktig tredjedel. Vet ikke hvor mye mageondet kan ha satt meg tilbake, men har ingen grunn til å tro at det var all verden. Kunne kanskje klart sub 10 på en knalldag, men neppe med så stor margin. Jeg er først og fremst glad og lettet over at jeg ikke fikk problemer og at jeg klarte å glede meg underveis. For det var faktisk veldig, veldig moro det aller meste av veien. Lava og varme og greier var helt som det skal være. Det er meningsløst å begynne å vurdere konkurransen opp mot andre konkurranser, for denne er i en egen kategori. Det finnes bare én IM Kona selv om det er en type konkurranse jeg neppe hadde oppsøkt noe annet sted.

Så var det analysen jeg skulle komme tilbake til. De estimerte strekktidene var mer nøyaktig:
1:12:30, 5:16:28 og 3:29:43
Fasiten var:
1:22:21, 5:15:39 og 3:29:28
Bortsett fra svømminga vil jeg si det var temmelig nærme!

Og hva blir det neste? Vet ikke enda. Først og fremst skal jeg glede meg over turer i fjellet, skikjøring, klatring og alle andre morsomme ting som har kommet i bakgrunnen en stund. Kanskje hiver jeg meg med på Tom Waitz-løpet. Skal nok triatlere litt også, sånn for å holde systemet i gang. Hawaii er utelukket de neste par åra, men ikke for alltid.

Neste gang skal vi surfe!

Ein kul fyr

2011-10-07T21:40:00.000+02:00

I Keahou Bay utanfor Kona traff Jokke og eg på denne karen på vår snorkling. Brått var han berre der, eit par meter under meg. Vi sumde så tett opptil han som vi syntest vi kunne for å ikkje skremme han, men han var visst ikkje så lett å skremme. Han berre sumde roleg rundt, og såg på oss slik vi såg på han. Og vi er visse på at han ikkje var særleg imponert over vassnavigeringa vår.

Hawai'i - daglegliv

2011-10-06T22:18:00.000+02:00

Vi skjønte snøgt at vi kom til å kjenne oss heime på Kona Coast Resort ved Keahou og fann dette skiltet utanfor leilegheita vår:

Rett nok skal eg vedgå at då vi kom fram klokka halv tolv eller kva det var, etter å ha reist i 20 timar frå London, via Los Angeles (eg har skrive om flyturen før), var det så mørkt at vi ikkje såg det, men vi oppdaga det jo etter kvart.

Dagen etter var det også mogleg å sjå utsikten vår frå verandaen. Det var ikkje klårvêr før sjølve konkurransedagen, men med ein betre fotograf ville de faktisk sett Stillehavet bak husa der nede. Men palmene ser de, og det var stas berre det.

Legg også merke til at dei har innført ein patent eg inntil no berre har kjent frå garasjen heime hjå far min, nemleg bjelken som skal hindre folk i å køyre på graset (og mor mi og eg i å køyre i garasjeveggen):

Hawai'ianarane er glade i øya si, og glade i særtrekka hennar. Eit av særtrekka er sjølvsagt at det veks søte og gode frukter der, som til dømes kokos og ananas. Kokospalmer er meir dekorative ute enn inne, men ananas er det tydelegvis lett å bli inspirert av. Vi hadde både ananaslamper (fleire typer, altså)... ,

...ananasstoler...

...og ananasbord. Prøv om de kan ignorere turisten med litt dårleg holdning.

Til sist måtte vi jo ete litt ananas også, sjølv om eg til vanleg meiner at ananas gjer seg best i jusform. Legg forresten merke til dei tre papayaane. Dei var kjempebillige, mest så dei kasta dei etter ein. Godt vi er glade i papaya. Hadde eg budd på Hawai'i hadde eg ete veldig mykje frukt trur eg. Og nøtter. Kokosnøtter. Med sugerør.

For å ikkje gløyme heilt kor vi kjem i frå laga vi egg og bacon til frukost. Med Kona-kaffi til. Både Jokke og eg blei faktisk glade i kaffi i løpet av dei vekene vi var på Hawai'i, men så hadde vi også tilgang til Kona-kaffi, som er ganske mykje godare enn det meste anna av kaffi.

Det er berre leigebil, taxi eller haiking som funkar om ein skal transportere seg på Hawai'i. Her ser de Jokke på nærmaste monsterparkeringsplass, saman med vår oransje (Tigern fekk velje farge) Jeep Wrangler. det kan forøvrig vere greitt å merke seg at ein sykkelkoffert av merket TC-1 akkurat går inn i bagasjerommet på ein slik, vel og merke om ein snur han på hovudet.

Til sist: det er jo ei kjend sak at Ellen blir som mora si, så her har Ellen teke eit bilete av litt rosa ugras på ein parkeringsplass. Ho demonstrerar også at ho ikkje er heilt som mor si enda, for denne har blitt klassifisert som rosa buskeblome.

Loppisfangst

2011-09-24T17:44:00.001+02:00

Trengte jeg ølglass? Nei.

Måtte jeg ha disse? Definitivt.

Man kan da ikke motstå noe så deilig kitschy som de her!? I alle fall ikke når de kosta 20 kroner og det går til Rælingen skolekorps.

Livlig i tigerheimen

2011-09-08T16:58:00.001+02:00

Når en bor sammen med en tiger veit en aldri hva som møter en når en kommer inn døra, noe vår lille oransje viser med all mulig tydelighet her. Det er nærliggende å spørre seg hva han skal inne i Jokkes kompresjonslegg å gjøre, men det funker ikke sånn. Leggen var der, den var hul og... Ja, dere skjønner.

Til opplysning

2011-09-03T16:54:00.001+02:00

Jeg har alltid lurt litt på hvor folk har vært når der sier de har gått utenfor allfarveg, og i dag har jeg gleden av å kunne informere om at Alfarvegen i alle fall er på Nesbyen.

Kjekt å vite.

Fart og sjølvtillit - biverknadane

2011-08-31T12:05:00.000+02:00

Etter at eg las Tonje Glimmerdal av Maria Parr, har eg hatt "fart og sjølvtillit" som motto når eg syklar terrengsykkel. Overraskande ofte er det berre sjølvtillit nok til å halde farta oppe som skal til for å nedkjempe hindringane, men det heile er lettare sagt enn gjort. Men eg prøver i alle fall, og ofte går det bra.

Ulempa med fart og sjølvtillit er at når det først går gale (og det gjer det jo), så går det gale i mykje større fart, og dermed blir jo også konsekvensane litt verre då. Førre veke køyrde eg med stor fart og enda meir sjølvtillit ned ein skikkeleg steinete veg, og det gjekk kjempefint heilt til det stoppa. Langt, fint skrubbsår på leggen, blåmerker på knær og armer og gjørme overalt.

I går gjentok det heile seg, og då var det kneet som fekk seg ein skikkeleg trøkk. De veit, ein slik ein som gjer ein heilt nummen i beinet i fleire minutt før alt brått er heilt greitt og det berre er å tråkke vidare. Biletet er av Ellen som kjøler ned det vonde kneet i den kalde måsan. Takk til Jokke som var fotograf, og som berre flirte littegrann.

Flyvende kommende brud

2011-08-20T12:06:00.002+02:00

Irene flyr selv!

Akkompagnert av nervøse hyl i baksetet..

Endelig!

2011-08-19T15:47:00.002+02:00

Så fant vi da endelig ut hva vi skal bruke all mynten som truer med å ta over hele hagen til: mango lassi så klart!

Litt lingvistikk

2011-08-09T21:36:00.003+02:00

Som jeg spekulerte i da jeg skreiv om blomster, har jeg nå fått verifisert hypotesen min om at på rælingsk er en busk mindre enn ei buske, og at ei buske er det samme som det man i mange andre norske dialekter gjerne omtaler som "et tre".

Takk til informant Pappa.

Nytt møbelprosjekt...

2011-08-09T21:21:00.005+02:00

...som egentlig ikke er noe møbelprosjekt i vanlig forstand, det er bare Jokke og jeg som har prokrastinert ganske lenge. I fjor en gang (det sier litt at jeg ikke husker hvor lenge det er siden) kollapsa det ene sofabeinet vårt. Snarrådig og klar for Poirot på tv som jeg var stappa jeg bare to vedbriketter i en H&M-pose og smekka innunder sofaen. Og det har altså fungert så bra at vi ikke har giddi å fikse det før nå. Tror det har gått mamma mer på nervene enn oss, vi setter oss bare i sofaen vi, og fra den vinkelen ser vi ikke det provisoriske beinet.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Men ok, jeg skal innrømme at det ikke var så pent, altså, jeg skal det.

Og vi har prøvd - vi har vært ganske mange steder på jakt etter løse sofabein, og til og med kjøpt et sett på IKEA, selv om vi ikke likte dem noe særlig. I nøden spiser fanden fluer, sant. Men etter mye om og men fikk vi tak i noen treklosser som vi likte veldig godt begge to.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Ut med verktøy og innsatsvilje (det siste er det mer mangelvare på enn det første her i huset).

Fra 201108 Møbelprosjekt

Et voilà!

Fra 201108 Møbelprosjekt

Det er nesten så en sku' tru det sku' væra sånn!

(Egentlig var det mer motgang enn en skulle tro etter å ha lest dette, men i dag velger jeg å fokusere på suksessen, og noterer meg bare bak øret at jeg neste gang ikke skal skru av alle beina uten å sjekke at den geniale hjulløsningen faktisk hadde feste i virkeligheten, for ikke å snakke om i sofaen, først.)

Kvalifiseringsfeiring

2011-08-07T17:06:00.003+02:00

Førre sundag kvalifiserte super-Jokke seg til Hawaii, og slikt må ein jo feire. I går var dagen han skulle gjerast litt stas på, og vi i gang.

Først byrja vi med sprudlevatn i nyrestaurert skipsstol:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Før vi rigga til ved det førre, også vellukka (men akk så strevsame) møbelprosjektet. Her er førstepremien (plastdingsen med raud M på), deltakarmedaljen, champagne (Nicholas Feullatte - veldig god champagne!) og krabbeskjell med alt det vanlege attåt. Legg merke til Union Jack-serviettane, det var jo i England det skjedde. Eg kjenner at den anglofile delen av meg (som rett nok er bra dominant) fryder seg litt over at suksessen kom i England og ikkje i Frankrike.

Fra 201108 Kvalifiseringsfeiring

Gratulerer Jokke, la oss feire!

Gripetær

2011-08-07T16:43:00.001+02:00

Jokke pleier å le av at jeg kan gripe med tærne, men da vi skulle tvinge det slangeløse dekket hans på felgen stilnet latteren - her trenger man virkelig å kunne gripe med alle fire lemmer. Så det så!

Møbelprosjekt 2011

2011-08-06T16:51:00.000+02:00

Dei trufaste lesarane vil nok hugse det dels traumatiske møbelprosjektet Pappa og eg kjempa oss gjennom i fjor. Det var mykje vondt med det, med fornekting, pussestøv, malingfjernar og anna jævelskap som berre nokre av ingrediensane. Nett difor var det med litt blanda kjensler at vi redda denne skipsstolen frå dynga i våres:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Stolen har tidlegare budd på andre sida av veggen på biletet, men blei utvist då ein eller annen brått havna på graset ein gong på seinsumaren i fjor. Men stolen er kjempefin, ein flott gamal skipsstol i teak. Som altså berre trengte nytt trekk.

Det byrja ikkje så verst, Jokke fekk tak i maritimt blå- og kvitstripete møbelstoff på første forsøk, og etter det har det berre stått på tiltaket. No i dag, på (truleg) årets siste godvêrsdag, skulle stolen bli ny.

Det er godt at naboane våre har høg toleranse for hamring, seier eg.

Fra 201108 Møbelprosjekt

Men vi blei då ferdige til sist, og då kunne rekkjehusbonden verkeleg kose seg:

Fra 201108 Møbelprosjekt

Venninnehelg

2011-08-02T19:21:00.006+02:00

Ingrid har vore her i helga, og det var kjempetriveleg, nett slik eg visste det ville bli. Diverre måtte eg arbeide litt både fredag og måndag, men vi fekk oss to heile dagar og tre fine kveldar med Poirot og Emma på tven.

(Eg elskar Get-boksen min, men det kan eg skrive om eit eiga innlegg ein annan gong.)

Laurdag dro vi til Lillestrøm, og til Losby gods, må jo syne fram det som er verdt å sjå på her på Romerike. Dessutan var det jo knallvêr, for omtrent første gong i sumar. Snakk om flaks! Først var vi ein tur innom Lillestrøm kyrkje for å sjå på Henrik Sørensen-altertavla av ein veldig blond Jesus. Ein kan ikkje sjå det så godt på dette biletet, men han kjem verkeleg ut av veggen, det er veldig imponerande. Sjølv om han altså er blond, og det er jo litt teit eigentleg.

Deretter dro vi til Losby der vi faktisk fikk sjå oss rundt sjølv om dei stelte i stand til bryllaup der. Skal seie brudeparet var heldige med vêret, altså! Her er Ingrid med den stilige solhatten utanfor hovudinngangen til Losby:

Søndag gjekk vi tur langs Sagelva før vi spaserte til foreldra mine på middag. God middag og godt selskap!

Så no håper eg berre vi får det til att ein annan gong også!

Ironman UK: denne gang satt'n!

2011-08-01T20:45:00.002+02:00

Trofaste lesere vil huske av min beretning fra Nice tidligere i sommer at jeg knota det til på svømminga og rakna på løpinga, og dermed gikk glipp av den etterlengtede Hawaii-plassen med god margin.

Men man har da en Plan B! Den lød på 1:15 + 0:06 + 5:40 + 0:04 + 3:25 = 10:30, noe som ut fra tidligere års resultater burde rekke til kvalifisering. Dagen skulle vise at det var temmelig konservativt budsjettert.

Styre og ståke:
La meg bare få det ut med en gang: logistisk sett er IM UK J@@@@g styrete! Svømming og T1 er ett sted, T2 et annet, målgang et tredje, og (obligatorisk) Race briefing og premieseremoni er forsyne meg på et fjerde sted. Komme hit uten bil? Glem det. Man må selvfølgelig selv reise omkring og sjekke inn og sjekke ut poser og sykkel, og avstanden mellom de forskjellige stedene er 20 minutter på rare tider av døgnet og det dobbelte når det er fullt av trafikk.

Svømme:
Takket være start i vannet fikk jeg rimelig plass omkring meg og en human start på dagen. Litt trengsel innimellom så klart, men ikke mer enn det bør være for å få den gode triatlonopplevelsen. Vannet, ferskvann, var av overraskende god kvalitet. Jeg hadde stått over den offisielle svømmetreninga dagen før i frykt for å få i meg uhumskheter, men det var det liten grunn til.

Som vanlig prøvde jeg å henge på føtter innimellom, og som vanlig fant jeg at de som svømmer i mitt tempo vingler og spreller og bråstopper for mye til at det egentlig gir noen fordel. Derfor søkte jeg i lange perioder roen og freden alene, og tjente trolig på det: 1:06 og ny pers med et par minutter.

Sykle:
Løypeprofilen og tidene fra tidligere år forteller at syklinga her i Bolton til og med er mer krevende enn i Nice, og det kan jeg bekrefte etter egenhendig inspeksjon. Krevende på flere måter. For det første er det mye opp og ned: Én skikkelig bakke på et par km, og ellers rullende terreng. Samlet stigning på Polar-multimåleren min var på drøyt 2300 m mot omtrent 1900 i Nice (fritt etter hukommelsen). I tillegg kommer det en masse kryss, et par kvikke nedoverbakker pluss asfalt av slett norsk standard. Dermed er det - for å si det sånn - stadig noe å holde på med. Slike komplikasjoner sakker meg mindre enn de fleste, så derfor er det med en form for tilfredshet jeg hiver meg inn i en 90-grader og blir møtt av masse høl du kan gjemme kaffekopper og pocketbøker i.

Den komplikasjonen jeg håndterte minst elegant var knyttet til venstrekjøringa som disse særingene tviholder på. Ikke at det er noe problem å ligge på feil side av veien i seg selv, men flasker og mat blir også servert på feil side! Denne lille egenheten hadde jeg ikke tenkt på - og altså ikke øvd på - før spørsmålet plutselig meldte seg. Når de to langesonene attpåtil var plassert etter nedoverbakker gikk det flasker i alle retninger...

Ja, også må jeg vel nesten innrømme at det hele holdt på å ende før det kom ordentlig i gang. På vei ut fra T1 lå Fartshumpene fra Helvete halvt skjult, og da jeg "oppdaget" den første ble styret slått ut av henda på meg så jeg holdt på å stupe i bakken. Bråofret ei flaske til gudene og slapp heldigvis unna med det.

Deretter gikk det jamt og trutt. Jeg holdt igjen der det var fristende å gi på og ga på der det var fristende å slappe av. Alt i alt vil jeg si intensiteten lå i samme leie som i Nice, og fortsatt brukte jeg 16 minutter mer her: 5:26, og stadig godt foran skjema.

Løpe.
Sannhetens øyeblikk. Ut fra T2 lot jeg meg ikke merke av dystre minner og bange anelser, men tuslet av gårde som om alt var såre vel. Planla å holde igjen i halvannen time, løpe i naturlig avslappet tempo i neste time og deretter bare komme meg til mål. Enkelt opplegg. Løypa er lagt opp som sykkelløypa, med en tilførselsbit til den strekningen som løpes fram og tilbake tre ganger. Profilen ligner litt på Holmestrand med mye slak skråning, noe flatt og ei kneik på ca 150 m pr runde.

Det var ganske glissent med konkurrenter, så da jeg etter en halvtime ble passert av en kar i M50 fant jeg ut at selv om han holdt bittelitt høyere fart enn jeg syntes var trygt var det bedre å ha en rygg å henge på enn å løpe alene. I den lengste bakken, opp mot fram-og-tilbake-strekket, dro han fra meg. Deretter var det bare å holde den indre samtalen i gang, passe på at ikke alle konkurrenter og tilskuere ble idioter og i veien, drikke pepsi (kun), holde skrittlengden nede og frekvensen oppe, holde armsvingen i gang, ja, kort sagt følge planen. Og slik ble det. Midtre del gikk raskest, og det var egenlig bare de siste 20-30 minuttene som krevde en smule skjerpings. Da hørte jeg til gjengjeld sub-tre lokke i det fjerne, noe som ga et lite ekstra puff. Skred med stil og verdighet over mål på 2:57 (etter så vidt å ha reddet meg fra å skjene inn i et gjerde 500 meter tidligere), totalt 9:36:15.

Og slik gikk det altså til at Jokke sikret høstferie på Lavaøya. Som om ikke det var nok sikret han også seieren i klasse M40-44 med 8 minutters margin. Det kaller jeg oppreisning etter den forsmedelige utgangen av IM France!

Dagen derpå

2011-07-23T19:24:00.004+02:00

Jeg tror vi alle vil huske dagen i dag, hvor vi var, hva vi tenkte, hvem vi snakka med og at noe hadde forandret seg. Jeg føler at jeg må skrive noe her, bare for å ikke ignorere at 92 mennesker har falt for én manns hånd, samtidig som jeg ikke har noe å melde. Ord blir fattige, det er jammen sant.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ble drept. Jeg kjenner en som ble skadet, men det kommer til å gå bra. De andre jeg var redd for var enten på ferie eller utenfor området. Jeg er litt redd for at det skal vise seg at noen av de tidligere elevene mine ikke er her lenger, men foreløbig ser det ut til at det har rammet andre.

Men så er det ikke helt sånn likevel, jeg har en underlig følelse i magen, og klarer ikke helt å få meg selv vekk fra nettavisene. Enda jeg vet at det neppe kommer noe nytt hvert tiende minutt. Det er vel sånn det er å være flokkdyr, en del av den utvidede flokken min er tapt, og det plager meg.

Samtidig så skal vi holde hodet høyt, gå videre, kvele skrekken og ubehaget og leve videre i et åpent samfunn, ta tilbake Oslo sentrum. Også håper jeg inderlig at folk fortsetter å sende ungene sine på sommerleir til Utøya neste år, at ikke Utøya-tradisjonen stopper opp nå. Ikke på denne måten.

Jeg synes så synd på de stakkars ungdommene som ble drept, for en grusom måte å dø på, jeg håper det går bra videre med alle de som overlevde, men som må slite med traumene. Jeg håper inderlig det går bra med dere!

Jeg synes responsen fra regjeringen har vært verdig og sober, jeg er glad begrepet hevn aldri har dukket opp, og jeg er stolt av at jeg bor i et land der den pågrepne kommer til å få sin straff. Etter å ha vært gjennom en rettssak.

Og så kjenner jeg at jeg ikke skal skrive så mye mer, nå er det gjort, noen ord er festet til skjermen, og nå skal jeg ti stille.

Ikke helt som Mamma enda

2011-07-23T19:14:00.006+02:00

Mamma har nemlig lest bloggen min, og kunne fortelle at de avfotograferte blomstene var følgende:

Rød blomst: rose. Bekrefta.

Rosa buske: Oleander. Her må vi melde at morsan faktisk måtte se litt ordentlig på bildet, for hun hadde bare sett disse i buskeform, og ikke som stor buske. (I Rælingen er alle trær busker. Jeg tror kanskje det er forskjell på en busk og ei buske, og at ei buske er litt større enn en busk, men det må jeg høre med Pappa om.)

Rødoransj blomst: Ynde. Greit for meg.

Kardinalfiolett hengebuske: Bouganville. Denne kunne morsan rapportere at vi så massevis av på Madeira da vi var der, og det kan jeg bekrefte: jeg har sett masse lilla hengebuske før, jeg. Jeg bare visste ikke at det var akkurat denne jeg hadde sett før.

Ellen blir som mora si, del I

2011-07-21T13:57:00.008+02:00

Det kommer en dag da en innser at en er i ferd med å bli klin lik foreldra sine, og selv om jeg gjør helhjerta forsøk på å ignorere det hele, er det ingen tvil om at det skjer med meg også.

Jeg har allerede tatt meg i å tenke at "den duken burde vært rulla", for å si det sånn.

Jeg blir likere faren min også, for den saks skyld, men i dag skal det handle om Mamma. Mamma er over gjennomsnittlig glad i blomster. Jeg synes blomster er pene, men deler dem inn etter farge, og har stort sett ikke anelse om hva jeg ser på. Når jeg skal luke i hagen må jeg hanke inn Mamma for at hun skal peke på hva som er ugras og hva som er ei sped blomsterspire som lyt få stå.

Så reiste Jokke og jeg på ferie, og hva endte jeg opp med å ta bilder av?

Jo:

Rød blomst. Rose, faktisk, denne kan jeg. Eller altså, vi var i roseavdelingen i parfymehagen, så da antar jeg at det er en rose.

Og:

Rosa buske med turist under. I Antibes forresten, en mye koseligere by enn hva en skulle tro etter å ha sett gjestehavna.

Men jeg ga meg ikke der:

Rødoransj blomst, som dere ser.

I Cannes fant vi denne:

I La Redoute-katalogen heter denne fargen kardinalfiolett, og dermed har vi her altså ei kardinalfiolett hengebuske.

Jeg har faktisk flere, men de tror jeg skal få være med i andre blogginnlegg.

I dag har jeg og Mamma vært på sopptur forresten, det er et annet felt hvor jeg stadig blir likere morsan. Jaja, det kunne vøri så mye verre.

Fotgjengere

2011-07-09T20:42:00.001+02:00

Av og til tar en seg i å legge merke til enkelte smådetaljer når en er på ferie i fremmede land. På turen vår til Provence og Rivieraen var det særlig fotgjengerne vi la merke til.

Det begynte i Monte Carlo, da vi la merke til at denne karen ser da virkelig ut til å lange ut? Pussig, tenkte vi, blir ikke de fleste kjørt i denne byen? Og, de har da ikke sett ut til å ha slikt hastverk i Nice?

Fra 2011 Côte d'Azur og Provence

Da vi så kom tilbake til Franskriket, la vi selvsagt godt merke til fotgjengeren i Saint Cezaire-sur-Siagne:

Fra 2011 Côte d'Azur og Provence

Det er vel ingen tvil om at det ser ut som provençalerne tar det litt mer med ro, er det vel? Litt fyldigere ser det ut til at de er også, er vel kanskje ikke like sterkt press på å være ung, rik, pen og tynn her på landsbygda som det er i Monte Carlo. Kall meg gjerne fordomsfull, vi mennesker trenger fordommer for å systematisere verden omkring oss.

Fire dager etter, tilbake i Nice, og adrenalinnivået er til å ta og føle på. Mest etter morgenens altfor langvarige møte med fransk bytrafikk, må jeg innrømme, men vi var litt spent på hvordan fotgjengeren skulle se ut her. Det var jo her drosjesjåføren kunne konstatere at "on vit bien", så kanskje var fotgjengeren velfødd her også? Likevel, det er jo en by med 345 000 innbyggere, så litt mer stress skulle en kunne vente.

Svaret? Kommer her:

Fra 2011 Côte d'Azur og Provemce

Men, hva er nå dette? Tynn, ja, forståelig, dette er jo den glamorøse Rivieraen husker dere. Ser ikke ut til å holde så høy fart heller, noe som overrasker oss litt, men på den annen side så er det infernalsk varmt i Nice om sommeren, og en kommer ikke raskere fram om en får solstikk på veien og svimer av. Men streken er jo en helt annen! Hvor er det sveipende penselstrøket fra monegasseren og provençaleren? Denne karen her er jo stiv som en skandinav! Og har han ikke litt dårlig holdning også?

Konklusjonen må være at de i Monte Carlo lever et hektisk, men spenstig jetset-liv, og i Provence er de for opptatt av det gode liv til å stresse med å komme fort fram. Les Niçoises derimot faller liksom litt mellom to stoler - ikke rike nok til å ta avstand, ikke avslappa nok til å bare kule'n. Resultatet er sørgelig.

Noe å tenke på?

Eller så har de bare fått tak i tre ulike sjablonger.

Antibes og Monte Carlo

2011-07-01T20:46:00.020+02:00

Fredag 01.07.2011: Til Antibes om formiddagen. Sterkt anbefalt av vertskapet. Parkerte på la gare og vandret omkring. Først en tur på bryggene og så på uanstendige fritidsbåter. Lærte at britisk maritimt flagg er rødt med Union Jack i hjørnet. Fullt av båtmeglere og annen båtrelatert virksomhet. Spiste endelig is i utkanten av gamlebyen og handlet brød og ost.
Fant overbygd markedsplass, men alle drev og pakket sammen. Gikk langs festningsmuren mot sjøen, retur i skyggen inne i gamlebyen. Inntok brød og ost på den store plassen. Fikk se den lokale fylliken (som vi tidligere hadde observert ta blomsterkasse i ureglementert bruk som urinal) bli arrestert og kjørt vekk. Tok tog mot Monaco kl 14:22.

Fin togtur. Kjørte langs lang strand med lite folk rett etter Antibes. Dramatisk kyst lenger øst.

Monte Carlo. Første dag av feiring av bryllupet til Prins Albert og Charlene Wittstock. Kom ut av underjordisk stasjon og nesten rett ned på havna, hvor vi fant scene og stengsler. Var innom en liten kirke før vi gikk en runde i nedre by og opp til gamlebyen. Passerte Ferrari-butikken, og alle andre butikker hadde hvitt og rødt som tema i utstillingene. Labbet opp lang bakke og spiste litt i park med sjøutsikt. Snakket med mann fra Perpignan som kunne fortelle at hele slottet var stengt for turister. Gikk litt rundt i gamlebyen og så pyntede fastboende på vei til slottsplassen hvor brudeparet skulle hilse folket. Fikk sett litt av seremonien på TV. Deretter Oceanografisk museum i monumental bygning. Stort akvarium og utstilling av hvalskjeletter og diverse fra havforskningen til Albert I, bl.a. stereoskopisk bildetittekasse med 3d-effekt anno 1890 (omtrent). Var på taket og kikket på utsikten.

Lette lenge etter et bord på restaurant, men alt var fullt. Spiste brød med ost + kake rett overfor automobilklubben. Deretter en tur oppom Hôtel de Paris og Casino, som var stengt i anledning dagen. Politi over alt. Gikk ut i parken bak Casino og så tilbake mot havna og byen, kjørte ascenseur public ned og gikk tilbake til havna.

Sto langt bak, men med god utsikt til konsert med Jean Michel Jarre. Brudeparet hilste folket her også. Mye lyd og lys. Vi gikk rett før alt var over, men kom midt i stimen tilbake til la Gare. Trengsel og stengt perong en periode, deretter forsinket tog som ble stappfullt. Så at det var tusenvis av ledige parkeringsplasser, så vi kunne kjørt, men hadde trolig blitt stående i kø i P-hus.

Tilbake på rommet kl 02, bomps i binge.

Grasse

2011-06-30T12:39:00.002+02:00

Etter at Jokke foreslo å dra til parfymehovedstaden Grasse allerede på Gardermoen har vi vært innstilt på å reise dit og kjøpe parfyme og besøke Musée International de la Parfumerie. Vi hengte oss med på en guidet tur (på fransk), og en får si de tok seg god tid - tror vi holdt på i to timer! Jeg klarte bare å henge med den første timen, men det var riktig interessant.

Turen inneholdt:

Parfyme gjennom historien, som forførelsesmiddel, kommunikasjon med gudene og som medisin. Noe av det morsomste var gjennomgangen av beholderne gjennom tidene, og hvordan de ulike epokene fortsatt synes i moderne flasker - for eksempel er Jean-Paul Gaultiers torso-flaske klart i den greske tradisjonen. Artig!

Og så fikk vi sniffe på ulike bestanddeler, se hvordan man kan trekke ut parfymeessens på ulike måter fra ulike blomster, samt at de selvsagt hadde en kjempesamling med flakonger. Og jeg tror til og med at jeg fikk med meg det viktigste. Jo, og så skal jeg aldri mer klage over at parfyme er dyrt - jeg har sett prosessen... Under er det et utsiktsbilde over Grasse, og legg merke til at dere kan se en del fabrikkspiper. I og for seg ikke så uvanlig for en by, men det spesielle her er at de tilhører parfymefabrikker!

Deretter Fragonard. Som virkelig er et genialt konsept: omvisning med guide (engelsk eller fransk) er gratis, og vips! ender plutselig guiden opp bak en disk og en får prøvesniffe ulike dufter, som selvsagt er til salgs til uslåelige priser... Vi snakka litt om det på forhånd, og jeg foreslo at om hver besøkende endte med å bruke 80€ i sjappa, så veier det opp for at de ikke tar inngangspenger. Og jada, folk kjøpte en del parfyme, undertegnede inkludert. Er litt stas med Fragonard, de selges jo ikke akkurat på Gardermoen.

Etter det parfymehage: lukt, plukk og spis!

Alvorlig talt, mens vi tusla rundt i hagen der kom først én gartner som sa vi bare måtte forsyne oss av bær og slikt, og like etter kom en gartner til som lurte på om vi ville ha med en lavendelbukett?

Om kvelden prøvde vi vertens anbefalte restaurant: Creol Alize, og det var ganske artig, ja. Vi parkerte, og omtrent da bestemte visst verten seg for å åpne. Vi fikk helt klart et inntrykk av at han ikke hadde tenkt å åpne før det kom noen. Men maten var god, Jokke spiste en "paprika" som satte han midlertidig litt ut av spill, men det var en klar suksess. Bare Mangue Coladaen var litt kjip, jeg liker ikke å kjenne smaken av alkohol, og her var den ganske så uttalt. Og så boms i bingen.

Ironman France

2011-06-28T16:53:00.001+02:00

Forberede
Etter en vinter og vår med jevn, om ikke enormt mye trening var ambisjonene på topp. Kvalifisering til Hawaii er målet for sesongen, med IM France som første mulighet. Basert på tidene fra de siste årene så det ut til at 9:50 skulle holde i min klasse, noe jeg oversatte til 1:10 + 5:10 + 3:20 + ti minutter skifting. Ikke noe lavt bud for ei sånn løype, men testen på Honeystinger tri var oppmuntrende, så jeg holdt på det skjemaet.

Svømme
Starten på svømmingen går på stranda fordelt over stor bredde. For å redusere omfanget av oversvømming fordeler folket seg i seksjoner etter forventet svømmetid. Min mening var å utnytte inndelingen til å skaffe litt albuerom ved å starte i bakkant av et felt som var bittelitt raskere enn det jeg realistisk ventet å klare. Planen var kanskje brukbar, men det sviktet i gjennomføringen. Feilen var at jeg stilte langt bak i gruppa, men ikke bakerst. Dermed ble jeg tvunget til å starte med en vanvittig spurt for å holde tritt -- langt raskere enn at jeg kunne hente meg inn med litt "rolig" svømming etter hvert. Etter et desperat minutt eller to ble det ubehagelig klart for meg at oksygengjelda måtte innfris: Enten roe helt ned, eller bli fiskemat i Middelhavet. Etter å ha veid de to alternativene mot hverandre fant jeg at det første alt i alt var å foretrekke, så da var det å flyte som en svane i flere minutter mens jeg peste som ei bikkje. I løpet av tiden som svanebikkje fikk jeg reflektert grundig over hvor kørka jeg hadde vært, og dessuten ble jeg selvfølgelig passert av horder av svømmere som egentlig er dårligere enn meg. Dermed ble jeg nødt til å bruke resten av svømmingen -- når jeg omsider hadde kommet i gang igjen -- til å snirkle meg forbi en masse folk som uten forvarsel kunne finne på å slå ut i fullt brystbeinspark.

Opp av vannet på 1:14 (i flg. egen klokke) hvor knotinga i alle fall hadde medført fem minutters forsinkelse. Det var en ubehagelig og langsom start, pluss selvfølgelig dårlig økonomisering med krefter.

Sykle
For meg er sykkelløypa selve grunnen til å komme akkurat hit. Den går gjennom dramatiske landskap med pittoreske landsbyer som hardt prøvede provencalere i middelalderen så seg nødt til å bygge på toppene for å forsvare seg mot dårlige naboer. Veiene er smale og svingete med en total stigning på et par tusen meter. Ruta går i én lang runde hvor første og siste 20 km er flatt. Derimellom bærer det opp til over 1000 m.o.h. Tilsvarende byr ruta på lange kronglete nedkjøringer som gir en gammal syklist anledning til å profitere på møysommelig opparbeidede tekniske ferdigheter. Fantastisk moro!

Denne gangen sviktet jeg ikke. Holdt det jeg mente var nødvendig tempo for å henge med i kampen om kvalifisering. Temmelig hardt, men neppe uforsvarlig. Det bragte meg inn på 5:10, noe som er temmelig tett bak de raskeste amatørene. Etter en skuffende start på dagen var jeg tilbake på skjema og øynet håp om endelig suksess.

Allikevel var det en side ved syklingen jeg opplevde som skuffende: For oss som er litt gammaldagse skal triatlon være fritt for drafting, og jeg mener å erindre at noe slikt blir nevnt i reglene til WTC også. Men det er helt klart en sovende paragraf -- ja, jeg vil nesten si steindau. Det ser ut til at mentaliteten "siden alle andre..." har festet seg, og det både blant de raskeste og de langsommere mosjonistene. Løypa tar en liten avstikker fram og tilbake på en vei, så jeg møtte en masse regulære felt på 10-20 mann som lå både 20 minutter før og etter meg i løypa. La meg presisere: det var ikke spørsmål om avstanden var på seks eller sju meter mellom hver mann, men om den var på én eller to. La meg også presisere at effekten av draftinga er vesentlig så lenge folk sitter og triller på flatene og tråkker periodevis for å holde tritt med mannen foran. Jeg så dommere på motorsykkel flere ganger ute i løpa, men uten synlig effekt. Uvesenet kan ikke avskrives med mange syklister og trengsel på veien, for det var rikelig med plass mellom hvert felt. Det går heller ikke å avskrive med at det gjelder noen få: tvert i mot vil jeg anslå at mer enn halvparten hadde funnet seg et felt å hygge seg i, og siden sykkelløypa går langs løpeløypa var det lett å se at slik fortsatte det lenge etter at jeg var i gang med å løpe.

Løpe
Løpe, ja. Som forrige gang jeg var i Nice, i 2007, følte jeg meg riktig fin fra starten, men fikk raskt problemer med magen. For varmt og for mye mat kan jeg tenke meg. De tre første av fire runder (eller egentlig fram og tilbake langs strandpromenaden) var temmelig preget av det, og allerede fra start brukte jeg mer enn mine tilmålte 25 minutter pr. lengde. Som om ikke det var nok begynte beina å gå i lås allerede etter 15-20 km, og derfra falt det helt fra hverandre. På det verste var jeg langt over seks min/km på en lengde, og jeg må vel innrømme at jeg resignerte litt og slo meg til ro med å subbe avgårde i et tempo som ikke var alt for pinefullt. Mobiliserte litt de siste 4-5 km og reddet meg inn på under fire timer.

Propellen, som sto på siden og gjorde så godt hun kunne for å bløffe med oppmuntrende tilrop, uttalte i ettertid at "Jeg har aldri sett deg se så crap ut før". Og hun har sett meg i mange triste stunder...

Det er naturlig å tenke at jeg hadde tatt i for hardt på sykkelen, men jeg tror det har mer å si at jeg ikke har fått trent så mye løping som jeg burde på grunn av kranglete leggmuskler. Så kan man spørre om det var riktig å sette et så hårete mål når jeg visste hvordan det sto til, men jeg har overrasket meg selv tidligere med uforholdsmessig sterk løping i forhold til treningsgrunnlaget, og Honeystinger virket som sagt lovende.

Konkludere
Totalt 10:27 og nr 25 i klassen. Er skuffet, men ikke voldsomt overrasket over utfallet. Tar med et par resirkulerte lærdommer videre:
Trening hjelper, og trening er nødvendig.
At mat underveis er bra behøver ikke bety at mye mat er veldig bra.
Drafting praktiseres og stoppes ikke av dommerne. Det betyr at det er om å gjøre å få såpass sving på svømminga at man kommer med et godt felt. Og husk, gutter og jenter, selv på sju meter har man merkbar fordel av å ligge bak noen så lenge det ikke er sidevind, så man kan bevare en viss verdighet.

Neste sjanse er i UK i slutten av juli. Da!

Vårglede

2011-05-10T18:06:00.001+02:00

Jokke i avslutninga av Ceres-rittet. I Frøy-drakt! Det er så vakkert!

Roma, dag V

2011-04-28T18:08:00.000+02:00

Morsan hadde jo erklært at hun hadde sett nok kjerker og ruiner, og hun var dessuten veldig skeptisk til Vatikanstaten, ettersom hun ikke er så pavevennlig at det gjør noe. Men jeg skulle ser taket på det sixtinske kapellet, koste hva det koste ville (og det gjorde det også), så det var enten å bli med eller å vake rundt i Roma aleine. Hun blei med.

Siden vi hadde valgt å bruke mesteparten av dagen inne, var dette den første dagen med kjempefint vær. I borggården inne i Vatikanet var det gørvarmt. Og her kunne en også se at Vatikanet virkelig har lagt gullegget:

Fra Roma

Søyler går aldri helt av moten, der traff virkelig de gamle antikkerne blink, altså.

Fra Roma

De gamle romerne var sikkert også plaga av måker, men kanskje litt færre turister? Jeg tror aldri jeg kommer til å besøke Vatikanet igjen, det er for mange andre som også synes det er en god idé, og nå har jeg tross alt sett det som er der. Som for eksempel denne statuen, Laocoön og sønnene hans:

Fra Roma

Ok, veldig klisjé å ha bilde av denne, men den er fin, da!

Jeg tror det er veldig fint i Vatikanet, men hele opplevelsen blir jo fullstendig ødelagt av alle de folka. Jeg klarte for eksempel å overse Skolen i Athen, sikkert fordi jeg var opptatt av å ikke tråkke på noen eller å gå på noen. Taket i det sixtinske kapell er veldig fint, jada, men det som gjorde mest inntrykk på meg var egentlig en billedvev med Jesus-ikon. Poenget med ikoner er jo at de alltid ser på en, uansett hva slags vinkel en ser dem fra, men denne billedveven tok kaka, altså. Jesus hadde bar overkropp, og han var vendt mot meg da jeg kom til bildet. Men trur du ikke han var vendt mot meg da jeg hadde passert og så tilbake på ham også!? En kan bli religiøs av mindre, altså!

Til slutt bare måtte jeg ta bilde av to sånne sveitsergardister:

Fra Roma

Jeg tror jeg bare skal la være å kommentere uniformene deres, jeg, bildet får tale for seg selv. Men i tilfelle et angrep på Vatikanet så vil det i alle fall være lett for paven å få øye på dem. Og det er jo betryggende.

Roma, dag IV

2011-04-27T17:53:00.000+02:00

Å, for et ståk - vi skulle til Frascati og så blei det masse styr med tog som ikke gikk og vi som var for seine og bare mas, og så dro vi hjem til Via Camilla og gikk på lokalt marked i stedet.

Og det var riktig stas - masse rart å se på.

Det er klart, for en som er vant med Rimi som nærbutikk så er jo et hvilket som helst italiensk supermarked depresjonsfremmende - så mye flotte grønnsaker, fisk, kjøtt, ost og frukt som en nesten aldri har sett, og så veit man at man skal hjem til Rimi. Som ikke engang har spinat, liksom.

Sukk!

Men vi kjøpte Parmaskinke og artisjokker på markedet, og dro hjem og lagde oss supergod lunsj for 25,- eller noe sånt før vi prøvde å komme oss til Frascati og denne hagen vi hadde lyst til å få med oss. Men hagen var ikke åpen, og den er privat, så det er ikke så mye å gjøre med det, og så begynte det å sprutregne. Og da orka vi ikke å sjekke om hagen var blitt åpen igjen, for det sprutregna jo, så da dro vi hjem. Hittil mest mislykka tiltak på turen, men markedet var en klar høydare, altså.

Roma, dag III

2011-04-26T17:47:00.004+02:00

I dag har vi shoppa. Eller i alle fall forsøkt. Jeg tror jeg har prøvd samtlige svarte drakter i hele Roma, uten å finne noe som var kompatibelt med både midje, rygg og rompa på samme tid. Nå har vi gitt opp.

Dagen begynte med regnvær, og Mamma viste for hele verden at hun er oppvokst i Bergen - makan til paraplyføring har jeg sjelden sett. Og vi var to under den. Jeg tror det er noe med tommelen.

Etter å ha shoppa en stund gikk vi oss bort, og da spiste vi lunsj. Etter lunsj labba vi litt videre, og kom over dette:

Fra Roma

Pantheon!

Guideboka tipsa om at Pantheon er fantastisk i regnvær, men dessverre holdt det akkurat opp da vi var der. Men for et bygg! Selv Mamma måtte innrømme at det kanskje var greit å se et par kjerker til når de først var som denne. Mamma var i det hele tatt litt på gli når det gjaldt både kjerker og ruiner etter gårsdagens Forum Romanum, Colosseum og Cirkus Maximus.

Roma, dag II

2011-04-25T20:29:00.001+02:00

Fulle av energi etter at Mamma fikk tak i brød til oss på en restaurant i går, kasta vi oss ut i turistløypa med spisse albuer. Og godt var det, for vi hadde ikke egentlig fått med oss at det var Italias nasjonaldag i tillegg til andre påskedag (påskedagen hadde vi fått med oss, altså), så vi fikk jo virkelig prøvd ut trengseltoleransen på t-banen. Utrolig hvor mange som får plass om en bare fyller alle tomrom med folk. På Spagna skulle alle ut, så da gikk vi ut der vi også. Vi var ikke de første som hadde fått den ideen, men vi var tålmodige, og da fikk vi tatt et par bilder av Vittorio Emmanuele-monumentet som forøvrig har gått langt over grensa for hva alminnelig beskjedenhet tilsier:

Fra Roma

Hvit marmor i store mengder, kunne sikkert fått plass til operaen i Bjørvika inni. Svære greier. Det er umulig å se, men det er faktisk mulig at'n Silvio sjøl er med på dette bildet, vi så'n vi, sjøl om han ikke rager så høyt over bakken akkurat.

Men, vi skulle jo se på ruiner, vi, da. Sjøl om Mamma erklærte høyt og tydelig før avreise at hun hadde sett nok "kjerker og ruiner". Pipa fikk en litt annen lyd da vi kom til Forum Romanum og så de enorme søylene som bare står der, midt i byen. Og Colosseum, da. Jeg hadde blitt litt advart på forhånd om at Colosseum er litt nedtur, men jeg må si meg uenig. Noe så grandiost og kolossalt og flott og gammalt og bare helt utrolig digert! Mamma og jeg måtte bare sette oss ned og spise litt mens vi glante, vi fikk liksom ikke nok. Seinere fikk vi vite at alle hullene i bygget skyldes at stein har blitt tatt ut for å bygge andre byggverk, som blant annet Peterskjerka, men dere kan tro vi lurte fælt.

Fra Roma

Det er nesten litt frekt, men denne triumfbuen (Titus'?) som står ved siden av blir litt liten og nesten litt fislete i forhold, og det er virkelig ikke særlig fortjent, den er jo praktfull!

Fra Roma

Deretter gikk vi forbi Palatinerhøyden, vurderte å gå inn, fikk klaus bare av å se køen, og labba videre til Cirkus Maximus. Ikke så imponerende egentlig, men så er det noe litt imponerende likevel ved at denne kjempestore, nå nesten tomme plassen bare får lov til å være der. I en storby som Roma skulle en vel tro at det ville være et enormt press for å få bygge noe der, men hele Cirkus Maximus får altså lov til å bare være. Nå brukes den jo til konserter og slikt, da, så helt tomt er det jo ikke. Da vi var der for eksempel skulle gamlepaven (Johannes Paul II, dere vet) saligkåres dagen etter at vi skulle hjem igjen, så da dreiv de og rigga til med scene og storskjermer og slikt der.

Roma, dag I

2011-04-24T19:50:00.010+02:00

Mamma og jeg er nå installert i Sambu, leiligheten som Samlaget eier i Roma.

Morsan hadde to mål for reisa: hun skulle sitte på Spansketrappa og se Trevi-fontena. Så da var det bare å skaffe seg t-banekort og komme seg avgårde, dagen i dag var omtrent den eneste uten spådd møkkavær. Vi avgårde.

Og vi var ikke de eneste som hadde fått den idéen, nei! Sjekk'a:

Fra Roma

Vi er begge enige om at vi er litt skuffa over denne trappa. Ikke bare var blomsteroppsatsene stabla i krukker på stillas (!), hele trappa ligger jo helt inneklemt mellom disse husa, jo! Til sist et bildebevis på at Mamma har sittet på Spansketrappa:

Fra Roma

Been there, done that. Vi videre.

Som dere ser så var vi ikke aleine om å ha funnet ut at det var spennede med Trevi-fontena heller, men denne var vi enige om at var mye flottere enn forventa, selv om det var ufattelig mye folk der.

Fra Roma

Deretter prøvde vi å få tak i litt mat, noe som viser seg å ikke være så enkelt som en skulle tro på første påskedag i Roma. Men takket være at morsan ikke eier sjenanse fikk vi kjøpe et halvt brød på en restaurant som også solgte litt småvarer som melk og syltetøy.

Etter det gikk vi oss bort. Og kom forbi denne damen over en port:

Fra Roma

Én ting er sikkert: noen har utvist en viss sans for humor her i alle fall! Noe så usjarmerende. Etter en stund kom vi til Vittorio Emmanuele-monumentet, og da fant vi i alle fall ut hvor vi var på kartet og kunne komme oss hjem igjen!

Morgondialog på Samlaget:

2011-04-14T10:19:00.001+02:00

Ellen: I dag skal eg synde, eg trur eg skal gå på Kiwi og kjøpe brus!

Eirin: Velsigne deg, jenta mi!

Basilisk på Lillestrøm

2011-04-01T11:17:00.005+02:00

"Vennligst hold avstand til passerende tog i spor 3"

Og då, nett då Flytoget suste forbi pendlarane på Lillestrøm stasjon i dag tidleg, skjønte eg kva det er med basilisken i Chamber of Secrets som irriterer meg så fælt - han er jo heilt lik Flytoget! Og når Harry Potter sloss med basilisken inni hovudet mitt, så er han elegant og stilig, han ser ikkje ut som eit tog:

No skal eg vedgå at eg synest flytoga er veldig elegante, men eg vil halde på at vonde fantasidyr og tog stiller i ulik klasse, og det er ikkje berre vektklassa. Nei, eg meiner at slemmingane på film også skal vere stilige, og min basilisk, altså han eg hadde inni hovudet mitt då eg las boka, han ser om lag slik ut:

Fin?

Oppmoding

2011-03-03T18:53:00.004+01:00

Eg har, som nokre av dykk truleg har fått med dykk, hatt problem med e-posten min dei siste dagane, altså gmail-kontoen min. Eg trudde først eg var blitt råka av ei litt forseina utgåve av Gmail-slettinga, men no trur eg at eg berre blei hacka. Og det av ein kinesar. 21 timar etter at jævelen hacka kontoen min fekk til og med Google det med seg, og varsla om at jaggu hadde ikkje ein ...... (sett inn høveleg ukvemsord etter eiga ønske) vore inne på mailen min. Den lille ....... hadde dessutan skrudd på vidaresending av mail til denne djiijii@yahoo.cn, og her er oppmodinga: har de eit fint skjellsord, gjerne på mandarin, kantonesisk eller engelsk, send gjerne ei setning til denne djiijii@yahoo.cn der de inkluderer skjellsordet. Få det ut!

Til de andre som kan hende har sendt mail til meg, djiijii har han, send på nytt, no har eg fjerna vidaresendinga.

Og for dei som lurer: ja, eg har sperra kredittkorta mine.

Topptur i Østmarka

2011-02-20T09:28:00.011+01:00

Ok, så er det Bjønnåsen som er Rælingen kommune sitt tusenårssted, og jada, en kan se mye lenger, se Gaustatoppen og Kikut og Blefjell og greier, men for meg er det Ramstadslottet som er den fineste toppen i Østmarka. Som det står på Skiforeningen sine sider,

"Løypa til Ramstadslottet blir aldri nevnt i føremeldingene. Noen gang kjører scooteren til topps, noen ganger kjører den seg bare fast. Det er alltid noen som "håndtråkker" denne løypa."

Det er ulendt til Ramstadslottet, og smalt og svingete, og absolutt en tur man ikke legger ut på når det er hardt. Og hardt har det stort sett vært i vinter. Helt til det kom en fot snø forrige uke, og enda en nå denne uka. Med nok myk snø og mars rett rundt hjørnet var det greit å bestemme turmålet denne helga, dette kan faktisk være siste helga det er fint der oppe. Vi avgårde. Og hadde ikke kommet langt før støvelen til Jokke krangla. Han snudde, men jeg ville til topps og dro videre. Og for en belønning jeg fikk:

Jeg husker så godt fra jeg var liten at det var så fint på Slottsmåsan, og i går var det akkurat sånn klisjéaktig nydelig der oppe! Trærne på måsan gir en følelse av å gå opp en allé, og sola skinte på snødekte trær. Fantastisk altså, jeg var så glad for at jeg hadde gått opp!

Utsikt sørover. Det var mye lysere enn dette, altså, men mobilkamera er mobilkamera for oss som ikke har smarttelefon.

Utsikt østover med dekorativ snødekt furu. Litt skakt. Ganske skakt egentlig.

Nedkjøringa fra toppyramiden er... eh... livlig. Masse trær, store dropp og smale spor, så en må egentlig bare krysse fingra og sette utfor mens en håper at det ikke skal skjule seg noen overraskelser under snøen. Utrolig nok kom jeg meg ned uten velt denne gangen (=bestenotering!), og så var det løypa ned. Heldigvis er det ikke så mye folk der, da, så risikoen for å treffe noen er ganske liten. Om det skulle være folk i løypa er imidlertid risikoen for å treffe dem veldig høy. Og trur du ikke det kom en i mot! Heldigvis hadde han vett til å komme seg ut av sporet, for det var Jokke og han har jo sett meg kjøre utfor før...

Det var ordentlig stas å møte Jokke, for det var jo så fint på slottet, så jeg gikk opp sammen med ham og tok bilder av Jokkes første vinterbestigning av Ramstadslottet:

Her er Jokke i fint driv ned fra selve toppen. Kan noen forresten legge merke til den fine elleveren til høyre for ham?

Sekundet etter fikk han sin snødåp:

Og alle var vi enige om at det hadde vært en fin tur, selv om Tigern syntes han hadde satsa på feil hest ettersom han satt i den eneste ryggsekken som ikke velta.

Togpendling, del I

2011-02-18T08:37:00.005+01:00

I dag skulle jeg forsøke meg på togpendling. NRK-Ingvar tilrår en times hverdagsmosjon hver dag, og jeg har funnet ut at om jeg går til toget, så blir det akkurat en time tilsammen. Iverksett!

Det begynte ikke så veldig bra. Eller egentlig begynte det veldig bra, for jeg hadde jo hyggelig selskap med Jokke til Lillestrøm, men så kom jeg fram til stasjonen, og da gikk ikke ting på skinner lenger (uhh, unnskyld, uheldig ordspill): Tog forsinka med 3-5min annonsert, det ga meg ti minutter å klø meg i hodet på, kunne blitt dyrt med en så god Narvesen på stedet. Dessuten betydde det at jeg allerede før avreise Lillestrøm var garantert seinere ankomst Jens Bjelkes gate enn om jeg hadde tatt bussen. Urk.

Deretter høy sild i tønne-faktor på toget, som gujælpmæ (takk til Tigern for det uttrykket) blei stående nye fem minutter på stassjjon (savner dobbelkonsonant for sj-slyd, altså). Og på toget var det selvsagt en kar som etter lyden å dømme holdt på å hoste ut lungene sine. Det er greit å skulle dele, altså, men folks tuberkler kan jeg styre min begeistring for.

Resultat: all time late arrival i Jens Bjelkes gate. Eneste fordel: ikke kald, og det er jeg alltid etter en stund på bussholdeplassen.

Mad Men avatar!

2011-02-13T21:35:00.004+01:00

Ja, eg veit, veldig fjollete, men eg er så glad i avatarlaging! Og på MadMenYourself kan ein lage sin eigen Mad Men-avatar!

Kult?!

Også så nyttig, som Jokke sier!

Turkvad fra Venabu

2011-02-13T21:29:00.002+01:00

Jeg rir ikke den dagen jeg saler, jeg, så i dag har jeg endelig fått lasta opp bildene fra hytteturen til Venabu for ganske nøyaktig to måneder siden! Og siden Blogger har blitt helt umulig når det gjelder å stokke om på bilderekkefølgen (jeg får ikke dratt bilder nedover om det er et bilde der fra før - helt talentløst!), så setter jeg inn bildet av Jokke på isen her:

Pent, men kaldt

2011-02-13T21:02:00.004+01:00

Det er nydelig i Østmarka nå, og i går var vi på skitur igjen, i femten blå. Og det er og blir i kaldeste laget, altså! Under er et bilde av Jokke i fint driv mellom Ramstadsjøen og Setertjern:

Og her er utsikten ut mot Setertjern. Blei litt uskarpt når, men dere får med dere hovedpoenget: hvitt, pent og kaldt!

Mørketida er over!

2011-02-02T08:25:00.003+01:00

Ok, ok, eg veit at det ikkje er skikkeleg mørketid i Oslo, men det kjennest slik ut likevel når ein aldri er ute i dagslyset. Men i går var det plutseleg merkbart at det ikkje var mørkt då eg kom heim frå jobb, og i dag var det jammen ikkje mørkt då eg kom ut frå Tøyen t-banestasjon heller!

Dette er ein merkedag, altså!

Nytt år, ny jobb!

2011-01-14T20:01:00.003+01:00

Nå er den andre arbeidsuka på Samlaget over, og det er helg igjen. Det har vært hektisk og slitsomt disse to ukene, gitt, og det har blitt lite tid til både blogging og trening og egentlig det meste. En kommer liksom ikke helt utenom at det er slitsomt å begynne i ny jobb, og særlig nå som jeg ikke kjenner til arbeidsoppgavene fra før, slik som en tross alt gjør som lærer.

Men det er jo gørartig, da! På mandag var jeg på nynorskkurs - tenk å få bruke en hel arbeidsdag bare til å kose meg med språk! Etter å bare ha vært i skoleverket er det også faktisk litt rart å jobbe et sted hvor en skal tjene penger!

I dag fikk vi forresten vite at Samlagets tidligere forlagsdirektør, Audun Heskestad, skal utnevnes til ridder! Hvor kult er ikke det?!

Sssjjj..!

2010-12-29T19:57:00.002+01:00

"...vil folk få bedre skjøpekraft..." sa Statsminister'n.

Skjøpekraft?!?

Siste dag

2010-12-21T17:30:00.002+01:00

I dag hadde jeg siste dag på jobben på Rælingen videregående skole. Eller, ikke sikkert at det blir siste dag der, da, men det var siste dagen før jeg går ut i permisjon og begynner for fullt i Samlaget.

Og det var hyggelig og litt rart. Det er jo alltid hyggelig på juleavslutninger, men det er litt snålt når "god jul" også er "god påske", "god sommer", "god høstferie" og "god jul" på nytt! Det er rart å ønske elevene lykke til, nå som jeg nettopp begynner å kjenne dem, og så var det rart å ønske vikaren min lykke til med elevene mine. For de er jo litt mine nå.

Lykke til'a, folka!

Desember-tristesse

2010-12-21T17:26:00.002+01:00

Forrige veke blei først den eine og så den neste spisestuestolen vår lealaus att. Eg har ikkje orka å blogge det før no.

Aaarrghh!

Eg har så IKKJE fortent at dei skulle bli lealause att etter alt det arbeidet vi har lagt ned i dei, altså! Men som eg seier til elevane mine: verda er urettvis.

Venabu

2010-12-13T21:08:00.005+01:00

Som den observante leser sikkert har fått med seg, så utnytter Jokke og jeg FFIs hytteutleie så ofte vi bare kan, og i helga var vi på den nye hytta deres på Venabygdsfjellet. Etter en del feilkjøring og roting fant vi omsider hytta. Og for en luksus! Ikke nok med at det var boblebad og badstu der, det var fordundremeg varmt da vi kom, for i resepsjonen på FFI hadde de ringt til varmekablene i stua og skrudd dem på. Den teknologien dere. Litt seinere på kvelden kjørte vi opp til selve Venabygdsfjellet for å handle, og da kjente jeg igjen stedet der Pappa og jeg var på

tur i 2008!

Men det var skralt med snø, altså. I et anfall av rasjonaliseringsvilje/ståkeuvilje hadde vi bare tatt med joggemeier, og det ville jo vært fint om det var snø. Men det var det ikke. Eller altså, LITT snø var det, men ikke noe man vil utsette helt fine joggemeier for:

Fant ei hytte i passende størrelse for Mamma gjorde vi også:

Vi måtte jo ut i finværet, da, for fint var det. Men huttemeggrøss som det blåste, og vi hadde jo bare joggemeieutstyr, ikke noe hette, ikke vindvotter, i det hele tatt var vi på ingen måte rusta til en tur på snaufjellet, så det holdt med denne lille åsen, lett tilgjengelig fra hytta. Vi kledde på oss alt vi hadde, og da så vi ut som om vi hadde rømt fra en skiskytterkonkurranse:

Og det er jo fint på toppen, da...

Nytt revvir

2010-12-13T20:56:00.003+01:00

Nå ere så mange såm har mast atte jeg synns jeg må skrive litt ijen. Asså, vi, asså Jokke å Ellen å Tussi å i utgangsponkte Bina har jo fløtta ti Rælinngen såm er der Ellen æfra. Så nå tengte jeg atte jeg sku skrive litt åm åssen det er å bo i rekkehus på lanne.

Det ække like varnt sånn jevntåver såm det var i Oshlo får der vare jo dritvarnt hele åre, menn til jennjell så ere hage å åmm. Sånn pæjsgreie asså, sjikklie greier. Menneh dem fålka er jo ute hele dan å fyrer ikke åpp førem kommer jem om kvellen å det jør at det åffte er gannske kallt her om dan. Tussi å jeg tengte vi sku lære åss å fyre da, menn da blei fålka gærne å bynte å prate åmm svidd pells å greier. Såmm åmm vi lissom sku tenne på verrandre, da lissom. Daaah!

Menn det beste er at vi har fått hage. Åmm såmmern så ere varnt enten fårran eller bak huse, så det er allti ett ste å ligge å steike å dessuten kryre jo a små dyr overalt. Dem såm bodde her før sa atte det var masse rådyr her å, menn dem hakke jeg sett no till ennda. Jokke driver forresten med no merkli: han driver å mater fuggern, menn så larn dem fly sin vei - jeg mener, va er vittsn med å låkkerem hit vissn ikke skal fangerem'a?! Å sinna blirn når jeg lussker pårem å, heråm dan dron meg inn etter bakbeina akkerat når jeg sku til å paonse på en kjøttmæjs. Skukke trun skjønnte åfferem heter KJØTTmæjs.

Jeg har snusa runnt i kjellern etter råtter å mus å, menn det sekke ut såm det er no sæli å finne der, lokkter ijallfall ikkeno. Eneste såm lokkter er Addvokaten til Jokke, hann eren gammal bamse som ligger i hi å såm gammle veggiser flesst så lokktern litt uggent. Menn han er ålæjt han asså.

Det illeste er atte Bina blei borte i høst. Vi var på tur, å Bina å jeg satt i hetta ti Jokke. Å jeg må ha duppa a litt, får da jeg våkkna så vara borte. Å ikke fant via heller ennda vi prøvde me sånne plakkater å greier i tilfelle non hadde finnia. Men vi hørte ikkeno. Å jeg er litt redd for at jeg kannskje spennta ut i søvne får jeg spreller av å till litt når jeg såver å tenkåm jeg har skylla fåratta blei borte? Får sellåm vi slåss å sånn så er jeg velldi gla i Bina å sellåm det var immari trangt å såve to i kørja så ville jeg mye heller hatt det tranngt sammen med Bina enn å ha go plass aleine. Tussi er åsså lei seg. Det ække like ille såm det var, menn noen ganger så er det velldi trisst får det. Såm i hælja da fålka spisste blåbbæsjuppe å det ville hu likt. Håpera har det bra, håper non har finnia å har gitta et nytt jem å atta ikke ligger der ute et ste.

Utfordring

2010-12-09T19:57:00.001+01:00

I går la mi medtriatletinne Adeleid ut følgende melding i statusfeltet på Facebook:

"Quiz-laget tapte den store ekstrapotten i går fordi vi ikke klarte å svare på hvilke tre land i verden det er som begynner på samme bokstav og som alle møtes/grenser til hverandre på et punkt. Er det NOEN i det hele tatt der ute som vet det uten å sjekke et kart?"

Utrolig bra spørsmål! Klarer dere den?

Auda.

2010-12-09T19:49:00.001+01:00

Hørt på Schrødingers katt i kveld (sitat litt etter hukommelsen, men essensen er riktig): "generelt lever de lenge de som lever gode, positive liv."

Skitt.

Ordet mitt!

2010-12-02T21:43:00.006+01:00

Ikke alle kan skryte av at de har sitt eget ord, men i går fikk jeg inn lurvelekkert på Språkrådets liste over avløserord.

Sjekk'a!

Riktignok kommer det opp et blogginnlegg fra 2004 når man søker på ordet, men som Språkrådsmannen sa - det har ligget i brakk for lenge, og dessuten må man sørge for å markedsføre ordet sitt. Pluss at jeg kom på det helt selv, det var ganske nærliggende da jeg så på bordet vårt på nært hold for å si det sånn.

Å ete eller å ikkje ete?

2010-11-29T20:33:00.001+01:00

Er det berre eg som syntest det var ein litt merkeleg samansetning på programmet på NRK1 i kveld: først var temaet i Puls overvektige ungar, og så like etter kjem Hilde Hummelvoll pludrande inn i ruta med eit matprogram?

Eit tankekors?

2010-11-28T15:09:00.003+01:00

Forrige tysdag fann eg, i rein gledje over å vere på Samlaget, ut at eg skulle omsetje valspråket mitt til nynorsk. De veit:

Jeg er ikke tilhenger av ubegrunna optimisme.

Det gjekk greit heilt til eg kom til optimismedelen:

Eg er ikkje tilhengar av ugrunna optimisme.

Nei, det såg ikkje bra ut. Det må då vere eit godt norsk ord for optimisme, tenkte eg, og grov Hellevik fram frå skapet. Men altså ikkje. Og det artige er at nynorsk kan skilte med to flotte ord for pessimisme, svartsyn og tungsinn, medan optimismen altså ikkje finst på nynorsk!

Eg kjenner meg så heime i nynorsken! Så får eg heller leve med at optimisme framleis er ein del av valspråket mitt.

Trommelommelommelommelomm!

2010-11-28T14:49:00.000+01:00

Så var det altså på tide å skru saman det mykje omtale spisebordet vårt, og for å ikkje ende med å måtte ta det rundt huset og inn verandadøra, bestemte vi oss for å skru det saman der det skal stå. Legg merke til at håndkledet som skyddar bordplata mot fiendar på golvet.

Dette er berre første samanskruinga, for det oppsto sjølvsagt eit par ekstra problem. Det hadde vi tenkt på, så vi skrudde ikkje så hardt i byrjinga.

Men så...

Vi har spisestue!

Teologi - tross alt en akademisk disiplin

2010-11-24T16:30:00.006+01:00

Jeg hadde vel kanskje ikke trodd at Vål'engapresten Einar Gelius skulle få elge seg inn på denne bloggen også, men etter de siste ukers hurlumhei får jeg lyst til å kommentere saken likevel.

Kildene mine er klart tvilsomme, eller som elevene mine ville skrevet: hodet mitt. Det får stå sin prøve.

Jeg har bare lest utdrag av Skriften. Og som ikketroende medlem av Statskirken, kan jeg bare med inkompetanse uttale meg om Gelius' lesning av den. Det er klart, jeg blir jo generelt skeptisk til enhver som holder med Vålerenga, men jeg holder altså muligheten åpen for at fyren faktisk kan sine bibelvers, selv om Kvarme påpeker at Gelius ser ut til å svikte også der.

Men altså: det teologiske fakultet hører inn under Universitetet i Oslo, og selv om UiO ikke akkurat er noe Oxbridge, så er jo institusjonen preget av en rimelig seriøs holdning til sin vitenskapelige metode, også altså innenfor teologi. Og da lurer jeg på om denne Gelius har tenkt den tanken at hans sexfikserte lesning av Vulgata ikke fører til trøbbel fordi alle andre i den norske kirke er så himla pripne, men kanskje rett og slett fordi den er en av mange symptomer på at forhenværende sokneprest Gelius rett og slett er en under middels dugelig teolog?

Travel haust

2010-11-20T12:40:00.002+01:00

Det har ikkje vore så mykje blogging denne hausten, utan at det speglar korleis hausten eigentleg har vore, for det har skjedd ganske mykje.

Eg har jo vore på ny skule ihaust, på Rælingen vidaregåande. Rælingen er veldig annsleis frå Frogn, og det har eg merka særleg godt ved at eg ikkje har teamarbeida meg til daude, men så har eg heller ikkje hatt så mange å spele ball med. Og etter eit par månader på Rælingen har eg skjønt kva venene mine kvitrer om - det finst verkeleg ein del ekstremt IKT-konservative lærarar der ute...

Samstundes med at det alltid er mykje å gjere i ny jobb har eg drive med dette møbeloppussingsprosjektet, og det har hengt over meg til tider. Til sist gjekk Pappa og eg laus på dei med ein medley av kraftverktøy, og no har vi fire flotte stolar og eit bord som berre skal voksast og monterast. Det første som møter meg når eg kjem inn døra, er eit demontert bord. Første strøket med voks er på plass, eg ser slutten på prosjektet! Fint blir det også, sjølv om bordet skal få vere eit monument over finérens iboande jævelskap.

Den største endringa no framover er likevel at eg har fått meg ny jobb: eg har fått jobb i Samlaget! Eg har fått eit års engasjement som forlagsredaktør i RLE. Eg er alt i gang, er i Jens Bjelkes gate kvar tysdag, og etter jul er eg i gang for fullt. Det er kjempespanande, og eg er utruleg motivert til å gjere ein kjempeinnsats, og kan mest ikkje vente med å komme ordentleg i gang. Eg skal drive ein del med nettstadane, og det skal bli så bra! Eg har hatt lyst til å drive meir med nett sidan eg var med på Portal si lærarrettleiing på nett, så det her er midt i blinken for meg altså. Kom januar!

Jeg - ei SATS-dame

2010-10-27T20:50:00.004+02:00

Jeg har meldt meg inn i SATS, og fra og med desember får de lov til å trekke penger fra kontoen min en gang i måneden. Det er ille nok å melde seg inn i et kommerst treningssenter om jeg ikke skal innrømme hvor mye penger jeg bruker på det også, så det skal jeg hoppe glatt over.

I går var jeg på trening på SATS Spektrum, i dag på spinning på Lillestrøm. Og er helt knekt. 45 minutter med spinning var altså mer enn nok til at jeg nå sitter i sofaen og er kvalm av utmattelse. Helt gåen.

For det skulle være så greit, jeg skulle kjøre sone 3, jeg. Men så vips! var jeg i sone 4, og siden jeg har slitt litt med å få opp pulsen i det siste, så tenkte jeg at jeg bare skulle kjøre sone 4 i stedet. Jadda. God plan, Ellen, god plan. For etter det første draget ("toppen") på 12 minutter var jeg ganske pumpa. Og i neste drag ("topp") skulle vi hærnfløttemæ, som Tigern ville sagt, holde på i 17 minutter! Jeg brukte fem hele minutter på å jobbe meg opp i puls, men likevel blei de siste 12 minuttene en kamp mot hodet, altså. Og mot pulsen forsåvidt, for den var på vei ned i garderoben etter fem minutter.

Jeg kan legge meg om et kvarter, da er brødet ferdigstekt. Akkurat nå er det lite som tyder på at jeg skal trene styrke før jobb i morra, men time will show.

Og det er jo litt godt, da, på en kvalm og litt svimmel måte!

Fosfat-tilsetning

2010-10-26T19:32:00.003+02:00

På Dagsrevyen diskuterer de hvorvidt det skal bli lov å tilsette fosfat i fisk, sånn at fisken skal se hvitere ut og bli tyngre sånn at fiskeprodusentene skal tjene mer penger. Argumentet er at norsk fisk skal bli utkonkurrert ellers, for de dumme forbrukerne vil jo gjerne ha så hvit fisk som mulig.

Fint, la oss endelig bøye oss for de kunnskapsløse som ikke veit åssen en nydaua torskskal se ut, la oss endelig det.

Stollukke

2010-10-24T20:56:00.003+02:00

Slik blei dei altså til sist!
No er dei rett nok enda finare, for eg har voksa dei, og då fekk dei slik ein fin gyllen glød, men biletet over er bra nok til å gi eit inntrykk av korleis dei blei.

Så spør de ikkje om det bordet, sant?

Hurra!

2010-10-20T22:01:00.004+02:00

Og så, etter hjelp frå Mamma og Einar, ein kompis av Pappa, var stolsetene trekt, og eg har fire flotte spisestuestolar! Rett nok treng to av dei ein siste finpuss, og alle fire skal få voks på seg, men no er dei stolar, dei er trekvite og ein kan sitje på dei!Hurra!

Bileta kjem seinare, no skal eg leggje meg og draume om middagsselskap.

Sent, men godt

2010-10-17T21:59:00.002+02:00

Tevlingskvadet fra Norseman i august nådde forumet til Oslofjord triatlon, men ikke denne bloggen. Før nå.

Mesnali

2010-10-15T20:54:00.004+02:00

Eg var på Mesnabo, FFI si hytte på Mesnali, i haustferien. Med meg var fyrst berre Irene, og det var verkeleg stas.

Torsdagen sprang vi en ofseleg blaut tur i skauen, og eg fekk gjort Ellen-tabba igjen: å forveksle stien med bekken og så berre springe avgårde i bekken, ei tabbe eg har gjort med jamne mellomrom etter den søkkblaute våren 2005, då Jokke og eg innførte regnvêrsturar i skauen som turform.

Nok om det.

Fredagen var det tjukk tåke så langt auget kunne sjå, og vi gadd ikkje dra ut anna enn på ei lita vandring til Søre Mesna. Under finn de somme av bileta eg tok. Dette er eg veldig nøgd med, synd eg berre hadde kameraet på telefonen, for ellers kunne dette blitt fint i forstørring. Dette synest er herleg illevarslande, men så veit de vel at eg likar litt godt, gamaldags tungsinn.

Eg gjentek meg sjølv

2010-10-15T20:51:00.001+02:00

Eg veit, eg har sagt det før, men Inger Merete er dronning. Denne gongen skriv ho om pannepresset.

Regn

2010-10-06T21:53:00.003+02:00

Det er haust, og i Stavanger renner det over. Her heime berre regner det på ruta, inga fare for at det skal bli vatn i kjellaren her oppe, men i dette herlegt ufyselege haustvêret, kva passar vel betre enn eit regnvêrstema?

Oppussingsprosjektet

2010-10-06T21:44:00.002+02:00

Her er altså ein av stolane vi har fjerna målinga frå og voner å bruke som trekvite spisestuestolar. Stolane har ein gong vore lakka, så måla svarte og så måla ljost blå. Det kan sjå ut som om han framleis er ljost blå på dette biletet, men han er faktisk ikkje det. Eller altså, inni er han framleis både litt svart og litt blå, men han framstår som trekvit no.

Mamma og Pappa har hjelpt meg mykje, og eg hadde ikkje komme så langt utan dei. No er tre stolar klare anten til å bli klina inn med målingsfjernar (runde tre eller noko slikt) eller til å bli voksa direkte - eg har ikkje heilt slått fast om eg skal prøve målingsfjernaren ein gong til eller ikkje. Så er det berre å vokse dei, og å trekkje om setet og voilà! så har vi spisestuestolar!

Eg synest sjølv eg har vore utruleg flink.

Mandagsmelding

2010-10-05T22:05:00.001+02:00

Jeg har en veldig bra tannlege.

Det var bare det.

International Tiger Day

2010-09-28T18:38:00.000+02:00

Her i rekkehuset er det dags for feiring av den internasjonale tigerdagen, og den er i dag. Med en tøytiger i huset sier det seg selv at sånt må feires, særlig når nevnte tiger er fryktelig lei seg om dagen - vi fant aldri Bina.

Men altså, internasjonal tigerdag. Morsomt øl og sushi er kjøpt inn, den lille tigeren liker nemlig øl veldig godt og ikke minst er han veldig glad i rå mat, og da er sushi tingen. Tussi har fått spinat og sukkererter, og så er det bare å håpe at ikke synet av rå laks, som Bina ville elsket, skal gjøre oss altfor triste.

Ha en strålende tigerdag, dere!

Ei dårlig uke

2010-09-19T20:20:00.004+02:00

Ei skikkelig møkkauke, faktisk: natt til tirsdag hadde vi innbrudd i bilen, og tjuvpakket fikk med seg GPS-mottageren vår, som IKKE lå synlig til fra vinduet, i tillegg til å knerte ruta vår. Egenandelen dekket akkurat skaden, det var de penga.

Men så, i dag, skjedde det tristeste: Jokke og jeg var ute på tur i skauen, og i hetta til Jokke satt Tigern og Bina, den lille bjørnepiken vår. Og dette er det kanskje det siste bildet vi får av Bina:Bildet er ikke noe bra heller, men hun er den mørke flekken ved siden av Tigern i hetta. Vi gikk fram og tilbake der vi hadde gått, men så blei det mørkt og vi måtte komme oss hjem vi også. Sjelden har jeg ønsket mer at Tigern kunne snakke, da kunne han jo bare ha fortalt oss hvor hun var. Eller til og med ropt litt da hun ramla ut av hetta.

Vi er skikkelig lei oss, både Jokke og jeg. Tigern er knust, og Tussi om mulig enda mer pessimistisk enn han pleier å være, og det løfter ikke akkurat stemningen, det. Jokke prøver å se etter henne i morra, men jeg er jo ikke tilhenger av ubegrunna optimisme, så vi forbereder oss på det verste.

Et bilde sier mer enn tusen ord

2010-09-09T21:57:00.002+02:00

Og dermed er det bare å takke fotografen Mari Ekkje (takk for lov til å bruke bildet ditt!) for denne talende illustrasjonen til årets NXTRI.

Vi håper vi vanligvis ser gladere ut på tur.

Det er utruleg kva ein har

2010-09-07T14:06:00.003+02:00

Som dei merksemme lesarane har merkt seg så har leiligheitshaldet blitt til rekkehushald i sumar. Det er ein kjent sak at det å flytte fører med seg to diametralt ulike fenomen: ein finn ingenting og ein finn det merkelegaste. Denne posten skal handle om det siste, sjølv om mykje kunne vore skrive om dei tinga vi pakka sist for å finne dei først og som no er som sunke i jorda.

Men altså, ein finn det merkelegaste.

Eller, eigentleg visste eg om det merkelegaste, for eg fann den sovjetiske stridsvognhjelmen til Jokke då eg rydda i boden eit par år sidan.

Men, det er utruleg kva ein har, og hos oss er det utruleg kor mange ulike typar kosttilskudd som dukkar opp om ein skulle vere så vågal å åpne ei øskje ein ikkje drar kjensel på. Ein skulle tru vi har handla inn kosttilskudd i eit fåfengt håp om at berre ein et nok piller så slepp ein å lage mat, høyr berre her:

For å få fram kor ille det er har eg skrive opp dubleringar to gonger

jønn
B-kompleks
Selen
GPH Gurkemeie (eg veit, eg trudde også det var eit krydder)
Bio-Biloba
IDO-E e-vitamin
B-kompleks
Bio-Chrom
antioksydant
Sink Asporotate (med gresskarkjerner!)(Hui!)
Multi
Suplex B (B-vitamin, kjerringrokk/silica og sink)

og sist, men ikkje minst:

Silica, med kisel frå kjerringrokk.

Kjerringrokk faktisk, drittplanta som eg har røska og rive i for å den ut av blomsterbedet mitt, og så finn eg ho faen meg att i kjøkkenskapet mitt! Nei, frå no av er det hårda bud i Solvegen, altså: her skal ikkje noko ny pillemat inn i rekkehuset før det er tomt frå før!

Vidare kan det sjå ut som om vi skal bake mykje med natron i framtida. Får eg by på ei svele?

Tilfeldig?

2010-09-06T19:41:00.003+02:00

Det er ikke så ofte jeg engasjerer meg i foppalnyheter, men når jeg nå ser at John Arne Riise er sendt til sjukehus etter å ha skalla med skulderen til Espen Ruud, så er det grunn til å følge med, for sa ikke nettopp reporteren at det kan være den selvsamme Espen Ruud som skal fylle Riises plass i forsvaret?

Så altså, John Arne Riise sendes til sjukehus etter å ha kræsja med skulderen til den samme som dermed tar over plassen hans? Hmmm...

Tilfeldig? Neppe.

Puppetrening

2010-09-02T21:43:00.002+02:00

Sjekk den høydeprofilen'a!

Personlighetsendringer på gang?

2010-08-31T20:36:00.003+02:00

Jeg lurer på om Jokke og jeg er i ferd med å endre personlighet? Hør bare her: jeg har aldri vært verken særlig nevenyttig eller særlig interessert i å lage ting, eller bygge ting (hvis man ser bort fra LEGO), og jeg har i alle fall aldri brydd meg en døyt om verken hus eller hage.

Enter rekkehuslån.

Og hva skjer? Jo, jeg hører meg selv bruke uttrykk som "restaurere", "pusse", "beise" og ikke minst de skremmende nye ordene "reparasjonsvoks" og "hekkesaks" (de to siste ble ikke nevnt i samme setning forøvrig) med den største selvfølgelighet.

Og Jokke skal begynne på nattsvømming for gammelbadere.

Hva gir du meg?

Ellen gjer vaksne ting, del V

2010-08-10T14:10:00.004+02:00

Eg har luka. Ja, de las heilt rett, eg har luka.

Og ikkje nok med det, eg har ikkje berre luka blomsterbedet, eg veit også namnet på den ekle bloma eg har røska opp med rota så godt eg har klart: reinfann. Stikk den, de, Ellen både lukar og veit kva ho lukar vekk!

Menneh, eg måtte få Mamma til å peike på kva eg skulle luke vekk først, altså.

Norseman V. Såvidt.

2010-08-08T21:47:00.006+02:00

"Pust! Pust!"
"Tjue sekunder igjen, du greier det!"

Det er tydelig at det er meg de snakker til, de to damene som ser på meg med bekymring i blikket. Jeg prøver å adlyde, selv om det prikker i hele kroppen og jeg er helt svimmel av smerte. Det er ikke lett. Helst vil jeg gaule av full hals og legge på flukt, men tøffe gutter gjør ikke slikt. Så jeg ligger der og lar dem holde på. Ellen holder beinet mitt, og Irene presser en tommel så hardt hun klarer inn i leggen. "Ute av trening" sier hun unnskyldende når hun omsider må slippe opp. Det er en stund siden Irene jobbet som fysioterapeut, men jeg synes virkelig hun er fast nok i klypa enda. Nok i massevis for meg, som ikke en gang har merket at neglene punkterte meg.

Når de endelig avslutter behandlingen er egentlig den verste delen av Norseman Xtreme Triathlon 2010 over for mitt vedkommende. Jeg er fortsatt urolig for at leggen ikke vil tåle løpinga. Ikke så mye fordi det ville innebære DNF bak navnet mitt, men fordi de gærne damene kunne finne på å gjenoppta terapien et sted langs Tinnsjøens idylliske bredd.

Hele elendigheten startet tre og et halvt døgn før start. Da startet jeg en forkortet løpetur med litt vondt på innsiden av leggen. Alvoret gikk ikke opp for meg med det samme - man får jo litt vondt her og der av og til, men da jeg fortsatt haltet utover torsdagen begynte det å se ut til at det hele var over før start. Vi valgte allikevel å dra avgårde, Ellen, Irene og jeg, og etter et par triggerpunktbehandlinger som jeg helst vil glemme, to omganger med prøvetaping og litt Ibux-salve, var jeg så klar som jeg kom til å bli.

Uroen slapp ikke før jeg hadde løpt omlag ti kilometer langs idylliske Tinnsjøen. Da hadde jeg levert en av mine dårligste svømmeprestasjoner noensinne, og syklingen hadde også vært svakere enn året før. Det gjorde meg allikevel ingenting, for håp begynte å bli til visshet: Det ville holde. Jeg ville komme til topps.

Å bryte sykkelritt gjør jeg med lett hjerte, for der oppfatter jeg dagen som over hvis jeg ikke klarer å være ordentlig med på moroa. Bryte triatlon er noe helt annet, for det er mer en indre kamp med meg selv enn mot noe eller noen annen. Akkurat denne gang kom i tillegg vissheten at dette var femte Norseman, noe som er en liten milepæl med egen trøye og greier, og at det trolig vil gå noen år før jeg vender tilbake. Avslutte med stil. Derfor, og fordi Hårek & co hadde beæret meg med seedet plass, ville det være ekstra bittert å kaste inn håndkleet. Det har vært en smule diskusjon om dette med å bryte i miljøet, og om jeg har vært i tvil så gjorde denne opplevelsen det helt klart for meg hvor jeg står i det spørsmålet: Prestere er hyggelig. Gjennomføre er et spørsmål om karakter.

Som før var turen opp steinrøysa det beste med hele løpet. Noen holder fram akkurat den biten som ekstra spesielt hard og nådeløs. Jeg synes tvert imot at det er en fin tur. Ellen gikk foran og slepte meg med akkurat så fort som jeg orket, så det er ikke det at jeg ikke sleit, men det er en velsignelse å slippe mer asfalt og monotoni.

Så kom jeg opp akkurat innafor 13 timer, og som nummer 25. Etter det kunne jeg innkassere svart og blå trøye pluss "Norsk Dobbel" som påskjønnelse for å ha jaget gjennom vinden på Askøy i tillegg.

OK. Jeg gaula litt. Men jeg la ikke på flukt!

Sumaren 2010

2010-07-25T20:58:00.002+02:00

Sumaren 2010, ja, kvar blei den av eigentleg? Det blei liksom ikkje skikkeleg varmt i år, og no har eg gitt opp, eg fyrar i omnen og bryggar gløgg, fire månader for tidleg, men faen heller, eg vil ha noko varmt å drikke!

Jokke snakkar om årssnittet for nedbør, og at om sumaren er blaut blir ofte hausten tørr og fin, men eg er skeptisk i år - det kom mest ikkje nedbør i januar og februar, då var det berre tørt og kaldt, så eg trur det kan bli mykje sofakrok og bok til hausten. No som eg har funne ut kor deilig omnen vår varmar, så trur eg det er grenser for kor ille det kan bli.

En liten politisk kommentar

2010-07-22T07:32:00.004+02:00

Her i husholdningen er det morgentradisjon å høre på Nyhetsmorgen på P2, og i dag var intet unntak. En av hovedsakene var at de rødgrønne gjør det ganske dårlig på meningsmålingene, mens Høyre gjør det tilsvarende bra. Dette kan man sikkert si mye om, men det skal ikke jeg, jeg skal bare kommentere hva han sa, mannen på gata:

"Jens Stoltenberg har mista grepet".

OK, det var jo en skarpsindig og presis analyse av situasjonen, og jeg tipper at Jens nå har krisemøte med rådgiverne sine basert på denne analysen, men mens han gjør det så minner jeg om at den godeste Jens Stoltenberg var den norske statsministeren som fikk i stand en avtale med Russland om delelinja i Barentshavet. Og det tror jeg er verdt å gjenta, for selv om en kan si mye om'n Jens, så kan ingen ta fra ham dette.

Jens Stoltenberg var den norske statsministeren som fikk i stand en avtale med Russland om delelinja i Barentshavet.

Nye problem

2010-07-21T08:36:00.003+02:00

Livet som rekkehusfrue har gitt meg eit par nye problem som eg ikkje hadde før. Til dømes hadde eg før aldri problem med småfugl som trost og skjære. I Nordkjosbotn var dei problema eg hadde med fugl, i den grad ein kan seie eg hadde problem med fugl, og det er vel strengt teke ikkje rett og rimeleg å påstå at eg hadde, at ørneparet ved Bomstad ikkje såg ut til å like at vi klatra i fossen deira.

Men altså no: Vi har ein ripsbusk (og andre buskvekster) i hagen, og den har trosten funne. Det plagar ikkje meg så mykje, eg likar ikkje rips noko særleg uansett, men desse bollete fuglane sit på terrassen min og drit medan dei et, og det likar eg ikkje. Gå ein annan plass og drit, jævla bollebæsjefugl!

Det er merkeleg så eigesjuk ein blir av å eige ein hage, altså.

(Eg synest ikkje eigesjuk er eit like bra ord som det engelske possessive, men av prinsipp styrer eg unna engelske ord når eg skriv norsk.)

Kalven og Galdhøpiggen

2010-07-20T17:06:00.005+02:00

Det er ikke så ofte jeg får med meg to 2000-metere på like mange dager, men på brekurset forrige uke fikk vi først med oss Kalven mens deltagerne øvde på orientering på bre. Legg forresten merke til mine Cèbe junior (!) brebriller fra 1988 (tror jeg), som jeg fikk da jeg var tolv, og som fortsatt både a) passer, og b) funker. Ellers må jeg også kommentere den litt jalla lua, som jeg fant på vei ned fra Mont Blanc for to år siden, og som dere ser er en sterk utfordrer til den klassiske mongolua fra Lowe. Men i likhet med Lowe-lua, så funker denne også veldig bra, særlig fordi den passer fint under hjelm. Utsikten var upåklagelig i veldig skiftende skydekke, men uten regn, og da er jeg fornøyd. Hvis noen skulle lure, så er det altså uvanlig lite snø på fjellet i år, og vi hadde faktisk store problemer med å finne et sted å trene snøbakketeknikk. Leif Erik foreslo at vi skulle stikke til Juvass, i håp om at det kanskje var litt snø i alpinanlegget der, og dessuten hadde jo deltagerne sagt at de heller ville på tur enn å leke i isen, så da var jo Norges høyeste et fint valg. Uten at vi fant noe særlig snø der heller, og den vi fant tråkka vi bare gjennom, så vi endte med å gå normalveien til topps, det var rett og slett for tungt å gå om Piggbreen som vi hadde planlagt. Men så fikk vi i alle fall en topp, og det landets høyeste, og det er jo ikke verst!Og til sist så er det et bilde av sikteskiva på toppen.

Rekkehusfrue

2010-07-17T22:00:00.004+02:00

Så har vi altså flytta inn på Toppen, i et for å sitere Marianne "plagsomt idyllisk" rekkehus. Selvfølgelig står alt på hodet nå, vi mangler bokhyller her, skuffer der, noen møbler litt her og der og en vegg.

Men vi har sol hele dagen, passende nok når adressen er Solvegen. Klokka seks skinner sola på norvdveggen, og vi kan drikke kaffe, fra Bodum-presskannekopp som jeg fikk av Jokke, på terrassen. Klokka ni forsvinner sola over taket, men dukker da like blid opp igjen på sørsida sånn at vi kan spise formiddagsmat i sola på forsida. Ikke at vi har gjort det enda, men vi kan altså, om vi skulle ha lyst til det.

Det som ikke er så stilig er at vi ikke veit noe som helst om å eie et rekkehus, langt mindre om å eie noe som helst som vokser, type plen, hekk eller blomsterbed, så vi håper vi klarer å få med oss det grunnleggende før vi forslummer hele området.

I skogen er det fantastiske forhold for joggeturer på tung og teknisk sti, og sykkeltur byr mange velt og enda flere myggstikk, og det er mange vekstpunkter for en litt småskvetten terrengrytter. Landeveisnettet særlig nord for Lillestrøm er superdupert, i morra skal jeg ut å teste det sammen med Frøy, avdeling nord.

Det eneste vi venter på nå er at Get skal klare å gi oss nett samtidig med fjernsyn, det har nemlig vist seg å være særdeles vanskelig. Heldigvis fant Jokke en liten duppeditt i kjelleren som kunne brukes til å stappe to antenner inn i kontakta, sånn at han kan sitte og se på tysk film mens jeg knotter dette. Så flott at han hadde tatt vare på den lille dingsen! Takk, Jokke!

Dagens lille irritasjon!

2010-06-29T11:36:00.002+02:00

Jeg har hatt pc med liten skjerm i flere år nå, og jeg irriterer meg stadig over nettsider hvor overskriftsdelen er så svær at jeg må skrolle ned for å få se noe i det hele tatt. En del bloggere også har kjempestore overskrifter, totalt uegnet for liten skjerm. Nå i dag, sittende på eee'n måtte jeg bare klage litt, jeg må skrolle ned på ALT, kan de ikke bare ha litt mindre overskrift?!

Tror jeg setter meg på maskinen til Jokke.

Blomst

2010-06-23T13:29:00.000+02:00

På avslutningen til russen for en uke siden fikk jeg denne blomsten av en elev som har betydd mye for meg, og vice versa. I dag måtte jeg bare ta dette bildet av den, for den blomstrer så nydelig! Kommentar på hva slags blomst det er mottas med takk forresten.

Men, fargen er jo helt gæærn! Jeg endra fargen på bloggen for å få den til å passe, men den forrige fargen er jo mye riktigere i forhold til fargen på bildet. Men altså for å korrigere - den lilla fargen på bloggen er altså slik blomsten egentlig ser ut. Lilla. Ikke blå.

Asus eee

2010-06-20T20:00:00.001+02:00

Husholdet har kjøpt seg mini-pc, en knøttliten eee som jeg nå sitter med på fanget. Fiiin. Knøttliten, virkelig, ikke rart den har god batterikapasitet! Synes ikke tastaturet var så håpløst som jeg fryktet, men så har jeg ikke hatt den på et bord heller enda. Vifta er heller ikke plagsom, Jørn sa nemlig at hans bråkte fælt. Nesten så jeg gleder meg til å reise et eller annet sted med den så jeg kan teste å bare flekke den ut av håndveska og logge meg på nett. For å sjekke været..

Treningskvad

2010-06-20T16:46:00.003+02:00

Riktignok liker jeg korte treningsøkter, men i dette tilfellet risikerer jeg at tevlingskvadet blir lengre både å skrive og å lese enn selve turen: 8 minutter og 35 sekunder ut i treningsturen møtte forhjulet mitt en stein og sendte meg inn i den samme steinen med låret først. Au!

Godt jeg har isposer.

En bra dag!

2010-06-20T14:33:00.003+02:00

I går var en riktig bra konkurransedag, se bare her:

Lillehammer CK fikk inn Anne Kristin Hæg på 4. plass i NM maraton, og Lars Ragnar Manengen vant! Videre vant Sissel Vien sin klasse på tempoen, vår Sissel kom på tredjeplass og Line på fjerde i sine respektive klasser. Dessverre var det ikke nok ryttere i verken Sissel Viens eller vår egen Sissels klasser, og det ble dermed ikke mesterskap. Mesterskap ble det imidlertid i U23 fellesstart, der Magnus Børresen fra Frøy vant! Juhuuuuuuu!

Men størst av alt: Jokke kjempet seg gjennom vinden til en tredjeplass i Bergen triatlon!

Champagnen er lagt i kjøleskapet, og jeg fikk med meg kake fra utdrikningslaget i går, her skal det søndagsfeires!

Sommerblogg

2010-06-17T09:29:00.002+02:00

Måtte få noen fine sommerfarger på bloggen nå som det begynner å bli litt varmere!

Jeg har alltid ønsket meg en billett til Ascot!

2010-06-17T07:33:00.002+02:00

Det blir visst litt mote her på bloggen om dagen, jamfør tirsdagens kjoleinnlegg, men når motebloggerne T Lo blogger fra Ascot, da klarte jeg ikke å la være å komme med en hemmelighet: jeg har alltid ønsket meg en billett til Ascot. Jeg er veldig glad i hatter, jeg eier ikke en eneste en, om en ikke regner med de russiske pelsluene mine, men jeg har alltid hatt (uhh, no pun intended!) sansen for hatter.

Men når bruker man en hatt, liksom? Hvis man altså ikke frekventerer Ascot?

Hatten på bildet er forresten nydelig. I likhet med dama som bærer den, kan man vel legge til.

En kjoledag

2010-06-15T21:15:00.002+02:00

I går hadde vi sherryavslutning for noen av damene i blokka som vi har hatt mest kontakt med. Kvelden ble avslutta med en kort skattejakt i Margots klesskap, selv om en skattejakt der på ingen måte trenger å være kort... Skattejakten var foranlediget av at jeg hadde på meg en kjole med tulipansnitt, og Margot hadde en blå vintage-kjole i samme snitt som hun ville vise meg. Prøve den fikk jeg også, og den satt som et skudd. Jeg gjorde et par halvhjertede forsøk på å "arve" den, men tar ikke kjoler fra folk, så vi skiltes i går kveld.

Så i kveld ringte det på døra.

Utenfor sto Margot, som hadde funnet ut at kjolen "skulle bli din". Jeg slepte henne inn for å ta bilder av oss, meg i kjolen og sånt, og festlig nok kom hun faktisk bevæpnet med kamera! Over ser dere to kjoleglade damer!

Kravstort?

2010-06-15T15:14:00.002+02:00

Er det egentlig for mye forlangt at en elev med skyhøyt, udokumentert timesfravær skal skjønne at han ligger an til nedsatt i orden helt av seg selv?

Og dersom det er for mye forlangt, er det da meg, som mener at såpass må man kunne kreve, eller Udir, som insisterer på å varsle i hytt og vær, som har et negativt elevsyn?

Morgenstund

2010-06-11T07:17:00.004+02:00

Jeg skal på Youngwood med elevene mine i dag, og i den forbindelse får jeg muligheten til å ha en litt rolig start på dagen, med te og Morgenbladet og nyheter på radio.

Men, en av naboene vil det annerledes. Utenfor her står det en bil hvis bilalarm insistesterer på å gå av hvert 3. minutt eller noe sånt.

Hadde den enda vært snudd opp-ned, da hadde den i alle fall hatt noe å varsle!

Hørt på jobben i dag, del III:

2010-06-07T11:15:00.002+02:00

"Jeg føler at skoledrift, det er litt som alternativ medisin, der det er fritt fram for å bare kaste ut hva som helst uten å underbygge det."

Jeg lar ham være anonym, men det er særdeles godt sagt. En kan forresten også bytte ut "skoledrift" med "pedagogikk" uten å miste noe av sannhetsgehalten.

Det svarte gull

2010-06-05T21:25:00.003+02:00

Bildet er stjålet fra Huffington Post, og viser pelikaner som er tilgrisa av olje fra denne BP-tankeren som eksploderte. Jeg la ut et tilsvarende bilde for et par år siden etter at Full City spredde gørra si utover Vestfold-kysten, og dette er minst like hjerteskjærende. På Dagsrevyen i går hadde de et bilde av ei and som lå på ryggen i gørra og sparka med beina sine, helt ute av stand til å redde livet. Og vi er helt maktesløse.

Ikkje så vaksen likevel?

2010-06-05T20:47:00.007+02:00

Eg har jo hatt ein serie her på bloggen - Ellen gjer vaksne ting - og det siste var vel å vinne budrunde og å kjøpe hus. På torsdag var vi i møte med banken og skreiv under på at vi vil ha masse gjeld. Jaudå, det var no greit, bortsett frå at Jokke og eg klarte å, uavhengig av kvarandre, dukke opp i svart- og kvitrutete klede, kor matchande grilldress er ikkje dét? Herleg.

I forkant av dette møtet i banken hadde eg ein telefonsamtale med den same dama som vi møtte på torsdagen, og det var då eg innsåg at eg ikkje er så vaksen likevel. Samtalen var om lag slik:

Banken: Kor mykje vil de låne då, har de tenkt noko på det?
Ellen: Nei...(*tenkjer febrilsk, eg anar ikkje kor mykje vi treng, dama i banken sa vi kunne kjøpe hus til 2,6 mill, og det var det eg trengte å høyre då eg var i budrunden, men eg kan jo ikkje vedgå at eg ikkje har tenkt eit sekund på det*)...vi hadde vel tenkt å høyre med dykk om kva de vil rå oss til..? (*Pustar letta ut, synest eg kom greit unna den der*)
Banken: Tja, eg set berre opp nokre tal førebels, men kor mykje hadde de tenkt å bruke av eigenkapitalen dykkar då?
Ellen: Ehhh...(*må vi ikkje bruke opp all eigenkapitalen for å få lån, då?! Eg skjønar ikkje spørsmålet!*)...nei, altså, vi tenkte vel at de kan hende hadde nokre forslag til kva som vil løne seg for oss i lengda, men...eh...vi har vel lyst til å ha ein buffer (*bra Ellen, no får du det til å høyrest ut som om vi tenkjer langsiktig, alle snakkar om å ha ein buffer, berre hald kjeft no om at vi har tenkt å bruke han på syklar*), men så vil vi jo gjerne også ha så rimeleg lån som mogleg, men kan hende vi kan finne ei løysing i morgon. (*Bra parert!*)
Banken: Ja, nett, de er no godt innafor grensa for kva de kan få låne, så det burde vere mogleg for dykk å ha ein buffer også. Men kva har de tenkt om nedbetalingstid?
Ellen: (*Iiiiik!*)(*Vi har ikkje tenkt!*) Nei, eh...er det ikkje 20 år som er vanleg då?
Banken: Hehe, alt mellom 10 og 30 år er vanleg, så det er litt opp til dere.
Ellen: (*Avslørt!*) Hmmm, eg trudde det var standard med 20 år, eg, men eg kan prate litt med Jok...Joachim om det i kveld, så blir vi samde om det i morgon.

Likevel får vi altså både huslån, kredittkort i bøtter og spann og felles konto med kort til. Verdt å leggje seg på minne om ein skulle få lyst til å investere i bankar.

Stakkars NSB

2010-06-05T20:40:00.004+02:00

Jeg får nesten, men bare nesten litt dårlig samvittighet for å klage enda mer på NSB, de har egentlig nok å stri med, men på toget mellom St. Petersburg og Helsinki ble det klart at de også har litt å lære når det gjelder stilig servering:

En pinlig affære

2010-05-08T18:37:00.003+02:00

I går hadde jeg den tvilsomme æren å melde av Frogn ansatts lag i Holmenkollstafetten, og årsaken var for få løpere. Vi hadde flere som var villige til å springe flere etapper, men det ble så mange etterhvert at det faktisk ble for vanskelig logistisk sett å flytte folk rundt i byen i tide.

Det er vanskelig å ikke bli litt flau. Jeg ser på resultatlista at Ingeborg Beslag & Låssystemer klarte å stille lag, det samme gjorde Institutt for medier og kommunikasjon, Tine Pultostkameratene, Ås vgs (og de hadde sågar flere lag påmeldt om en skal dømme etter lagnavnet) og Skattebetalerforeningen. Frogn videregående skole derimot - ikke.

Det bør være fullt i skammekroken i kveld.

Værvarsel time for time for Bogerud i Oslo (Oslo) – yr.no

2010-04-30T21:19:00.004+02:00

Her har vi beviset for at det a) finnes værguder, og b) at de ikke liker sykling. Første start i Enebakk rundt går klokka 9 i morgen tidlig, og de siste vil vel være i mål omtrent klokka 14!

Jeg skal se på.